Edom

Edom var et kongerike i Midtøsten som eksisterte i det siste årtusen f.Kr. Kongeriket gikk under i år 126 f.Kr. Landet hadde sterkt varierende grenser, men lå i den sørlige delen av nåværende Jordan og Israel ned mot Akababukten. Edom var også betegnelsen på det semittiske folkeslaget som bodde i landet. Folket ble etterhvert assimilert med andre folkeslag i regionen.

Historie

Edom
Kongeriket Edom(i rødt) ved dets største utstrekning, ca. 600 f.Kr.

Edomittene erobret antakelig landområdet som senere ble kjent som Edom mellom år 1400 og 1300 f.Kr.[1] Første kjente omtale av landet er i en liste av farao Sethos den første fra ca. år 1215 f.Kr. hvor betegnelsen Se’ir er brukt.[2]

Kong David av Israel erobret Edom ca. år 1000 f.Kr.[3] Deretter var forholdet mellom Juda (den sørlige delen av Israel) og Edom svært vekslende. Edom frigjorde seg for godt fra Juda under Kong Jorams regjeringstid 847-845 f.Kr.[4]

Da Jerusalem ble erobret og ødelagt av babylonerne i 587 f.Kr. benyttet edomittene sjansen til å ta hevn over israelittene. Denne hevnen er opphavet til en hel bok i Bibelen, nemlig profeten Obadja. Etter Jerusalems erobring ble edomittene trengt nordover og vestover av arabiske stammer. De slo seg da ned rundt byen Hebron.

Judas makkabeeren erobret Edom ca. år 163 f.Kr.[5] I år 125 f.Kr. tvang Johannes Hyrkanus edomittene til å konvertere til jødedommen gjennom å bli omskåret.[6] Etter dette ble edomittene assimilert med det jødiske folket og vi hører ikke mer om edomittene som et eget folkeslag. Navnet på området levde imidlertid videre en stund under sitt greske navn «Idumea»

Økonomi

Edom bestod for det meste av små landsbyer uten en sterk hovedstad. Økonomien var derfor basert mye på husdyrhold. Landet lå strategisk til for handel, siden karavaner mellom Egypt og Midtøsten gikk gjennom landet. Byen Esjon-Geber, som ligger i nærheten av dagens Eilat, var en havneby ved Rødehavet som dannet utgangspunkt for handel via havet. Blant annet bygde kong Salomo skip i Esjon-Geber og derfra dro de til det legendariske landet Ofir.[7]

University of California har foretatt utgravinger ved Khirbat en-Nahas som på arabisk betyr «kobber-ruiner».[8] Disse utgravingene viste at det var omfattende gruvedrift i Edom i hvert i fall i deler av det siste årtusen før f.Kr.

Kjente personer

Etymologi

Vi vet ikke hva edomittene selv kalte landet sitt. Navnet «Edom» er den hebraiske betegnelsen på kongeriket. Navnet betyr «rød» og kommer fra Bibelens fortelling om da edomittenes stamfar ble født: «Den som kom først, var rød, og lodden som en fell over hele kroppen. Ham gav de navnet Esau.»[14] I tillegg bruker Bibelen den egyptiske betegnelsen «Se’ir» på det samme landområdet.[15]

Assyrerne kalte landet for «Udumu». På ugarittisk mener man at «Udm» er navnet på det samme landet.[16] I romersk tid var kongeriket gått under, men området var sammen med nabostaten Moab kjent under den greske navneformen «Idumea»

Kilder til kunnskap

Det meste av vår kunnskap om Edom kommer fra kilder som er knyttet til deres fiender eller erobrere. I Bibelen er Edom nevnt 127 ganger, og det er vår viktigste kilde til kunnskap om kongeriket. Ut over Bibelen har Edom inntil nylig kun vært kjent gjennom et fåtall innskrifter på egyptisk, assyrisk og ugarittisk.

Moseloven påla israelittene å ha et godt forhold til sine naboer: «Du skal ikke ha uvilje mot edomittene, for de er dine brødre.»[17] I praksis var derimot naboforholdet sterkt betent med en rekke gjensidige erobringstokter. Etter Jerusalems erobring i 587 f.Kr. skrev profeten Obadja en dramatisk domsprofeti over Edom. Lignende profetier finnes hos flere av de bibelske profeter. Selv om faktaopplysningene i Bibelen (navn på konger, byer, o.l.) nok er korrekte, så er det likevel ingen objektiv eller fullstendig fremstilling av Edom som finnes der. Kun det som er relevant i forhold til israelittenes egen historie er tatt med, og da med et jødisk perspektiv.

