Ernst Kaltenbrunner

Ernst Kaltenbrunner (født 4. oktober 1903 i Ried im Innkreis i Østerrike, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg, Tyskland) var en østerriksk høyere offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) fra 1942 til 1945.

Ernst Kaltenbrunner
Ernst-Kaltenbrunner-72-916
Født4. oktober 1903[1][2][3][4]
Ried im Innkreis
Død16. oktober 1946[1][2][3][4] (43 år)
Nürnberg
Utdannet ved Karl-Franzens-Universität Graz
Beskjeftigelse Politiker, advokat, offiser
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Østerrike, Det tyske riket
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradObergruppenführer
Stillingdelegat til Det tyske rikes riksdag, President of Interpol
Dømt forforbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse
Deltok iandre verdenskrig
Signatur
Ernst Kaltenbrunners signatur

Tidlig liv

Kaltenbrunners far var advokat og han studerte også selv juss ved universitetet i Graz. I 1926 avla han eksamen og begynte å jobbe som advokat, først delt mellom Linz og Salzburg, og fra 1928 kun i Linz. Med en høyde på omkring 203 cm ble han lagt merke til av omgivelsene.

Partikarriere

I 1932 meldte han seg inn i DNSAP og den østerrikske grenen av Schutzstaffel. Han ble Gauredner («distriktstaler») og Rechtsberater («juridisk konsulent») for SS Division VIII. I januar 1934 ble han arrestert etter ordre fra Engelbert Dollfuß' regjering, og plassert sammen med andre nasjonalsosialister i Kaisersteinbruch. Han ble dømt til seks måneders fengsel for å ha konspirert om et attentat på Dolfuss.

I midten i 1935 ble han leder for det østerrikske SS. Han tok aktiv del i hendelsene omkring Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i Det tredje rike. Hitler forfremmet ham til SS-Brigadeführer samme dag som Anschluss var fullført. 11. september 1938 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer. Samme år ble han valgt inn i Riksdagen.

Politikarriere

Bundesarchiv Bild 192-029, KZ Mauthausen, Himmler, Kaltenbrunner, Ziereis
Ernst Kaltenbrunner (til venstre) sammen med SS-lederen Heinrich Himmler (i midten) og leirkommandant Franz Ziereis (til høyre) i Mauthausen konsentrasjonsleir i Østerrike 1941.

I april 1941 ble han tildelt graden generalmajor i politiet. Året etter ble Reinhard Heydrich, sjefen for RSHA, likvidert av partisaner, og jakten på en etterfølger begynte. 30. januar 1943 ble Kaltenbrunner utnevnt til stillingen. Han hadde denne posisjonen, som innebar kontroll over Sicherheitsdienst og Gestapo, inntil slutten av krigen.

Han var en venn av familien til Adolf Eichmann, og hadde tidligere rekruttert ham til SS. Eichmann arbeidet for RSHA og ble dermed underlagt Kaltenbrunner, og det er grunn til å tro at Kaltenbrunner bremset karrieren hans for å slippe konkurranse om sin egen stilling.

Han ledet granskningene etter 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 om sammensvergelsens omfang og kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

Han fikk stadig større makt, spesielt etter 20. juli-attentatet. Ettersom flere ledere i den militære etterretningstjenesten Abwehr hadde deltatt i komplottet, ble Abwher oppløst og oppgavene ble lagt under SD og dermed også under RSHA. Kaltenbrunner fikk direkte tilgang til Hitler, og det sies at selv Heinrich Himmler fryktet ham, 15.november 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset ridderkors med sverd. Han var da SS-Obergruppenführer og general i politiet. Han hadde også andre utmerkelser, som Blutorden.

