Det joniske opprøret

Det joniske opprøret ble utløst av handlingene til Aristagoras, tyrannen i den joniske byen Miletos på slutten av det 6. århundre f.Kr. og på begynnelsen av det 5. århundre f.Kr.. Det utgjorde den første betydelige konflikten mellom Hellas og Persia. De fleste greske byer som var okkupert av perserne i Anatolia og Kypros gjorde opprør mot sine persiske undertrykkere. Krigen varte fra 499 til 494 f.Kr. Jonerne lyktes i å plyndre Sardis, men det persiske motangrepet var for sterkt og jonerne ble avgjørende beseiret ved Lade utenfor kysten av Miletos i 494 f.Kr.

Ionian Revolt Campaign Map-en
De fremste hendelsene i det joniske opprøret.

Opprøret til Naxos

Folket på Naxos, en øy i Egeerhavet som var kontrollert av det persiske riket, gjorde opprør i 502 f.Kr. De tidligere herskerne på Naxos appellerte til Aristagoras om hjelp. Aristagoras gikk med på dette i håp om å annektere Naxos for seg selv når konflikten var løst.

For å gjennomføre felttoget søkte Aristagoras hjelp hos Artafernes, satrapen i Lydia og bror av Dareios I av Persia. Artafernes gikk med på å utruste Aristagoras med en flåte under kommandoen til den høyt ansette persiske admiralen Megabates. Men for å sikre denne alliansen, tilbød ikke bare Aristagoras seg å dele byttene i annekteringen av Naxos, men lovet også å kue Kykladene og kanskje selveste Euboia. Dette var et løfte Aristagoras ikke kunne holde uten at felttoget lyktes.

Men mens Aristagoras forberedte seg for felttoget, klarte han å fornærme Megabates, og admiralen informerte innbyggerne på Naxos i det skjulte om den kommende invasjonen. Resultatet var at da flåten ankom, ble den møtt av uventede forberedelser og motstand. Det mislykkede felttoget ble tvunget til å trekke seg tilbake i 499 f.Kr. etter fire måneder.

Det joniske opprøret

Med sitt mislykkede forsøk befant Aristagoras seg i en vanskelig situasjon. Han var ute av stand til å tilbakebetale Artafernes, han hadde fremmedgjort den persiske styresmakten og plassert seg i umiddelbar fare. I et desperat forsøk på å redde seg selv, valgte han å få sine egne undersåtter, de joniske grekerne, til å gjøre opprør mot sine persiske herrer. Han fikk også hjelp av sin svigerfar, Histiaeos, den tidligere tyrannen i Miletos som nå var en av Dareios' rådgivere.

Aristagoras sammenkalte et råd av ledende borgere i Miletos og la frem planene for et opprør i 499 f.Kr. De støttet til slutt alle sammen idéen om opprør, med unntak av historikeren Hekataios. Aristagoras som allerede hadde sendt soldater for å arrestere lederne i Mylasa, Termera og Mytilene, la ned sitt persiske guvernørskap, og byen adopterte en demokratisk styreform.

Opprøret spredte seg raskt gjennom hele Jonia, og grekerne hadde snart universell frihet fra de persiske guvernørene/tyrannene. De innså derimot at Persia snart ville sende en militær ekspedisjon for å kreve sine byer tilbake. Resultatet var at Aristagoras reiste til Hellas i et forsøk på å samle støtte. Der gjentok han sin tidligere taktikk med å tilby penger han ikke hadde, fremmedgjorde Sparta, men fikk støtte fra Athen og Eretria.

Plyndringen av Sardis

En athensk og eretriansk flåte seilte med athenske styrker til Efesos. Der sluttet de seg til en styrke av jonere og marsjerte mot Artfernes' hovedstad, Sardis. Artafernes hadde sendt sine styrker for å beleire Miletos og ble tatt på sengen. Til tross for dette klarte Artafernes å trekke seg tilbake til festningen og holde den. Grekerne klarte ikke å ta festningen, men de var i stand til å plyndre byen. Under plyndringen spredte påsatte branner seg gjennom byen, ute av kontroll, og Sardis brant ned til grunnen.