De senere år har imidlertid flere arkeologiske utgravinger begynt å kaste nytt lys over edomittenes samfunn.[18] Det er derfor sannsynlig at vår kunnskap om andre deler av Edoms historie og samfunnsliv (enn det som omtales i Bibelen) vil øke i årene som kommer.

Referanser

  1. ^ Britannica Concise Encyclopedia
  2. ^ Boston University
  3. ^ 2. Samuelsbok 8,13-14
  4. ^ 2. Krønikerbok 21,8-10
  5. ^ Josefus: Jødenes historie XII, 8 – 1
  6. ^ Josefus: Jødene historie XIII, 9 – 1
  7. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 9:26-28
  8. ^ «King Solomon's Copper Mines?», Science Daily 28. oktober 2008
  9. ^ 1. Mosebok 25:9-34 +27:1-28:9 + kapittel 32, 33 og 36
  10. ^ Jewish Encyclopedia
  11. ^ Matteus evangelium, kapittel 2
  12. ^ Markus evangelium 6:14-29
  13. ^ Matteus evangelium 23:6-12
  14. ^ 1. Mosebok 25,25
  15. ^ Fotnote til 2. Krønikerbok 25,11 i Bibelen den hellige skrift, Det Norske Bibelselskap, Oslo 1978
  16. ^ Institute for Biblical and Scientific studies
  17. ^ 5. Mosebok 23,7
  18. ^ Artikkel i New York Times 27.10.2008
Den første jødisk-romerske krig

Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret (hebraisk: המרד הגדול, ha-Mered Ha-Gadol), var den første av tre store, jødiske opprør mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet i den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea; den andre krigen var Kitoskrigen (eller Diasporaopprøret) i 115–117, som skjedde hovedsakelig i diaspora (på Kypros, i Egypt, Mesopotamia, og kun marginalt i Judea), og den tredje var Bar Kokhba-opprøret i 132–136, konsentrert i provinsen Judea.

Det hasmoneiske dynasti

Det hasmoneiske dynasti (hebraisk : חשמונאים‎, Hashmonayim) var det herskende dynasti eller slekt i kongedømmet Judea og de omliggende regioner i løpet av den klassiske antikken. Mellom rundt 140 og 116 f.Kr. styrte dynastiet delvis selvstendig overfor Selevkideriket i regionen Judea. Fra 110 f.Kr. da Selevkideriket gikk i oppløsning, ble dynastiet helt selvstendig, og ekspanderte til naboregionene Galilea, Iturea, Perea, Idumea og Samaria, og tok tittelen «basileus», konge. En del moderne forskere viser til denne perioden som det uavhengige kongedømmet Israel. I 63 f.Kr. ble kongeriket erobret av den romerske republikk, brutt opp og satt opp som et romersk klientkongedømme. Riket hadde overlevd i 103 år før det underkastet seg det herodiske dynasti i 37 f.Kr. Herodes den store forsøkte å underbygge sin egen legitimitet som hersker ved å gifte seg med en hasmoneerprinsesse, Mariamne, og planla å drukne den siste mannlige hasmoneiske arvingen til hans palass i Jeriko.

Dynastiet ble etablert under lederskapet til Simon Makkabeus, to tiår etter at hans bror Judas Maccabeus («Hammeren») beseiret hæren til Selevkide-riket under makkabeernes opprør. I henhold til de historiske kildene, inkludert Første og Andre Makkabeerbok og den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren Josefus (37 - ca. 100 e.Kr.), etter at Antiokos IV Epifanes hadde med hell invadert Egypt ble tilbakevist ved innblanding fra den romerske republikk, gikk Antiokos til å sikre seg streng kontroll over Israel, herjet Jerusalem og dets tempel, undertrykket jødisk religion og kulturelle skikker, og påførte hellenistisk praksis og skikker.

