Despoti

Despoti (fra gresk: δεσποτεία, despoteia) er en styreform hvor statslederen (despoten) eneveldig selv styrer grensene for sin egen maktutøvelse og kan styre alt etter egne interesser. Med denne makten kan statslederen selv definere hva som er rett og galt (rettigheter og lover). Han/hun kan også definere staten eller området han/hun har makten over for hva han/hun vil, dermed trenger området ikke defineres som et despoti. En stat eller et område kan også bli definert som et despoti selv om det ikke er det, når noen har interesse av det, på lik linje som når et despoti ikke defineres som et despoti når det er det.

Artikkelen inngår i serien om

Styreformer

Anarki

Aristokrati

Autokrati

Demokrati

Despoti

Diktatur

Konstitusjonelt monarki

Kleptokrati

Meritokrati

Monarki

Oligarki

Oklokrati

Parlamentarisme

Presidentsystem

Semipresidentsystem

Teknokrati

Teokrati

Timokrati

Tyranni

Agricola (bok)

Agricola (latin De vita et moribus Iulii Agricolae, «Om livet og karakteren til Julius Agricola») er en bok av den romerske historikeren Gaius Cornelius Tacitus, skrevet ca. år 98, og som forteller om livet til hans svigerfar Gnaeus Julius Agricola, en eminent romersk general. Boken dekker også, i korthet, geografi og etnografi i romersk Britannia. Som i Tacitus’ andre bok, Germania, kontrasterer forfatteren friheten til de innfødte britonerne opp mot korrupsjonen og tyranniet i Romerriket. Boken inneholder også veltalende og ondskapsfulle polemikker mot Romas griskhet og grådighet.

Etter at keiser Domitian ble myrdet i år 96 og midt i denne forutsigbare uroen i regimeskiftet fant Tacitus nyfunnet frihet til å utgi sin bok om svigerfaren, hans første historiske verk. I løpet av regimet til Domitian hadde Agricola, en trofast soldat for keiserdømmet, vært den viktigste general som var involvert i erobringen av den største delen av Britannia. Den stolte tonen i boken gjenkaller stilen til laudationes funebres (gravtalene). Et kort sammendrag av karrieren til Agricola før hans misjon i Britannia er fulgt av en fortelling av erobringen av øya. Det er en geografisk og etnologisk digresjon som ikke bare tar referater og minner om Agricola, men også fra De Bello Gallico (Gallerkrigen) av Julius Cæsar. Innholdet er så variert at den går hinsides begrensningene av enkelt biografi, men fortellingen, uansett form, tjener til å opphøye biografiens hovedperson.

Tacitus forherliger sin svigerfars karakter ved å vise hvordan – som guvernør av romerske Britannia og kommandant av hæren – tjener statens saker med troskap, ærlighet og kompetanse, selv under styret til den forhatte keiser Domitian. Kritikk av Domitian og hans spionerende og undertrykkende regime kommer i forgrunnen ved verkets konklusjon. Agricola forblir ukorrupt, og i unåde under Domitian dør han uten å søke ære i skrytende martyrium. Tacitus fordømmer stoikernes selvmord ved at de ikke tjente staten. Tacitus kommer ikke med noe klart standpunkt om Agricolas død var av naturlige årsaker eller på ordre fra Domitian, skjønt han sier at det gikk rykter i Roma om at Agricola ble forgiftet på keiserens ordre.

For Tacitus synes Agricola å tjene som et eksempel, selv under et despoti, på at det var mulig å opptre korrekt, unngå å bli servil eller gå i fånyttes opposisjon. Verket kan bli lest som et forsvarsskrift for store deler av den herskende klasse: mennesker som hadde samarbeidet med Flavianfamilien og hadde gitt velbegrunnete bidrag i lovarbeidet, til provinsstyret, til å øke rikets størrelse og som hadde forsvart dets grenser. På den annen side, verket kan også ha vært en bønn til de nylig reinstituerte stoikerne om ikke å plage og motsette seg det nye styret i en tid med mye uro.

Verket har en sterk antidispotisk tone. Tacitus setter Domitians despoti opp mot Agricolas fortjenester: en offiser som ikke er korrupt og var en stor kommandant som fortreffelig passer modellen mos maiorum («forfedrenes sedvane», den antatt overlegne moral fra tidligere tid). Forfatteren impliserer at keiserdømmet skal bli akseptert som et nødvendig onde, og den enkelte skal beholde sin egen verdighet uten å sammenblande sitt eget ansvar med ansvaret til en tyrann som Domitian. Man kan være en ærlig og samvittighetsfull offiser, gjøre sitt arbeid med verdighet og i samarbeid med regimet, opprettholde rikets interesser, og endelig vente for de bedre tider når en forfatter er i stand til å skrive i frihet.

