Dommernes bok

Dommerne (hebraisk: שופטים, «Dommere») er den syvende bok i Den hebraiske Bibelen (jødedommens Tanakh) og det kristne Det gamle testamentet. Bokens tittel peker på dens innhold om de historiske og til dels legendariske dommerne til israelittene. «Dommer» innebar ikke bare å være lovgiver, men også være midlertidig høvding og krigsherre i vanskelige tider.[1] Boken beskriver tiden mellom Josva og Samuel. Den beskriver hendelser i dommertiden og omtaler de fleste av dommerne. Fortellingene følger et konsekvent mønster: folket er utro mot jødenes gud Jahve og han overlater dem derfor i hendene til deres fiender; folket angrer seg og ber Jahve om nåde, hvor han da sender i form av en leder eller kriger, det vil si en «dommer»; dommeren befrier israelittene fra undertrykkelse og de blomstrer, mens snart blir de igjen utro og syklusen gjentar seg. [2] Forskerne betrakter mange av historiene i Dommernes bok som de eldste i deuteronomistiske historie med deres hovedredaksjon er datert til 700-tallet f.Kr. og med materiale som Debora-kvadet som er datert langt eldre.[2][3]

Judges Bib Germ 1485 d.1 375
Illustrert side fra Dommernes bok i en tysk Bibel datert 1485 (Bodleian Library)

Dommerne

Det var 13 bibelske dommere. Den siste dommeren som nevnes er Samson, og selv om det er ytterligere to fortellinger, er det tradisjonelle synet at Samsons bedrifter antagelig faller sammen i tid med perioden umiddelbart før Eli, som både var yppersteprest og dommer. Både akademisk syn og tradisjonell oppfatning oppfatter handlingen slik hen at den slutter med Samson, og begynner på igjen med Første Samuelsbok 1:1 for å ta hensyn til Eli, og fortsetter videre til Første Samuelsbok 7:2. For fortellingene i slutten av denne boken, som er plassert i samme tidsepoke som Dommernes bok, men omhandler andre personer enn de i Dommernes bok. Det er stor slektskap mellom disse og Ruts bok, og det har også vært spekulert på om Ruts bok opprinnelige tilhørte blant dem.

Innholdet

Dommernes bok kan bli delt inn i tre hovedseksjoner:[4]

  • 1-3:11: Introduksjon, om erobringen av landet Kanaan
  • 3:11-16:31: Hoveddelen, en semihistorisk beretning
  • 17-21: En fortelling om bestemte hendelser som fant sted i dommertiden

Referanser

  1. ^ Niditch, Susan (2008): Judges: a commentary, Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-22096-9, s. 2–3.
  2. ^ a b Soggin, Alberto (1981): Judges, Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-22321-2, s. 4.
  3. ^ Alter, Robert (2013): Ancient Israel: The Former Prophets: Joshua, Judges, Samuel, and Kings. New York: W. W. Norton & Company, s. 105.
  4. ^ Guest, P. Deryn (2003): «Judges», i: Dunn, James D.G.; Rogerson, John William: Eerdmans Commentary on the Bible. Eerdmans. ISBN 978-0-8028-3711-0, s. 190.

Portal: Litteratur

Ammon

Ammon og ammonittene (hebraisk עַמּוֹן, moderne hebraisk ʻAmmon; «Folk», refereres også til som barn av Ammon, arabisk عمّون; ʻAmmon) er navn på et kongedømme og et semittisk folkeslag i oldtidens Midtøsten som i henhold til Det gamle testamente i Bibelen skal ha holdt til på østsiden av elven Jordan, Gilead og Dødehavet, i dagens land Jordan. Hovedbyen i landet var Rabbah eller Rabbath Ammon, samme sted som dagens moderne by Amman, Jordans hovedstad. Molok og Milcom (kanskje den samme i begge tilfeller) er navngitt i Bibelen som Ammons guder.

Barak

Barak (hebraisk: בָּרָק – Bārāq, «Lyn; skinne»; gresk: Βαράκ – Barák), sønn av Abinoam fra Kadesj i dagens nordlige Israel mot grensen av Libanon. Han var militær leder for hæren til Debora, kvinnelig profet og helt i den hebraiske Bibelen. Barak og Debora er gitt æren for å ha beseiret hæren fra Kanaan ledet av Sisera som i tyve år hadde undertrykket israelittene.