Dareios, blir det sagt, skal ha sverget hevn over athenerne da han hørte at Sardis var brent til grunnen av dem. Han skal ha bedt en tjener om å minne ham om hans ed tre dager om dagen. I samme beretning er Dareios fullstendig uvitende om athenernes eksistens før angrepet, så stort var det persiske riket, og så små var de greske folkene.

Grekerne ble etter plyndringen tvunget til å trekke styrkene sine tilbake til Efesos siden persiske forsterkninger nærmet seg. På vei tilbake ble de angrepet i et bakholdsangrep fra den persiske hæren og katastrofalt beseiret. De athenske styrkene trakk seg raskt tilbake til sine fartøyer og returnerte til Hellas.

Opprøret sprer seg

Med brenningen av Sardis spredte det joniske opprøret seg til de greske byene på Kypros i tillegg til de som lå rundt Hellespont og Propontis.

Slutten på opprøret

En stund så det ut som om de greske bystatene hadde skaffet seg sin uavhengighet, men i realiteten hadde de ingen mulighet til å stå imot makten til Persia, og nå snudde det seg i mot dem. Kypros var den første som ble knust, og etterpå ble de fleste andre byene langs kysten lagt under beleiring. På dette tidspunktet oppgav Aristagoras opprøret og flyktet til Thrakia.

På slutten av det sjette året i opprøret (494 f.Kr. hadde Artafernes lyktes i å erobre flere av opprørsbystatene og beleiret nå Miletos. Det avgjørende slaget ved Lade ble utkjempet på øya Lade nær Miletos' havn. Den greske flåten så ut til å vinne slaget, selv om de var undertallige, før skipene fra Samos og Lesbos trakk seg tilbake. Den plutselige deserteringen vendte slagets gang, og den resterende greske flåten ble fullstendig knust. Miletos overgav seg kort tid etterpå, og det joniske opprøret var over.

Et år etter erobringen av Miletos ble Erobringen av Miletos, et skuespill av poeten Frynikhos, satt opp i Athen, intet øye var tørt. Det joniske opprøret var et ømtålig tema for både Persia og Hellas, selv om det primært var en fiasko for de joniske grekerne. På grunn av dette markerte det begynnelsen på Perserkrigen.

Litteratur

Aleksander I av Makedonia

Aleksander I (gresk: Ἀλέξανδρος) var konge av kongeriket Makedonia fra ca 498 f.Kr. til 454 f.Kr. Hans far var Amyntas som han etterfulgte. Begge hans sønner ble konger, Alketas II og Perdikkas II.

Navnet Aleksander, Αλέξανδρος, Aleksandros, er avledet fra αλέξις, aleksis; «beskyttelse, forsvar» og ανδρος, andros, «mann, menneske».

Aristagoras

Aristagoras var lederen for den greske bystaten Miletos i slutten av 500-tallet f.Kr. og begynnelsen av 300-tallet f.Kr.

Han var sønn til Molpagoras og svigersønn (og nevø) til Histiaios som perserne hadde plassert som tyrann i Milet. Aristagoras fikk kontroll over byen da Histiaios ble utnevnt som rådgiver for den persiske kong Dareios. Da Naxos gjorde opprør i 502 f.Kr., ba de persiske overherrene på øya Aristagoras om hjelp, og han gikk med på dette siden han antok at han ville bli anerkjent som hersker over øya. Han allierte seg med Artafernes, den persiske satrapen i Lydia, og fikk en flåte. Aristagoras kranglet med admiralen Megabates under invasjonen som så informerte innbyggerne på Naxos om at flåten var på vei.

