Det britiske parlamentet

Koordinater: 51°29′2,3100″N 0°36′15,757″V

Det britiske parlamentet
engelskParliament of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland
Crowned Portcullis
Palace.of.westminster.arp

Palace of Westminster
System:Parlamentarisme
Kammer:Overhuset
Underhuset
Monark:Elisabeth II
Lord Speaker:Frances D'Souza
Speaker:John Bercow
Ant. representanter:1 429
Møtested:Palace of Westminster
Nettsted:https://www.parliament.uk/

Det britiske parlamentet er den høyeste lovgivende myndigheten i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og de britiske oversjøiske territorier. Det består av tre komponenter: den britiske monarken, Overhuset og Underhuset. Kun den sistnevnte komponenten er demokratisk valgt, men er da også den langt viktigste hva angår politisk makt i moderne tid. Overhuset og Underhuset holder møter i hvert sitt kammer i Palace of Westminster i London.

Sammensetning

Parlamentet består av tre komponenter som forutsettes å være adskilt fra hverandre; ingen kan være medlem av mer enn én komponent. Overhusets medlemmer er utestengt fra valg til Underhuset, og etter sedvane stemmer ikke monarken.

Den britiske monarken

Medieval parliament edward
Parlamentet samlet under Edvard III, ca. 1327

Den britiske monarken utgjør en av bestanddelene i Parlamentet. Det er monarken gjennom Parlamentet (Queen-in-Parliament eller King-in-Parliament) som er kilden til all lovgivende myndighet i Storbritannia. I praksis utgjør imidlertid monarken idag kun en seremoniell del av Parlamentet.

Overhuset

Overhuset (House of Lords) består for det meste av utnevnte, ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: Lords Spiritual (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og Lords Temporal (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i Overhusets formelle tittel: The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled. De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det er per 2. juli 2012 i alt 816 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 er geistlige og 92 har arvelige adelstitler.[1]

Underhuset

I Underhuset (House of Commons) er den siste standen representert. Den formelle tittelen er The Honourable The Commons in Parliament Assembled. Underhuset har 650 medlemmer demokratisk valgt i enmannsdistrikter. Lederen for Underhuset kalles Speaker of the House. Dette stammer fra den tiden da han talte Underhusets sak foran kongen. Parlamentsmedlemmene henvender seg til Speaker of The House før de får tillatelse til å begynne en tale. Medlemmene spør Speakeren om tillatelse til å tale ved å bruke formen "Mr. Speaker".

Historie

Storbritannias politikk er basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett.

Opprinnelsen til parlamentet kommer fra angelsakserne. De angelsaksiske kongene hadde, liksom de norske, et råd kalt Witenagemot. Under Henrik IIIs styre opptrer begrepet parlament for første gang i offisielle dokumenter, fortsatt av uformell karakter som en fellesbetegnelse på rådgiverne. I 1265 gjorde Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester opprør mot Henrik III, og arrangerte det første allmenne parlamentsvalget uten kongens tillatelse. Fra 1295 ble ordningen med det engelske parlament gjort offisiell og permanent. Tilsvarende råd var opprettet i Skottland (første kjente møte 1235) og Irland (1264).

I middelalderen samlet parlamentet seg der det falt seg, men da Henry VIII hadde brutt med paven på 1500-tallet, foreslo han at parlamentet kunne få overta slottskapellet hans, St Stephen-kapellet, i Westminster-palasset ved Themsen. Selv var han flyttet til Whitehall-palasset litt lenger oppe i gaten. Parlamentet tok i bruk koret i St Stephen-kapellet, Speakeren tok plass der alteret hadde stått, mens de medlemmene som oppførte seg pent etter kongens mening, satt til høyre i koret, mens de i opposisjon tok plass til venstre. Skikken med de to røde strekene langs midtgangen stammer fra middelalderen, og det skal også i dag være akkurat to sverdlengder mellom dem. Under debatt er det ikke lov å gå over streken, bokstavelig talt.[2]

Unionstraktaten mellom England og Skottland i 1707 førte til vedtak av unionslover i begge parlamentene. Unionslovene oppløste parlamentene og erstattet dem med et nytt parlament for kongedømmet Storbritannia, med sete i det engelske parlaments lokaler.

