Frelse

Frelse kan være et generelt synonym for redning, men brukes spesielt i religiøse sammenhenger hvor det betegner frigivelse fra synd eller frigivelse fra gjenfødelsens syklus, innpass i Guds rike og et evig liv. I enkelte religioner, bl.a. kristendommen og hinduismen, er frelse et grunnleggende prinsipp. I buddhismen betyr frelse frigjøring fra lidelse.

Frelse kan oppnås ved guddommelig hjelp (kristendommen, islam, deler av hinduismen) eller ved menneskets egen kraft (flere retninger innen indiske religioner).[1] En frelser har i noen religioner en sentral funksjon, som for eksempel Jesus Kristus i kristendommen. Frelse kan oppfattes som noe som først og fremst angår det enkelte menneske, eller som noe et helt folk eller en kirke skal dele i fellesskap.[2]

Albrecht Altdorfer - Christus am Kreuz mit Maria und Johannes (Gemäldegalerie Alte Meister Kassel)
I kristendommen er Jesu soning på korset sentralt for frelse.

Se også

Referanser

  1. ^ «Det siger religionerne om frelse» (dansk). Kristeligt Dagblad. Besøkt 18. januar 2019.
  2. ^ Frelse i Store norske leksikon
Asklepios

Asklepios (gresk Ἀσκληπιός, Asklēpiós; latin: Aesculapius) er i gresk mytologi guddommen for medisin og helbredelse. Figuren representerer det helbredende aspektet ved de medisinske kunstartene; hans døtre var Hygieia («Hygiene», gudinne, abstraksjon eller personifikasjon for helse, renhet og hygiene), Iaso (gudinne for restitusjon fra sykdom), Akeso (gudinne for legende prosesser), Aglaia (Aglæa/Ægle, gudinne for skjønnhet, prakt, heder, og utsmykning), og Panakeia (gudinne for universelle botemidler). Asklepios ble forbundet med den romeske og etruskiske guden Vediovis/Veive. Asklepios var en av Apollons sønner og delte med ham epitetet Paean («legeren»). Asklepios bar med seg en stav hvor en slange krøllet seg rundt, noe som har blitt det visuelle symbolet for moderne medisin.

Asklepios var resultatet av Apollons forbindelse med den dødelige Koronis, datter av Flegyas. Da hun forlovet seg med den mannen som faren hadde pekt ut for henne, samtidig som hun skulle ha barn med Apollon, ble guden så sint at han drepte henne. Deretter angret han seg og forløste sin ufødte sønn med et keisersnitt. Asklepios ble oppfostret av kentauren Kheiron som var kyndig i medisin og urtelære.

De syv dødssynder

Denne artikkelen handler om de syv dødssynder som kjent fra katolsk tradisjon. Se ellers De syv dødssyndene (andre betydninger).

De syv dødssyndene er ifølge katolsk teologi og tradisjon synd som

fører til andre laster og synder

fører til åndelige død, brudd med Gud og evig fordømmelse og fortapelse (hvis en ikke angrer og skrifter)De syv dødssyndene er et begrep som forekommer først og fremst i den katolske kirke, ettersom protestantene fant dem irrelevante etter reformasjonen på grunn av deres oppfatning om at alle synder skiller mennesket fra Gud, men at Gud kan tilgi alle synder gjennom troen alene.

Men innen katolsk lære er det slik at særlig alvorlige synder setter synderen sin evige frelse i fare i en vesentlig større grad enn ved mindre graverende synder. Ved uskriftet alvorlig synd skal den troende holde seg borte fra kirkens sakramenter (skjønt veien til botens sakrament (skriftemålet) alltid står åpen, og det samme gjør som regel muligheten til sykesalving av bevisstløs person eller en annen som er helsemessig avskåret fra å skrifte eller tydelig tilkjennegi anger). En udøpt alvorlig synder kan omvende seg og bli døpt.

Det vanlige oppgjøret ved en syndig fortid vil gå gjennom skriftemålet; den kristne kan her gjennom et bevisst og reflektert oppgjør med sine handlinger, og kanskje sine bevegrunner bak disse, legge dem bak seg gjennom et oppriktig ønske om å ikke gjenta dem. Den oppriktige angeren vil da kunne gi Guds tilgivelse. Tilgivelsen formidles gjennom presten i den såkalte absolusjonen.

Dødssyndene omtales i dag ofte som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder».