Invasjonen slo feil og alliansen med Artafernes falt fra hverandre. I et forsøk på å redde seg selv fra Persias vrede, begynte han å planlegge et opprør med mileterne og andre jonere. Imens håpet Histiaios fra sin post i Persia å begynne sitt eget opprør i Milet slik at perserne ville knuse det og gjeninnsette ham som tyrann. I Miletos fikk Aristagoras i 499 f.Kr. støtte av de fleste av innbyggerne med unntak av historikeren Hekataios. Et demokrati ble etablert og snart gjorde også andre joniske byer opprør mot perserne. Dermed startet det joniske opprøret.

Aristagoras reiste så til fastlandet i Hellas for å skaffe støtte til opprøret. I Sparta møtte han kong Kleomenes I og hevdet at en forebyggende invasjon av Persia ville bli enkel, der var mange rikdommer på veien og hovedstaden Susa var «bare» tre måneder unna. Kleomenes forkastet dette tilbudet, men Aristagoras lyktes bedre i Athen, siden det var enklere å overbevise en forsamling på tusenvis av athenere enn det var å overbevise en spartansk konge, ifølge Herodotos.

Med athensk hjelp ledet Aristagoras angrepet på Sardis, den persiske hovedstaden i Jonia. Men da det joniske opprøret til slutt ble slått ned og Histaios var gjeninnsatt som tyrann, flyktet Aristagoras til Thrakia hvor han forsøkte å etablere en koloni ved elven Strymon på samme sted som den senere athenske kolonien Amfipolis. Han ble drept av trakerne mens han angrep en av de trakiske nabolandsbyene.

Artafernes

Artafernes, mer korrekt Artafrenes, var bror til Dareios I og satrap av Sardis. Det var han som mottok utsendingen fra Athen som antagelig ble sendt av Kleisthenes i 497 f.Kr. og som etterpå advarte athenerne mot å støtte «tyrannen» Hippias. Etter dette hadde han en viktig rolle i å slå ned det joniske opprøret. Han ble etterfulgt som satrap av Mardonios i 492 f.Kr..

Hans sønn med samme navn ble utnevnt sammen med Datis til å ta kommandoen over en ekspedisjon utsendt av Dareios for å straffe Athen og Eretria for deres del i det joniske opprøret. Ti år senere hadde han kommandoen over lydierne og mysierne.

Dareios I av Persia

Dareios den store (gammelpersisk: Dārayawuš «som holder det gode fast»; persisk: داریوش Dâriûsh, født i 549 f.Kr., død i november 486 f.Kr.) var persisk konge fra 521 f.Kr. til 486 f.Kr.. Han var sønn av Hystaspes. Han var den tredje kongen av det persiske akamenidedynastiet. Han hersket over Perserriket på dets høydepunkt da det omfattet det meste av vestlige Asia, Kaukasus, Sentral-Asia, deler av Balkan (Bulgaria-Pannonia), deler av nordlige og nordøstlige Afrika, inkludert Egypt (Mudrâya), østlige Libya, kysten av Sudan, Eritrea, foruten også det meste av Pakistan, øyene i Egeerhavet, og nordlige Hellas/Trakia/Makedonia. Dareios er også nevnt i Bibelen, i Tredje Esra i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente).

Dareios kom på den persiske tronen ved å styrte Gaumata, den påståtte magus og usurpator (tronraner) av Bardiya med støtte fra seks andre persiske familier. Dareios ble kronet den følgende morgen. Den nye kongen møtte opprør over hele kongedømmet og knuste dem hver gang. En betydelig hendelse var hans militære ekspedisjon for å straffe de greske byene Athen og Eretria for deres støtte til det joniske opprøret, og samtidig underkaste Hellas. Dareios utvidet sitt rike ved å erobre Trakia og Makedonia, og invaderte Skytia, hvor skyterne bodde og som hadde invadert Media og tidligere drept Kyros den store.

