Det nye testamente

Det nye testamente, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon.

Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamente.

Artikkelen inngår i serien om

Kristendom

ChristianityPUA

Treenigheten

Faderen, Jesus, Den hellige ånd

Bibelen

GT, NT

Gudshus

Kirke, Katedral

Presteskap

Biskop, Diakon, Prest, Kateket

Hovedretninger

Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme

Kristen ikonografi

Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon

Andre emner

Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk

Kristendommen i Norge

Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

Evangeliene

De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliene dateres til mellom år 65 og år 130 e.kr.[1] Forfatterne av disse er i større og mindre grad omdiskutert i nyere forskning.

Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff, som antas å stamme fra Q-kilden.

Apostlenes gjerninger

Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot jorden. Boken er en fortsettelse av Evangeliet etter Lukas, og har tilsynelatende samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes gjerninger til en mann ved navn Teofilus.

Paulus' brev

Utdypende artikkel: Paulus' brev

Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har skapt tvil omkring noen av brevene.[3] Det er allmenn enighet om at i alle fall sju av brevene er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. Opphavet til de andre seks brevene har vært mer omdiskutert, særlig gjelder dette de såkalte Pastoralbrevene: første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går den ledende teorien ut på at de er skrevet av Paulus' disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av paulinsk teologi.

Andre Brev

Johannes' åpenbaring

Oversettelser

Det nye testamente (NT) er skrevet på gresk, i den formen som kalles koiné. Den første oversettelse av NT til norsk kom i 1904. De mest utbredte oversettelsene til norsk har vært Det Norske Bibelselskaps oversettelser fra 1930 og 1978. Høsten 2005 gav bibelselskapet ut en ny, revidert oversettelse av NT. Her er stavemåten endret til Det nye testamentet[4], i tråd med norsk grammatikk, som i motsetning til dansk har dobbelt bestemmelse.

Referanser

  1. ^ Den store fortellingen, s 176
  2. ^ Sigurd Odland 1983 s 8
  3. ^ Den store fortellingen, s 275
  4. ^ Det nye testamentet 2005. Det Norske Bibelselskap. 2005. ISBN 8254106371. Arkivert fra originalen 8. september 2007. Besøkt 19. september 2008.

Litteratur

Eksterne lenker

Portal: Litteratur

Apostel

Apostel betyr «utsending / utsendt av». Ordet kommer av det greske ordet apostolos (ἀπόστολος) som betyr «en som er utsendt». Ordet innebærer at man er sendt med en fullmakt og opptrer med autoritet på vegne av den som har sendt en. Dette i motsetning til en budbærer eller herold som bare fremfører et budskap på vegne av en annen.

Bergprekenen

Bergprekenen, også kalt Jesu bergpreken, er en av de mest kjente tekstene i Det nye testamente i den kristne Bibelen, hvor Jesus fra Nasaret angivelig gjennom en tale eller preken gir etisk undervisning til sine tolv disipler om Guds rike og hva det betyr å være disippel. Jesus' store tale står gjengitt i kapitlene 5-7 i Evangeliet etter Matteus. Parallellen i Lukasevangeliet kalles Sletteprekenen.

Bibelen

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.

Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamente, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamente, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr.

Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.

Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk.

Biskop

En biskop er en ordinert person med et spesifikt embete innen flere av de kristne kirker. Ordet kommer fra gresk episkopos (επίσκοπος), som betyr tilsynsmann.

Evangeliet etter Lukas

Evangeliet etter Lukas (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Λουκᾶν – Euangélion katà Loukân), også kalt Lukasevangeliet og forkortet Luk, er i den kanoniske rekkefølge den tredje boken i Det nye testamente i Bibelen. Det anses av kristne å være skrevet av evangelisten Lukas, en lege som også kan ha forfattet Apostlenes gjerninger og blant annet var medarbeider og reiseledsager med Paulus, en av oldkirkens apostler. Lukasevangeliet er det lengste av de fire evangeliene i Bibelen, og sammen med Matteusevangeliet og Markusevangeliet regnes det til de såkalte synoptiske evangelier.