Fortellingen om kanaanittenes nederlag under lederskapet til Dobora og det militære lederskapet til Barak er nedskrevet i prosa (Dommernes bok 4) og gjentatt i poesi med del endringer (Dommernes bok 5), også kjent som «Debora-kvedet». Kapittel 4 gjør Jabin, konge av Hasor (dagens Tell el-Qedah, nær 5 km sørvest for Hulaplatået), til hovedfiende, skjønt en framtredende rolle har hans kommandant, Sisera fra Harosheth-ha-goiim (muligens Tell el-'Amr, rundt 19 km nordvest for Megiddo.

Debora forutser at Barak vil vinne, men at Sisera vil bli drept av en kvinne (noe som øyensynlig er ydmykende). I slaget ved Taborfjellet kommer et skybrudd som får elven til å flomme over og det gjorde det vanskelig for kanaanittenes stridsvogner å manøvrere. Sisera flyktet og søkte tilflukt i teltet til en kenittisk kvinne ved navn Jael. Hun ga Sisera melk å drikke og deretter falt han i søvn av tretthet. Da slo hun en teltplugg gjennom hodet hans med en hammer slik at han døde. Da Barak kom lot ham få se Sisera død i teltet. Senere beseiret de israelittiske styrkene kong Jabin.

Benjamins stamme

Benjamins stamme (hebraisk: בִּנְיָמִין, Binyamin) er i henhold til Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) var en av Israels stammer. I henhold til Tora besto Benjamins stamme av etterkommere fra stamfaren Benjamin, den yngste sønnen til Jakob og Rakel.

Fra etter erobringen av landet ved Josva og fram til opprettelsen av Israels første kongedømme ca 1050 f.Kr. var Benjamins stamme en del av en løs sammenslutning av israelittiske stammer. Det eksisterte ingen sentral myndighet, og i tider med krise ble folket ledet av høvdinger som ble kjent som dommere, se Dommernes bok. Hele stammen til Benjamin, kvinner og barn inkludert, ble bortimot utryddet av andre israelittiske stammer etter slaget ved Gibea. De gjenværende ble spart og tillatt å gifte seg med kvinner fra en annen by der deres ektemenn hadde blitt drept, og således fortsatte stammen å eksistere. Se Dommernes bok 19-21.Da angrepene fra filisterne økte besluttet de israelittiske stammene å opprette en sterkt sentralisert monarki for å møte utfordringen. Den første kongen av denne nye eksistensen var Saul som kom fra Benjamins stamme, som på den tiden var den minste av alle stammene. Saul styrte fra Gibea i 38 år, noe som synes å være hans hjemby.

Etter Sauls død besluttet alle de andre stammene, bortsett fra Judas stamme, å være lojale til Sauls slekt, men etter at hans sønn Isjbosjet var død, gikk Benjamins stamme sammen med de nordligste israelittiske stammene i å gjøre Sauls utfordrer, David, som da allerede var konge av Judea, til konge av et forent israelittisk kongedømme. Ved tronebestigelsen til Rehabeam, Davids sønnesønn, en gang rundt 930 f.Kr. skilte de nordligste stammene seg fra Davids hus for opprette Det nordlige kongedømme. Denne gangen var imidlertid Benjamins stamme lojale til Davids hus, og forble en del av kongedømmet Judea fram til Judea ble erobret av Babylonia en gang rundt 586 f.Kr. og hele dens befolkning ble deportert.

Da jødene kom tilbake fra landflyktigheten i Babylon var de ulike stammetilknytningene blitt opphørt, antagelig på grunn av umuligheten av etablere på nytt de tidligere stammeområdene. De særskilte religiøse rollene bestemt for Levi og Kohen ble bevart, og hele befolkningen ble kalt for Israel. Disse betegnelsene er fortsatt fulgt den dag i dag.

Debora

For kvinnenavnet, se Debora (navn).

Debora (hebraisk: דְּבֹורָה – Dĕḇôrâ, «Bie») var en profet og den fjerde, og eneste kvinnelige, dommer i det førmonarkiske Israel i Det gamle testamentet (Tanákh). Hennes historie er fortalt to ganger, i kapitlene 4 og 5 av Dommernes bok.