Dareios organiserte sitt rike ved å dele det inn i provinser og plassere satraper (guvernører) til å administrere dem. Han organiserte et nytt ensartet pengesystem og gjorde arameisk til det offisielle språket i riktet. Dareios arbeidet også med byggeprosjekter gjennom hele riket, fokuserte på Susa, Pasargadae, Persepolis, Babylon og i Egypt. Dareios sørget for et kodifisering av lover i Egypt. Han lot også Behistuninnskriften hogges ut, en samling kileinnskrifter og skulpturer på en bergvegg i byen Behistun i dagens Iran, inkludert en selvbiografi av stor lingvistisk betydning. Han påbegynte også en rekke store arkitektoniske prosjekter, blant annet storslåtte palasser i Persepolis og Susa.

Herodot

Herodot (gresk: Ἡρόδοτος – Hēródotos; latin: Hērodotus; født 484 f.Kr., død ca. 425 f.Kr.) fra Halikarnassos (nåværende Bodrum i Tyrkia) var en dorisk historiker i antikken som er nesten utelukkende kjent for sitt historieverk Historier som handler om persernes invasjon i antikkens Hellas.

Herodots Historie handler om de persiske invasjoner av Hellas i årene 490 og 480 f.Kr., hvor grekerne vant mot alle odds. Første halvdel av verket handler imidlertid ikke om perserkrigene, men om forhistorien, og Herodot, som har en ualminnelig fortellerglede, kommer derfor ut i lange digresjoner om ulike kulturer fra fortiden og hans egen samtid; Lydia, Persia, Egypt, Babylonia, Skytia. I den forstand er Herodots Historie også en verdenshistorie.

Det hadde vært historieskrivere før Herodot, først og fremst Hekataios, men Herodot er den første som har blitt bevart for ettertiden, og allerede i oldtiden ble han oppfattet som grunnlegger av historiesjangeren. Cicero kaller ham således «historiens far» (pater historiae).

For Herodot hadde historiē ikke betydningen ‘historie’, men «utforskning» (av (w)id- «se, erfare»).

Hippias

Hippias (død 490 f.Kr.) var en athensk tyrann som ble fordrevet i 510 f.Kr., som banet veien for Kleisthenes' innføring av demokrati i Athen i 508 f.Kr.

Han etterfulgte sin far, tyrannen Peisistratos i 527 og introduserte i 525 en ny myntenhet i Athen. Hans bror Hipparkhos som kan ha hersket sammen med ham, ble myrdet av Harmodios og Aristogeiton i 514 f.Kr. Førstenevnte ble drept, og den sistnevnte ble henrettet av Hippias. Etter dette ble Hippias en bitter og nådeløs hersker, og i 508 bestemte athenerne seg for å kalle familien alkmaionidene tilbake som hadde blitt sendt i eksil av Peisistratos. Alkmaeonidaene satte i gang byggingen av et nytt tempel ved Delfi og bestakk så orakelet til å beordre spartanerne til å hjelpe dem med å fjerne Hippias. En spartansk styrke under Ankimolios ble sendt for å hjelpe, men Hippias og hans familie, peisistratidene, allierte seg med Kineas fra Thessalia og spartanerne og alkmaeonidaene ble først beseiret. Et nytt forsøk, ledet av Kleomenes I av Sparta, lyktes i å gå inn i Athen og fanget Hippias i en felle på Akropolis. De tok også barna hans som gisler, og Hippias ble tvunget til å forlate Athen for å få dem trygt tilbake.

Spartanerne tenkte senere at et fritt, demokratisk Athen ville bli farlig for spartansk makt og forsøkte å gjeninnsette tyrannen. Hippias hadde flyktet til Persia, og perserne truet med å angripe Athen dersom de ikke aksepterte Hippias. Men athenerne foretrakk å forbli demokratisk til tross for trusselen fra Persia. Kort tid etter dette, begynte det joniske opprøret. Det ble slått ned i 494 f.Kr., men Dareios I av Persia var bestemt på å straffe Athen for deres rolle i opprøret. I 490 f.Kr. ledet Hippias som fremdeles var i persernes tjeneste, Dareios til Marathon. Ifølge Herodot, hadde Hippias en drøm om at perserne ville bli beseiret, og de ble beseiret i slaget ved Maraton selv om mange historiske tekster hevder at Hippias så jærtegn for seier for begge sider.

