Dynasti

Dynasti er en arvefølge av herskere eller statsoverhoder, som tilhører den samme familien og som varer i flere generasjoner. Et dynasti blir også omtalt noen ganger som et hus, et kongehus, en kongefamilie eller et fyrstehus, som f.eks. Huset Habsburg, det norske kongehuset.

Det har vært diskutert om det er treffende å bruke disse betegnelsene når arvefølgen går gjennom kvinneledd, såkalt «kognatiske linjer». Et spørsmål er om det da skal sies å være et nytt dynasti, kongehus, kongefamilie osv.

Ordet dynasti blir også brukt til å beskrive perioden som en familie hersket. I utvidet forstand blir begrepet også brukt om ledelse av familiefirma, mafiafamilier, ledende familier i politiske partier og lignende.

Monarkene i de nåværende europeiske kongehusene stammer fra slekter som i generasjoner har vært monarker, til dels gjennom flere hundre år. Det samme er tilfellet for asiatiske monarkier som Japan og Thailand.

18. egyptiske dynasti

18. egyptiske dynasti varte omkring 1550-1290 f.Kr. og er kanskje det mest velkjente av dynastiene. At dette dynastiet er såpass kjent, skyldes ikke bare dets to hundre og seksti års lange maktperiode, men vel så meget de mange kolossale byggverk - festninger, templer - som herskerne etterlot seg.

Dynastiet regnes til Det nye rikes epoke i oldtidens Egypt. De mest velkjente av det 18. dynastiets faraoer var dronning Hatshepsut, Thutmosis III, Akhenaton og Tutankhamon. Faraoene av den 18. dynastiet regjerende hovedsakelig fra Teben der de også lot oppføre sine klippegraver og gravtempel. Dynastiet kom til sin slutt etter Tutankhamons død, men de to etterfølgende herskerne innordnes også formelt i den 18. dynastiet.

Egypt ble samlet under Ahmose fra Teben i det 18. dynastiet.

Flere av faraoene i dette dynasti sendte ut felttog og gjorde store erobringer. Blant de mest kjente var Thutmosis III' ledelse i slaget ved Megiddo 1457 f.Kr. og slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr., under Ramses II 183 år senere.

Litteratur, kunst, vitenskap og arkitektur utviklet seg i den framvoksende stormakten Egypt som førte en ekspansiv utenrikspolitikk i Det nære østen og Nubia. Papyrus Ebers, som er en medisinsk tekst, ble skrevet ned på denne tiden.

Innen arkitekturen ble store begravelsestempler oppført til faraoene i Teben, ved siden av hverandre i utsmykkede klippegraver i Kongenes dal. Her er for eksempel Tutankhamons grav. Nevnes må også Dronningenes dal, og dens ofte helt uskadede herskermumier (DB/TT320) og Amenophis II' grav (KV35).

Guden Amon i Teben fikk igjen sin stilling som riksgud og hans tempel i Karnak og Luxortemplet utvides, ikke minst under Amenhotep III. I en kort periode i Akhenatens regjeringstid ble Amons posisjon utfordret av kulten til solguden Aton.

19. egyptiske dynasti

19. egyptiske dynasti var rekken av monarker som styrte oldtidens Egypt i perioden til det egyptiske nyriket, og varte i tiden omkring 1290-1190 f.Kr. (i henhold til den lave kronologien). Det ble grunnlagt av vesir Ramses I som farao Horemheb valgte til sin etterfølger til tronen. Den mest velkjente av den nittende dynastiets faraoer var Ramses II. Faraoene lot oppføre sine klippegravar og gravtempel i Teben, men styrt hovedsakelig fra hovedstadene Memfis og Pi-Ramses i Nedre Egypt. Dynastiet tok slutt da Seti IIs enkedronning Twosret ble avsatt av Setnakhte.

Dette dynastiet er best kjent for sine militære erobringer i Kanaan. Krigerkongene i det tidlige 18. dynasti hadde møtt liten motstand fra naborikene, noe som gjorde det mulig med enkelhet å utvide sitt herredømme og innflytelse. Situasjonen hadde endret seg radikalt mot slutten av 18. dynasti. Hettittene hadde gradvis økt sin innflytelse inn i Syria og Kanaan og blitt et betydelig statsmakt i den internasjonale politikken i Østen og Midtøsten, en maktfaktor som både Seti I og hans sønn og etterfølger Ramses II ble nødt til å forholde seg til.