Det forente kongedømmet ble opprettet i 1801 ved sammenslåingen av kongedømmet Storbritannia og kongedømmet Irland med en tilsvarende sammenslåing av parlamentene.

Utover 1900-tallet skjedde det en maktforskyvning fra Overhuset til Underhuset.

Ordningen er blitt etterlignet jorden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.

Valgsystemet

Systemet som brukes for å velge parlamentsmedlemmer er flertallsvalg i enkeltmannskretser, også kalt first past the post. Konseptet med systemet er at den kandidaten som mottar størst antall stemmer i en valgkrets blir parlamentsmedlem. På den ene siden medvirker dette systemet til å forhindre regjeringer som ikke har noe egentlig flertall i Parlamentet (koalisjonsregjeringer). Kritikere av systemet mener derimot at det er meget urettferdig mot de mindre partiene, da det er lettere for de store partiene å gjøre seg gjeldende.

Litteratur

Referanser

  1. ^ Lords by party and type of peerage Arkivert 9. september 2012 hos Wayback Machine., Det britiske parlamentet, informasjon oppdatert pr. 2. juli 2012 (oppdateres månedlig). Besøkt 1. september 2012.
  2. ^ Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5

Eksterne lenker

Britisk oversjøisk territorium

Et britisk oversjøisk territorium (engelsk: British overseas territory; tidligere kjent som biland eller kronkoloni) er et territorium som er underlagt britisk overhøyhet uten å være en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Britiske oversjøiske territorier må holdes adskilt fra kronbesittelser, som har et annet konstitusjonelt forhold til Storbritannia, og protektorater, som formelt ikke var underlagt britisk overhøyhet. De må heller ikke forveksles med samvelderiker, som er suverene stater med den britiske monarken som statssjef.

Tidligere ble kronkolonier administrert direkte fra tjenestemenn utpekt av den britiske regjeringen. Nå er imidlertid de fleste britiske oversjøiske territorier mer eller mindre selvstyrte, men avhengig av Storbritannia med hensyn til forsvar, utenrikssaker og handel.

Oversjøiske territorier har aldri vært ansett som del av Storbritannia og har aldri hatt representasjon i det britiske parlamentet, med den begrunnelse at de er separate jurisdiksjoner. Dronning Elizabeth II er statssjef i de oversjøiske territoriene som dronning av Storbritannia, ikke som dronning av hvert territorium. Dette til forskjell fra samvelderikene, som Canada eller Australia, der dronningen har en uttrykkelig rolle i hvert kongerike som «dronning av Canada» eller «dronning av Australia».

Dronningen utnevner en guvernør for hvert territorium som handler på hennes vegne og er ansvarlig for territoriets interne sikkerhet, samt opptrer som en delegat mellom territoriet og den britiske regjeringen. Han har myndighet til å oppløse territoriets lovgivende forsamling og må sanksjonere alle nye lover. Guvernøren er vanligvis fra Storbritannia.

Channel 4

Channel 4 er en britisk TV-kringkaster. Kanalen ble opprettet etter en avgjørelse fra Det britiske parlamentet som et supplement til de allerede eksisterende kanalene. Kanalen startet sine sendinger 2. november 1982, to år etter at avgjørelsen ble tatt. Kanalen skulle drives av et styre oppnevnt av Office of Communications i samarbeid med Ministry for Culture, Media and Sport. På samme måte som BBC, må den også fungere som allmennkringkaster ved å sende publikumsinformasjon og drive skolefjernsyn. Kanalen blir sendt i England, Skottland og Nord-Irland. I Wales har de en lokal variant, S4C, som sender Channel 4-programmer sammen med programmer på walisisk. I Irland sendes den på kabel.

