Femte Mosebok

Femte Mosebok eller Deuteronomium (hebraisk: אלה הדבריםʾḖllæ̂ haddĕḇārîm, «Dette er ordene», eller דבריםDĕḇārîm, «Ord»; gresk: Δευτερονόμιον) er den femte boken i Den hebraiske Bibelen (jødedommens Tora) og det kristne Det gamle testamentet. Det latinske navnet er Deuteronomium, «Andre lov», fra gresk deuteros + nomos.[1] Den er en av Mosebøkene.

Denne boken er bygd opp som en tale holdt av MosesJordan-siden av Dødehavet. Den inneholder svært mye lovstoff, foruten den jødiske trosbekjennelse, Shema, og et tilbakeblikk på hva som har skjedd med jødene. Det er verdt å merke seg kultsentreringen, «En bolig for Herrens navn»,[2] fikk sin endelige oppfyllelse i Salomos tempel som ble fortalt om i Første Kongebok.[3]

Et av de mest betydningsfulle versene i Femte Mosebok er 6:4, Shema Yisrael, «Hør, Israel», som har blitt det endelige utsagnet for jødisk identitet: «Hør da, Israel! Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Dere skal bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovet deg, i et land som flyter av melk og honning.»[4] Versene 6:4-6 ble også sitert av Jesus i Evangeliet etter Markus 12:28-34: «Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv.»[5]

Tissot Moses Sees the Promised Land from Afar
Moses beskuer det lovede land, Femte Mosebok 34:1–5, akvarell av James Tissot.

Innholdet

Kapitlene 1–30 av bokens består av tre taler eller prekener som Moses holdt for israelittene på slettene i Moab kort tid før de gikk inn i det lovede land. Den første talen minnes de førti årene med vandring i villmarken som hadde ført fram til dette øyeblikket, og avsluttes med en formaning om å følge loven (eller læren), senere referert til som Moseloven. Den andre talen minnet israelittene om behovet for å følge Jahve og lovene som han hadde gitt dem og som deres besittelse av landet er avhengig av da anger kan alt bli gjenopprettet.[6] De siste fire kapitlene (31–34) inneholder Moses’ avskjedssang, Moses’ velsignelse, og fortellingen som formidler at lederskapets kappe ble gitt fra Moses og til Josva, og til sist at Moses døde på Nebofjellet.

Opphavet

Boken er, slik tittelen antyder, presentert som skrevet av Moses før erobringen av Kanaan, men det er en bred enighet blant forskerne at dens opprinnelse er i tradisjonen fra nordlige kongedømmet Israel med hovedstad i Samaria som ble brakt sørover til kongedømmet Judea i kjølvannet av den assyriske erobringen på 700-tallet f.Kr. Det ble deretter tilpasset et program av nasjonalistisk reform i tiden til kong Josjia på slutten av 600-tallet f.Kr. med den endelige utformingen av den moderne boken som framsto i miljøet av de israelittene som vendte tilbake fra det babylonske fangenskapet på sluttten av 500-tallet f.Kr.[7] Mange forskere ser boken som en refleksjon av de økonomiske behovene og den sosiale statusen til levittkasten, som det er antatt å ha vært blant forfattere;[8] kollektivet av forfattere er referert til som Deuteronomisten.

Referanser

  1. ^ «Deuteronomy», Dictionary.com.
  2. ^ Nettbibelen: Femte Mosebok 12
  3. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 7
  4. ^ Nettbibelen: Femte Mosebok 6:4
  5. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Markus 12:28-34
  6. ^ Phillips, Anthony (1973): Deuteronomy, Westminster John Knox Press. ISBN 9780521097727, s. 1–2
  7. ^ Rogerson, John W (2003): "Deuteronomy", i: Dunn, James D.G.; Rogerson, John William, red.: Eerdmans Commentary on the Bible. Eerdmans. ISBN 9780802837110, s. 153–154
  8. ^ Phillips, Anthony (1973): Deuteronomy, s. 8

Eksterne lenker

  • Kennett, R. H. (1906). «The Date of Deuteronomy». Journal of Theological Studies. The Clarendon Press. VII: 481–500. Besøkt 9. juni 2011.