Jonia

Jonia (gresk Ιωνία) var en gammel region i det sørvestlige kystområdet til Anatolia i dagens Tyrkia, regionen nærmest Izmir, ved Egeerhavet. Den bestod av en trang kyststripe fra Fokaia i nord nær munningen av elven Hermos (nå Gediz) til Milet i sør nær munningen til elven Maiander og inkluderte øyene Kios og Samos. Den var avgrenset av Aiolia i nord, Lydia i øst og Karia i sør.

Klazomenai

Klazomenai (gresk: Κλαζομεναί) var en antikk gresk bystat på kysten av Jonia i Anatolia, og var medlem av det joniske forbund. Den var en av de første greske byene som preget sølvmynter. Ruinene av den antikke byen er i dag lokalisert i den moderne byen Urla i nærheten av Izmir i den tyrkiske provinsen Izmir.

Kleomenes I

Kleomenes (gresk Κλεομένης, død ca. 490 f.Kr.) var konge i Sparta i det 6. og 5. århundre f.Kr.. Han var sønn av Anaxandridas II av det agidiske kongehuset og hans andre kone. Dorieus var sønnen til Anaxandridas' første kone og hadde derfor et bedre krav til tronen ifølge tradisjonen, men Kleomenes etterfulgte sin far rundt 520 f.Kr.

Alkmaeonidae-familien som hadde blitt sendt i eksil fra Athen ba i 510 f.Kr. Sparta om hjelp til å kaste Hippias, sønnen til Peisistratos og tyrann i Athen. Alkmaeonidaene, ledet av Kleisthenes, bestakk orakelet i Delfi til å fortelle spartanerne om å hjelpe dem, og Kleomenes kom til deres hjelp. Det første angrepet på Athen var mislykket, men Kleomenes ledet personlig det andre angrepet og beleiret Hippias og hans tilhengere på Akropolis. Han klarte ikke å tvinge Hippias til å overgi seg, men spartanerne tok noen av Hippias sine slektninger til gisler til han gikk med på å overgi byen.

Kleisthenes og Isagoras kjempet så om kontrollen i Athen. Kleomenes kom med en bevæpnet styrke for å støtte Isagoras, og de tvang Kleisthenes og Alkmaeonide-familien til å gå i eksil for annen gang. Kleomenes oppgav også Boule, et råd som var satt sammen av Kleisthenes, og okkuperte Akropolis. Borgerne i Athen protesterte mot dette og tvang ham ut av byen. Året etter samlet Kleomenes sammen en hær med tanke på å innsette Isagoras som tyrann og invaderte Attika. Korinterne nektet å angripe Athen da de hørte om planen til Kleomenes, og invasjonen slo feil. Kleomenes innså at et demokratisk Athen truet Spartas herredømme i Hellas og forsøkte å samle sammen en hær for å gjeninnsette Hippias som tyrann, men Spartas allierte mislikte tyranniet og nektet å hjelpe.

Kleomenes var fremdeles konge da Aristagoras, tyrannen i Milet, kom til Sparta for å be om hjelp til det joniske opprøret i 499 f.Kr. Aristagoras klarte nesten å overbevise Kleomenes om å hjelpe ved å love en enkel erobring av Persia og dets rikdommer, men Kleomenes sendte ham bort da han fikk vite hvor langt unna Persia var.