College of Arms

College of Arms er den engelske heroldsmyndigheten. Den ble opprettet i 1484 av kong Rikard III av England. College of Arms har offentlig myndighet over heraldiske spørsmål i England, Wales og Nord-Irland. I Skottland hører disse spørsmål under et tilsvarende embete, Lord Lyon King of Arms. College of Arms utarbeider – på anmodning – også våpenskjold og flagg for myndigheter og private i andre land, særlig tidligere britiske kolonier. Ved siden av heraldiske spørsmål arbeider College of Arms med genealogi og registrerer slektstavler for britiske personer som ønsker det og betaler for det.

Heroldsmyndigheten har ansvaret for en del seremonielle oppgaver knyttet til Storbritannias kongelige hoff, blant annet ved monarkens åpning av Det britiske parlamentet, kroning m.m. Når embetsmenn fra College of Arms deltar i seremonier, bærer de spesielle drakter, enten en våpenprydet, kort kappe («tabard») eller spesielle, fargerike uniformer. Til embetsdrakten hører en egen heroldsstav, og de såkalte «våpenkongene» (øverste ledere) har sin egen rangkrone.

Formelt er Earl Marshal kollegiets leder, mens den fremste av de tre våpenkongene, Garter King of Arms, i praksis leder institusjonen. De andre våpenkongene er Clarenceux King of Arms og Norroy and Ulster King of Arms. Kollegiet har dessuten seks herolder og fire persevanter – alle med egne embetsnavn.

Virksomheten finansieres av avgifter som søkere må betale for å få nye våpen og heraldisk utstyr, samt for registrering av stamtavler og andre heraldiske og genealogiske oppdrag for offentlige og private.

Den amerikanske revolusjon

For selve krigshandlingene se artikkelen Den amerikanske uavhengighetskrigen

Den amerikanske revolusjon var en revolusjon i andre halvdel av 1700-tallet da de tretten koloniene som i dag utgjør USAs kyststater mot Atlanterhavet tilkjempet seg uavhengighet fra Storbritannia .

I løpet av denne perioden samlet de tretten koloniene seg mot det britiske imperiet og innledet en tid med væpnet konflikt, kjent som den amerikanske uavhengighetskrigen, fra 1775 til 1783. Denne krigen endte med at det britiske imperiet tapte og ble tvunget til å undertegne Parisavtalen, denne avtalen gikk ut på at koloniene erklærte seg uavhengig og den satte grensene for det nye landet.

Frankrike spilte en viktig rolle som støtte for revolusjonen. Landet utstyrte de amerikanske patriotene med penger og våpen, organiserte en koalisjon mot Storbritannia og sendte en hær og en flåte som spilte en avgjørende rolle i ved beleiringen av Yorktown som i praksis avgjorde krigen. Men de amerikanske patriotene var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer, var mot enevelde og så ikke den franske regjeringsformen som en modell. Den franske kongen prøvde også å overtale amerikanerne til å ikke gå med på Parisavtalen, dette var på grunn av at Frankrike prøvde å være den største handelspartneren med det nye landet, dette hadde hjulpet landet med både økonomien og det hadde svekket deres fiende; England.

Den amerikanske revolusjonen inkluderte en rekke store intellektuelle og sosiale endringer i det unge amerikanske samfunnet, særlig interessen for et republikansk styresett. I noen kolonier var det skarpe debatter over demokratiets rolle i organiseringen av staten. Endringen av opinionen i retning republikansk styresett og et gradvis utvidet demokrati ga store endringer i samfunnsstrukturen og la grunnlaget for de sentrale ideer som USA fremdeles styres etter. USA ble det første frie demokratiet siden antikken.