Portal: Litteratur

Amoritter

Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅, MAR.TU, akkadisk: Tidnum eller Amurrūm, egyptisk; Amar, hebraisk: אמורי, ʼĔmōrī; gresk: Ἀμορραῖοι) var et folkeslag i oldtiden som snakket semittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i sørlige Mesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. og til slutten av 1600-tallet f.Kr. De etablerte flere framtredende bystater i eksisterende lokaliseringer, mest kjent er Babylon som ble løftet fra en liten by til en stor, framstående by og en uavhengig stat.I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriket Amurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud, Amurru. Deres språk, amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også i Bibelen som et folk som levde i Kanaan før israelittene kom dit, både før og etter erobringen av landet under Josva.

Amorittisk

Amorittisk er et nordvestsemittisk språk som ble talt av de folkestammene som ble kalt for amorittene i oldtiden i Midtøsten. Språket er kjent utelukkende fra akkadiske skrifter hvor det opptrer navn som ikke er akkadiske og som ble nedtegnet i den tiden amorittene styrte i Babylonia mot slutten av 2000-tallet f.Kr. og begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., hovedsakelig fra byen Mari og i en mindre grad fra Alalakh, Tell Harmal, og Khafajah. Tidvis er slike ikkeakkadiske navn også funnet i tidlige egyptiske tekster, og et stedsnavn — «Sənīr» (שְׂנִיר) for Hermonfjellet — er kjent fra Bibelen (Femte Mosebok 3:9), og merkelig nok kan det være indoeuropeisk i sin opprinnelse (muligens grunnet hettittisk innflytelse). Kjente karaktertrekk i språket er:

De vanlige nordvestlige semittiske skillet imperfektiv-perfektiv er funnet — det vil si Yantin-Dagan, «Dagon gir» (ntn); Raṣa-Dagan, «Dagon var glad» (rṣy). Det inkluderer en tredjepersonsendelse -a (i motsetning til akkadisk eller hebraisk), og en vokal i imperfektum -a, som i arabisk framfor hebraiske og arameiske -i-.

Det var en verbform med en fordoblet andrekonsonant — det vil si Yabanni-Il, «Gud skaper» (rotord bny).

I flere tilfeller hvor akkadisk har š, har amorittisk, som hebraisk og arabisk, h, således hu, 'hans', -haa, 'hennes', kausativ h- eller ʼ- (I. Gelb 1958).

Førsteperson perfektum er i -ti (entall), -nu (flertall), som i kanaanittiske språk.

Aron

For mannsnavnet Aron, se Aron (navn)Aron (hebraisk: אַהֲרֹן) var i henhold til Den hebraiske Bibelen den eldre broren til Moses og Guds profet.

Kunnskapen om Aron sammen med hans bror Moses kommer utelukkende fra religiøse tekster som Bibelen. Ettersom det er ingen uavhengige bekreftelser på deres liv har en del forskere vurdert dem som mytologiske konstruksjoner framfor historiske figurer. Den hebraiske Bibelen forteller at mens Moses vokste opp ved det kongelige hoff i Egypt, forble Aron og hans eldre søster Mirjam sammen med deres slektninger i det østlige grenselandet til Egypt, et landområde som Bibelen kaller landet Gosen (hebraisk: אֶרֶץ גֹּשֶׁן, Eretz Gošen).