Frelse (kristendom)

Frelse er i kristen forstand Guds redning av menneskene, fra synd og død til et evig liv, en tilværelse i en ny dimensjon. Flere kristne samfunn anser frelsen for å være et forvandlingsverk, dvs. at frelse er en rekke endringer, som i løpet av livet, fører en fra syndig til guddommelig menneske.

I et menneske som er frelst vil Gud ta bolig, ved Den hellige ånd. Denne kraften skal da, ifølge troen, lede og styre den frelste på livsvandringen og vil prøve å gjenopprette hele mennesket både i tanker, ord og gjerninger. (Joh. 14.26, Joh. 3.8, Matteus 13.33)

Frelse skal resultere i å overvinne døden, vende tilbake til livet og gjenopprette Guds (åndelige) rike på jorden og det tilsvarende riket i den himmelske dimensjonen. Jesus formulerer seg slik i Fadervår: «La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.» (Matteus 6.10) I Åpenbaringsboken får Johannes i sluttfasen av sine åpenbaringer et syn om en ny himmel og en ny jord. (Johannes åpenbaring 21.1 ff)

Ifølge bibelen er frelsen et åndelig verksted for det falne mennesket, det indre kontaktpunktet mot Gud, og veien mellom mennesker og Gud. (Gal. 5.22, Matteus 5.3, Rom. kap. 8, Joh 14.6).

Frelsen skal være nødvendiggjort av syndefallet, siden det uten syndefall ikke ville vært behov for frelse eller en frelsesplan slik den nå er beskrevet i bibelen. Flere kristne grupperinger mener at Guds frelsesplan startet umiddelbart etter syndefallet og vedvarer den dag i dag.

Frelsesarmeen

Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. juli 1865 under navnet Christian Mission. Navnet Salvation Army, på norsk Frelsesarmeen, ble tatt i bruk i 1878.

Guanyin

Guanyin (forenklet kinesisk: 观音, tradisjonell kinesisk: 觀音, pinyin: Guānyīn, Wade-Giles: Kuan-yin) er en sentral bodhisattva i den buddhistiske skolen Det Rene Land. Der er den øverste buddha Amitabha eller Dharmakara er flankert av Mahasthamaprapta på sin høyre side og på sin venstre side Avalokiteśvara, som på kinesisk har fått navnet Guanyin. Disse to hjelper Amitabha Buddha med å frelse de troende. Avalokiteśvara ble oversatt til Guanyin eller Guanshiyin 觀世音 på kinesisk som betyr: «den som hører (verdens) lyder» – i betydningen verdens bønner – og er blitt den viktigste bodhisattvaen i kinesisk og østasiatisk buddhisme. Disse to navnene ble senere lånt til japansk henholdsvis som Kannon og Kanzeon.

Helvete

Helvete er ifølge mange religioner et sted, eller en tilstand, av smertefull lidelse der de fordømte blir pint. Det norske ordet helvete kommer av det norrøne hel («Hel (underverdenen)» eller «Hel (underverdenens herskerinne)») og viti («straff»).I mange religioner skal onde mennesker enten lide i all evighet eller til de har sonet for sine onde gjerninger. I de monoteistiske, abrahamittiske religionene blir helvete gjerne styrt av Satan eller andre demoner som plager de fortapte. Et annet scenario er at helvete er et fravær av Gud og frelse. Mange monoteister mener at helvete er lagdelt, og at mennesker blir sendt dit for å rense sjelen mens de plages inntil de angrer sine synder. Noen tror at alle som sendes til helvete kan få frelse hvis de angrer, men at de som innerst inne ikke angrer må bli værende der inntil de ombestemmer seg.

Helvete opptrer i en rekke mytologier og religioner i ulike former og er vanligvis bebodd av demoner og de dødes sjeler. I polyteistiske religioner kan politikken i helvete være like komplisert som politikk blant mennesker.

Islam

Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.

Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.

I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.

I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.

Jainisme

Jainismen (sanskrit: Jain dharma (जैन धर्म), uttalt IPA [ˈdʒeɪ.n]) er en religion som blant sine doktriner har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener.

De fleste av dens omkring 4,2 millioner tilhengere, som kalles jaina eller jainer, bor i India. De fleste bor i Gujarat (Kathiawarhalvøya) og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. De to hovedretningene er Svetambara og Digambara, som har sine hovedtyngdepunkt i hhv nordvest og i sør.