Det gamle rike i Egypt

Det gamle rike refererer til en periode på nesten 500 år i Egypts oldtid. Den dekker det tredje til det sjette dynasti, det vil si perioden ca. 2686–2181 f.Kr. Epoken er den første av de tre «kongeperiodene» i den egyptiske sivilisasjon, og vurderes som høydepunkter i Nedre Egypt; de andre er Mellomriket og Det nye rike. Epoken er mest kjent for pyramidene, som ble konstruert som faraoenes gravsteder. Betegnelsen «Det gamle rike» ble skapt av historikere på 1800-tallet, og et skille mellom Det gamle rike og tidlig dynastisk tid ville ikke ha gitt mening for oldtidens egyptere selv. Ikke bare var den siste konge i tidlig dynastisk tid beslektet med de første to kongene i det gamle rike, men ‘hovedstaden’, den kongelige residens, forble værende i Ineb-Hedg, oldtidens egyptiske navn på Memfis. Den grunnleggende rettferdiggjøringen for et skille mellom de to periodene er den revolusjonerende endringen i arkitekturen fulgt av effektene av store byggeprosjekter på det egyptiske samfunnet og økonomien.

Det gamle rike er vanligvis vurdert som perioden fra tredje til sjette dynasti, men mange egyptologer inkluderer også sjuende og åttende dynasti i det det gamle rike som en fortsettelse av administrasjonen sentralisert i Memfis. Mens det gamle rike var en periode av indre sikkerhet og framgang, ble den fulgt av en periode med splid og relativ nedgang, en periode referert til av egyptologer som første mellomepoke i Egypt. I løpet av Det gamle rike ble kongene av Egypt (ikke kalt for farao før i Det nye rike) en levende gud som styrte eneveldig og kunne kreve tjenester og rikdommer av sine undersåtter. De tallrike referanser til Det gamle rikes konger som faraoer stammer fra en allestedsnærværende bruk av begrepet «farao» som beskrivelse på enhver konge i oldtidens Egypt.

Under kong Djoser, den første konge av det tredje dynasti i det gamle rike, ble den kongelige hovedstaden flyttet til Memfis hvor Djoser opprettet sitt hoff. En nye epoke med byggeprosjekter ble opprettet ved Saqqara under hans styre. Kong Sjosers arkitekt Imhotep er kreditert for utviklingen av bygging med stein og med planen av den nye arkitektoniske form — trappepyramiden. Faktisk er det gamle rike kanskje aller best kjent for det store antallet med pyramider som ble bygget på denne tiden som de egyptiske kongenes storstilte gravsteder. Av den grunn er Det gamle rike også med en viss rett også kalles for «pyramidenes tidsalder». Bak pyramidenes monumentale framtoning, som synes å vise at kongens makt var enrom, står imidlertid velviljen til en elite som flokket seg om kongen.

Det nye rike i Egypt

Det nye riket betegner en epoke i oldtidens egyptiske historie. Perioden fulgte den andre mellomepoke, og omfatter det 18., 19. og 20. dynasti. Karbondatering har plassert dateringen av Det nye rike til nøyaktig mellom 1570 og 1544 f.Kr. Den ble etterfulgt av den tredje mellomepoke. Det nye riket var Egypts mest blomstrende periode, og markerte høydepunktet av Egypts makt. Den senere delen av denne perioden, under 19. og 20. dynastier (1292–1069 f.Kr.), er også omtalt Ramsesperioden ved at det var elleve faraoer som tok navnet til Ramses I, grunnleggeren av 19. dynasti.

Muligens som et resultat av det utenlandsk styret til hyksosene i andre mellomperiode, forsøkte Det nye rike å opprette en buffer mellom Levanten og Egypt, og fikk således sin største geografiske utbredelse. Tilsvarende, som svar på meget suksessfull angrep fra det mektige kongedømmet Kusj på 1600-tallet f.Kr., følte Det nye rike som nødtvunget til å ekspandere så langt sør som til Nubia og holde store områder i Midtøsten. Egyptiske hærer bekjempet hettittiske hærer for kontroll over området som tilsvarer dagens Syria.