Jødenes påfølgende opprør i 167 f.Kr. ble begynnelsen på 24 år med jødisk uavhengighet som ble gjort mulig ved at Selevkideriket falt sammen under angrepene fra de voksende stormaktene Partia og den romerske republikk. Det samme maktvakuumet som gjorde det mulig for den jødiske staten å bli politisk anerkjent av det romerske senatet ca 139 f.Kr., ble senere utnyttet av romerne selv. Johannes Hyrkanos II og Aristobulos II, barnebarns barn av Simon Makkabeus, ble sjakkbrikker i storkrigen mellom Julius Cæsar og hans rival Pompeius. Ved sistnevntes død i 48 f.Kr., og Cæsar i 44 f.Kr., og den påfølgende romerske borgerkrigene gjorde at Romas grep om Israel letnet midlertidig og gjorde det mulig for en kortvarig hasmoneisk gjenoppblomstring som ble støttet av Partia.Denne uavhengigheten ble raskt knust av romerne under Marcus Antonius og Octavius (den senere Augustus). Innsettelsen av Herodes den store, en idumitt, som konge i 37 f.Kr. gjorde Israel til en romersk klientstat og markerte slutten på det hasmoneiske dynasti. I år 6 e.Kr. lot Roma områdene Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) bli slått sammen til en romersk provins kalt Iudaea. I 44 e.Kr. opprettet Roma et styre ved en romersk fullmektig side ved side av styret til de herodiske kongene, da Herodes Agrippa I i 41-44 e.Kr. og Herodes Agrippa II i 50-100 e.Kr.

Emporion (antikkens Hellas)

Emporion (flertall emporia) er et gresk begrep for et sted som en nasjons handelsfolk hadde reservert for deres handelsinteresse innenfor området til en annen nasjon. Begrepet kommer fra émporos, em- = i + poros = reise / sjøreise, det vil si reisende, handelsmannEt berømt emporion er eksempelvis Sais (et gresk ord for byen Zau på egyptisk, som lå i nærheten av dagens Sa el-Hagar) hvor den athenske poet og lovgiver Solon dro for å skaffe seg kunnskap om Egypt. Andre eksempler er Elim hvor farao Hatshepsut hadde sin Rødehavsflåte. Elat, hvor Teben mottok handelsvarer som gravmaterialer, lerret, asfalt, nafta, røkelse, myrra og utskårne steinamuletter fra Palestina, Kanaan, Libanon, Hazor, Moab, Edom, og Den arabiske halvøya fra Petra til Midjan og Punt.

Emporia hadde omtrent den samme funksjon som de europeiske handelskoloniene i Kina.

Antikkens grekere referert til både ulike greske og fønikiske bystater og handelsposter i Egypt, Nord-Afrika, Spania og Den arabiske halvøya. En del av begrepet omfattet også byer som Avaris og Syene i Nedre Egypt og i Øvre Egypt Tebens havn mot Rødehavet, Elim og Elat ved enden av Akababukten mellom Edom og Midjan. For hettittene omfattet det Kanesh og Kadesh på grensen av Libanon, Syria og Kanaan og for fønikerne Gadges, Kartago, Lepcis Magna og Kyrene blant andre (selv om Kyrene var grunnlagt av grekere).

Esau

Esau (hebraisk: עֵשָׂו – ʿĒśāw; gresk: Ἠσαῦ – Ēsaû; arabisk: عِيسُو‎, «Hårete» eller «Grov») er i henhold til den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) den eldre broren til patriarken Jakob. Han er nevnt i Første Mosebok og av de mindre profetene Obadja og Malaki. Den kristne bibelen (Det nye testamente) har referanser til Esau i Paulus' brev til romerne og Brevet til hebreerne.Esau er stamfar til edomittene og tvillingbror av Jakob, israelittenes patriark. Esau og Jakob var sønner av Isak og Rebekka, og barnebarn av Abraham og Sara. Av tvillingene ble Esau født først. Isak var 60 år gammel og Rebekka er antatt å ha vært langt yngre. Bestefaren Abraham er antatt å ha fortsatt levd, da rundt 160 år gammel.

Esau var «en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken» og som hadde «grove» kvaliteter som skilte ham fra sin tvillingbror. Jakob var på den annen side en sky eller enkel mann; «en rolig mann som holdt seg ved teltene». Gjennom hele Første Mosebok er Esau hyppig framstilt som fortrengt av sin yngre tvillingbror Jakob.