Da Moses konfronterte den egyptiske konge om israelittene, fungerte Aron som sin brors talsmann («profet») hos farao, i henhold til Andre Mosebok. Deler av Loven (Tora) som Moses mottok fra Gud på Sinaifjellet gjorde Aron til yppersteprest, en rettighet som også inkluderte hans mannlige etterkommere, og han ble den første ypperstepresten for israelittene. Aron døde, 123 år gammel, før israelittene krysset Jordanelven og ble gravlagt på fjellet Hor (hebraisk: הֹר הָהָר, Hor Ha-Har), i henhold til Fjerde Mosebok. Det blir motsagt av Femte Mosebok som hevder at han døde og ble gravlagt i Mosera. Aron er også omtalt i Det nye testamente.Hans fire sønner var Nadab, Abihu, Eleasar, som ble den neste ypperstepresten, og Itamar. Nadab og Abihu fikk ingen sønner, og alle prestene stammet derfor fra Eleasar og Itamar.

Enhjørning

Enhjørning (egentlig enhorning) er et fabelvesen brukt i litteratur, kunst, som allegorisk og grafisk figur, som symbol og i våpenskjold.

Israels land

Israels land (hebraisk: אֶרֶץ יִשְׂרָאֵל, Eretz Yisrael, også Det lovede land og Stor-Israel) er et landområde som noen hevder er blitt gitt israelittene av Gud. Begrepet stammer fra Oldtiden og har sitt utgangspunkt fra enkelte steder i Det gamle testamentet. Begrepet nevnes imidlertid ikke i Det nye testamentet. Det hersker en viss usikkerhet om hvorvidt begrepet skal forståes utelukkende som et geografisk område.

Josva

Josva (hebraisk: יְהוֹשֻׁעַ – Yĕhôšúaʿ; gresk: Ἰησοῦς – Iēsoûs) er en figur i Tora og Det gamle testamente og var den undersøkte Kanaan som Guds lovede land for israelittene, i henhold til Fjerde Mosebok og i noen avsnitt som Moses' medhjelper. Han er en sentral figur i Den hebraiske Bibelens Josvas bok. I henhold til Andre Mosebok, Fjerde Mosebok og Josvas bok ble han en leder av de israelittiske stammene etter Moses' død. Hans navn var Hosea, sønn av Nun, fra Efraims stamme, men Moses kalte ham for Josva ettersom det var det navnet han var kjent under. Han var født i Egypt forut for utvandringen, og var antagelig av samme alder som Kaleb som han tidvis er assosiert med.

Josva var en av Israels tolv spioner som Moses sendte ut for å utforske landet Kanaan. Etter at Moses var død ledet Josva de israelittiske stammene i erobringen av Kanaan, og fordelte landet mellom de ulike stammene. I henhold til den bibelske kronologi, levde Josva en gang mellom 1500–1390 f.Kr., eller en gang i sen bronsealder. I henhold til Josvas bok døde Josva da han var 110 år gammel.

Fortellingen om Josva er også blitt lånt inn i Koranen og han har således en posisjon hos muslimene. I henhold til Koranen var han sammen med Kaleb den ene av to som Moses sendte for å utforske landet Kanaan. Muslimene vurderer Josva som en av israelittenes ledere, en del ser ham også som en profet, mens andre ser ham ikke som en profet, men som en hellig mann og en stor leder.

Kenisitter

Kenisitter var ifølge Det gamle testamente og Den hebraiske bibel en stamme nevnt i den pakt Gud gjorde med Abraham. På tross av dette nevnes de ikke blant Kanaans opprinnelige innbyggere i Annen Mosebok eller Josvas bok. Antageligvis bebodde kenisittene en del av Arabia, i området rundt Syria.I Fjerde Mosebok, som beskriver deler av utferden fra Egypt, nevnes det at israelittlederen Kaleb er «sønn av Jefunne av Kenas' slekt». I tidligere bibeloversettelser, som i oversettelsen av 1930, er betegnelsen «kenisitt» brukt: «Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten».