Da perserne invaderte Hellas etter å ha slått ned opprøret i 494 f.Kr., underla mange bystater seg dem raskt. Blant disse statene var Aegina, derfor forsøkte Kleomenes å arrestere de viktigste kollaboratørene der. Aeginerne ville ikke samarbeide med ham, og den andre spartanske kongen, Demaratos, forsøkte også å undergrave hans forsøk. Kleomenes fjernet Demaratos etter at han først bestakk orakelet i Delfi til å kunngjøre at dette var den guddommelige viljen, og erstattet ham med Leotykidas II. De to kongene lyktes i å ta til fange de persiske kollaboratørene i Aegina.

Kleomenes invaderte også Argos i 494, ved å lure den argiske hæren drepte han rundt 6000 innbyggere. Argos forble en bitter fiende av Sparta i flere tiår etter dette angrepet.

Rundt 490 f.Kr. ble Kleomenes tvunget til å flykte fra Sparta da hans komplott mot Demaratos ble oppdaget, men spartanerne lot ham returnere da han begynte å samle en hær i de omkringliggende territoriene. Men ifølge Herodot ble han på denne tiden sinnssyk, og spartanerne satte ham i fengsel. Etter ordre fra hans halvbrødre Leonidas I og Kleombrotos, ble Kleomenes innelåst i lagre.

Mens han var i disse lagrene ble en blodig kniv funnet nær ham. Det ble også funnet biter av kjøtt som var skåret av føttene, hoftene og maven hans. Til tross for dette ble hans død regnet som selvmord. Han ble etterfulgt av Leonidas som giftet seg med hans datter Gorgo.

Mardonios (persisk feltherre)

Mardonios, latin Mardonius, persisk Mrdunya (død 479 f.Kr.) var en ledende persisk feltherre i løpet av perserkrigene mot antikkens Hellas tidlig på 400-tallet f.Kr., og fetteren til kong Xerxes I.

Miltiades den yngre

Miltiades den yngre (født ca. 550, død 489 f.Kr.) var stenevø av Miltiades den eldre. Han gjorde seg til tyrann av de greske koloniene og den trakiske Kherson rundt 516 f.Kr. ved å ta dem fra sine rivaler og fengsle dem. Han giftet seg også med Hegesipyle, datter til kong Oloros av Trakia. Deres sønn Kimon var en betydelig athensk personlighet i 470– og 460–årene.

Han ble vasall av Dareios I av Persia og sluttet seg til Dareios' ekspedisjon mot skyterne rundt 513 f.Kr. Han sluttet seg til det joniske opprøret i 499 f.Kr. mot det persiske styret, etablerte vennskapsforhold til Athen og erobret øyene Lemnos og Imbros som han til slutt avstod til Athen. Men opprøret kollapset i 494 f.Kr. og Miltiades flyktet til Athen i 492 f.Kr. for å unnslippe den hevnende persiske invasjonen. Hans sønn Metiokhos ble tatt av perserne og satt i fengsel på livstid, men ble likefullt behandlet med ære som en de facto medlem av den persiske adelen.

Miltiades fryktet til å begynne med fiendtlig mottagelse for sitt tyranniske styre i Kherson da han ankom Athen. Men han lyktes i å presentere seg som beskytter av gresk frihet mot persisk despotisme og unnslapp straff. Han ble valgt til å tjene som en av de 10 generalene (strategoi) i 490 f.Kr.. Han blir ofte kreditert for taktikkene som beseiret perserne i slaget ved Maraton senere samme år.

Året etter ledet Miltiades en athensk ekspedisjon på 70 skip mot de greskbodde øyene som hadde støttet perserne. Ekspedisjonen var ingen suksess. Flåten angrep Paros som hadde blitt erobret av perserne, men klarte ikke å ta øya. Miltiades ble alvorlig såret i foten under felttoget og ble hemmet av dette. Hans nederlag førte til protester da han returnerte i Athen, noe som gjorde at hans politiske rivaler kunne utnytte hans fall fra gunsten. Han ble anklaget for forræderi, ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til en bot på 50 talenter. Dette var en enorm sum som ingen hadde råd til på den tiden. Han ble sendt i fengsel hvor han døde, antagelig av koldbrann fra sitt sår.