Første Mosebok

Første Mosebok eller Genesis (hebraisk: בראשית – Bĕrêšîṯ, «I begynnelsen») er første bok i Bibelen, både i Den hebraiske bibel (Tanakhen) og i Det gamle testamentet, hvor den utgjør første bok i Pentateuken. Innen jødedommen er boken den første i samlingen Tora, som betyr «loven» eller «rettledningen». Fra Esras og Nehemjas tid (ca 450 f.Kr.) blir disse bøkene tilskrevet Moses, og ifølge både kristen og jødisk tradisjon er forfatteren Moses. I tillegg til fortellinger inneholder boken både poetiske tekster og slektstavler.Første Mosebok deles som regel inn i to deler; den første delen kalles «urhistorien» og utgjør kapittel 1–11. Urhistorien forteller om skapelsen av himmel og jord, og om de første menneskene, Adam og Eva i Edens hage, samt om deres barn Kain og Abel. Gud ser at menneskets ondskap er stor på jorden, og legger verden øde i en storflom; Noah finner derimot nåde i Guds øyne, og overlever med sin familie i arken. Slektstavlene i kapitlene fire, fem, ti og elleve har til hensikt å vise at Adam er alle menneskers stamfar, og fortellingen om Babels tårn i kapittel elleve forklarer hvorfor Jordens folkeslag snakker forskjellige språk og er spredt ut over jorden.Den andre delen (kapittel 11–50) omhandler israelittenes (jødenes) forhistorie, og kalles «patriarktiden». Kapittel 11–25 forteller om Guds pakt med Abraham og Sara, og løftet om at jordens folk skal få velsignelse gjennom Abraham; kapitlene inneholder også fortellingen om Sodoma og Gomorras utslettelse og om Abrahams ofring av sønnen Isak. I kapitlene 25–36 fortelles det om Isak og hans sønner Jakob (Israel) og Esau, blant annet Jakobs kamp med engelen. I siste del (kapittel 37–50) havner Jakobs sønn Josef i Egypt, hvor israelittene slår seg ned som venner av farao.Det gamle testamente er opprinnelig skrevet på hebraisk, og på hebraisk kalles Første Mosebok for be'resjit, «i begynnelsen», etter tekstens åpningsord. I den eldste greske bibeloversettelsen, Septuaginta, kalles Første Mosebok for Genesis, som betyr «kilde» eller «opphav». Fortellingene fra Første Mosebok til Kongebøkene utgjør en sammenhengende historie.

Herodes-dynastiet

Herodes-dynastiet var navnet på et dynasti i Midtøsten fra år 39 f.Kr. til år 93 e.Kr. Dynastiet hadde sin bakgrunn i Edom, men regjerte i hovedsakelig jødiske områder. Områdene som var under dynastiets kontroll varierte mye, men dekket grovt sett områdene som i dag utgjør Israel og Palestina, samt deler av Syria, Libanon og Jordan. Både Josefus og Det nye testamentet omtalte disse herskerne overveiende negativt, og beskrev dem som motstandere av det jødiske folket. Det var mye giftemål mellom nære slektninger i dynastiet, noe som gjør slektsforholdene temmelig uoversiktlig.

Herodes den store

Herodes (hebraisk: הוֹרְדוֹס‎ – Hordos; gresk: Ἡρῴδης – Hērṓidēs), også kjent som Herodes den store (født 73 eller 74 f.Kr., død 4 f.Kr. i Jeriko) var en romersk klientkonge av Judea. Hans tilnavn «den store» er i stor grad blitt bestridt da han er beskrevet som «galning som myrdet sin egen familie og en stor mengde rabbier». Han er også kjent for sine enorme byggeprosjekter i Jerusalem og andre steder, inkludert hans utvidelse av det andre tempelet i Jerusalem (tidvis referert til som «Herodes tempel») og byggingen av havnen i Caesarea Maritima. Viktige detaljer i hans biografi er innsamlet fra verkene til den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra 100-tallet e.Kr.

Jagur

Jagur (yaghur) var en by i oldtidens Israel. Jagur lokalisert ved grensen av Edom i det sørligste distriktet av Judea, således en av de byene som lå fjernest til, i henhold til Josvas bok i den hebraiske Bibelen. Stedet er muligens identisk med Khirbet el Gharra (Tel Ira), som ligger ca 14 km øst for Be'er-sjeba.