Det østlige Zhou-dynasti

Med det østlige Zhou-dynasti forstås Zhou-styret i Kina i årene 770-221 f.Kr., den perioden av Zhou-dynastiets historie da herskerne regjerte fra Luoyang (i dagens Henan-provins), en hovedstad som lå østenfor den gamle hovedstaden enn Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi). Det østlige Zhou-dynasti avløste det vestlige Zhou, og ble etter 550 år selv avløst av Qin-dynastiet.

Farao

Farao er en egyptisk kongetittel som benyttes på alle herskerne i oldtidens Egypt. Tittelen har sin opprinnelse i begrepet pr-aa som betyr «store hus» og det beskriver det kongelige palass. Historisk sett har imidlertid farao begynt bli benyttet som en kongetittel i det nye riket, særskilt i løpet av midten av det 18. dynasti, etter styret til Hatshepsut, den kvinnelige farao.

Han-dynastiet

Han-dynastiet (forenklet kinesisk: 汉朝; tradisjonell kinesisk: 漢朝; pinyin: Hàn Cháo; Wade–Giles: Han Ch'ao; 202 f.Kr.­­–220 e.Kr.) etterfulgte Qin-dynastiet og ble fulgt av de tre kongedømmers epoke i Kina. Dynastiet ble grunnlagt av Liu-familien.

Kineserne betrakter Han-dynastiet som en de stolteste perioder i landets historie. Av den grunn kaller den etnisk-kinesiske flertallsbefolkningen seg den dag i dag for Han-folket, til ære for Liufamilien og det dynasti de grunnla.

Under Han-dynastiet ble Kina offisielt en konfuciansk stat, og hadde en gullalder på en rekke områder: landbruk, håndverk og handel blomstret, og befolkningen nådde opp i 50 millioner. Riket tiltok i geografisk omfang og kontrollerte eller dominerte naboområder som Vietnam, Sentral-Asia, Mongolia og Korea, før det til slutt falt sammen på grunn av indre og ytre press.

Jin-dynastiet (265–420)

Jin-dynastiet var et dynasti som hersket over hele eller deler av Kina fra 265 til 420. Det kan deles inn i to perioder. Under den første, det vestlige Jin fra 265 til 316 ble Kina gjenforent. Som følge av opprør og invasjon mistet Jin kontrollen i nord og det østlige Jin fra 317 til 420 hersket kun i Sør-Kina. Navnene henspiller de to periodenes hovedsteder. Først Luoyang i nordvest og siden Jiankang i sørøst.

Liste over faraoer

En liste over faraoer i oldtidens Egypt.

Dateringen brukt i denne listen må i de fleste tilfeller bli ansett som tilnærmet. Det finnes mange forskjellige systemer for datering av hendelser i oldtidens Egypt, denne listen er én slik tolkning.

Liste over romerske keisere

Romerske keisere styrte og hersket over Romerriket og utøvde makt over rikets borgere og militærapparat. Romerriket ble utviklet da den romerske republikk invaderte først de italiske rikene på Den italienske halvøya, deretter invaderte og okkuperte det meste av dagens Europa og deler av nordlige Afrika og vestlige Asia.

Under republikken ble regioner av Romerriket styrt av provinsguvernører som var autorisert og svarte til Senātus Populusque Rōmānus («Senatet og folket i Roma»). Roma og dets senat var styrt av et mangfold av magistrater – hvor konsulene var de mektigste. Republikken ble avsluttet som system og keiserdømmet ble opprettet da disse magistratene ble juridisk og praktisk underlagt én borger med makt over alle andre magistrater. Augustus, den første keiser (om enn ikke i navnet) var omhyggelig på å opprettholde fasaden av et fortsatt republikansk styre, krevde ingen særskilt tittel for seg selv og sin posisjon, og kalte konsentrasjonen av magistatens makt for princeps senatus («den som går foran» eller «senats første mann»). I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav principatet. Denne typen med regjering varte i rundt 300 år, og er således kalt for principatets tidsalder. Det moderne begrepet keiser er avledet fra cæsar (første stavelse «c» uttales som «k») og kommer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren. Endringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel, stammer fra 68/69, det såkalte fire keisernes år. Det førte til et autokratisk, keiserlig enevelde.

