Geriljakrig

Geriljakrig kjennetegnes ofte ved at det er små styrker som tar overraskende eller uventede anslag, som sprengning, bakhold, ildoverfall og snikskyting.

Mens en regulær avdeling kjemper med mer eller mindre fastsatte metoder, kan og må geriljakrig utkjempes med det en har for hånden eller som kan nåes tak i underveis. Normal etterforsyning er ofte vanskelig. Mange geriljakrigførende parter er avhengig av å ta utstyr hos fienden for å opprettholde kampevnen.

Nasjonale frigjøringskjempere og terrorister benytter ofte geriljakrig som taktikk, da de sjelden har ressurser eller nok styrker til å kjempe en konvensjonell kamp.

Geriljasoldater kjemper ofte i hjemområdet og kjenner derfor området godt, og dermed har de en fordel der mot fienden.

Geriljakrig er en av de eldste formene for asymmetrisk krigføring. Under 2. punerkrig drev den romerske diktator Fabius Maximus og flere av hans etterfølgere i 217 f.Kr. og senere en geriljalignende utmattelseskrig (dog med regulære styrker) mot Hannibals hæravdelinger i Italia. De fremste bidragsyterne til moderne teorier om geriljakrig er blant andre Mao Zedong, Wendell Fertig, og Che Guevara. Mens asymmetrisk krigføring er den militære betegnelsen for geriljataktikk, blir det ofte omtalt som terrorisme eller frigjøringskamp.

Artikkelen inngår i serien om

Militærhistorie

Napoleon

Eraer

Prehistorisk

Oldtiden

Middelalderen

Tidlig moderne

1800-tallet

1900-tallet

Moderne

Krigføring

Sjøkrig

Luftkrig

Krigføring i rommet

Maktmidler

Atomkrig

Biologisk krigføring

Brannkrig

Kjemisk krigføring

Operasjonsformer

Manøverkrigføring

Utmattelseskrigføring

Asymmetrisk krigføring

Beleiring

Amfibisk krigføring

Alpin krigføring

SIBO

Skyttergravskrig

Geriljakrig

Lister

Liste over kriger

Liste over slag

Liste over beleiringer

Gerilja under 2. verdenskrig

Gerilja i større målestokk forekom særlig på østfronten. Sovjetisk og jugoslavisk gerilja er ofte kalt partisaner, mens den tilsvarende franske er kalt maquisstyrker.

Etymologi

«Gerilja» kommer av spansk guerrilla som er diminutiv av guerra som betyr «krig». Begrepet ble første gang brukt om de spansk-portugisiske guerrilleros (irregulære styrker) som i 1808 gjorde opprør mot det franske styret i Spania under Napoleonskrigene.

Ordet geriljakrig er egentlig en pleonasme (småkrigskrig) som likevel er innarbeidet i Norge, siden gerilja i norsk oversettelse ikke bare kan betegne krigshandlingene, men også de styrker eller enheter som står bak, geriljaen.

Se også

Kilder

Atomkrig

Atomkrig er en krig der kjernefysiske våpen (atomvåpen) brukes. Hittil er USA er det eneste landet i verden som faktisk har brukt atomvåpen i krig. Det skjedde i 1945, mot slutten av andre verdenskrig, da de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki ble bombet.

Cabindaenklavens frigjøringsfront

Cabindaenklavens frigjøringsfront (portugisisk: Frente para a Libertação do Enclave de Cabinda, FLEC) er en geriljastyrke og en politisk bevegelse som kjempet for selvstendighet for den angolanske provinsen Cabinda. Enklaven, som tidligere var en portugisisk koloni, ble en del av Angola da landet ble uavhengig i 1975 uten at befolkningen ble konsultert rundt spørsmålet. FLEC har siden 1975 utkjempet en geriljakrig mot angolanske regjeringsstyrker, i den såkalte Cabinda-konflikten.