I februar 1945 lyktes det den svenske grev Folke Bernadotte å inngå en avtale med Himmler om at danske og norske konsentrasjonsleir-fanger skulle samles i leiren Neuengamme ved Hamburg, og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general Eisenhower gjennom svenskene, for å inngå en separat våpenhvile i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på Sovjetunionen. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot Hitler, samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk Røde Kors kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren Theresienstadt. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i Skåne, kjent som De hvite bussene. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med tog, via leirene Buchenwald og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som saboterte Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.[5]

Kaltenbrunner ble tatt til fange av amerikanerne i 1945, men hadde kastet medaljene sine i et vann, og utgav seg for å være lege. Imidlertid ble han avslørt helt tilfeldig, da elskerinnen hans fikk øye på ham og ropte navnet hans høyt idet han ble ført forbi sammen med en gruppe fanger.[6]

Kaltenbrunners eneste gode gjerning ser ut til å være foretatt 3. mai 1945, da han gav grønt lys for å redde de stjålne kunstskattene som Hitler hadde fått gjemt vekk i saltgruvene ved Altaussee i Steiermark.[7] Den lokale Gauleiter, August Eigruber, hadde satt seg imot at de utplasserte sprengladningene ble fjernet, og erklærte tvertimot at han personlig ville «kaste granater ned i gruvene» hvis krigen var tapt, så alle de uerstattelige kunstverkene gikk tapt for bestandig. Gruvearbeideren Alois Raudaschl, en aktiv nasjonalsosialist, kjente imidlertid til at Kaltenbrunner var oppvokst i området og nå var på vei dit. Raudaschl fikk ordnet et møte hos en felles venn, og Kaltenbrunner sa seg enig i at verken kunstverkene eller gruvearbeidernes levebrød burde ødelegges så unødvendig. Samme kveld begynte gruvearbeiderne å klargjøre seks tonn sprengstoff, 386 fenghetter og 502 forsinkelseskoblinger, slik de ville sperre de 137 gruveinngangene og sikre kunstverkene, en tyve timers operasjon under ledelse av ingeniør Otto Högler, som ble truet på livet. Kaltenbrunner reagerte på trusselen mot Högler med å ringe til Eigruber og få ham på andre tanker. Ved daggry 5. mai kunne Högler og direktør for saltgruvene, Erich Pöchmüller, trekke pusten lettet, da sprengladningene ble utløst og de 137 gruvene forseglet. Med ryggdekning fra Kaltenbrunner hadde de to mennene lyktes i å redde Michelangelos Madonna fra Brugge,[8] Jan van Eycks altertavle fra Gent,[9] Jan Vermeers Astronomen[10] og utallige andre kunstverker.[11]

Nürnbergprosessen

Ernst Kaltenbrunner i ratten
Ernst Kaltenbrunner (oppreist i midten) erklærer seg «ikke skyldig» i Nürnberg 10. desember 1945

Kaltenbrunner var en av de tiltalte under Nürnbergprosessen. Som de andre ble han tiltalt for å ha konspirert for å begå forbrytelser mot freden, for krigsforbrytelser, og for forbrytelser mot menneskeheten.

De konkrete anklagene var knyttet til hans rolle som sjef for RSHA, og bestod av:

  • Massemord av sivile i okkuperte land utført av Einsatzgruppen under hans kommando
  • Undersøkelser av krigsfanger og henrettelse av de som var rasemessig og politisk uønsket
  • Plassering av gjeninnfangede krigsfanger i konsentrasjonsleirer, og henrettelse av enkelte krigsfanger der
  • Etablering av konsentrasjonsleirer, plassering av rasemessig og politisk uønskede personer i disse, samt etablering av utrydningsleirer
  • Deportering av sivile borgere fra okkuperte land, og bruk av disse i tvangsarbeid
  • Henrettelser av tilfangetatte kommandosoldater og fallskjermsoldater, og beskyttelse av sivile som lynsjet allierte piloter
  • Henting av sivile borgere fra okkuperte land for hemmelige rettssaker og avstraffelse i Tyskland
  • Summarisk avstraffelse av sivile borgere i okkuperte land
  • Henrettelse og annen avstraffelse av konsentrasjonsleirfanger for forbrytelser angivelig begått av deres slektninger
  • Beslaglegging av offentlig og privat eiendom
  • Mord på fanger i Sicherheitspolizeis og SDs fengsler
  • Forfølgelse av jøder
  • Forfølgelse av kirkene

Han ble funnet skyldig i å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til døden. Henrettelsen fant sted ca. kl 01:40 den 16. oktober 1946. Hans siste ord var: «Tyskland, lykke til!»