Ved framveksten av mektige barbariske stammer langs Romerrikets grenser og utfordringen de utgjorde for forsvaret av de vidstrakt grensene og ustabile keiserlige etterfølgelsene fikk Diokletian til å eksperimentere med å dele keiserlige titler og ansvar blant flere enkeltpersoner – en delvis tilbakevending til føraugustinske romerske tradisjoner. For bortimot to århundrer deretter var det ofte mer enn én keiser samtidig, jevnlig delte de administrasjonen av de enorme områdene som Romerriket besto av. Historikeren Henry Moss har advart at «Selv om det er viktig å huske at i øynene til de samtidige var Romerriket fortsatt en udelelig enhet. Det er feil for oppfatningen på den tiden å snakke om «østlige» og «vestlige» riker; de to halvdelene av Romerriket ble forstått som «den østlige eller vestlige delene» (partes orientis vel occidentis).» I midlertidig med Theodosius den stores død i 395 ble delingen av Romerriket befestet og endelig (se Vestromerriket og Østromerriket). Den siste påskudd for en slik deling ble formalisert ved den østromerske keiseren Zenon etter Julius Nepos' død i 480 (drept av sine egen soldater).

For de gjenværende tusen år av romersk historie er i praksis østromersk historie om Det bysantinske rike, oppkalt etter hovedstaden Bysants (som endret navn til Konstantinopel med Konstantin den store). Østromerriket ble styrt fra sistnevnte hovedstad, men opprettholdt krav på de i stadig mer urolige og ustabile områdene i vest. Etter 480 førte gjentatte krav på den keiserlige tittelen som Augustus (eller Basileus for gresktalende) til innbyrdeskrig, skjønt eksperimentet med å utnevne juniorkeisere (nå kalt for cæsarer) indikerte vanligvis at den påtenkte etterfølgeren ble utnevnt, arveprisen for å bruke et moderne begrep. Vestromerrikets endelige undergang skjedde i 476, men Østromerriket og en rekke av keisere fortsatte videre i øst fram til Konstantin XIs død og erobringen av Konstantinopel de muslimske osmanere i 1453.

Liste over østromerske keisere

Liste over østromerske keisere gir oversikt over romerske keisere i tiden etter at keiser Konstantin den store ga byen Konstantinopel status som romerrikets hovedstad i 330. Keiserne fra 330 til 395 styrte hele Romerriket derfra. I 395 døde keiser Theodosius den store og imperiet ble permanent delt i to med Theodosius' to sønner som keiser i hvert sitt rike, Vestromerriket og Østromerriket. Vestromerriket gikk til grunne under de store folkevandringene på 400-tallet og regnes som endelig knust ved den germanske Odovakars maktovertakelse i 476.

Selv om det katolske Vest-Europa anerkjente Østromerriket som Romerrikets arvtaker i flere århundrer, kronet pave Leo III likevel frankernes konge, Karl den store, til romersk keiser den 25. desember 800. Dette markerte dannelsen av Det hellige tysk-romerske rike, og det skjedde etter kroningen av keiserinne Irene i Østromerriket. Etter pavekirkens mening kunne ikke en kvinne være verdig eller berettiget til keisertronen. Det endelige bruddet mellom den katolske pavekirken og den ortodokse kirken kom med det store skisma i 1054.

I perioden 1204 til 1261 var Konstantinopel okkupert av styrker fra Det fjerde korstog og riket ble betegnet som Det latinske riket. Det oppsto da tre statsdannelser, Keiserriket Nikea, Despotatet Epirus og Trapezunt-riket, som alle hevdet å være Østromerrikets arvtaker. Listen omfatter keisere i alle nevnte riker. I 1261 inntok Nikeas keiser Mikael VIII Palaiologos Konstantinopel og imperiet var gjenopprettet. I 1453 ble Konstantinopel erobret av Det osmanske rike, og Østromerriket ble aldri gjenopprettet.