Den amerikanske revolusjonens begynnelse var i 1763 da den militære trusselen mot de engelske koloniene fra Frankrike opphørte. Storbritannia mente at koloniene måtte betale en vesentlig del av kostnadene for å forsvare dem og økte derfor skattene. Det var svært upopulært, ikke minst fordi koloniene ikke var representert i det britiske parlamentet og kolonistene hevdet at skatteøkningene derfor var ulovlige. Etter protester i Boston sendte britene tropper til byen, amerikanerne mobiliserte sin milits og kamper brøt ut i 1775. Selv om mellom 15-20 % av befolkningen besto av lojalister klarte britene kun å holde noen få byer ved kysten, 80-90 % av landområdet ble kontrollert av patrioter. I 1776 stemte representanter for de 13 koloniene enstemmig for å vedta en uavhengighetserklæring hvor de opprettet den nye staten USA. I 1778 inngikk amerikanerne en allianse med Frankrike som jevnet ut det militære og økonomiske styrkeforholdet. To større britiske hærstyrker ble tatt til fange ved Saratoga i 1777 og ved Yorktown i 1781, det ledet til Parisavtalen i 1783. Den nye staten USA var da avgrenset av britisk Canada i nord, spansk Florida i sør og elven Mississippi i vest.

Etter Parisavtalen i 1783 var USA endelig uavhengig fra det britiske imperiet og landet hadde sine egne grenser, men det var ingen sentral styresmakt. I krigen hadde Den kontinentale kongress styrt styrkene og fungert som et midlertidig styresmakt, men nå som det endelig ble fred trengte man ledere til å styre landet. I 1787 ble grunnloven skrevet og i 1788 ble den tatt i bruk som landets offisielle grunnlov. Etter et valg ble George Washington (som hadde tjent som en hærfører under krigen) valgt til president av de tretten statene.

Den anglo-irske traktat

Den anglo-irske traktat (engelsk Anglo-Irish Treaty, offisielt Articles of Agreement for a Treaty Between Great Britain and Ireland) var en traktat mellom regjeringen i Storbritannia og den provisoriske regjeringen i Den irske republikk. Med traktaten endte Den irske uavhengighetskrig, og Den irske fristaten ble opprettet som en del av Det britiske imperiet. Under Government of Ireland Act 1920 kunne Nord-Irland velge å stå utenfor Fristaten og fortsatt være en del av Det forente kongerike, noe provinsen valgte å gjøre.

Traktaten ble signert i London av representanter for Storbritannias regjering og utsendinger fra den provisoriske irske regjeringen den 6. desember 1921. Den ble så ratifisert i tre parlamenter: Dáil Éireann i Den irske republikk, underhuset i Sør-Irlands parlament (som bare var samlet denne ene gangen) og Det britiske parlamentet. I Irland var det delte meninger, og den ble vedtatt med knapt flertall i Dáil. Denne splittelsen førte til utbruddet av den irske borgerkrig, hvor siden som var for traktaten til slutt seiret.

Den irske fristaten ble formelt opprettet 6. desember 1922 ved kongelig proklamasjon, etter at statens konstitusjon hadde blitt vedtatt av Det tredje Dáil og det britiske parlamentet.

Den nordirske forsamling

Den nordirske forsamling (Northern Ireland Assembly) er den lovgivende myndigheten som ble etablert for Nord-Irland etter belfastavtalen. Forsamlingen trådte sammen første gang i 1998 med delegert makt fra Det britiske parlamentet, men har siden blitt suspendert flere ganger. Den avventer for tiden nominasjon av en eksekutivkomité.

Europarådets generalsekretær

Europarådets generalsekretær er sjef for Europarådets sekretariat og velges av Parlamentarikerforsamlingen for en periode på fem år. Nåværende generalsekretær er norske Thorbjørn Jagland, tidligere Stortingspresident. Jagland avløste 1. oktober 2009 britiske Terry Davis, som tidligere satt i Det britiske parlamentet for Labour. Jagland ble i juni 2014 gjenvalgt for en ny fem-årsperiode, forøvrig som den første i stillingen.