Chandra Prakash Gajurel

Chandra Prakash Gajurel, også kjent under partinavnet kamerat Gaurav, (født 29. april 1948) er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem i politbyrået (toppledelsen) i NKP(Maobadi), ofte kalt maoistpartiet.

Gajurel er en partiveteran som har vært medlem av partiledelsen i NKP(M) fra starten, og i forgjengerpartiene til NKP(M) fra og med NKP (Chautho Mahadhiveshan) på 1970-tallet.

I hvert fall fra begynnelsen av 2000-tallet har han vært ansvarlig for NKP(M)s internasjonale arbeid. I 2001 underskrev han som kamerat Gaurav på vegne av NKP(M) ei felleserklæring med Communist Party of India (M-L) [People’s War], et naxalittisk parti som førte geriljakrig i India. (Dette partiet gikk seinere opp i Communist Party of India (Maoist).)

Gajurel/Gaurav er spesielt kjent på grunn av ei stor internasjonal solidaritetskampanje for å få ham løslatt fra fengsel i India.

20. august 2003 blei han arrestert i Chennai, India. Han var på vei til et møte i London og reiste med falske papirer.

Interpol ettersøkte ham bl.a. som terrorist, men India anklaga ham aldri for noe annet enn for å ha brukt falske papirer.

Nepalske venstregrupper i India, kommunistpartier i mange land og menneskerettighetsorganisasjoner starta ei kampanje for å få ham frigitt.

En annen sentral leder av NKP(M), Mohan Pokharel Vaidya, blei arrestert i Silliguri, India, i mars 2004. Kampanja kom fra da av til å konsentrere seg om Vadiya og Gajurel.

Etter at den indiske regjeringa fra 2005 forhandla med NKP(M)s nestleder Baburam Bhattarai, og særlig etter våpenhvilen i Nepal i mai 2006, begynte det å komme meldinger om at de to kom ville bli frigitt snart. Nepals statsminister G. P. Koirala ba nå også Indias regjering om å sørge for at de to blei sluppet fri.

I oktober 2006 blei han løslatt i Chennai, men umiddelbart arrestert igjen og frakta videre til Vest-Bengal, der han blei fengsla på nytt.

Den indiske regjeringa blei nå anklaga for å holde de to som fanger for å legge press på maoistene i Nepal så de skulle undertegne fredsavtalen med Kathmandu-regjeringa så snart som mulig.

Den endelige løslatelsen kom først 30. november 2006, etter at NKP(M) og regjeringa i Nepal formelt hadde undertegna en fredsavtale i tidligere samme måned.

10. januar 2007 presenterte han NKP(M)s utenrikspolitikk på en pressekonferanse i Kathmandu, på et tidspunkt da partiet gjorde seg klart til å gå inn i regjering.

Den andre Chimurenga

Den andre Chimurenga (engelsk: the Second Chimurenga), den zimbabwiske frigjøringskrigen (Zimbabwe War of Liberation) eller den rhodesiske buskkrigen (Rhodesian Bush War) var en borgerkrig og geriljakrig i det tidligere Rhodesia, det nåværende Zimbabwe, som ble utkjempet fra 1964 til 1979. Den rhodesiske regjeringa under statsministeren Ian Smith og zimbabwerhodesiske under statsminister Abel Muzoreva kjempet mot flere zimbabwiske frigjøringsbevegelser, hvor de viktigste var Zimbabwe African National Union under Robert Mugabe og Zimbabwe African People's Union under Joshua Nkomo. Krigen og den etterfølgende Lancaster House-avtalen førte til gjennomførelese av allmenn stemmerett og slutten på det hvite minoritetsstyret i Rhodesia og den kortlivde staten Zimbabwe-Rhodesia og til endelig uavhengighet fra Sør-Rhodesia i 1980. Republikken Zimbabwe ble nå opprettet under ledelse av statsminister og senere president Robert Mugabe.