Jakob (stamfar)

Jakob (hebraisk: יַעֲקֹב – Yaʿăqōḇ, i betydningen «hæl» eller «beintrekker»; gresk: Ἰακώβ – Iakṓb; arabisk: يَعْقُوب – Yaʿqūb), senere kjent som Israel (hebraisk: יִשְׂרָאֵל – Yiśrāʾēl, «blir med Gud»; gresk: Ἰσραήλ – Israḗl; arabisk: إِسْرَائِيل‎ – Isrāʼīl), er beskrevet i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), i Talmud, Det nye testamentet, og i Koranen, som den tredje patriark av den hebraiske folket som Gud inngikk en pakt med, og som stamfar til stammene i Israel, og etter ham har hans etterkommere blitt oppkalt etter, «israelitter».

I den hebraiske Bibelen er han sønnen til Isak og Rebekka, sønnesønn av Abraham og Sara, og av Betuel, og den yngre tvillingbroren av Esau. Jakob fikk tolv sønner og minst en datter med sine to hustruer, Lea og Rakel, og med deres kvinnelige slaver Bilha og Silpa. Barna som er nevnt i Første Mosebok var Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Jissakar, Sebulon, datteren Dina, Josef, og Benjamin.Før Benjamin ble født hadde Jakob fått sitt nye navn Israel av Jahve. Navnet «Israel» kan bli oversatt som «Gud utfordrer», men andre betydninger har også blitt foreslått. En del bibelforskere mener at navnet kommer fra verbet śœarar («å herske, være sterk, ha autoritet over»), dermed betyr navnet «Gud styrer» eller «Gud dømmer». Andre mulige meninger er «Guds fyrste» (fra King James-utgaven) eller «El slåss/strides».Som et resultat av en alvorlig tørke i Kanaan, flyttet Jakob til Egypt på den tiden da hans sønn Josef var egyptisk visekonge. Etter at Jakob døde der 17 år senere, førte Josef levningene av Jakobs legeme til landet Kanaan hvor han ga sin far en storstilt grav i den samme Makpela-hulen hvor også Abraham, Sara, Isak, Rebekka og Jakobs hustru Lea var gravlagt.

Joab

Joab (hebraisk: יוֹאָב, Yo'av), sønn av Seruja, var en israelittisk krigsherre og nevø av kong David av Israel. Han ble gjort til kaptein av Davids hær, i henhold til Det gamle testamente, og siden til general. han hadde to brødre, Abisjai og Asael. Sistnevnte, «lett på foten som en gasell», ble drept av Abner, noe Joab tok hevn for ved å drepe Abner, til tross for kong David ba ham la være.Imidlertid i henhold til den jødiske historikeren Josefus i hans bok Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), bok 7, kapittel 1, hadde Joab tilgitt Abner for drapet på broren. Grunnen var at Abner hadde drept Asael ærefullt i tvekamp etter at han to ganger hadde advart Asael og hadde til sist ikke noe annet valg enn å drepe ham i selvforsvar. Om dette er tilfelle er antagelig grunnen til Abner ble drept ved at han hadde blitt en trussel for Joabs posisjon som fremste krigsherre ettersom Abner hadde skiftet side og underkastet seg David og som da hadde gitt ham kontroll over Benjamins stamme. Likevel hevder den bibelske fortellingen uttrykkelig at Joab drepte Abner for å hevne sin bror: «Da så Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side i byporten som om han ville snakke uforstyrret med ham. Der stakk han ham i magen og drepte ham for å hevne sin bror Asael.»Etter å ha ledet et angrep mot festningen på Sionfjellet ble Joab forfremmet til general, i henhold Første Krønikebok. Han ledet hæren i kamp mot Syria, Ammon, Moab og Edom, som alle, bortsett fra Syria, var små kongedømmer rundt Israel og Judea. Han tok også del i drapet på Uria som David fikk tilrettelagt for å skaffe seg fri tilgang til dennes vakre hustru Batseba.Joab spilte en vesentlig rolle som kommandant av Davids styrker under opprøret til Absalom. Denne var en av Davids sønner og som samlet store deler av Israel bak seg mot David. Kongen ble tvunget til å flykte med kun sine mest trofaste menn, men David var ikke i stand til å skade den sønnen han holdt mest av og ga ordre om at ingen av hans menn fikk lov til å drepe Absalom i det påfølgende slaget. Da en mann kunne rapportere at Absalom var blitt funnet i live, hengende fast i et tre, hadde Joab ingen betenkeligheter med å drepe ham.Senere erstattet Joab som kommandant for hæren med en annen slektning, sin nevø Amasa, men den øyensynlige kyniske krigsherren Joab hadde tilsynelatende ingen betenkeligheter med å drepe også Amasa.På sitt dødsleie ba David sin sønn Salomo om å få Joab drept ved å minne om Joabs tidligere ulydigheter og det blod som han var skyldig i, og for dette beordret Salomo hans død ved hånden til Benaja: «Så gikk Benaja, sønn av Jojada, opp og hogg ned Joab og drepte ham. Han ble gravlagt på sitt hjemsted i ørkenen. I hans sted gjorde kongen Benaja, sønn av Jojada, til hærfører.»Det er interessant å merke seg at Joab flyktet til «Herrens telt», Tabernakelet, og grep fatt i alterhornene, og han fortalte Benaja at han ville dø der. Benaja utførte da på Salomos ordre, drepte ham i Jahves hellige hus. Joab ble gravlagt «i ørkenen», noe som må betraktes som vanærende.

