Denis Diderot

Denis Diderot (født 5. oktober 1713, død 31. juli 1784) var en fransk filosof, forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi. Han ble en av opplysningstidens mest fremtredende personer og blant de mest radikale og frittalende, som førte til at han ble arrestert flere ganger. Diderot var overbevist om at dersom religiøse dogmer vek for fornuften, og fornuften fikk fullt spillerom, kunne menneskene løse alle deres problemer.[8] Han var også kjent for å komme frem med ubehagelige tanker - som at det den frie vilje er en illusjon, at Gud ikke eksisterer og at universet ikke har en mening[8]. Han stod for ateisme, individualisme og materialisme.

Denis Diderot
Denis Diderot - Alix - Vanloo
Født5. oktober 1713[1][2][3][4]
Langres[5]
Død31. juli 1784[6][2][3][4] (70 år)
Paris[7][5]
Gravlagt St-Roch
Ektefelle Anne-Antoinette Diderot
Far Didier Diderot
Barn Angélique Diderot
Utdannet ved Lycée Louis-le-Grand, Lycée Saint-Louis, Universitetet i Paris, Sorbonne (–1732)
Beskjeftigelse
12 oppføringer
Filosof, romanforfatter, essayist, Encyclopédistes, kunstkritiker, dramatiker, litteraturkritiker, correspondent, oversetter, historiker, statsviter, leksikograf
Nasjonalitet Kongeriket Frankrike, Frankrike
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Det russiske vitenskapsakademi, Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
PeriodeEncyclopédistes
Påvirket avAristoteles, Baruch de Spinoza, Voltaire
Nettstedhttp://www.denis-diderot.com
IMDbIMDb
Signatur
Denis Diderots signatur

Encyclopedien

Første bind av Encyclopédie ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert, og inneholdt mange liberale og progressive ideer. Boktrykkeren og bokselgeren Andre Le Breton henvendte seg til Denis Diderot da en fransk oversettelse av Ephraim Chambers' Cyclopaedia, or Universal Dictionary of Arts and Sciences, skulle publiseres. Oversettelsen hadde først blitt gjort av engelskmannen John Mills og senere tyskeren Gottfried Sellius. Diderot tok i mot tilbudet og hans kreative tankesett og skarpsindige visjon transformerte verket. Ideene, kunnskapen og forfatterne blant filosofene i «Brevrepublikken» hadde liten innflytelse i samfunnet på grunn av store avstander mellom «samfunnsmedlemmene». Diderot overtalte Le Breton til å samle alle disse forfatterne, ideene og kunnskap i et nytt verk fremfor å gjenskape Cyclopaedia. Entusiasmen hans smittet over på utgiverne, som samlet inn tilstrekkelig kapital til en langt større forretning enn planlagt. Jean le Rond d’Alembert ble overtalt til å bli Diderots kollega; den nødvendige tillatelsen ble anskaffet fra regjeringen.

Prosjektet ble godt mottatt da det i 1750 ble presentert til offentligheten i en omfattende brosjyre. Første bind ble publisert i 1751. Ved å omfatte all kunnskap vil det «kunne endre menneskets måte å tenke på». Ideen var dyptgående og spennende da verket var et av de første verkene i opplysningstiden. Diderot ønsket å gi folket mulighet til å videreutvikle kunnskapen sin og, på sett og vis, gi tilgang til all kunnskap man kunne tenke seg. Verket samlet og forkortet all datidens kunnskap og gjorde den tilgjengelig for allmennheten. Det var ikke bare vitenskapsmenns og akademiers ekspertise som ble tatt i bruk, men også den vanlige manns dyktighet. Disse menneskene skulle gå sammen i en forening og gjennomføre et slikt prosjekt. De skulle kun jobbe for å stoppe samfunnsmessige ensrettinger og basere en stor mengde informasjon på forskjellige synspunkter, metoder eller filosofier.