House of Lords

House of Lords er overhuset i Det britiske parlamentet. I motsetning til det langt viktigere Underhuset består det av utnevnte (og noen arvelige), ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: Lords Spiritual (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og Lords Temporal (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i forsamlingens formelle tittel: The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled. De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det var per 31. august 2019 i alt 777 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 var geistlige.Overhusets makt er i dag av begrenset betydning. Gjennom det 20. århundre har dets betydning i britisk politikk blitt stadig mindre. Med Parliament Act 1911 mistet det sin absolutte vetorett, og kunne deretter kun utsette lovforslag i inntil to år, med Parliament Act 1949 ble denne retten innskrenket ytterligere, til ett år. Overhuset var tidligere et rent aristokratisk organ som representerte adelens interesser. Med Life Peerages Act 1958, ble det mulighet for statsministeren gjennom monarken til å gi personer ikke-arvelige adelstitler (baronier på livstid) noe som endret kammerets århundrelange arvelige natur.

Fram til iverksettelsen av House of Lords Act 1999 hadde mange adelspersoner automatisk rett til å sitte i overhuset. Da ble denne retten fjernet, samtidig som en rekke peers, som var medlemmer på grunn av sine arvede adelstitler, mistet sin plass. Av Overhusets 777 medlemmer per 31. august 2019 var 660 livstidsutnevnte, mens 91 var arvelorder.Medlemmene i Overhuset har partitilknytning eller møter som uavhengige, såkalte crossbenchers. Per 31. august 2019 var Det konservative parti det største partiet i Overhuset med 238 medlemmer. Arbeiderpartiet hadde 178 og Liberaldemokratene 95 medlemmer. 183 medlemmer møtte som uavhengige, mens 41 var uten tilknytning. De mindre partiene er også representert i Overhuset. Av de 777 medlemmene Overhuset hadde 31. august 2019, var 570 menn og 207 kvinner.House of Lords var tidligere høyeste domstol for alle straffe- og privatrettslige saker i England, Wales og Nord-Irland, og for privatrettslige saker i Skottland. Etter en endring i landets lover i 2005 (Storbritannia har ingen grunnlov, derfor holder en lovendring for å dramatisk endre samfunnet), ble denne funksjonen i 2009 overført til en ny Høyesterett. Inntil da, ble denne funksjonen utøvd av en komite av medlemmer av Overhuset, kjent som «Law Lords», med juridisk kompetanse, men disse medlemmene avstod fra å stemme i alle Overhusets valg, slik at man levde opp til maktfordelingsprinsippet.

Det har gjennom lang tid vært debatter i Storbritannia om institusjonens fremtid. Labour ønsket lenge å avskaffe kammeret. Et veiledende forslag som fikk flertall i underhuset i mars 2007 gikk ut på at alle medlemmer skulle velges. Forslaget er ikke gjennomført.

Innpisker

Innpisker er et verv innehatt av en fra hvert politiske parti eller partigruppe i en nasjonalforsamling. Innpiskeren har ansvaret for å påse at tilstrekkelig antall av partigruppens medlemmer møter opp ved voteringene, dels i samarbeid med andre partiers innpiskere. På denne måten trenger bare et fåtall representanter delta i selve avstemningen fordi innpiskerne sørger for at det politiske styrkeforholdet opprettholdes. Dette systemet kalles utbytting.Terminologien kommer opprinnelig fra det britiske parlamentet (whipper-in eller bare whip).I parlamentarisk sammenheng brukes også begrepet partipisk, som viser til intern disiplin i partiet om at alle representanter skal stemme slik partigruppen er blitt enig om, selv når det måtte gå imot overbevisningen til den enkelte representant. Innpiskeren har gjerne også en rolle i forbindelse med å sørge for at partidisiplinen overholdes.

Leder av Underhuset

Leder av Underhuset (Leader of the House of Commons) er den britiske ministeren som har ansvar for forbindelsene mellom regjeringen og Underhuset. Lederen av Underhuset fungerer blant annet som politisk ordfører for regjeringspartiet.

Det er premierministeren som utnevner lederen av Underhuset. Det er ofte en minister uten portefølje som blir tildelt rollen.

Underhusets leder er ikke formann, president eller ordstyrer i Underhuset. Vervet som formann (president) ivaretas av Speaker of the House of Commons, som Underhuset selv velger. Det er aldri en minister som er Speaker.