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Ernst Kaltenbrunner, biography/Ernst-Kaltenbrunner
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12653720s
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Ernst Kaltenbrunner, 7003
  4. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Ernst Kaltenbrunner, w6dj5dbd
  5. ^ Øystein Franck-Nielsen: Fanget (s. 166-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6
  6. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 376), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0
  7. ^ http://www.seevilla.at/en-salt-mine-altaussee.htm
  8. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/37/Madonna_michelangelo.jpg
  9. ^ http://andrewgough.co.uk/ghentaltarpieceopen.jpg
  10. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/4b/Jan_Vermeer_-_The_Astronomer.JPG
  11. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 387-9), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0

Eksterne lenker

Forgjenger:
 Reinhard Heydrich 
Sjef for RSHA
Etterfølger:
 Ingen 

Portal: Andre verdenskrig

1946

1946 (MCMXLVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. Det etterfulgte 1945 og ble etterfulgt av 1947.

Arthur Seyss-Inquart

Arthur Seyss-Inquart (født 22. juli 1892 i Stannern (i dag Stonařov), Mähren som da var del av Østerrike-Ungarn, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg i Tyskland) var en østerriksk-tysk nasjonalsosialistisk politiker og jurist. Under første verdenskrig ble han såret i kamp og etter krigen utdannet han seg til jurist. Seyss-Inquart utviklet høyreorienterte ideer, agiterte på 1930-tallet for sammenslutning med Tyskland og ble frontfigur for nazistene i Østerrike. Han ble i februar 1938 østerriksk innenriksminister Kurt Schuschniggs kabinett etter press fra Hitler, var østerriksk forbundskansler 11. til 13. mars 1938, visegeneralguvernør for Polen 1939–1940 (under Hans Frank), og var rikskommissær i Nederland 1940–1945. Han skal ha mislikt overgrepene begått av SS i Polen og ba om overføring til annen stilling. Han ble sivil administrator for Nederland i mai 1940 straks etter okkupasjonen. Der forsøkte han å utføre sitt virke gjennom samarbeid med landets eliten og den eksisterende nederlandske sivile administrasjonen. Seyss-Inquart ble ved Hitlers testament tysk utenriksminister i 1945.Etter andre verdenskrig ble Seyss-Inquart stilt for retten i Nürnbergprosessen. Ifølge Telford Taylor tok Seyss-Inquart ansvar for de fleste forbrytelsene begått under hans ledelse i Nederland. Forsvareren anstrengte seg lite for å få klienten til å motbevise anklagene. Seyss-Inquart leverte ikke et særlig sterkt forsvar. Mange av de avgjørende bevisene kom fra den tiltaltes egen forklaring som ble stadfestet av andre vitner. Vitnene bekreftet også at Seyss-Inquart hadde forsøkt å lette byrden ved okkupasjonen for nederlenderne særlig i de siste dramatiske månedene av krigen. Seyss-Inquart innrømte at han var antisemitt og forble lojal mot Hitler. Angående Anschluss fremstilte den tiltalte dette som et politisk og ikke strafferettslig spørsmål. Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet ved henging.I varetekt oppnådde han 141 i en intelligenstest (Wechsler Adult Intelligence Scale), mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.

Curd Jürgens

Curd Gustav Andreas Gottlieb Franz Jürgens i den engelsktalende verden kjent som Curt Jurgens (født 13. desember 1915 i München, død 18. juni 1982 i Wien) var en tyskfødt skuespiller og sanger. Han fikk østerriksk statsborgerskap fra 1946.

Jürgens debuterte på film i 1935, og fikk et internasjonalt gjennombrudd i Helmut Käutners Djevelens general (1955) og, mot Brigitte Bardot, i Og Gud skapte kvinnen (1956). Jürgens medvirket siden i et bredt spekter av internasjonal film, bl.a. Vertshuset den sjette lykke (1958), hvor han spilte mot Ingrid Bergman, og Lord Jim (1964). Han spilte en skurkerolle i James Bond-filmen Spionen som elsket meg (1977). Jürgens spilte inn flere grammofonplater med suksess på bestselgerlistene i Tyskland og Sveits. Han fremførte bl.a. Die Moritat von Mackie Messer fra Tolvskillingsoperaen.