Den andre Chimurenga er det vanligste og foretrukne navnet på krigen i Zimbabwe. Chimurenga er et shonaord som enklest kan oversettes med kamp, og i dag brukes ordet for å beskrive en kamp for menneskerettigheter og sosial verdighet og rettferdighet. Den første Chimurenga var den andre matabelekrigen i 1896 og 1897, hvor ndebelene gjorde et mislykket opprør mot de britiske kolonimyndighetene i Matabeleland og Mashonaland. Det er hovedsakelig hvite rhodesere og utlendinger som kaller krigen buskkrigen i Rhodesia.

Den cubanske revolusjon

Den cubanske revolusjonen (spansk: La Revolución Cubana) var en væpnet revolusjon som førte til at Cubas president, general Fulgencio Batista y Zaldívar, ble styrtet 1. januar 1959 av 26. juli-bevegelsen og andre revolusjonære bevegelser. Den cubanske revolusjonen benyttes også som betegnelse på den pågående realiseringen av sosiale og økonomiske programmer av den nye regjeringen, inkludert skiftet til marxistisk politikk.

Den sandinistiske frigjøringsfront

Den sandinistiske nasjonale frigjøringsfront (eller bare Sandinistene) (spansk: Frente Sandinista de Liberación Nacional – FSLN) er en sosialistisk bevegelse i Nicaragua, oppkalt etter opprørslederen Sandino og stiftet i 1961.

Sandinistene drev geriljakrig mot det USA-støttede diktaturet ledet av familien Somoza; først av president Anastasio Somoza García fram til 1956, deretter hans sønn Luis Somoza Debayle som president og Anastasio Somoza Debayle som leder for nasjonalgarden.

I 1972 ble Managua rammet av et stort jordskjelv som gjorde omfattende skader. Nødhjelp kom fra utlandet, men Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper, noe som førte til økt motstand mot regimet, og økt støtte til FSLN.

En blodig borgerkrig brøt ut, som endte med at Somoza og andre medlemmer av regimet flyktet til USA, hvorfra de seinere fortsatte til Paraguay. En midlertidig junta med sandinistlederen Daniel Ortega i spissen ble etablert i juli 1979.

Sandinistene ble forsøkt nedkjempet av CIA-støttede Contras fra baser i Honduras.

Ortega ble valgt til president i 1984 og satt med makten til han i 1990 tapte for en koalisjon av borgerlige partier ledet av Violeta Chamorro. I 2006 ble Ortega på nytt valgt som president i Nicaragua.

Freden i Roskilde

Freden i Roskilde ble inngått 26. februarjul./ 8. mars 1658greg. i Roskilde. Fra dansk-norsk side var den et forsøk på å forhindre et totalt nederlag i Karl Gustav-krigene hvor de svenske tropper beleiret København. Den dansk-norske konge, Frederik III, avstod ved fredsslutningen de danske landskapene Skåne, Halland og Blekinge (herunder Bornholm), og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len (herunder Nordmøre og Romsdal). Avståelsen av Trondhjems len og ikke det mye større Trondhjems stift var en kløktig forhandlingsfinte fra dansk-norske side, som forhindret at ikke hele det nordenfjellske Norge ble avstått til Sverige. I tillegg skulle Danmark sperre Østersjøen for svenskfiendtlige flåter, bespise svenske tropper i landet, og tilbakelevere Corfitz Ulfeldts konfiskerte verdier.

Den svenske kongen, Karl X Gustav, var dog ikke tilfreds med avtalen og fortsatte krigen frem til sin død i 1660, og i denne delen av krigen hadde de dansk-norske styrker betydelige fremganger, blant annet hadde norske styrker under ledelse av Georg Reichwein gjenerobret hele Trondhjems len. Etter kongens død ble freden i København inngått den 27. maijul./ 6. juni 1660greg., som bekreftet Roskilde-freden med mye bedre territoriale resultat for Danmark-Norge. Trondhjems len ble igjen en del av riksdelen Norge og Danmark fikk tilbake øyen Bornholm.