Kapittel 5 forteller den samme historien i poetisk form. Dette avsnitt, som ofte blir kalt for Debora-kvadet, kan bli datert så tidlig som til 1100-tallet f.Kr. og er kanskje det tidligste eksempelet på hebraisk poesi.

Det er også betydningsfullt ettersom det er et av de eldste tekstreferansene som portretterer stridende kvinner, redegjørelsen om at Jael, hustruen til kenitten Heber, teltmaker. Jael drepte den sovende Sisera med å slå en teltplugg med en hammer «gjennom tinningen på ham, så den gikk ned i jorden». Denne redegjørelsen er interessant i den betydning at både Debora og Jael er blitt beskrevet som sterke, uavhengige og handlekraftige kvinner. Diktet kan ha blitt inkludert den ikkekanoniske Boken om Herrens kriger (som nå er gått tapt) som nevnt i Fjerde Mosebok 21:14.Deboranummer, et dimensjonsløst nummer benyttet reologi, er oppkalt etter henne.

Dommerne

Navnet eller begrepet Dommerne har flere betydninger:

Dommernes bok, en bok i Bibelen

Dommerne i Israel, styresmenn i tiden mellom israelittenes innvandring i det lovede land og kongetiden

Dommerne i Israel

Dommerne i Israel (hebraisk: shôphatîm eller shoftim שופטים) var i henhold til Bibelen en form for karismatiske ledere, «en hersker eller en militær leder, foruten også en som presiderte ved juridiske møter».Fra tiden mellom israelittenes innvandring i det lovte land og erobring av Kanaan ved Josva og fram til opprettelsen av det første kongedømmet Israel (kongetiden), ca. 1150-1025 f.Kr., utgjorde de israelittiske stammene en løs sammenslutning. Det eksisterte ingen felles eller sentral styring, men i tider av vanskeligheter eller krise ble folket ledet av ad hoc ledere kjent som dommere. Denne tiden huskes som Dommertiden og er nedtegnet i Dommernes bok.

Dommertiden ble preget av flere hendelser. Ofte var det uorden i landet og ingen som hadde ansvaret. Det førte til at innbyggerne oppførte seg dårlig. Da hendte det også at de ble angrepet og plaget av folkene omkring. Da de vendte seg til Herren, lot han sterke personligheter stå fram som «Israels redningsmann». Disse ble kalt dommere. Dommerne fulgte vanligvis ikke like etter hverandre. Muligens kan også noen ha virket samtidig i en periode. Det kan også forstås som at de virket særlig i én bestemt del av landet og for noen stammer, og ikke nødvendigvis for hele landet og alle stammene.

Ehud (dommer)

Ehud (hebraisk: אֵהוּד בֶּן‑גֵּרָא‎, Ehud ben-Gera) er beskrevet i Dommernes bok i Bibelen som «Ehud, Geras sønn, av Benjamins ætt; han var keivhendt.» Han ble sendt av Gud for redde fra moabittenes åk.

Gideon

Gideon (hebraisk: גִּדְעוֹן – Giḏʿôn, «Ødelegger», «Mektig kriger» eller «(Den som) feller (trær)»; gresk: Γεδεών – Gedeṓn) var en av dommerne til hebreerne. Hans fortelling er nedskrevet i Dommernes bok 6-8 hvor han skildres som en dyktig og nådeløs kriger og en sterk forkjemper for religionen. Han er også nevnt i Brevet til hebreerne som et eksempel på en mann med tro. Gideon var sønn av Joasj fra Abieserætten i stammen til Manasse.

Jair

Jair (hebraisk יאיר Ya'ir) var ifølge Dommernes bok i Bibelen en av dommerne i Israel. Han kom fra Manasses stamme i Gilead, øst for Jordanelven. Etter at Tola var død ble Jair dommer/høvding for de israelittiske stammene, en posisjon han holdt i 22 år.

Hans avstamming var i Gilead via slektslinja til Makir, sønn av stamfaren Manasse med dennes arameiske medhustru. I henhold til Dommernes bok 10:3-5 hadde Jair ikke mindre enn tretti sønner, og disse hadde dertil tretti esler og hadde tretti byer, som ble kalt for «Jairs teltbyer» (Havoth-Jair), som alle lå i området Gilead. Da Jair døde ble han gravlagt i Kamon.