Det er meget sjeldent at Underhuset velger en tidligere leder av Underhuset til Speaker. Dette skjedde dog i 1971–1976, da Selwyn Lloyd var Speaker. Han hadde vært leder av Underhuset i 1963–1964.

Lords Spiritual

Lords Spiritual er betegnelsen på de 26 biskopene fra Den engelske kirke som sitter i House of Lords i Det britiske parlamentet. De andre lordene kalles Lords Temporal.

Den skotske kirke er presbyteriansk, og har derfor ingen biskoper som kan inngå blant Lords Spiritual. Kirken i Wales og Den irske kirke er ikke lenger statskirker, og har derfor ikke representasjonsrett.

Biskopene av de fem store setene, fem bispedømmer med spesiell historisk betydning, er alltid blant Lords Spiritual. Disse er Canterbury, York, London, Durham og Winchester. Resten av plassene fylles av de 21 som har høyest ansiennitet i bispekollegiet. Biskopene av Sodor og Man og Gibraltar kan ikke sitte i overhuset ettersom deres territorier ligger utenfor Storbritannia.

Nasjonalforsamlingen for Wales

Nasjonalforsamlingen for Wales (walisisk Cynulliad Cenedlaethol Cymru, engelsk National Assembly for Wales) er en folkevalgt forsamling med lovgivende myndighet i Wales.

Forsamlingen har seksti medlemmer, kjent som Assembly Members (AM) / Aelod y Cynulliad. De velges for fireårsperioder, med førti valgt ut fra geografiske kretser med flertallsvalg og tyve fra fem regioner der man benytter D'Hondts metode for å få proporsjonal representasjon.

Opprettelsen skjedde som følge av devolusjon, en prosess hvor nasjonene som utgjør Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland har fått stadig økende grad av selvstyre. Den ble vedtatt opprettet ved folkeavstemning i 1997, og formelt opprettet ved Government of Wales Act 1998. Den første sesjonen åpnet i 1999. Lover som vedrører hele kongeriket blir fortsatt vedtatt i Det britiske parlamentet, og både ministeren for Wales i den britiske regjeringen og Det britiske parlamentet har vetorett overfor forsamlingen.

Gjennom loven Government of Wales Act 2006 fikk nasjonalforsamlingen lovgivende myndighet på de områder hvor lovgivningskompetansen ligger hos walisiske myndigheter.

Palace of Westminster

Palace of Westminster er et palass i Westminster i London som huser Det britiske parlamentet.

Palasset opptar en tomt på 32 400 m² på vestbredden av Themsen. Tomten er omgitt i øst av 266 meter elvebredd og i vest av Westminster Abbey, Parliament Square og Millbank. I nord ligger Portcullis House, en moderne kontorbygning for parlamentsmedlemmer og deres stab, og under bakken ligger Westminster undergrunnsstasjon. I sør er Victoria Tower Gardens, en liten triangulær park mellom Millbank og Themsen.

Bygningen har omkring 1100 rom, 100 trappeoppganger og 3 km med korridorer. Andre fremstående særpreg er:

det 98 meter høye klokketårnet, som huser klokken «Big Ben».

Underhuset og Overhuset med sine respektive vestibyler, og med en sentralvestibyle i bygningens hjerte.

Victoria Tower, et firkantet tårn sydvest for bygningen, som utgjør palassets høyeste element.

Westminster Hall er palassets eldste del, bygget 1097 av Vilhelm Rufus, Vilhelm Erobrerens sønn, og fullført to år senere.

Parlament

Et parlament er en lovgivende forsamling.

I noen land er parlamentet oppdelt i to forsamlinger, typisk kalt overhus og underhus eller førstekammer og andrekammer, som begge skal stemme over et lovforslag for at det skal bli vedtatt.

Parlamentene i de ulike land har ofte særnavn som man bruker i stedet for det mer generelle parlament.