I avtalens paragraf 9 ble innbyggerne i de avståtte danske og norske landsdeler garantert sine gamle rettigheter og lover, privilegier og friheter. Ikke desto mindre ble det omgående iverksatt en forsvenskning av de erobrede landsdelene, spesielt i Skåne og Blekinge. Noe senere ble befolkningen i disse områder truet med forvisning til svenske territorier i Polen og Baltikum. Det ble også igangsatt tidenes første kjente geriljakrig hvor de lokale snapphanene kjempet mot de nye svenske styresmaktene.

Det er antatt at Sverige egentlig ønsket daværende Trondhjems stift som krigsbytte, og at begrepsforvirring gjorde at de endte med lenet i stedet for bispedømmet, som da innbefattet hele Nord-Norge.

Konfliktåret 1955

Konfliktåret 1955 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1955.

Konsentrasjonsleir

Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom.

Malayakrisa

Malayakrisa (malayisk: Darurat Tanah Melayu; engelsk: Malayan Emergency) var en geriljakrig utkjempet mellom styrker fra Det britiske samveldet, inkludert styrker fra Malaya-føderasjonen og diverse britiske afrikanske kolonier, og De malayiske folks frigjøringshær (kinesisk: 马来亚民族解放军; malayisk: Tentera Pembebasan Rakyat Malaya), som hadde sin opprinnelse i de malayiske folks anti-japanske hær (Tentera Anti-Jepun Penduduk Tanah Melayu), en motstandsbevegelse under den japanske okkupasjonen av Malaya under andre verdenskrig, og som var den væpnede grensen til Det malayiske kommunistparti (Parti Komunis Malaya, PKM), på Malayahalvøya fra 1948 til 1960. De kommunistiske geriljastyrkene var ledet og delvis dominert av etnisk kinesiske kommunister, men inkluderte også malayiske og indiske malaysiere.

Malayakrisa var den koloniale regjeringens offisielle begrep for konflikten, mens frigjøringshæren kalte den den anti-britiske nasjonale frigjøringskrig. Gummiplantasjene og tinngruveindustrien hadde presset regjeringen til å bruke begrepet "krise," siden deres tap ikke ville dekkes av Lloyd's insurers hvis konflikten hadde blitt kalt en krig.

Til tross for kommunistenes nederlag i 1960 fornyet kommunistlederen Chin Peng (Ong Boon Hua/Wang Yonghua) lavintensitetsopprøret i 1967, og det varte da helt til 1989, og ble kjent som kommunistopprørskrigen. Selv da de britiske og australske styrkene hadde trukket seg helt ut fra Malaysia flere år tidligere, ble likevel opprøret slått ned.

Konflikten har blitt sammenlignet med Vietnamkrigen, hvor historikere har undret seg over hvordan en liten britisk styrke på 35.000 kunne lykkes der en mye større amerikansk hær mislykkes. Svaret har flere sider, men en viktig side var at de vietnamesiske kommunistene mottok stor støtte fra både USSR og Folkerepublikken Kina, samt at de baserte seg på et mye bredere lag av befolkningen, mens de kinesiskmalayiske kommunistene var isolert fra størsteparten av befolkningen, og de muslimske malayene støttet heller britene, som lovet dem en uavhengig, malaystyrt stat, og ikke en kinesiskdominert stat som kunne ha blitt resultatet hvis kommunistene hadde seiert.

I 1957 fikk Malaya-føderasjonen sin uavhengighet fra det britiske kolonistyret, og i etterkant av krisen ble den britiskstøttede føderasjonen Malaysia opprettet, bestående av Malaya, Sabah, Sarawak og Singapore (til 1965).

Pol Pot

Pol Pot (khmer: ប៉ុល ពត, egentlig Saloth Sar, født 19. mai 1925 i Kampong Thom, død 15. april 1998 i Anlong Veng), også kalt Bror nr. 1 og Kamerat Pol, var en kambodsjansk kommunistisk politiker. Han ledet den revolusjonære, kommunistiske bevegelsen kjent som Røde Khmer 1963–1997. Pol Pot var de facto statsleder i Kambodsja, som ble kalt Demokratisk Kampuchea under hans styre, fra midten av 1975 til 1979. Nominelt var han statsminister i Demokratisk Kampuchea 1976–1979.