Lukasevangeliet er ett av de to evangeliene som forteller om Jesu barndom, Matteusevangeliet er det andre. Lukasevangeliet ender med Jesu lidelse, død og oppstandelse slik som Matteus- og Markusevangeliet også slutter. Forfatteren kan ha kjent til Matteusevangeliet, siden begge disse evangeliene har mye likt innhold. I tillegg er det vanlig hypotese at forfatteren har bygget på en annen, tapt kilde som også Matteus-forfatteren har brukt: Q-kilden. Lukasevangeliet er ellers rikt på særstoff, for eksempel lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Lukasevangeliet begynner og slutter i tempelet i Jerusalem, og mye av Jesu virke foregår på hans vei dit (reisefortellingen). Lukas fastholder israelittenes frelseshistoriske utvelgelse, selv om nye folkegrupper inkluderes når Gud gjennom Jesus, oppfyller sine løfter og fornyer sitt folk. Lukasevangeliet har blitt kalt «de fattiges evangelium». Det skal sette mot i de fattige og utstøtte, og refser de rike. De rike formanes til å dele sin rikdom slik at alle kan få det de trenger. Kvinner får også uvanlig stor plass i fortellingen, og deler av innholdet er dublert i manns- og kvinne-eksempler. Det er mindre apokalyptisk innhold enn hos Markus og Matteus. Israelittene blir i stedet forberedt på hvordan de må innrette seg på et lengre livsløp i verden.

Evangeliet etter Matteus

Evangeliet etter Matteus (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Μαθθαῖον – Euangélion katà Maththaîon), også kalt Matteusevangeliet og forkortet Matt, er et av de synoptiske evangelier og er i den kanoniske rekkefølge den første boken i Det nye testamentet i Bibelen. Evangeliet regnes tradisjonelt å være skrevet av apostelen Matteus og er hyppig sitert og anvendt i den tidlige kirke.

Evangelium

Med evangeliene mener en vanligvis de fire bøkene i NT Det nye testamentet som direkte omhandler Jesu liv og virke, nemlig Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Markus, Evangeliet etter Lukas og Evangeliet etter Johannes. Disse fire evangeliene, som ble skrevet på gresk, har sine navn etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, men er skrevet av ukjente forfattere. De fleste forskere i dag regner med at de er skrevet i perioden mellom år 60 og 120. Evangeliet etter Markus regnes for å være det tidligste, og man regner med at Lukas og Matteus hadde Markus som en av sine kilder når de skrev sine evangelier (også brukt som kilde av Matteus og Lukas er Q-kilden). Fordi det er mye felles stoff i Markus, Matteus og Lukas kalles disse for de synoptiske evangelier.

Evangeliet etter Johannes regnes som det seneste, og skiller seg noe fra de tre andre både i form og i ordvalg. Men felles for alle de fire evangeliene er at de fokuserer på Jesu sitt virke de siste årene, fra han lot seg døpe av Døperen Johannes, og til han ble korsfestet under Pontius Pilatus. Tyngdepunktet i alle fire evangeliene ligger på Jesu siste dager i Jerusalem og hans død. Alle de fire evangeliene inneholder beretninger om at Jesus viser seg for disiplene etter sin død.

Jakobs brev

Jakobs brev er ett av de katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den tyvende boken i Det nye testamente i Bibelen. Ifølge den kristne tradisjon regnes Jakob, Jesus fra Nasarets bror, som forfatter av brevet.

Jomfru Maria

Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, er en jødisk kvinne som ifølge Det nye testamente er identifisert som Jesu Kristi mor. I islam er hun ansett som mor til profeten Jesus, Isa عيسى på arabisk.

Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokhos, Guds Mor (egentlig: Gudefødersken). Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har kirkens fremstilling ført til at Maria har fått stor betydning for svært mange troende – ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kalt bare «Madonna».

Judas' brev

Judas' brev er ett av de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 26. boken i Det nye testamente. Ifølge teksten selv er brevet skrevet av «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror», som tradisjonelt har vært tolket som Jesu bror Judas. Det er i så fall skrevet mellom år 68 og 80.

I moderne bibelforskning er det regnet for sannsynlig at brevet er yngre, og at forfatteren ikke kan være noen fra Jesu egen generasjon. Det store flertallet forskere daterer brevet til rundt år 100.

Juleevangeliet

Juleevangeliet er fortellingen om Jesu fødsel, og er nedskrevet i Bibelens evangelium etter Lukas, kapittel 2, vers 1 til 20.