Dette leksikonet hadde hatt en beskjeden begynnelse som en rent kommersiell oversettelse av Chambers Cyclopedia (1728) fra engelsk til fransk. Men prosjektet vokste til det mistet all forbindelse med de opprinnelige intensjonene. Diderot ble redaktør for verket, og det ble hans hovedbeskjeftigelse til 1772. Ettersom årene gikk, kom det ene bindet etter det andre ut under hans ledelse, til utgivelsen var fullstendig med bind 35.

Dette var den største forlagssatsingen til da. Det som gjorde den intellektuelt og historisk viktig, var at den tok opp i seg den nye holdningen til kunnskap som Voltaire hadde importert til Frankrike fra England. Dette var en vitenskapelig tilnærming som hadde Francis Bacon og Isaac Newton som sine store forbilder.

I encyklopedien ble dette idealet forenet med en filosofisk tilnærming som fremfor alt orienterte seg utfra John Locke. Som verkets redaktør vedgikk Diderot at hans mål var å «forandre den tradisjonelle måten å tenke på». Encyklopedistene var menn som i hovedsak var engasjert i rasjonalismens sak, den nye vitenskap, toleranse og sosiale reformer.

Motstand mot autoritetene

Encyclopedie de D'Alembert et Diderot - Premiere Page - ENC 1-NA5
Tittelsiden av encyklopédiens første bind.

Den negative siden ved det uttalte målet om å endre de konvensjonelle tankemønstrene, var av avgjørende betydning og gjorde at encyklopedien fikk problemer med myndighetene. Hele dette store verket fornektet implisitt at den religiøse lære var en gyldig kilde til faktisk informasjon om verden.

Dermed fornektet den også bibelen og kirkens intellektuelle autoritet. Den avviste likeledes å anerkjenne politisk makt som en kilde til autoritet i intellektuelle eller kunstneriske spørsmål. Encyklopedien vendte seg mot nesten alt som fantes av sosial, politisk og religiøs ortodoksi i tiden. Encyklopedien var et storstilt prosjekt til fremme av et syn på kunnskap og lærdom, både i kunsten og vitenskapen, som ble et av de karakteristiske trekkene i moderniteten.

Ideer på utstilling

Mange fremtredende personer bidro til encyklopedien, for eksempel Georges-Louis Leclerc de Buffon, baron de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire og mange andre. Svært mange av disse bidragsyterne var presentert ved navn, noe som var uvanlig den gang. Noen av artiklene deres har fått status som klassikere. Diderot skrev selv en rekke av dem.

Av den komplette førsteutgaven ble det solgt 4225 sett. Det var ikke noe som kunne sammenlignes med den i noe land, og dens innflytelse på det intellektuelle livet i Europa lar seg ikke måle. Man må ha in mente at Paris den gang var internasjonalt anerkjent som det intellektuelle, kunstneriske, politiske og sosiale sentrum i verden. Overalt kunne utdannede mennesker fransk. Det var også språket til det internasjonale diplomatiet, og det fantes også mange land der herskerne snakket fransk i stedet for sitt eget språk. Forståelig nok har det ikke vært lett for franskmenn å akseptere at deres språk har blitt forbigått av engelsk på disse områdene i løpet av det tyvende århundre.

Encyklopedien fikk stadig flere vanskeligheter med den offisielle sensuren ettersom de ulike bindene kom, og i 1759 ble den stoppet av et kongelig dekret. Men Diderot og medarbeiderne hans fortsatte å arbeide i hemmelighet med å forberede de resterende bindene, og til slutt ble også disse utgitt.