Myous

Myous (gresk: Μυοῦς; tidvis stavet Myus eller Myos) var en antikk gresk bystat og var en av tolv betydelig bosetninger som opprettet det joniske forbund.

Perserkrigene

Perserkrigene eller de gresk-persiske krigene var en serie konflikter mellom den greske verden og det persiske riket som startet rundt 500 f.Kr. og varte til 448 f.Kr. Begrepet henviser vanligvis til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 f.Kr. og 480–479 f.Kr. I begge tilfellene lyktes de allierte grekerne i å beseire perserne. Ikke alle grekere kjempet mot perserne; noen var nøytrale, mens andre var allierte med Persia. Perserkrigene markerer skillet mellom arkaisk tid og klassisk tid i gresk historie. Begrepet kan også henvise til den fortsatte krigføringen til Romerriket og Bysantium mot partherne og sassanidene som varte i hundrevis av år.

Det som i dag er kjent om denne konflikten stammer hovedsakelig fra greske kilder, først og fremst Herodot, og i mindre grad noen romerske forfattere. Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninsette aristokratene i Naxos slo feil og jonierne gjorde opprør mot perserne. Symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier, ble sendt fra det greske fastlandet. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.

Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.

Året etter drev spartanerne under Pausanias et siste felttog i Bysantium, som falt etter en beleiring. Pausanias ble kalt tilbake og athenerne fortsatte alene. De grunnla det athenske sjøforbundet for å fortsette kampen. Perserne ble først drevet fra Thrakia og etter slaget ved Eurymedon fra Jonia. Krigen flyttet seg til Kypros og videre til Egypt etter at landet gjorde opprør mot perserne. Sparta ble alarmert av Athens makt og erklærte krig. Athen ble til slutt beseiret i Egypt, inngikk fred med Sparta og signerte Kalliasfreden med Persia. Med den fredsavtalen ble Kypros returnert til Persia som ble tvunget ut av Egeerhavet. Krigen var slutt, men grekerne og perserne fortsatte å blande seg i hverandres saker frem til Persia ble erobret av Aleksander den store.

Slaget ved Efesos

Slaget ved Efesos (498 f.Kr.) var et slag i det joniske opprøret hvor satrapen Artafernes beseiret styrkene til de joniske opprørerne.

Slaget ved Lade

Slaget ved Lade ble utkjempet i 494 f.Kr. mellom jonerne og perserne. Det var kulmineringen i det joniske opprøret.

Slaget ved Marathon

Slaget ved Marathon (490 f.Kr.) var kulminasjonen av kong Dareios I av Persias første alvorlige forsøk på å erobre de gjenstående greske bystatene. Dareios ønsket å legge dem til det persiske riket og på den måten sikre sin svakeste del av sin vestlige grense. Det meste som vites om dette slaget kommer fra Herodot.

Dareios sendte først Mardonios i 492 f.Kr. over land til Europa for å styrke Persias kontroll over Thrakia og Makedonia som hadde blitt svekket av det joniske opprøret. Selv om han lyktes, forsvant nesten hele hans styrke i en storm utenfor Athos, og de resterende styrkene ble tvunget til å returnere til Asia. I 490 ble Datis og Artafernes sendt på en maritim ekspedisjon for å underlegge seg Kykladene i Egeerhavet og for å straffe Eretria og Athen for deres deltagelse i det joniske opprøret. Eretria ble beleiret og falt før flåten ankret opp i Marathonbukta og styrken gikk i land. Der ble de beseiret av en liten styrke av athenske og plataiaiske hoplitter, til tross for deres tallmessige overlegenhet. Det lange løpet til budbringeren som overbrakte nyheten om seieren til Athen ble inspirasjonen for løpsdistansen maraton som ble arrangert for første gang i sommer-OL 1896.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.