Dette ordet Havoth-Jair, eller chawwoth, opptrer kun i denne konteksten (Fjerde Mosebok 32:41; Femte Mosebok 3:14; Dommernes bok 10:4;), og er et ord som er arvet fra de tidlige nomadiske tider i den hebraiske kulturen. Forskeren W. Ewing har foreslått at Kamon, stedet hvor Jair ble gravlagt, antagelig korresponderer med Kamun som ble tatt av Selevkidrikets konge Antiokos III den store på hans marsj fra Pella i oldtidens Hellas til Gephrun.Bortsett fra Jairs betydelige ætt er det som nevnes om han sparsommelig. Ingen dåder eller handlinger er knyttet til ham. Det kan merkes at det er besynderlig likhet i tid som dommer. Jair styrte i 22 år; hans forgjenger Tola i 23 år.

Jetro

Jetro (hebraisk: יִתְרוֹ, «Deres eksellense») var ifølge Det gamle testamentet (Den hebraiske bibelen) og jødisk mytologi svigerfar til Moses. Han var hyrde og prest i Midjan.

Jetro blir også omtalt som Reuel og Hobab i Dommernes bok, den sjuende boka i Bibelen. I islam kalles Jetro Shuˤayb (Shoaib, på arabisk شعيب), en av profetene i Koranen.

Jetros gav helligholdes i Hittin.

Kongebøkene

Kongebøkene (hebraisk: מלכים – Mĕlāḵîm, «Konger») er den ellevte og tolvte bok, henholdsvis Første Kongebok og Andre Kongebok, men var opprinnelig en bok i Den hebraiske Bibelen (jødiske Tanakh) og den kristne Bibelens gamle testamente. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Samuelsbøkene sammen organisert som fire kongebøker , noe som ble videreført i den latinske Vulgata som første til fjerde kongebøker. Fra den engelske King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre kongebok.

Bøkene konkluderer deuteronomistiske historie, en historie om Israel som også innbefatter Josvas bok, Dommernes bok og de to Samuelsbøkene, som bibelforskere mener ble skrevet å komme med en teologisk forklaring at kongedømmet Judea av Babylonia i 586 f.Kr. og et fundament for en tilbakevending fra landsforvisningen. De to kongebøkene presenterer en historie om oldtiden Israel og Judea fra og med kong Davids død og fram til Jojakin ble løslatt fra fengslingen i Babylon, en periode på rundt 400 år (ca. 960 – ca. 560 f.Kr.). Forskerne tenderer å behandle bøkene som utgjorde den første utgaven fra slutten av 600-tallet f.Kr. og en andre og endelig utgave fra midten av 500-tallet f.Kr.

Naftali

Naftali (hebraisk: נַפְתָּלִי, «Min kamp») var i henhold til den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) den andre sønnen til patriarken Jakob med Bilha. Naftali ble grunnlegger av den israelittiske stammen Naftalis stamme. En del bibelforskere mener at det er en opphavsmyte hvor Naftali er en eponymisk metafor som ga en etiologi for denne stammen i henhold til de andre i det israelittiske forbundet.

Nebiim

Nebiím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Nebiim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Nebiim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).

I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.

Salomos tempel

Salomos tempel (hebraisk: בית המקדש‎, Beit HaMikdash, «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til den hebraiske Bibelen, det første tempelet for religionen til de bibelske israelitter (jødene), opprinnelig bygget av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselyttene som et sentralt sted for å ære og dyrke Israels gud Jahve.

I henhold til Bibelen fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som korbanot i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eskatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget.

Et nytt tempel, Det andre tempelet i Jerusalem, ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr.

Samson (person)

Samson (hebraisk: שִׁמְשׁוֹן – Šimšôn, «mann/menneske av solen»; gresk: Σαμψών – Sampsṓn) var ifølge Bibelen en av dommerne i oldtidens Israel, og han var kjent for sin enorme styrke. Han er beskrevet i Dommernes bok, kapitlene 13 til 16, i Tanákh (Jødenes hellige tekster).Samson er en legendarisk figur av samme støpning, og muligens også opptatt i samme myte, som Herakles, en figur som er gitt enorm styrke av Gud for å bekjempe Guds fiender og utføre heroiske dåder som ikke er mulig for vanlige mennesker: han hadde en brytekamp med en løve, slo en hel hær ned med kun et kjevebein fra et esel,

og ødela et tempel.Det er antatt at Samson har blitt gravlagt i Tel Tzora i Israel med utsikt over Sorekdalen. Det står to store gravsteiner av Samson og hans far Manoah. Rett ved står Manoahs alter. Det er lokalisert mellom byene Zorah og Eshtaol.