Jesaja

Jesaja (hebraisk: יְשַׁעְיָהוּ – Yĕšaʿyā́hû; gresk: Ἠσαΐας – Ēsaḯas) var ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) en profet i Israel. Han tilskrives Jesajas bok, som forteller om hovedtrekkene i hans liv og profetgjerning. Han regnes som en av de viktigste profetene i kongetiden. Han ble kalt til sin gjerning på slutten av Ussias regjeringstid (kanskje omkring 748 f.Kr.). Han har skildret sin visjon av kallet i Jesajas bok kapittel 6 og virket meget lenge, til slutten av Hiskias regjeringstid på 700-tallet f.Kr. Jesajas navn er hebraisk og betyr Herren frelser. Faktisk er navnet dannet av den samme rot som navnet Jesus.

I Jesajaboken er det meget stoff som kristne fra starten av har lært som forutsigelser om Jesus. I Adventstidenen og til jul er det særlig mange tekster under gudstjenesten som enten direkte er hentet fra Jesaja, eller som henspiller på Jesaja.

Både Jesajas bok og Andre kongebok forteller at Jesajas ble utvalgt av Gud til å fortelle israelitterne om to helt motstridende ting, nemlig om dom og frelse. Innen Jesajas kan profetere, renser en engel hans lepper med glødende kull. Dette var et symbol på at han renset sine lepper for menneskeord, for alt han skulle tale i framtiden skulle være Guds ord.

Kalvinisme

Kalvinisme er en retning innen protestantisk kristendom. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som la grunnlaget for trosretningen. Den er også kjent som den reformerte tradisjon. Blant de mest kjente elementene i læren, er predestinasjon og ukondisjonell utvelgelse.

Tradisjonen ble først fremmet av personer som Martin Bucer, Heinrich Bullinger og Peter Martyr Vermiglo. Den påvirket også engelske reformatorer som Thomas Cranmer og John Jewel, i tillegg til den skotske reformatoren John Knox

Kristendom

Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.

Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.

Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.

Limbo

Limbo, også kalt forhelvete eller limbus, er en tilstand mellom salighet og fortapelse for avdøde som er uforskyldt forhindret fra å komme til himmelen.

Presbyterianisme

Presbyterianisme (fra gresk πρεσβύτερος, «eldre») er en form av protestantisk kristendom såvel som en form for kirkestyre (hvor lederne er valgte eldre, ikke f.eks. biskoper). Grunnlaget for denne retningen er de fem solaer (fra latin sola, «kun»): Skriften, troen, Jesus Kristus, nåde og Guds ære. Den praktiseres av mange protestantiske kirker som historisk fulgte Jean Calvins lære (reformerte kirker).

Presbyterianisme har røtter tilbake til den skotske reformasjonen, særlig under John Knox. Det er mange uavhengige presbyterianske kirker i verden, både av geografiske og doktrinære grunner. Teologisk vektlegger presbyterianerne Guds allmektighet i alle ting, også frelse, høy aktelse for Skriften og nødvendigheten av personlig omvendelse gjennom troen på Jesus Kristus.

Protestantisme

Protestantisme er en samlebetegnelse på den form for kristendom som vokste fram ved reformasjonen.

Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen den 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde.

Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. Det hadde også vært tidligere forsøk på å reformere den katolske kirke av blant annet Jan Hus, Pierre Valdes, John Wyclif, og Girolamo Savonarola, men det er Martin Luther som er anerkjent for å startet reformasjonen med sine Nittifem teser. Luther begynte å kritisere salget av avlatsbrev, og videre med å insistere at paven hadde ingen autoritet over skjærsilden, og at den katolske lære om helgenes forbønn hadde intet grunnlag i Bibelen. Den protestantiske reformasjon kom med endringer som innebar en fullstendig tillit til bibellesningen som den eneste kilde til ren tro (sola scriptura, «gjennom skriften alene») og overbevisningen om at troen på Jesus, og ikke gode dyder, er den eneste måten å få Guds tilgivelse for synd (sola fide, «tro alene»). Det var i teologiske spørsmål at reformasjonen sådde tvil om kirkens autoritet. En konsekvens var likevel et klima for tvil på autoritetene også i andre spørsmål, som i filosofi og vitenskap (for eksempel det jordsentrerte verdensbilde). I reformasjonstiden oppsto den evangelisk-lutherske, den reformerte, den anglikanske kirke, døperbevegelsen (anabaptister) og den unitariske (antitrinitarier) kirke.