Selv om det i Bibelen er fire evangelier – Johannes, Lukas, Markus og Matteus – er det bare juleevangeliet som forteller den fulle historien rundt Jesu unnfangelse og fødsel; Lukas beskriver løftet om døperen Johannes' fødsel, Jesu unnfangelse, og til slutt historien rundt selve fødselen.

Paulus' andre brev til korinterne

Paulus’ andre brev til korinterne, også kalt andre korinterbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den åttende boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «2Kor».

Paulus' brev til efeserne

Paulus’ brev til efeserne, også kalt efeserbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den tiende boken i Det nye testamente. Om Paulus virkelig har forfattet dette brevet er omdiskutert. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Ef».

Paulus' brev til filipperne

Paulus’ brev til filipperne, også kalt filipperbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den ellevte boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Fil». Det er alminnelig akseptert at det virkelig er Paulus som har skrevet dette brevet.

Brevet er sannsynligvis skrevet mellom år 60 og 62 i Roma, og er rettet til menigheten i Filippi, nordøst i den romerske provinsen Makedonia om lag ti mil fra Thessaloniki.

Paulus' brev til galaterne

Paulus’ brev til galaterne, også kalt galaterbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den niende boken i Det nye testamente i Bibelen. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Gal». Brevet ble fullført ca. år 50-52 e.Kr. Paulus befant seg sannsynligvis i Korint eller Antiokia i Syria da han skrev dette brevet.

Ingen originalutgave av brevet er blitt bevart. Den eldste noenlunde fullstendige versjonen tilgjengelig for forskere i dag, P46, er datert til omtrentlig 200 e.Kr., omtrentlig 150 år etter at originale antagelig ble skrevet. Et flertall av bibelforskerne er enige om at brevet ble skrevet en gang mellom slutten av 40-tallet og tidlig på 50-tallet. Forskere mener generelt at brevet er klart eksempel på Paulus som skribent, foruten at brevet antagelig er skrevet innenfor Paulus' levetid. Ikke desto mindre er det en del forskere som tviler på at Paulus er forfatteren. Forfatterskapet er således ikke fullstendig fastsatt.

Paulus' brev til romerne

Paulus’ brev til romerne, også kalt Romerbrevet, er et av brevene i Det nye testamente som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den sjette boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Rom». Det er det lengste av de paulinske brevene.

Paulus' første brev til korinterne

Paulus’ første brev til korinterne, også kalt første korinterbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den syvende boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «1Kor».

Pinse

Pinse er en kristen høytid 49 dager etter at Jesus Kristus, ifølge Det nye testamente i Bibelen, stod opp fra de døde på påskedagen. På denne dagen viste Den hellige ånd seg for apostlene i form av ildtunger fra himmelen. Dagen er til minne om at Den hellige ånd kom til apostlene. Dagen regnes av protestantiske kristne som fødselsdagen til den kristne kirken, mens katolsk kristendom legger kirkens grunnleggelse til utvelgelsen av apostlene og overgivelse av nøkkelmakten til Peter (Matt.16.19), og de ortodokse kristne ser på pinsen som fullførelsen av en lang dannelsesprosess.Navnet pinse kommer av det greske ordet «pentekoste», som betyr femtiende. Dette var opprinnelig navnet på den jødiske høytiden sjabuót som ble feiret den femtiende dagen etter pesach (dvs. syv uker etter sabbat i pesach). Sjabuót er til minne om åpenbaringen av loven (de ti bud) på Sinaifjellet.

Thessaloniki

Thessaloníki (gresk: Θεσσαλονίκη) er Hellas' nest største by og den største byen i området Sentral-Makedonia. Byen er også hovedstad i prefekturet Thessaloníki. Thessaloníki kalles også for Selânik (på tyrkisk, Salonika eller Salonica (Σαλονίκη, Солун, Solun, סלוניקה). Byen er hovedstad for regionen Sentral-Makedonia (en av tretten greske periferier) , foruten også hovedstaden i den desentraliserte administrasjonen av Makedonia og Trakia. Dens hederstittel er Συμπρωτεύουσα (Symprotévusa), bokstavelig «medhovedstad», og står som en referanse til byens historiske status som Συμβασιλεύουσα (Symvasilévousa), «medregjerende» by innenfor Det bysantinske rike ved siden av Konstantinopel.

Bibelen – Bøkene i Det nye testamente
Christianity Symbol.png

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.