Agricola blander ulike sjangrer. Det er en elegi som endres til en biografi, en laudatio funebris (latin for prisende gravtale) blandet med historisk og etnografisk materiale. Av den grunn inneholder boken deler skrevet i forskjellige stiler. Exordium, talene og den avsluttende hyllesttalen viser en sterk påvirkning fra Cicero, antagelig avledet fra Tacitus' egen trening i retorikk. I de fortellende og etnografiske delene kan det ble sett to modeller for historisk stil: en tilsvarende Gaius Sallustius Crispus med uoverensstemmelser, arkaiske vendinger, paratakser, og nøkternhet; og en tilsvarende Titus Livius med en oratorisk stil som er omfattende, flytende, hypotaksisk og dramatisk.

Aristokrati

Aristokrati (gresk: ἀριστοκρατία, aristokratía, fra ἄριστος, aristos, «beste» og κράτος, kratos, «makt») er en form for regjering som blir utøvet ved en liten, privilegert herskerklasse. Begrepet er avledet fra greske aristokratia i betydningen «styret til de beste».På den tiden da begrepet ble opptatt i gresk i antikkens Hellas, oppfattet grekerne det som styret til de best kvalifiserte borgerne — og da som regel i sett på som en bedre styreform enn monarkiet, styret til et enkeltindivid som styrte grunnet sin avstamning. I senere tider ble aristokratiet oppfattet som styret til en privilegert gruppe, rike godseierne som fungerte som en adel som misbrukte sine privilegier til styre kun for egen vinning, og ble først utfordret av tyranniet, og deretter av demokratiet (se artikkel Athensk demokrati|Demokratiet i Athen]]).Innenfor politisk teori har det alltid vært ulike meninger om hva som er «beste». Det politiske konseptet som utviklet seg i antikkens Hellas hvor et styrende råd av ledende borgere ble gitt styrende makt sto i kontrast til direkte demokrati hvor et råd av borgere ble utpekt som bystatens «senat». Grekerne mislikte konseptet med en konge, men da deres demokratiske system falt, kom aristokratiet tilbake. I aktuell politikk skilles det mellom styreformer som sikres makt gjennom arv (aristokrati), og styreformer med grunnlag i ikke-arvelige minoritetsgrupper og politiske partier (oligarki). Som følge av at begrepet «styre av de beste» defineres som styre av en utvalgt gruppe, er oligarki også blitt sett på som en korrupt form for aristokrati. I sin bok Leviathan (1651) beskrev den engelske filosofen Thomas Hobbes et aristokrati som et system hvor kun en liten del av befolkningen representerte regjeringen.

Autokrati

En autokrat er selvhersker, eneveldig hersker. Personen har uinnskrenket makt og kan agere uhindret av lover. Det vil si at vedkommende råder over både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Demokrati

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.

Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling.

Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra δῆμος dēmos folk, og κρατία kratía styre. Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).

Despot

Despot kan vise til:

Despot (tittel), tittel som den bysantinske keiser gav til sine sønner eller svigersønner

Enevoldshersker, overhode i et despoti

Diktatur

Diktatur er en styremåte der makten ligger hos én enkelt person eller hos en liten gruppe personer. Det er ulike former for diktatur. Eksempler på diktatur kan være, enevelde (enmannsdiktatur) totalitært diktatur, hvor det er nesten total frihetsopphevelse og autoritært diktatur, hvor innbyggerne kan komme med meningsytringer, men har liten eller ingen handlingsfrihet.

Begrepene «tyranni» og «despoti» anvendes også for å beskrive styreformer som er identisk med «personlig diktatur». Ord som «enevoldsherre», «tyrann» og «despot» er derfor synonymer til begrepet «personlig diktatur».