Pol Pots totalitære regime igangsatte en radikal kollektiviseringsprosess, der store deler av befolkningen ble forvist til landsbygden for å jobbe på kollektivbruk og tvangsarbeidsleirer. Denne politikken ble av regimet presentert som en ny start på sivilisasjonen, kalt «år null», og skulle ta utgangspunkt i det tradisjonelle bondesamfunnet. Med den hensikt å utrydde fiender av revolusjonen, begikk regimet massemord på de såkalte dødsmarkene. Ofrene ble ofte torturert til døde med svært primitive midler, mens andre døde av sykdom, tvangsarbeid og sult. Byfolk, buddhististiske munker, vestlig utdannede intellektuelle, kapitaleiere, funksjonshemmede og etniske minoriteter var særlig utsatt. Estimater av antall drepte i perioden 1975–1979 varierer mellom 1,5 og 2,3 millioner, av en befolkning på 7–8 millioner, med 2 millioner ofre som det vanligste anslaget.Som følge av Den kambodsjansk-vietnamesiske krig ble Demokratisk Kampuchea invadert av Vietnam i 1979, og Pol Pot ble avsatt. Deretter flyktet Pol Pot og hans tilhengere inn i jungelen i den nordvestlige delen av Kambodsja, hvor de drev geriljakrig mot de vietnamesiske okkupasjonsstyrkene og de kambodsjanske regjeringsstyrkene. Invasjonen av Kambodsja ble fordømt av flere land, som USA og Kina, og Røde Khmer fikk derfor beholde Kambodsjas sete i FN. Kina, som var regimets næreste allierte, invaderte også Vietnam som reaksjon på invasjonen av Kambodsja. Pol Pot ble aldri stilt til ansvar for handlingene sine, men ble avsatt og fengslet etter en intern maktkamp i restene av Røde Khmer i 1997. Han døde av naturlige årsaker under husarrest i 1998, hvoretter Røde Khmer-geriljaen gikk raskt i oppløsning.

Prehistorisk krigføring

Med prehistorisk krigføring menes krigføring før skrivekunsten, statsdannelser og andre større sosiale strukturer.

Når krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap. Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre.

Fortifikasjoner og bymurer kunne brukes både til forsvar og som beskyttelse mot oversvømmelser og ville dyr. De tidligste vi kjenner er i Jeriko, bygget rundt 8000 f.Kr.. Maoriene på New Zealand satte også opp tusenvis av befestninger, i en periode hvor det var nær kontinuerlige kamper på øyene. Disse viser at det var en betraktelig sosial orden til stede, noe som tyder på at de kan ha kunnet bedrevet organisert krigføring.

Størrelsen på prehistoriske arméer er under debatt. De som ikke aksepterer tanken på prehistorisk krig argumenterer at folketettheten var for lav til å tillate noe annet enn streifende gjenger på et par dusin menn. Dette støttes av Amarnabrevene, som beskriver at 20 bevæpnede mann var i stand til å terrorisere byer i et helt område.

Bevæpningen i perioden var først klubber og spyd, senere slynger og buer. Man har funnet våpen av kobber, men kobberets egenskaper tyder på at de har hatt seremoniell funksjon.