Sikem

Sikem (hebraisk: כֶם / שְׁכָם, i betydningen «Skulder»/«Sal», engelsk: Shechem) var en kanaanittisk by som er omtalt i Amarnabrevene, og er nevnt i den hebraiske Bibelen som en israelittisk by tilhørende Manasses stamme, og fungerte som den første hovedstaden i kongedømmet Israel etter at det forente israelittiske kongedømmet ble delt ved Salomos død. Tradisjonelt har Sikem blitt assosiert med Nablus, men er i dag blitt identifisert med stedet Tell Balata i Balata al-Balad i distriktet Nablus på Vestbredden.

Stjórn

Stjórn er en gammelnorsk oversettelse av Bibelens første del (deler av Det gamle testamentet). Trolig ble oversettelsen utført ved hoffet til Håkon 5. Magnusson, som regjerte fra 1299 til 1319. I 2009 ble Stjórn gitt ut i en ny utgave av Riksarkivet ved Reidar Astås.Oversettelsen går fra Første Mosebok til Andre Kongebok. Navnet Stjórn, som betyr «styring», var opprinnelig ikke knyttet til verket fra begynnelsen av, men ble introdusert på 1500- eller 1600-tallet.

Stjórn er bevart i et par manuskript, både hele og i deler. Disse er:

AM 226 fol., kalt A, trolig skrevet i Helgafellsklaustur 1350-1370.

AM 225 fol., er kopi af AM 226 fra rundt 1400.

AM 227 fol., kalt B – mangler en del. Skálholtskirkja eide denne boka.

AM 228 fol., kalt C, mangler store deler.

AM 229 fol. I, II og III, deler fra tre manuskript.

NRA – Hos Riksarkivet i Oslo er deler av to pergamentblad bevart.Stjórn inneholder oversettelser av disse Bibelbøkene:

Første Mosebok

Andre Mosebok

Tredje Mosebok

Fjerde Mosebok

Femte Mosebok

Josvas bok

Dommernes bok

Rut

Første Samuelsbok

Andre Samuelsbok

Første Kongebok

Andre Kongebok

Tel Dan

Dan (hebraisk: תל דן) er en by nevnt i Bibelen, beskrevet som den nordligste byen i kongedømmet Israel, tilhørende Dans stamme. Byen er lokalisert på en høyde i øvre Galilea i det nordlige Israel. Den er identifisert med tillegget tel kjent som Tel Dan («Dans høyde») eller Tel el-Qadi («Dommernes haug», på arabisk تل القاضي, noe som er bokstavelig oversettelse av det hebraiske navnet Tel Dan, hvor «Dan» betyr «dommer» (høvding) i Israel.

På dette arkeologiske stedet ble det i 1993 og 1994 funnet tre fragmenter av en kongelig stele, Tel Dan-stelen, skrevet på arameisk. Stelen dateres til siste halvdel av 800-tallet f.Kr. I stelens innskrift hevder en arameisk konge eller hærfører at han har slått «Davids hus». Noen tolker det som kongen av Jerusalem og kongen av Israel i krig. Dette kan være den eldste omtale av kong David som finnes utenfor Bibelen, og den eldste omtale av Israel fra en utenombibelsk kilde i Levanten.

Tola (dommer)

Tola (hebraisk: תּוֹלָע; i betydningen «Mark; larve») var en av dommerne i oldtidens Israel. Hans liv er meget kortfattet dokumentert i Dommernes bok 10:1-2: Tola var sønn av Pua som igjen var sønn av Dodo som kom fra Jissakars stamme. Denne stammen bodde i Sjamir i Efraims fjelland. Han ble dommer, som «Israels redningsmann», etter Abimelek. Denne posisjonen holdt han i 23 år og da han døde ble han gravlagt i Sjamir hvor han kom fra. Etter ham Ja’ir eller Jair fra Gilead fram og var dommer i Israel i nesten samme tidslengde, minus ett år: tjueto år.

Av alle dommerne i Bibelen er Tola den som det er skrevet aller minst om. Ingen av hans dåder er nedtegnet. Hele hans liv er innenfor to avsnitt i Dommernes bok.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.