Scottish Conservative and Unionist Party

Scottish Conservative and Unionist Party («Det skotske konservative og unionistpartiet»), uformelt omtalt som Scottish Tories er en del av det britiske konservative parti som opererer i Skottland. Som dette, har også skotske partiet en sentrum–høyre orientering og fremmer konservatisme og britisk unionisme,i betydningen en styrking av Storbritannia. Partiet leder i Skottlands parlament er Ruth Davidson som har innehatt denne posisjonen siden valgene i 2011.

Partiet ble etablert i 1965, da det tidligere skotske unionistpartiet hadde gått inn i det konservative partiet for England og Wales, og med sikte på å skape et moderne konservativt parti for hele Storbritannia. Unionistpartiet, i allianse med enkelte politikere fra Det liberale unionistpartiet og Det nasjonale liberale partiet hadde fulgt den konservative gruppen i Det britiske parlamentet og dominerte skotsk politikk fra 1930-tallet og fram mot slutten av 1950-tallet. Den siste gangen de konservative vant flest seter fra Skottland var ved parlamentsvalget i 1955. Fra tidlig på 1960-tallet har rollen som Skottlands største parti blitt overtatt av Labour Party og de konservative har vært i jevn tilbakegang, som nådde sitt lavmål da de ikke fikk valgt inn noen representanter i Det britiske parlamentet ved valget i 1997.

Det skotske konservative partiet har etter det dårlige valget i 1997 ikke lykkes å få full framgang. Ved de tre etterfølgende parlamentsvalgene har de bare fått valgt inn en representant til Det britiske parlamentet.

Til Skottlands parlament har partiet 15 av 129 plasser, hvorav 12 er vunnet gjennom systemet med forholdstallsvalg. Partiet har bare en av seks skotske representanter til Europaparlamentet. I mars 2006 ble det beregnet at partiet hadde 16 500 medlemmer i Skottland. I midten av 2011 hadde medlemstallet falt til 8 500, før det igjen økte til 11 000 i 2012.

Sinn Féin

Sinn Féin, som på irsk betyr «Oss selv», er et all-irsk politisk parti. Det blir ofte beskrevet som den politiske fløyen av Den irske republikanske arméen (IRA).

Nåværende parti dukket opp fra en splittelse i 1970 om det sporer sin opprinnelse tilbake til partiet ble dannet i 1905 av Arthur Griffith, og arbeider for et forent Irland, det vil si at Nord-Irland skal bli en del av den irske republikken.

Sinn Féin er det største nasjonalistpartiet i Nord-Irland siden valget i 2001, da det overtok denne posisjonen fra Social Democratic and Labour Party. Sinn Féin har for tiden fem representanter i det britiske parlamentet, men møter ikke, fordi de da måtte sverge troskap til den britiske monarken.

Sinn Féin har også fire medlemmer av den irske nasjonalforsamlingen i Dublin, og en representant i Europaparlamentet fra Nord-Irland.

Den første lederen i Sinn Féin var Arthur Griffith, men først da Eamon de Valera tok over ledelsen i 1917 etter Påskeopprøret ble partiet en ledende kraft i den nasjonale frigjøringskampen.

Ved splittelsen i IRA i 1969–1970 fulgte Sinn Féin Den provisoriske IRA. Den offisielle IRA opprettet det konkurrerende partiet Det offisielle Sinn Féin. I 1986 Republican Sinn Féin ble dannet av dem som var uenige med beslutningen om å avslutte boikotten av den irske parlamentet.

Nåværende partileder er Mary Lou McDonald som i 2018 etterfulgte Gerry Adams, partileder fra 1983.

Storbritannias riksdeler

Storbritannias riksdeler er de fire bestanddelene av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland:

England

Skottland

Wales

Nord-IrlandDe tre første beskrives offisielt på engelsk som constituent countries («konstituerende land»). Alle tre har tidligere vært selvstendige, det vil si suverene stater, og har hatt egne variasjoner i politisk, juridisk og administrativ status. Fyrstedømmet Wales tapte i 1282 sin selvstendighet og ble i 1536 integrert i England. England og Skottland inngikk union i 1707 og Storbritannia ble dannet. Unionen medførte at de to landenes kroner og parlamenter ble forent. På andre områder ble de enkelte landenes institusjoner bevart. I 1801 ble Irland en del av unionen. Etter delingen av Irland i 1921 er bare Nord-Irland i union med Storbritannia. Det britiske parlamentet er øverste lovgivende forsamling for England, Skottland, Wales og Nord-Irland.