Slaget om An Lao

Slaget om An Lao fant sted etter at FNL tok kontroll over distrikthovedkvarterene i An Lao, rundt 450 kilometer fra den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Geriljaen angrep tidlig på morgenen for å vinne overraskelsesmomentet, angrep troppene som beskyttet gjerdet og satte maskingeværposisjoner ut av funksjon gjennom å kaste granater på disse. Andre angrepsbølge infiltrerte basen og lyktes i å ta kontroll. FNL lyktes deretter i å slå tilbake tallrike forsøk fra Sør-Vietnams hær på å ta tilbake basen. De sørvietnamesiske troppene ankom i store antall i jeeper og pansrede personellkjøretøy. Et amerikansk rekognoseringsteam, som ankom via et helikopter, gikk til angrep på geriljaene og lyktes i å påføre dem store tap, men klarte ikke å bidra til basens gjenerobring.

Angrepet markerte at Vietnamkrigen gikk inn i en ny fase. Geriljaenhetene, som nå var blitt sterke nok til å måle seg med regjeringshæren, endret taktikk fra småskala geriljakrig til direkte og mer intens krigføring. Dette var to av de tre leddene som FNLs strategi bestod av.

Slaget ved Dien Bien Phu

Slaget ved Dien Bien Phu var det avgjørende slaget i første indokinesiske krig og foregikk fra 13. mars til 7. mai 1954 mellom Viet Minh under general Võ Nguyên Giáp og franske styrker, og avsluttet syv års krig. Dette var første gang en opprørshær i en europeisk koloni klarte å utvikle seg fra alle nivåer i en geriljakrig til en velorganisert konvensjonell hær for til slutt å vinne et avgjørende feltslag. Krigen endte med en fredskonferanse i Genève, og Frankrike trakk seg ut av kolonien Fransk Indokina. Avtalen forutsatte et delt Vietnam, og kampene ble gjenopptatt, noe som førte til den andre indokinesiske krig, også kalt Vietnamkrigen.

Taliban

Taliban (pashto طالبان, norsk: «elever»), også transkribert Taleban, er en islamistisk bevegelse som styrte Afghanistan fra 1996 til 2001. De mest innflytelsesrike medlemmene av Taliban, inkludert mullah Muhammed Omar, lederen av bevegelsen, var ulema (muslimske religiøse lærde), med begrenset formell utdanning som ikke inkluderte de mer moderne og liberale islamske fragmentene i islam.

Taliban har tidligere kontrollert omkring 90 % av Afghanistan (omkring 10 % av landet i nordøst var kontrollert av Nordalliansen). Etter at Talibanregimet ble styrtet som følge av amerikansk-britisk luftangrep og påfølgende invasjonen som startet i oktober 2001, har Taliban i samarbeid med al-Qaida, Hezb-e-Islami, Waziristans Islamske Emirat og IMU ført en geriljakrig mot de NATO-ledete ISAF-styrkene stasjonert i landet.

Nasjoner som anerkjente statsapparatet til Taliban var De forente arabiske emirater, Pakistan og Saudi-Arabia.

Navnet Taliban har opprinnelse i språkene dari og pashto; der betyr Taliban (også Taleban) «de som studerer boken» (dvs. Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for søker eller elev, talib.

Tarzan

Tarzan er hovedpersonen i en romanserie av Edgar Rice Burroughs på 24 bind, samt en bok med to fortellinger for barn. Tarzan er i bøkene sønn av to britiske adelige som etterlates av mytterister på en øde strandstrekning på Afrikas vestkyst. I et forsøk på å overleve bygger foreldrene en hytte i jungelkanten, men blir drept av store aper mens gutten er spedbarn. Tarzan blir oppdratt av apehunnen Kali og adoptert inn i apearten mangani, muligens et mellomledd mellom sjimpanser og gorillaer. Tarzan finner etterhvert tilbake til foreldrenes hytte og viser en uvanlig intelligens ved å lære å lese og skrive av ABC-bøkene de hadde med seg. Han finner også en stor kniv som gjør at han klarer å drepe en gorilla som angriper ham. Han etablerer seg etterhvert som leder av apeflokken, ved å beseire den tyranniske og sjalu lederen Kerschak. Senere kommer han i kontakt med andre mennesker og moderne sivilisasjon. Han inntar sin rettmessige posisjon i det britiske adelsskapet før han vender tilbake til Afrika og en periode bosetter seg på en gård.