Levi

Levi (hebraisk: לֵּוִי;, «Sammenføyning») var i henhold Første Mosebok i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) den tredje sønnen til patriarken Jakob og Lea, og grunnlegger av den israelittiske stammen Levis stamme, «levittene».Bestemte religiøse og politiske funksjoner var reservert for levittene, og de tidligste kildene av Tora, Jahveisten og Elohisten, synes å behandle begrepet Levi som et ord som rett og slett betydde «prest»; bibelforskere har derfor mistenkt at «Levi» var opprinnelig et generelt begrep for en prest og hadde ingen forbindelse til slekt, og det var kun senere, eksempelvis i den prestelige kilde og «Moses' velsignelse», at eksistensen av en stamme ved navn Levi ble antatt som en opphavsmyte for å forklare opprinnelsen til prestekasten.

Løvhyttefesten

Løvhyttefesten (hebraisk סֻכּוֹת sukkót eller סוּכּוֹת sukkōt) er en jødisk høytid som varer i syv dager fra den 15. tisjré. Høytiden er delvis en innhøstingsfest og dels til minne om israelittenes opphold i ødemarken etter flukten fra Egypt da de bygde seg hytter av løv og kvist til midlertidig husly. Dessuten er det i glede over Toráen.

Messias

Messias (heb. משיח maschiach, også moschiach, arameisk meschiah) er et begrep som i utgangspunktet betyr salvet.

Mirjam

For kvinnenavnet Mirjam, se Miriam.Mirjam (hebraisk: מרים) er ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) den eldre søsteren av Moses og Aron. Hun var sju år eldre enn Moses og fire år eldre enn Aron, og den eneste datteren til Amram og Jochebed fra Levis stamme. Hun ble en profet og omtales først i Andre Mosebok.

Ifølge teksten var det hun som hjalp til med å sørge for at faraos datter tok seg av Moses da han var spedbarn. Andre Mosebok skriver «guttens søster». Mirjam ble kalt profet da hun ledet kvinnene i seiersang akkompagnert av trommer. En gang ute i ørkenen (i Haserot) protesterte Mirjam og Aron mot at Moses hadde tatt til seg en kone fra landet Kusj, og «Herrens vrede flammet opp» og Mirjam (men ikke Aron) ble straffet med en «hudsykdom». Hun måtte holde seg isolert fra leiren i sju dager, og folket reiste ikke før hun ble frisk.

Moses

Moses (hebraisk: מֹשֶׁה‎, Móshe; gresk: Mωϋσῆς, Mōÿsēs; latin: Moyses; arabisk Mûsa) var ifølge fortellingene i de fem Mosebøkene (kalt Tora på hebraisk) en jødisk profet, religiøs leder, lovgiver og historiker som grunnla den israelittiske nasjonen.

Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.

Historisk forskning anser fortellingene om Moses som sagn og legender. Andre, særlig troende jøder, kristne og muslimer, hevder at skikkelsen virkelig har levd omkring 1200 f.Kr. Moses' liv og virksomhet skildres i Andre til og med Femte Mosebok. Ifølge de religiøse mytene var Moses sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron.

Moses regnes som en av de viktigste personene i de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam.

Naftali

Naftali (hebraisk: נַפְתָּלִי, «Min kamp») var i henhold til den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) den andre sønnen til patriarken Jakob med Bilha. Naftali ble grunnlegger av den israelittiske stammen Naftalis stamme. En del bibelforskere mener at det er en opphavsmyte hvor Naftali er en eponymisk metafor som ga en etiologi for denne stammen i henhold til de andre i det israelittiske forbundet.

Ramot i Gilead

Ramot i Gilead (hebraisk: רָמֹת גִּלְעָד; «Høydene i Gilead») som lå øst for Jordanelven i oldtidens Israel, var en av de levittiske byene, og som også ble utvalgt til tilfluktsby . Den tilhørte stammeområdet til Gads stamme. Stedet er nevnt tyve ganger i den hebraiske Bibelen, blant annet i Femte Mosebok og Josvas bok.