Skottland og Wales er siden 1999 selvstyrende, og har sine egne parlamenter med begrenset lovgivningsrett. England savner et selvstyrende parlament og regjering, men er fortsatt tilstrekkelig særpreget til å kunne betegnes som et land og en nasjon.

Den fjerde riksdelen, Nord-Irland (også kalt Ulster), er ikke et land eller en nasjon, men en del av et land eller en nasjon. Hvilket land eller nasjon er et hett politisk spørsmål, som ligger til grunn for konflikten i Nord-Irland. Offisielt er Nord-Irland en provins.

Noen tilhengere av Cornwalls selvstyrebevegelse hevder at Cornwall burde anerkjennes som et likeverdig medlem av unionsstaten.

Underhuset (Storbritannia)

Underhuset, eller House of Commons, er et av de to kamrene i Det britiske parlamentet. Parlamentet ble dannet på grunnlag av Magna Carta, eller Frihetsbrevet, av 1215, der de ulike samfunnsgruppene ble samlet for å gi sin godkjennelse til nye skatter. Ut over på 1300-tallet begynte utsendingene fra lokalsamfunnene å møtes for seg, uten adel og geistlighet. Dette ga opphav til de to avdelingene, underhuset og overhuset (adelens hus).

Valg til underhuset foregår ved flertallsvalg i enmannskretser i én valgomgang. Storbritannia er delt i 650 valgkretser som hver sender en representant til underhuset. Siden 1969 har alle britiske statsborgere over 18 år hatt stemmerett. Statsministeren har en ubegrenset oppløsningsrett ved at han/hun via monarken kan oppløse underhuset og skrive ut nyvalg når som helst, men det kan aldri gå lengre tid enn rundt 5 år mellom hver gang et valg holdes.

Westminster

Westminster er et område i det sentrale London i England. Det ligger ved den nordlige bredden av elven Themsen, utgjør kjernen i bydelen City of Westminster, og er en del av West End. Westminsters konsentrasjons av besøksattraksjoner og historiske landemerker er et av de høyeste i London, og omfatter steder som Westminsterpalasset, hvor det britiske parlamentet er samlet, Buckingham Palace, som er den kongelige residens, Westminster Abbey og Westminsterkatedralen. University of Westminster har tre av sine fire campuser innenfor Westminster.

Historisk lå området innenfor sognet St Margaret i City and Liberty of Westminster. Stedet har vært et sentrum i engelsk og senere britisk politikk siden Edvard Bekjennerens tid. Han fikk reist et kongelig slott, Westminsterpalasset, i omkring 1050. Dette ble tatt over av Vilhelm Erobreren, og fortsatte å være en av de fremste kongelige residenser i lang tid.

Navnet Westminster har sin opprinnelse i den uformelle beskrivelsen av klosterkirken og Royal Peculiar St. Peter (monarkens tilbedelsessted, Westminster Abbey), bokstavelig vest for City of London. Faktisk fram til den engelske reformasjonen var den en referanse til «East Minster» ved gaten Minories (tidligere et verdslig sogn), det vil si nonneklosteret Holy Trinity Priory ved Aldgate. Klosteret var en del av det kongelige palass som ble opprettet her ved Vilhelm Erobreren. Området har vært hatt faste institusjoner for Englands regjering uavbrutt siden 1200-tallet, og er nå setet for den britiske regjeringen.I regjeringskontekst viser Westminster ofte til Storbritannias parlament, lokalisert i Palace of Westminster, utpekt av UNESCO som en del av verdensarven. også omtalt som Houses of Parliament. Navnet Westminster brukes derfor fortsatt synonymt med rikets folkevalgte og politiske myndigheter, på samme måte som Whitehall, som også ligger i City of Westminster, refererer til departementene.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.