Møte med Leonhard Euler

Ifølge en berømt historie om møte mellom Denis Diderot og den kjente matematikeren Leonhard Euler, ble Euler bedt om å legge fram et matematisk bevis for Guds eksistens for å fornærme den frittenkende og ateistiske Diderot. Under Diderots opphold ved det vitenskapelige akademiet i St. Petersburg, spredde Diderot ateistiske tanker i akademiet. Katarina den store ønsket å stoppe dette, og ba matematikeren Leonhard Euler om å debattere Diderot offentlig. Under en offentlig debatt i St. Petersburg kom Euler frem med argumentet: «Monsieur, , donc Dieu existe, responsez»! Dette kan oversettes som: «Min Herre, , derfor eksisterer Gud, vennligst svar!»[9] Ifølge historien skulle Diderot ha blitt så flau over sine manglende matematikkunnskaper, og ba derfor om å forlate St. Petersburg. Denne historien blir i dag sett på som svært tvilsom. Diderot skal nemlig ha vært en framragende matematiker. Historien er sannsynligvis oppdiktet av den engelske matematikeren De Morgan.[10]

Egne verk

Langres - Denis Diderot
Statue av Denis Diderot i sin fødeby Langres.

Mens alt dette pågikk, skrev Diderot også egne verker. Men han visste at heller ikke disse ville bli godtatt av den offisielle sensuren på grunn av den uttalte materialismen og ateismen. Han fortsatte ikke desto mindre å skrive, overbevist om at ettertiden ville anerkjenne kvaliteten av hans arbeider. Og det har den gjort. Diderot sitt tidligste arbeid omfatter en oversettelse av Temple Stanyans’ History of Greece (1743), en oversettelse av Robert James’ Medicinal Dictionary (1746–1748) skrevet sammen med kollegaene François-Vincent Toussaint og Marc-Antoine Eidous, en fri gjengiving av Shaftesburys Inquiry Concerning Virtue and Merit (1745), samt egenproduserte tekster. I 1746 skrev han sitt første originale verk, Pensées philosophiques,[11] og supplerte dette med en kort essay om tilstrekkeligheten av naturreligion. Han satt senere sammen et bind av uanstendige fortellinger kalt Les bijoux indiscrets (1748).[12] Det viste seg at han i ettertid angret på dette verket. I 1747 skrev han allegorien Promenade du sceptique,[13] hvor han først trekker frem katolisismens overdådighet, deretter forgjengeligheten til verdens gleder som kirkens motstander, og til sist den desperate og uetterretterlige filosofien som påstår å være overordnet både kirken og verden.

Gjennom det berømte verket Lettre sur les aveugles à l'usage de ceux qui voient («Brev til den blinde») (1749)[14][15] ble Diderot introdusert til verden som en mann med en meget original tankegang. Temaet er en diskusjon om forholdet mellom menneskets fornuft og den kunnskapen en får gjennom oppfatning (de fem sansene). Tittelen, Letter on the Blind For the Use of Those Who See, fremkalte ironisk tvil om hvem «de blinde» som diskusjonen omhandlet egentlig var. I essayet argumenterer en blind engelsk matematiker med navnet Saunderson at den eneste kunnskapen han og en person med synet i behold kan være enige om er matematikk, fordi kunnskap kommer fra sansene og oppfatninger. Det blir foreslått at de blinde kan lære seg å lese ved å bruke følsomheten i fingrene. En senere essay kalt Lettre sur les sourds et muets tar hensyn til en lignende berøvelse blant døve og stumme. Det er den uttrykkelige, men uutviklede fremstillingen av teorien om variasjon og naturlig utvalg som gjør Lettre sur les aveugles så bemerkelsesverdig.[16]

Filosofisk hadde Diderot en deterministisk og materialistisk verdensoppfatning. Han oppfattet ikke den menneskelige frie vilje som et absolutt, men forestilte seg at bevisstheten var et utslag av en lovmessighet i naturen. Bevisstheten er ifølge Diderot et potensial som alt i materien besitter på det atomare plan og som iblant gir seg utslag i mennesket. Den enhet som bevisstheten utgjør, var det imidlertid ikke mulig for Diderot å betrakte på det mikroskopiske plan. Han forestilte seg derfor en høyere lovmessighet som var diktert av nødvendigheten.