Romanserien utviklet seg til en blanding av samtidskommentar, science fiction og historisk fantasy. Tarzan kjemper mot alt fra arabisk slavehandel til russiske eventyrere. Han er en skarp sivilisasjonskritiker som foretrekker det enkle og nådeløse livet i naturen. Han fører geriljakrig på britisk side i Første verdenskrig og deltar i flyvåpenet i Andre verdenskrig, der han skytes ned over Sumatra og samarbeider med amerikanerne i kampen mot den japanske okkupasjonen. En vanlig handling i en Tarzan-bok er oppdagelsen av bortgjemte land som Pal-ul-don med dinosaurer og apemennesker, og tapte sivilisasjoner av alt fra romere til riddere, der Tarzan ofte vikles inn i kampene mellom to uforsonlige byer. I en av bøkene reiser han også til Pellucidar i jordens indre og blir dermed en del av Burroughs romanserie om denne bortgjemte verdenen.

Seriens første bind ble utgitt i 1914, etter at den først ble publisert i et magasin i 1912, og serien fortsatte inntil forfatterens død i 1950. Senere har det blitt laget en rekke andre fortellinger, bøker, tegneserier, tv-serier og filmer om Tarzan. Det amerikanske filminstituttet har kåret Tarzan til filmhistoriens 34. beste helteskikkelse.

Tsjetsjenia

Republikken Tsjetsjenia (tsjetsjensk: Нохчийн Республика; russisk: Чече́нская Респу́блика) er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende i den nordlige del av Kaukasus.

Vest-Sahara

Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975-76, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som de facto administrasjonsmakt.Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR i hvert fall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76.

Vest-Sahara er delt av en 2 700 km lang mur eller barriere som Marokko har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte til hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som bevokter muren.

Øst-Timor

Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) (tetum: Timór Loro-sa'e) er et land i Sørøst-Asia. Landet er et av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20. mai 2002, etter lang tids konflikt med okkupasjonsmakten Indonesia. Landet består av den østre del av øya Timor, øyene Atauro og Jaco, og Oecusse, en eksklave på nordvest på øya, innen det indonesiske Vest-Timor. Det samlede landarealet er på størrelse med Montenegro.

Øst-Timor ble en portugisisk koloni på 1500-tallet og var det frem til Japans invasjon under andre verdenskrig. Timoreserne samarbeidet med de allierte under den japanske okkupasjonen og drev geriljakrig i fjellene på øya. Etter andre verdenskrig fikk Portugal tilbake kontrollen, men startet en dekoloniseringsprosess på begynnelsen av 1970-tallet. I 1974 avsluttet Portugal sitt koloniherredømme. Etter en kort borgerkrig mellom de politiske partiene Fretilin og UDT, erklærte Øst-Timor unilateralt seg uavhengig 28. november 1975. I desember 1975 invaderte Indonesia og okkuperte landet. I juli 1976 erklærte Indonesia at territoriet ble landets 27. provins. FN anerkjente ikke annekteringen og ga Øst-Timor status som et ikke-selvstyrt territorium under portugisisk administrasjon. Frihetskampen fortsatte og på 1990-tallet kom det til større militære konfrontasjoner. Indonesias okkupasjon var preget av vold og overgrep mot sivilbefolkningen. Etter Suhartos fall i Indonesia bestemte Indonesias nye president Habibie at det skulle holdes en folkeavstemning om uavhengighet i 1999. Denne gav klart flertall for et uavhengig Øst-Timor, men utløste nye voldshandlinger. FN ba det internasjonale samfunn intervenere og etter en FN-styrt overgangsprosses fikk Øst-Timor full uavhengighet i 2002.

Øst-Timor er ett av bare to land i Asia med katolisisme som dominerende religion (Filippinene er det andre). Øst-Timor er et relativt fattig land, og er i en nasjonsbyggingsfase etter mange tiår med uavhengighetskamp.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.