Curd Jürgens ble arrestert under den andre verdenskrigen etter å kommet i konflikt med bror til Gestaposjef Ernst Kaltenbrunner. Politisk var han erklært tilhenger av Willy Brandt. Han var gift fem ganger. Curt Jürgens er begravet på Wiener Zentralfriedhof (32C-54). Begravelsen 22. juni 1982 samlet 3 000 tilhengere klokken 21 om kvelden, og ble overfløyet av en æresskvadron fra det østerrikske luftvåpen.

Dieter Wisliceny

Dieter Wisliceny (født 13. januar 1911 Mosdzehnen, Østpreussen, Det tyske keiserrike, henrettet 4. mai 1948 i Bratislava, Tsjekkoslovakia) var en tysk SS-offiser (Hauptsturmführer) som var en av lederne for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden og hengt i Bratislava 4. mai 1948.Han var Adolf Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust, to dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende. Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av Eichmann.

Edmund Veesenmayer

Edmund Veesenmayer (født 12. november 1904 i Bad Kissingen, død 24. desember 1977 i Darmstadt) var en tysk politiker, Brigadeführer i SS og dømt som krigsforbryter under Ministerieprosessen. Han bidro i sterk grad til holocaust i Ungarn og Kroatia. Han var formelt underordnet utenriksminister Joachim von Ribbentrop, rapporterte til Ernst Kaltenbrunner om fremgangen i utryddelsen av jødene, og han samarbeidet tett med Adolf Eichmann.

Ernst Lerch

Ernst Lerch (født 19. november 1914 i Klagenfurt, død 1997) var en østerriksk SS-mann og kafevert. Han var en av de sentrale personer under Aksjon Reinhardt (tysk: Aktion Reinhard), og var ansvarlig for «jødiske forhold» og massemord på jøder i generalguvernementet (Generalgouvernement). Lerch hadde blant annet ansvar for avvikling togtransporten med jøder til drapsanleggene. Etter at massakrene under Aksjon Reinhardt var fullført flyttet en god del av SS-personalet, blant andre Odilo Globocnik, Hermann Höfle og Lerch, til Nord-Italia, med base i Risiera di San Sabba rett utenfor Trieste. Der drev Globocnik jakt på partisaner og gjenværende jøder. Lerchs rolle i San Sabba er uklar. Han beskrives som en vennlig, grundig og velorganisert mann.I 1932 arbeidet Lerch som kelner i Paris og i 1934 reiste han hjem til Klagenfurt hvor han sluttet seg til det illegale, østerrikske SS. På kafe «Lerch» i Klagenfurt møtte han Ernst Kaltenbrunner og Odilo Globocnik. Mens han offisielt arbeidet på foreldrenes kafe arbeidet han i virkeligheten for etterretningen innenfor østerriksk SS (organisert av Globocnik). Kafe Lerch var i praksis en base for nazistene i området. Lerchs og Globocniks nettverk i Kärnten ble det viktigste rekrutteringsgrunnlaget til Globocniks SS-kontor i Lublin. Etter Anschluss rykket han opp til Hauptsturmfürher ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin.Høsten 1941 begynte han å arbeidet for Odilo Globocnik i Lublin. Lerch var Globocniks personlige adjutant og kontorsjef. Lerch hadde med seg kone og barn til Lublin. Globocnik møtte sin første forlovede Grete Michner, datter av den kjente nasjonalisten Emil Michner, på «Cafe Lerch» i Klagenfurt. Kafeverten, Ernst Lerchs far, var også en ivrig nasjonalist. Etter krigen forsøkte Lerch å gjemme seg i fjellene i Kärnten sammen med Globocnik.Lerch ble rett etter krigens slutt arrestert sammen med Globocnik. Etter å ha flyktet fra fengsel holdt han seg skjult fra 1947 til 1950, og levde deretter som en fri mann i Østerrike. Vest-tyske etterforskere ble forundret over at Lerch var på frifot. Han drev familiebedriften kafe «Lerch» fra 1950, og gjorde den til en populær danserestaurant der Udo Jürgens begynte sin karriere. Simon Wiesenthal presset på for at myndighetene i Østerrike skulle etterforske Lerch. I 1972 ble det innledet straffesak mot Lerch for hans aktiviteter under krigen. Lerch nektet for alt - han hadde ikke gjort noe, han kjente ikke til noe og mente at det måtte være en forveksling. Påtalemakten i Østerrike mente i utgangspunktet han var en «skrivebordsforbrytrer». Noen av vitnene hevdet at Lerch personlig hadde ledet massehenrettelser. Rettssaken ble av uklare grunner utsatt på ubestemt tid etter to dagers forhandling og ikke gjenopptatt. Simon Wiesenthal fikk fra justisministeren opplyst at saken var henlagt. Ifølge Kronen Zeitung og Washington Post planla Mossad på 1980-tallet å drepe Lerch med en bilbombe. Attentatet skal ha blitt godkjent av statsminister Menachem Begin i 1977. Planen ble skrinlagt av politiske grunner. I 2017 ble teaterstykket «Tanzcafe Treblinka» satt opp i Klagenfurt med referanse til Lerchs rolle i Generalguvernmentet (med drapsanlegget Treblinka) og at Lerch etter krigen uhindret gjenopptok et sivilt virke.