Listen omfatter ikke tallrike medkeisere i Østromerriket (Det bysantinske riket) som aldri oppnådde status som seniorkeiser eller ble eneherskere. Før Herakleios bar keiserne de latinske titlene som hadde blitt inkorporert i keiserverdigheten i løpet av årene; Imperator Cæsar ... Augustus. Herakleios brøt med den gamle tradisjon og innførte gresk språk som keiserrikets offisielle språk i 620, og med dette tok han den greske tittelen Βασιλεύς (Basilevs), som betydde enehersker. Alle bysantinske keisere så på seg selv som romerske keisere. «Bysants» var det gamle navnet på byen (grunnlagt 657 f.Kr.) som Konstantin bygde om og døpte om til Konstantinopel, og som han gjorde til imperiets hovedstad i 330. Begrepet «bysantinsk» ble først benyttet av vestlig historiografi langt senere, på 1500-tallet.

Lista er i hovedsak basert på lister i Norwich, Bysants' historie (1997) (s. 394-397) og Encyclopædia Britannica Online. Navneformer kan avvike noe, og de forskjellige kildene kan ha benyttet forskjellige tilnavn og slektsnavn.

Ming-dynastiet

Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.

Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.

Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.

Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.

Ptolemeerdynastiet

Ptolemeerdynastiet (gresk: Πτολεμαῖοι, også kjent som lagidene (gresk:Λαγίδαι), etter Ptolemaios I Soters far Lagos) var en gresk

kongelig slekt som regjerte over det ptolomeiske rike i Egypt gjennom den hellenistiske epoken. Deres styre varte i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr. De utgjorde det 32. og siste dynasti i oldtidens Egypt.

Ptolemaios, en av Aleksander den stores generaler, ble utnevnt til satraper (guvernører) i oldtidens Egypt etter Aleksanders død i 323 f.Kr. I 305 f.Kr. utropte han seg selv til konge, senere fikk han epitetet som «Soter» («frelser»/«befrier»). Egypterne aksepterte snart ptolemeerne som etterfølgere av faraoene av det uavhengige Egypt. Ptolemaios' familie hersket over Egypt i nær 275 år inntil den romerske erobringen i 30 f.Kr.

Alle mannlige herskere i dynastiet tok navnet Ptolemaios, enten ved fødselen om de var de utsett til å arve tronen eller tok det kongelige navnet ved tiltredelse. Grunnet de likelydende navnene er det tidvis vanskelig å skille fra hverandre de ulike figurene. De ptolemeiske dronningene, noen av dem sine ektemenns søstre, het vanligvis Kleopatra, Arsinoe eller Berenike. Den mest kjente i ptolemeerdynastiet var dronning Kleopatra VII, berømt for sin rolle i de politiske stridene mellom Julius Cæsar og Pompeius, og senere mellom Gaius Octavius (Augustus) og Marcus Antonius. Kleopatras død og Romerrikets erobring av Egypt markerte slutten for ptolemeisk styre i Egypt.

Qing-dynastiet

Qing har også andre betydninger.Qing-dynastiet, før skrevet Ching-dynastiet (kinesisk: 清朝 pinyin: Qīng cháo, Wade-Giles: Ch'ing ch'ao; Mandsjuisk: Daicing gurun; mongolsk: Манж Чин Улс), også kjent som Mandsju-dynastiet, var det siste keiserlige dynasti i Kina og regjerte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av en mandsjustamme fra Mansjuria som styrtet Ming-dynastiet. På 1700-tallet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid ettersom man lyktes i å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning. Dette ledet imidlertid til opiumskrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget til handelsavtaler som gavnet britene mer enn dem. På 1800-tallet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge.

Mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådet indre stridigheter som følge av dårlige livsvilkår og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dette førte til flere store opprør som Taipingopprøret (1850–1864), Nianopprøret (1853–1868) og bokseropprøret (1898–1901).

En militærrevolt i Wuchang den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xinhairevolusjonen, en landsomfattende revolusjon som i februar 1912 tvang den siste keiseren, Xuantong-keiseren, til å abdisere. Derpå ble Republikken Kina proklamert.

Senepoken i Egypt

Senepoken i det gamle Egypt dekker tiden mellom den siste oppblomstringen av innfødte egyptiske herskere etter den tredje mellomepoke og før de persiske erobringer. Epoken varte fra 664 f.Kr. til 332 f.Kr.