Navnet Yoav (Joab) kan bli tillagt egenskapen av distriktet Moav (Moab i latinsk transkripsjon), den østlige siden av Jordanelven fra hvor Rut moabitten (fra Ruts bok) kom fra. Navnet Joab, som er sjelden attestert hos jøder før 1900-tallet, er i dag et vanlig mannsnavn i Israel i tendensen til sionismen å velge navn fra sterke krigere fra bibelsk og senere jødisk historie.

Johannes Hyrkanos

Johannes Hyrkanos (Yohanan Girhan; Yohanan Hyrcanus, hebraisk: יוחנן הורקנוס, gresk: Ἰωάννης Ὑρκανός) (død 104 f.Kr.) var en hasmoneiske (makkabeerne) leder på 100-tallet f.Kr. som styrte Israel i tiden 134-104 f.Kr. Han var sønn av Simon Makkabeus. Etter at hans svoger Ptolemaios hadde myrdet hans far og to eldre brødre, overtok Johannes posisjonen som regent og yppersteprest. Det syriske riket hadde tapt mye av sin makt, og han beseiret den syriske hærføreren Cendebeus da han gikk til angrep. Johannes allierte seg med romerne. Han erobret også Judeas naboområder Samaria og Edom, og tvangskonverterte edomittene til sin religion.

Kongedømmet Judea

Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930–586 f.Kr.) var i jernalderen et kongerike i sør i Midtøsten. Den hebraiske Bibelen framstiller det som en etterfølgerstat av kongedømmet Israel, det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Historikerne er delt i synet på den historiske riktigheten av den bibelske framstillingen. På 900- og tidlig på 800-tallet f.Kr. synes området Judea å ha vært sparsommelig befolket, begrenset til noe få rurale bosetninger, de fleste av dem ikke befestet. Jerusalem, kongedømmets hovedstad, synes ikke å ha framstått som en betydelig administrativ sentrum før mot slutten av 700-tallet f.Kr. Før denne tiden synes de arkeologiske sporene at dens befolkning var for liten til å ha opprettholdt et levedyktig kongedømme. På 600-tallet f.Kr. vokste befolkningen stort, blomstret under assyrisk overherredømme (til tross for Hiskias opprør mot den assyriske kong Sankerib), men i 605 f.Kr. ble det assyriske riket beseiret, og den påfølgende konkurransen mellom oldtidens Egypt under 26. egyptiske dynasti og Det nybabylonske rike over kontrollen over Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, førte til ødeleggelsen av kongeriket Judea i en rekke krigføringer mellom 597 og 582 f.Kr., deportasjonen av samfunnets elite, og underleggelsen av Judea inn i en provins i Det nybabylonske rike.

Moab

Det er også en by i Utah i USA ved navn Moab, samt benevnelsen på en kraftig bombe, GBU-43/B MOAB

Moab (hebraisk: מוֹאָב, Mo'av; i betydningen «fars sæd/frø»; gresk Μωάβ Mōav; arabisk مؤاب, assyrisk Mu'aba, Ma'ba, Ma'ab ; egyptisk Mu'ab) er det historiske navnet, kjent fra omtale i Bibelen, for en stripe land i fjellene som ligger i dagens Jordan og som strekker seg langs den østlige delen av Dødehavet.