Den katolsk reagerte med en motreformasjon, initiert av konsilet i Trient, og med en ny ordensbevegelse, jesuittene. Sistnevnte ble opprettet i 1540, og som tidvis ble betegnet som «Guds soldater» og med det formål å bekjempe protestanter og kjettere. Nordlige Europa, med unntak av Irland, Polen og Litauen, ble preget av protestantismen, mens sørlige Europa forble katolske. Sentral-Europa ble et område preget av bitter konflikt, noe som kulminerte i Tredveårskrigen.

Sakrament

Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.

Synd

Synd (norrønt: synd) er i religiøs sammenheng en handling som er en overtredelse av Guds lov, det vil si tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje, det vil si til Guds hellighet. Begrepet synd kan også bli forstått som enhver tanke eller handling som truer det ideelle forholdet mellom den enkelte og Gud. I jainisme, en religion som har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener, er synd alt som kan skade mulighetene til jiva (vesen/væren) til å oppnå moksha (øverste frigjøring). Særlig religioner med klare regler og forbud er opptatt av synd. Begrepet er særlig framtredende i jødedommen, kristendommen og islam, men en variant finnes også i for eksempel buddhismen. Jødedommen ser på overtredelse av de 613 bud som en synd. Kristendommen betegner synd som en overtredelse av fastsatte regler og normer, og innenfor katolsk kristendom er synden også gradert i alvorlighet: de syv dødssynder. Dødssyndene betegnes som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder», det vil si synd begått på grunn av svakhet, menneskelig ufullkommenhet. Islam ser alt som går imot Allah som synd.

I daglig tale er synd en forgåelse eller en ulovlighet, som i utsagnet «ha mange synder på samvittigheten». I utsagnet «leve i synd» betegnet særlig i tidligere tid eksempelvis å ha seksuelt forhold til en person en ikke er gift med, noe som i seg selv ikke er ulovlig i juridisk forstand.

Votivgave

Votivgave (votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte) er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte.

Når en person lider av en sykdom, er i livsfare, eller har noen ønsker, kan vedkommende prøve å oppnå helbredelse, frelse eller innfrielse av sitt ønske ved å love Gud en gave.

Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen.

Det var for eksempel vanlig å gi en gave til Asklepios etter at en var blitt helbredet i en helligdom viet guden, og det er funnet og bevart en mengde legemsdeler i terrakotta.

Økumenikk

Økumenikk (fra gresk oikoumene, «den bebodde verden») er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker, og det teologiske studiet av forholdet mellom kirkene. Det brukes av enkelte også feilaktig om samarbeid mellom forskjellige religioner, som korrekt betegnes som interreligiøsitet.Splittelsen mellom de forskjellige deler av den kristne kirke går tilbake til oldkirkelig tid, men det var med det store skisma i 1054 at det virkelig kom et skarpt skille mellom to store deler av kirken; tidligere splittelser hadde vært mer begrenset, men nå ble kristenheten delt mellom øst og vest. I vest fikk man så ytterligere en stor splittelse i reformasjonen på 1500-tallet. Selv om det alltid har foregått visse samtaler med henblikk på å forene de forskjellige kirkesamfunnene, var forholdet inntil annen halvdel av det 20. århundre generelt preget av mistro og fiendtlighet.

En av de store endringer i det økumeniske klimaet kom med andre Vatikankonsil (1962 1965), da Den katolske kirke åpnet for samtaler med andre kirkesamfunn i en helt ny ånd. Etter dette har man blant annet kommet fram til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren (1999), hvor Det Lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke presenterte et felles syn på et av de sentrale stridstemaer mellom kirkene. Erklæringen er betegnende for mye av det økumeniske arbeidet ved at den ikke legger skjul på at det i spørsmålet om rettferdiggjørelseslæren ikke er full enighet, men at den presenterer det som er felles, og samtidig legger frem hver kirkes syn på det som gjenstår, slik at man er klar over bakgrunnen for forskjellene, og dermed kan unngå ordkriger av den typen som oppsto ved reformasjonen.

Mellom lutherske og anglikanske kirker har man blant annet kommet frem til Porvoo-avtalen, som etablerer et nattverdsfellesskap mellom disse.

Det er uenighet om hva som er det endelige målet for økumenikken, ettersom man har forskjellige syn på hva Kirken er. For de som ser kirken som en institusjon som er nødvendig for frelse, som katolikker og ortodokse, er målet full enhet innenfor én kirke; for andre er målet gjerne felles nattverdsfeiring, men ikke nødvendigvis en felles kirke.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.