Flertallets tyranni

Flertallets tyranni, flertallstyranni eller flertallsdiktatur er en idé og forestilling knyttet til demokrati (folkestyre) og flertallsstyre og beskriver et samfunn eller en gruppe der beslutninger som er tatt av en majoritet, fremmer interesser som er langt unna interessene til enkeltindivider og minoritetsgrupper og likner aktiv undertrykkelse i et tyranni, diktatur eller despoti. Dermed kan en politisk, etnisk, livssyns- eller livsstilmessig minoritetgruppe med hensikt undertrykkes eller forfølges av en besluttende majoritetsgruppe i et demokratisk system. Et slikt system kan også bli skapt ved at flere grupper går sammen om parti som fremhever deres velferd fremfor en eller flere andre. De blir da en majoritet som kan bedre sine liv ofte på bekostning av andre. Eksempel på dette kan være at en stor gruppe og minoritetsgrupper støtter opp om parti som vil bedre deres levevilkår uten å ha fokus på andre eller til og med på bekostning av dem.

Det nedsettende begrepet «flertallets tyranni» (tyranny of the majority) ble brukt av John Adams i 1788. Det ble videre kjent etter at det ble brukt av Alexis de Tocqueville i Om demokratiet i Amerika i en overskrift, Causes which Mitigate the Tyranny of the Majority in The United StatesTematikken er behandlet i Henrik Ibsens forfatterskap, deriblant i dramaet En folkefiende utgitt 1882. Hovedpersonen i stykket, dr. Stockmann, oppdager at byens populære «sunnhetsbad» er forgiftet, men kommer i strid med myndigheter og borgerskap da han «varsler» og vil rydde opp. Gjennom stykket ønsket Ibsen å vise motsetningen mellom sannhet og egeninteresser, mellom den kompromissløse, konsekvente idealisten og «den forbannede kompakte, liberale majoritet» som bestemmer på bekostning av enkeltindividets rett til å tenke annerledes. Mens noen har knyttet disse tankene til «flertallstyranni», har andre påpekt at Stockmann ikke representerer noen minoritet; de har heller tolket tematikken som uttrykk for ytringsfrihet og annet.

I Om friheten (On liberty, 1859) skriver den engelske liberalistiske filosofen John Stuart Mill (1806-1873) blant annet om «flertallets tyranni» i form av en regjerings eller herskende opinions tyranni overfor et enkeltindivid og behovet for å beskytte individet og dets frihet mot krenkelser fra samfunnet. I On Representative Government (1861) betoner Mill faren for et flertallstyranni og anviser et representativt styre bygd på en proporsjonal valgordning, som en garanti for mindretallenes rettigheter.

Konstitusjonelt monarki

Konstitusjonelt monarki (eller parlamentarisk monarki eller begrenset monarki) er en styreform etablert under et konstitusjonelt system som har en nedarvet eller valgt monark som statsoverhode. Moderne konstitusjonelle monarkier har vanligvis innført et tredelt maktsystem, der monarken er leder for den utøvende grenen. Hvor en monark har absolutt makt, er systemet kjent som et absolutt monarki.

Et konstitusjonelt monarki er nesten alltid kombinert med representativt demokrati og representerer teoriene om herredømme som plasserer herredømmet i hendene på befolkningen og de som ser tradisjonens rolle i styreteori. Selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet. Med dette kan statsministeren tilsidesette monarkens vilje.

Selv om dagens konstitusjonelle monarkier stort sett er representative demokratier, har ikke dette alltid vært tilfellet i historien. Det har vært monarkier som har fungert med grunnlover som var fascistiske (eller kvasi-fascistiske), som tilfellet var i Japan og Italia, eller der hvor styret blir utført av et militært diktatur, som tilfellet gjentatte ganger har vært i Thailand.

I noen konstitusjonelle monarkier arves tronen, mens andre, som Malaysia, er valgmonarkier.

Monarki

Et monarki (fra gresk monos arkhein – «en hersker»), kongerike eller kongedømme er en styreform der en monark er statsoverhodet. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt, men har arvet sin posisjon. Vanligvis har monarken sin tittel og posisjon på livstid, i motsetning til en republikk, hvor statslederen (presidenten) kun innehar tittelen for en bestemt periode.

Oligarki

Oligarki (fra gresk ὀλιγαρχία (oligarkhía), «fåmannsvelde», av ὀλίγος (olígos), «få» og αρχία (arkhía), «styre») er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker. Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene, oligarkiet ble definert som en styresform, der få har makten og styrer etter egeninteresser. De få er økonomisk sterke og styrer basert på deres økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos de mektigste, ut ifra rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en stat har.

Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier hvor deres barn blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket.

Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende.

Et vanlig moderne eksempel på et oligarki er når en stat styres av en militærjunta.