Sebulon

Sebulon (hebraisk: זְבֻלוּן var i henhold til den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) den tiende sønnen til patriarken Jakob og den sjette sønnen til hans ene hustru Lea. Sebulon grunnla i henhold til tradisjonen den israelittiske stammen Sebulons stamme. En del bibelforskere mener at han kan være eponymisk metafor som ga en etiologi for stammens forbindelse til de andre stammene i det israelittiske forbundet. Med Lea som matriark er det antatt at stammen ble sett på av bibelforfatterne som en del av det opprinnelige israelittiske forbundet.

Shema

Shema (eller Shemá Jisrael) er den hebraiske trosbekjennelsen. Navnet kommer fra de første ordene i kjerneverset, som er fra 5. Mosebok 6,4, og som lyder: «Shema Jisrael, Adonaj Eloiheino, Adonaj Echad». På norsk blir den vanligvis oversatt til: «Hør Israel! Herren er vår Gud! Herren er en!».

Sheol

She'ol eller Sjeol (hebraisk: שְׁאוֹל, oversatt som «grav» eller «de dødes bolig», er i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) betegnelsen på dødsriket, et sted med mørke som alle de døde reiser til, både de rettmessige og de urettmessige, uavhengig av deres moralske valg i løpet av livet. Det er et sted med stillhet og mørke hvor man er avskåret fra Gud.Innbyggerne i She'ol er «skygger» (rephaim) uten personlighet eller styrke. Under visse omstendigheter kan de kontaktes av de levende, liksom da heksen av Endor kontaktet skyggen til Samuel for Saul. Slik praksis er likevel forbudt (Femte mosebok, 18.10). Under den andre tempelperiode, fra omkring 500 f.Kr. til 70 e.Kr., utviklet det seg mer varierte forestillinger: I noen tekster er de rettferdige og de syndige delt i to avdelinger, i andre var She'ol et sted for straffedom, ment for de syndige alene. Da de hebraiske tekstene ble oversatte til gresk i Alexandria omkring 200 f.Kr. ble ordet She'ol erstattet med Hades. I Det nye testamente ble Hades benevnelsen på både dødsriket og ondskapen som det representerer.Norske bibeloversettelser har som regel oversatt det hebraiske ordet med "dødsriket". Ny Verden-oversettelsen utgitt av Jehovas vitner lar den opprinnelige termen stå uoversatt (stavet "Sjeol" i den norske utgaven).

Tiende

Tiende er en skatteform tidligst brukt i Mesopotamia. Den er også nevnt i bibelen, i Femte Mosebok 14, 22 står det «Hvert år skal du gi tiende av alt det som vokser på marken din.»

Uria

Uria (hebraisk: אוּרִיָּה – ʾÛriyyâ; gresk: Οὐρίας – Ourías) var en soldat i kong David av Israels hær, omtalt i Den hebraiske Bibelen. Han var ektemann til den vakre Batseba, og han ble drept på ordre av kong David etter at kongen har begjært Batseba ved at soldatene etterlot ham i kampstriden. Denne historien er opphav til uttrykket «å ha en uriaspost», som i overført betydning betyr å ha eller inneha en utsatt eller farlig stilling.

Urias hustru ble gjort gravid av David under en utenomekteskapelig affære. Selv om Uria på Davids ordre ble bedt om å komme hjem og besøke sin hustru (og således skjule utroskapen) nektet Uria å forlate sine medsoldater eller forlate kongens nærvær. Som et resultat av mordet på Uria ble David strengt irettesatt av profeten Natan; og ytterligere, ved de senere opprør i Davids husholdning og gjennom hele kongedømmet Israel, inkludert dødsfallet på Batsebas nyfødte sønn og opprøret til Davids sønn og arving Absalom, ble i samtiden eller av Bibelens forfattere forklart som en guddommelig straff for Davids synder ved hans utroskap og mord.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.