Nabateere

Nabateere (arabisk: الأنباط‎, al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin: Nabataeus) var et førislamsk arabisk folk som var bosatt i nordlige Arabia og sørlige Levanten. Deres bosetning, mest framtredende den antatte hovedstaden Raqmu, nå kjent som Petra, ga navnet Nabatene til grenselandet mellom Arabia og Syria, fra elven Eufrat og til Rødehavet. Deres løst kontrollerte handelsnettverk, som var sentrert rundt en rekke av oaser som de kontrollerte og hvor jordbruk ble omfattende praktisert på begrensede områder, og langs rutene som knyttet dem sammen. De hadde ingen faste eller nøyaktige grenser i den omliggende ørkenen. Etter å ha opprettholdt territorial uavhengighet fra de oppsto som folk på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av den romerske keiser Trajan i 106 e.Kr. og deres land ble annektert av Romerriket. Nabateernes individuelle kultur, lett identifisert av deres karakteristiske pottemalte keramikk, ble adoptert inn under den større gresk-romerske kulturen. De ble senere konvertert til kristendommen under den bysantinske epoken. Forfatteren Jane Taylor beskrev dem som «et av de mest begavede folk i den antikke verden.»

Obadja

Obadja (hebraisk: עֹבַדְיָה – ʿŌḇaḏyâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Obadias) er den fjerde av de såkalte små profeter både i Det gamle testamentet og i Tanakh. Obadjas bok er den korteste boka i Det gamle testamente og utgjør kun 21 vers. Temaet for boka er en domsprofeti over Edom.

Obadjas bok

Obadja (hebraisk: עֹבַדְיָה – ʿŌḇaḏyâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Obadias) er en bok i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Teksten består av et enkelt kapittel, delt i 21 vers. Det gjør den til den korteste boken i Den hebraiske Bibelen. Handler om en spådom om en guddommelig dom over Edom og gjenopprettelsen av Israel.Forfatterskapet er tilskrevet profeten Obadja, identifisert i første linje. Navnet Obadja, som var ganske vanlig, har betydningen «tjener av Jahve». Han levde i den assyriske perioden. Verken hans fars navn eller fødestedet er oppgitt. I jødedommen er han betraktet som en senere profet, plassert i den siste seksjonen (Nebiim) i Tanakh (Den hebraiske Bibelen) hvor han er en av de tolv profetene. I kristendommen er Obadjas bok klassifisert som en av de mindre profeter i Det gamle testamente grunnet teksten korte lenge.

Oldtidens Israels og Judeas historie

Historien til oldtidens Israel og Judea er historien til kongedømmene Det forente kongedømme Israel, Kongedømmet Israel (Samaria) og Kongedømmet Judea i Midtøsten, fra deres framvekst og til Judea ble erobret av babylonerne. Bruken av navnet Judea ebbet ut i tidlig romersk tid, og henviser nå til et landområde. Navnet Israel har derimot blitt ført videre i den moderne staten Israel. Den fremste skriftlige kilden til Israel og Judeas historie er Bibelen, og oldtidshistorien henger derfor sammen i spørsmålene rundt tekstkritisk bibelforskning og bibelkritikk, men er blitt i moderne tid utvidet og til dels korrigert med arkeologi. For en gjennomgang av etterkommerne av oldtidens Israel og Judea, se Jødisk historie. For historien til den moderne staten Israel, se Israels historie.

Seirfjellet

Seirfjellet eller Se'ir-fjellene (hebraisk: הַר-שֵׂעִיר, Har Se'ir) utgjør den sørøstlige grensen av oldtidsrikene Edom og Judea i bibelsk tid, men betegnelsen kan også være en ekko av den eldre historiske grensen mellom oldtidens Egypt og Kanaan.Seirfjellet var en fjellrik region som var bosatt av edomittene og strakte seg langs den østlige siden av Wadi Arabah fra den sørøstlige ytterpunktet av Dødehavet til nærheten av Akabah, eller den østlige grenen av Rødehavet. Det var opprinnelig bosatt av horittene, men de ble drevet ut eller underkastet seg edomittene. Området ble deretter tildelt etterkommerne av Esau.

Van Zandt County

Van Zandt County er et fylke i den amerikanske delstaten Texas. Det ligger i de østlige delene av staten. Det grenser mot Rains County i nord, Wood County i nordøst, Smith County i øst, Henderson County i sør, Kaufman County i vest og mot Hunt County i nordvest.

Van Zandt Countys totale areal er 670 km² hvorav 69 km² er vann. I 2000 hadde fylket 48 140 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Canton. Fylket har fått sitt navn etter Isaac Van Zandt, kongressmedlem fra republikken Texas.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.