Song-dynastiet

Song-dynastiet, også skrevet Sung-dynastiet (kinesisk: 宋朝; pinyin: Sòng Cháo; Wade-Giles: Sung Ch'ao; IPA: [sʊ̂ŋ tʂʰɑ̌ʊ̯]), var et kinesisk keiserdynasti som varte fra 960 til 1279. Song-dynastiet ble grunnlagt i 960 etter en lang periode med tronstrid og maktkamper i Kina og gjennomførte en stabilisering av landet. Dets maktperiode regnes som en av de betydeligste kulturperioder i kinesisk historie, ikke minst på grunn av viktige oppfinnelser. Under Song-dynastiet ble krutt første gang anvendt til militære formål, og både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk. Også kunsthistorisk oppfattes Song-tiden som en storhetstid, blant annet fordi landskapsmaleriet da nådde et høydepunkt.

Derimot betød perioden en svekkelse av Kinas politiske og militære innflytelse. Dels ble statsstyret preget av konservatisme og mangel på økonomisk sans, dels ble landet for alvor rammet av invasjoner fra fremmede folkeslag. Fra 1120-årene mistet Song-dynastiet reelt makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det var også i Song-tiden at mongolene under Djengis Khan for alvor etablerte seg som stormakt. De erobret først Nord-Kina i 1220-årene og nedkjempet deretter under Kublai Khan Sør-Kina. Det betød Song-dynastiets endelige undergang.

Man skjelner mellom det nordlige og det sørlige Song-dynasti. Da siktes det ikke direkte til selve storrikenes plassering: Det nordlige dynasti omfattet nemlig allerede hele det område som det sørlige Song-dynasti skulle bli trengt tilbake til.

Inndelingen i det nordlige og det sørlige dynasti har mest med de respektive hovedstadenes beliggenhet. Det nordlige regjerte 960-1126 fra hovedstaden Kaifeng (Bei-Song), og hersket over hele Kina. Det sørlige Song-dynasti 1126–1279 med hovedstad i Hang (Nan-Song, idag Hangzhou) betegner den tid da Song-herskerne måtte gi slipp på hele det nordlige Kina, der det jursjenske Jin-dynastiet kom til makt. Det hersket over Kina sør for Yangtze-elven.

Dynastiet må ikke forveksles med det tidlige Song-dynasti fra Nord- og sør-dynastienes tid.

Tang-dynastiet

Tang-dynastiet (kinesisk: 唐朝; pinyin: Táng Cháo; IPA: [tʰɑ̌ŋ tʂʰɑ̌ʊ]; Wade-Giles: T'ang; middelalderkinesisk: dhɑng; 18. juni 618–4. juni 907) etterfulgte Sui-dynastiet og ble avløst av De fem dynastiers og ti kongedømmers periode i Kina. Dynastiet var grunnlagt av Li Yuan. Det var et avbrudd som blir kalt Det annet Zhōu-dynasti (16. oktober 690 – 3. mars 705) da keiserinne Wǔ Zétiān hadde grep om makten. Imidlertid er det mest vanlig blant historikerne å betrakte dette avbruddet som en del av Tang-dynastiets historie. Således kan det sies at Tang-dynastiet er den eneste periode i Kinas lange historie der en kvinne har innehatt den øverste herskermyndighet både formelt og reelt. Táng-dynastiets hovedstad var Cháng'ān (i dag en forstad til Xī'ān), som var verdens mest folkerike by på denne tiden. Táng-dynastiet anses av historikere som et av høydepunktene i kinesisk sivilisasjon.

Yuan-dynastiet

Yuan-dynastiet (mongolsk: Dai Ön Yeke Mongghul Ulus, kinesisk: 元朝 pinyin: Yuán Cháo) var et herskerdynasti i Kina som offisielt bestod fra 1271 til 1368, også kalt Det mongolske dynasti. Det er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhører Hàn-etnisiteten (det andre er Qīng). De fleste kinesere i dag vurderer dette dynastiet som et utenlandsk åk, denne vurderingen skyldes delvis tradisjonell (nasjonalistisk) historieskriving.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.