Heinrich Fehlis

Heinrich Fehlis (født 1. november 1906, død 11. mai 1945) var en tysk offiser og politisjef som tjenestegjorde i Norge under den andre verdenskrig. Han var SS-Oberführer og Oberst der Polizei, var i ledelsen for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) hvor han etterfulgte SS-Oberführer Franz Walter Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940 og var «Befehlshaber» (BdSuSD) ved Victoria terrasse.

Höherer SS- und Polizeiführer

Höherer SS- und Polizeiführer, (HSSPF), var i nasjonalsosialistiske Tyskland en betegnelse på høyere SS- og politiledere som hadde kommandoen over store enheter av SS, Gestapo (det hemmelige politiet) og Ordnungspolizei («Orpo», det vanlige uniformerte politiet som hadde blitt innordnet i maktapparatet). Tittelen ble innført av Heinrich Himmler for å betegne «eliteledere» innen SS.

Kriminalpolizei

Kriminalpolizei er standardtermen for enheten som tar for seg etterforskning i politistyrkene i Tyskland, Østerrike og de tyskspråklige delene av Sveits.

László Endre

László Endre (ungarsk: Endre László; født 1. januar 1895 i Abony, Pest fylke, Ungarn, henrettet 29. mars 1946 i Budapest) var en ungarsk politiker under andre verdenskrig og embetsmann. Han var sammen med László Baky og Adolf Eichmann den øverste ansvarlige for holocaust i Ungarn.Endre vokste opp i velstående familie på landet. Han begynte yrkeskarrieren som offiser i hæren. Han ble en ivrig tilhenger av Miklós Horthy etter urolighetene etter første verdenskrig. I 1921 medvirket han i Pál Prónays milits som under den hvite terroren myrdet kommunister og sosialdemokrater på landsbygda. Endre var 1923-1937 politimester i byen Gödöllő (der han først var borgermester) og senere prefekt for Pest-Pilis-Solt-Kiskun-fylket som omsluttet Budapest. Pest-Pilis-Solt-Kiskun var Ungarns største og mest folkerike område. Som øverste sivile embetsmann i fylket brukte han alle lovlige påskudd til å plage de jødiske innbyggerne og skape problemer for deres næringsvirksomhet. De antijødiske tiltakene Endre tok i bruk fra 1939 ble kopiert av andre fylker. Endre hadde vært en av de ledende personen blant ungarske nazister fra tidlig 1930-tallet. I 1937 var med ved etableringen av «partiet for sosialistisk rasebeskyttelse» som senere samme år fusjonerte med Ferenc Szálasis parti. Endres politiske virksomhet var offentlig kjent i Ungarn før 1944. Hans far hadde vært medlem av det ungarske parlamentet og en personlig bekjent av Horthy, og i den forbindelse hadde László Endre besøkt Horthys residens. Horthy fortalte Edmund Veesenmayer at Endre var helt gal.Etter den tyske okkupasjonen av Ungarn 19. mars 1944 ble nazisympatisøren Döme Sztójay innsatt som statsminister og Endre satt straks i en anitjødisk kampanje på eget initiativ. Endre ble 24. mars statssekretær i innenriksdepartementet under Andor Jaross. SS-toppen Ernst Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars 1944 etter at han hadde sørget for at de to radikale antisemittene László Baky og Endre ble utnevnt som ansvarlige for jødesaker i innenriksdepartementet. Endre hadde ansvar for deportasjon av jøder fra Ungarn til drapsleiren Auschwitz sommeren 1944. Sammen med Adolf Eichmann, som ble hans gode venn, planla Endre i mars 1944 internering landets jødiske befolkning.Endre flyktet sammen med tyske styrker og ble tatt til fange av amerikanske styrker som sendte ham tilbake til Ungarn i oktober1945. Endre ble dømt av en folkedomstol 2. januar 1946. Mens han ventet på fullbyrdelse av dødsdommen, uttalte Endre at han fikk instrukser direkte fra Adolf Eichmann. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at Endre utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem. Andor Jaross ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser. Han ble sammen med László Baky hengt 29. mars 1946 med den ungarsk-østerrikske pålemetoden.