Opplyst enevelde

Opplyst enevelde (også kjent som «velvillig despoti» eller «opplyst despoti») er en form for enevelde, absolutt monarki eller despoti i den forstand at herskere lot seg påvirke av opplysning. Opplyste monarker omfavnet prinsippene fra opplysningstiden, særlig dens vektlegging på fornuft og rasjonalitet. De tenderte til å tillate religiøs toleranse, ytringsfrihet og trykkefrihet, og retten til privat eiendom. Mange var beskyttere av kunst, vitenskap og utdannelse.

Parlamentarisme

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.

I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884, dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.

Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.

Presidentsystem

Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika.

Modellen har tre karakteristiske trekk:

presidenten er både statssjef og regjeringssjef

presidenten er folkevalgt (i motsetning til å være valgt av den lovgivende forsamlingen)

presidenten sitter på åremål. Selv om presidenten kan stilles for riksrett for embetsmisbruk, kan han/hun ikke avsettes ved mistillitsvotum for udugelighet eller upopularitet.Under Weimarrepublikken ble parlamentarismen i praksis opphevet ved regjeringen Brünings tiltredelse i 1930.

Styreform

Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på.

En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).

Teknokrati

Teknokrati er en styreform uten yrkespolitikere, men som heller mot at eksperter innen sine felt styrer samfunnet. Ekspertene innehar ofte titler som forskere, professorer, byråkrater, men kan også være for eksempel bønder, sykepleiere og lærere, så lenge de innehar en eksepsjonell kunnskap innen sitt felt. Styreformen er en reaksjon mot moderne politikeres mangel på førstehåndskunnskap over emner de regjerer. Styreformen i seg selv er ikke i konflikt med definisjonen på et demokrati, unntatt når ekspertenes avgjørelser ikke er populært blant flertallet.

Ordet teknokrati stammer fra gresk, hvor ordet tekhne betyr «ferdighet» og ordet kratos betyr «makt» (gjennom ferdighet).

Teokrati

Teokrati, som betyr «gudestyre», er et begrep som blir brukt for å beskrive en styreform hvor Gud har den høyeste autoritet, i praksis er det prestene som har autoriteten på vegne av Gud.

Timokrati

Timokrati (av gresk timo – «ære» eller «verdighet», og krati – «styre») er en styreform hvor politisk makt er fordelt forholdsmessig etter ut fra eiendomsbesittelse.Begrepet kan også brukes der visse personer deltar i styret på grunn av den spesielle ære eller respekt de nyter i samfunnet. Det kan også bety at de har en plass i styret på grunn av sin formue.Timokrati ble periodevis praktisert i oldtidens Hellas og styrformen blir diskutert av både Aristoteles (i Den nikomakiske etikk) og Platon (i Staten).

Tyrann

Tyranner (gresk τύραννος týrannos, et lånord fra lydisk) var aristokrater som gjorde seg til eneherskere i polisene i antikkens Hellas. Tyrannenes oppgave var ofte å bryte ned det aristokratiske samfunnet og skape et bedre samfunnsfellesskap.

Tyrannene sørget for utbygging av vannledninger, bymurer, templer, og annet som tjente fellesskapet. Noen tyranner konfiskerte jord og ga den ut til fattige.

Ordet tyrann var til å begynne med nøytralt, men fikk i ettertiden en negativ ladning. Dette fordi tyrann-styrer ofte er beskrevet for ettertiden i form av av athenske forfattere som verdsatte demokratiet. Tyrannenes ettermæle ble ofte vanæret. I dag er ordet knyttet til en maktsyk enehersker som gjerne styrer brutalt, eller en alt for maktsyk person.

Tyranni er et begrep som i dag brukes til å beskrive en styreform hvor der er én person (en tyrann) som eneveldig selv styrer grensene for sin egen maktutøvelse og kan styre alt etter egne interesser. Med denne makten kan statslederen selv definere hva som er rett og galt (rettigheter og lover). han/hun kan også definere staten eller området han/hun har makten over for hva han/hun vil, dermed trenger området ikke defineres som et tyranni. En stat eller et område kan også bli definert som et tyranni selv om det ikke er det, når noen har interesse av det, på lik linje som når et tyranni ikke defineres som et tyranni når det er det.

Venstreekstremisme

Venstreekstremisme er en betegnelse for ulike former for politisk ekstremisme som er knyttet til den ytterliggående venstresiden. Begrepet har forskjellig innhold alt ettersom hvem som anvender det.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.