Militæradministrasjonen i Belgia og Nord-Frankrike

Militæradministrasjonen i Belgia og Nord-Frankrike (tysk: Militärverwaltung in Belgien und Nordfrankreich) var en militærforvaltning etablert av Nazi-Tyskland for å administrere det okkuperte Belgia og de franske departementene Nord og Pas-de-Calais under andre verdenskrig. Administrasjonen var også ansvarlig for styringen av zone interdite, det vil si kyststripen som gikk langs Atlanterhavsvollen på den franske nord- og vestkysten helt til Spania.Planer om å omgjøre administrasjonen av Belgia fra militær administrasjon til siviladministrasjon ble fremhevet av Schutzstaffel (SS), men høsten 1942 ble planene foreløpig lagt på is. Schutzstaffel foreslo Josef Terboven eller Ernst Kaltenbrunner som mulig rikskommissær.Den 18. juli 1944 ble militærforvaltningen erstattet av en sivilforvaltning som ble ledet av rikskommissær Josef Grohé. Den administrative enheten fikk navnet Reichskommissariat Belgien und Nordfrankreich.

Nürnbergprosessen

Se Nürnbergprosessene for informasjon om de etterfølgende prosessene.Nürnbergprosessen omhandler rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946.

Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.

Obergruppenführer

Obergruppenführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA), avdelinger innen det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Den ble gitt til medlemmer av den øverste kommandogruppen i SA og til veteraner fra visse grupper innen organisasjonen, samt til ledere på høyt nivå i SS. Graden tilsvarte general i Wehrmacht.

I SS ble graden innført som et resultat av veksten under Heinrich Himmler. Han var selv en av de første som fikk graden, som han hadde samtidig som han var Reichsführer-SS; dette var i utgangspunktet en tittel og ikke en grad. En av grunnene til at rangen ble brukt var at man ønsket å plassere to personer på samme nivå for å unngå maktkamp, et problem partiets organisasjoner ofte slet med. Dette skjedde f.eks. med Kurt Daluege, som ledet det meste av SS i Berlin mellom 1930 og 1934. For å slippe en oppsplitting av SS fikk Daluege graden SS-Obergruppenführer, slik at han formelt sett hadde samme rang som Himmler.

Inntil 1942 var SS-Obergruppenführer høyeste grad med unntak av Reichsführer-SS (som Himmler innen da hadde fått bekreftet som grad og ikke bare tittel). Det året ble graden SS-Oberstgruppenführer innført som parallell til generaloberst i Wehrmacht.

Flere av de mest beryktede medlemmene av SS hadde denne graden, som Reinhard Heydrich, Ernst Kaltenbrunner og Karl Wolff.

Graden ble også gitt til de høyeste lederne i politiet, som var underlagt SS, og til divisjonskommandanter i Waffen-SS.

Reichssicherheitshauptamt

Reichssicherheitshauptamt, forkortet RSHA, (tysk for «Hovedkontoret for rikssikkerhet») var overordnet organ for sikkerhetstjenesten i det nasjonalsosialistiske Tyskland mellom 1939 og 1945. Det ble opprettet 22. september 1939 ved at Sicherheitsdienst (SD), Gestapo og Reichskriminalpolizei (Kripo) ble slått sammen. Hovedoppgaven var å identifisere og nøytralisere personer som truet Det tredje rikes sikkerhet. Identifisering av jøder, sigøynere og andre folkegrupper var en del av denne oppgaven.

Kontoret var underlagt Reichsführer-SS, det vil si Heinrich Himmler, og hadde sitt hovedkontor i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin.

Reinhard Heydrich

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (født 7. mars 1904 i Halle, død 4. juni 1942 i Praha) var en offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichs­sich­er­heits­haupt­amt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Han var en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust.

Schloss Klessheim

Schloss Klessheim (eller Kleßheim) er et barokkpalass i Wals-Siezenheim, om lag 4 kilometer fra Salzburg, i den østerrikske delstaten Salzburg. Palasset ble tegnet av Johann Bernhard Fischer von Erlach for erkebiskop Johann Ernst von Thun und Hohenstein. Bygget var ferdig i 1732 og ble brukt som sommerbolig for erkebiskopene av Salzburg.

Etter Anschluss brukte Adolf Hitler stedet til møter og som representasjonslokale mens han oppholdt seg på Berghof (som er bare 30 km unna). Benito Mussolini, Miklós Horthy og Ion Antonescu var blant Hitlers gjester. Hitler sørget for omfattende modernisering og oppussing av palasset. I 2017 ble 20 malerier anskaffet av nazistene identifisert i palasset, det er uklart om bildene ble skaffet på lovlig vis. Oppussingen og dekorasjonen var preget av nazistenes estetiske idealer. Bygget hus Casino Salzburg.Horthy var i Klessheim 18. mars 1944, dagen før den tyske okkupasjonen av Ungarn. Da Horthy i raseri ville reise hjem med tog iverksatte SS et fingert flyangrep som vertskapet hevdet hadde ødelagt telefonlinjen. I mellomtiden bearbeidet Ribbentrop den ungarske utsendingen til Berlin, Döme Sztójay, som overbeviste Horthy om å akseptere Hitlers diplomatiske løsning. Sent på kvelden 18. mars fikk Horthy lov til å ta toget tilbake til Budapest med Edmund Veesenmayer og SS-offiseren Ernst Kaltenbrunner som uinviterte gjester om bord. Toget ble underveis holdt igjen tilstrekkelig til at okkupasjonen av Ungarn kunne skje smertefritt tidlig 19. mars.

Sicherheitsdienst

Sicherheitsdienst (SD, «Sikkerhetstjenesten») var en etterretningsorganisasjon og del av det nasjonalsosialistiske maktapparatet i Tyskland mellom 1932 og 1945 og de okkuperte områdene av Europa under andre verdenskrig. SD var ansvarlig for tallrike forbrytelser og ble målrettet brukt til å bekjempe politiske motstandere og underkue befolkningen. Gjennom sine utenlandsavdelinger beskjeftiget organisasjonen seg også med spionasje og hemmelige operasjoner.

SD ble regnet som en søsterorganisasjon til Gestapo. Mellom 1933 og 1939 var SD underlagt Sicherheitspolizei, og etter 1939 lå tjenesten under Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Walter Schellenberg

Walter Schellenberg (født 16. januar 1910 i Saarbrücken i Tyskland, død 31. mars 1952 i Torino i Italia) var den øverste sjef for Sicherheitsdiensts (Sicherheitsdienst) og Abwehrs forente etterretningstjenester. Han var admiral Canaris' etterfølger som sjef for de militære etterretningstjenester under Det tredje rike og dessuten SS-Brigadeführer og generalmajor i politiet (utnevnt 21. juni 1944).

Einsatzgruppen murder Jews in Ivanhorod, Ukraine, 1942

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.