I sin samtid ble Diderot først og fremst oppfattet som redaktøren av encyklopedien, en encyklopedi som i dag er fullstendig passé vitenskapelig sett. De skriftene som Diderot nå er kjent for, kom imidlertid først ut etter hans død. De mest kjente av dem er kanskje de tre dialogene «Samtale mellom Diderot og d'Alembert», «d'Alemberts drøm» og «Fortsettelsen av den forrige samtale» (normalt kjent under samlebetegnelsen «Le Rêve de d'Alembert» eller «d'Alemberts drøm»).

I dialogene brytes Diderot med det moralske dilemma som en determinist står overfor. Dessuten fremlegges i dialogene Diderots visjon av verden og dens tilblivelse, av det menneskelige samfunn og menneskets seksualitet og moral. Dialogene springer elegant fra det minste til det største, millioner av år frem og tilbake i tiden, alt sammen holdt i en klar og humoristisk stil.

I romanen Fatalisten Jacques og herren hans (1796) fremlegger Diderot et mer ironisk syn på deterministen og lar hovedpersonen Jacques bli hanrei, noe han som den determinist han er, bøyer seg for som en nødvendighet.

  • Som kunstkritiker skrev Diderot en rekke skrifter kjent som salongene og regnes for å være en av pionerene innen denne genre.
  • I 1746 utga han sine Filosofiske tanker, som ble brent av Parlamentet i Paris. Om Senecas liv (1778), Nonnen (1790), Rameaus nevø (1821) og trilogien d'Alemberts drøm (1830).

Bibliografi

Om Diderot (på norsk)
Verker av Diderot
  • Les pensées philosophiques (1746)
  • La Promenade du sceptique (1747)
  • Lettre sur les aveugles (1749)
  • Lettre sur les sourds et muets (1751)
  • Interprétation de la nature (1753) – filosofisk traktat
  • Le fils Naturel ou les Epreuves de la vertu (1757) – skuespill
  • Dorval et moi (1757) – essay om teateret
  • Le Père de famille (1758) – skuespill
  • Les Pères malheureux – skuespill
  • Discours sur la poésie dramatique (1758)
  • La religieuse (1760, trykt 1796) – roman
  • Éloge de Richardson (1761)
  • Le Neveu de Rameau (1762) – dialog. Norsk oversettelse 1994: Rameaus nevø ISBN 82-05-22284-3
  • Jacques le Fataliste et son maître (1771) – fortelling. Norsk oversettelse 1998: Fatalisten Jacques og herren hans ISBN 82-7488-045-5
  • Le rêve de d'Alembert (1769, trykt 1830) – dialog
  • Paradoxe sur le comédien (1770). Norsk oversettelse 1976: Paradoks om skuespilleren ISBN 82-560-0022-8
  • L'Encyclopédie (1751–1772)
  • Supplément au voyage de Bougainville (1772) – filosofisk roman
  • Mémoires pour Catherine II (1773) – politisk essay
  • Essai sur les règnes de Claude et de Néron (1778)
  • La religieuse (1790) – fortelling

Referanser

  1. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11900134f
  2. ^ a b Indiana Philosophy Ontology Project, 9. okt. 2017, Denis Diderot, 2914
  3. ^ a b Filmportal.de, 9. okt. 2017, Denis Diderot, c3fad45372dc4ca687d87668ba4373cb
  4. ^ a b Internet Speculative Fiction Database, 9. okt. 2017, Denis Diderot, 206310
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Дидро Дени, 28. sep. 2015
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  8. ^ a b Filosofi, 2009 1. utgave, 1. opplag, ISBN 978-82-02-30696, side 27
  9. ^ Do we need Mathematics?
  10. ^ The Euler-Diderot Encounter
  11. ^ Denis Diderot’s Pensées Philosophiques, Waggish.org
  12. ^ Les bijoux indiscrets, Version HTML d'après l'édition Naigeon (1798)
  13. ^ Histoire d'un manuscrit de Diderot: La promenade du sceptique, Nasjonalbiblioteket
  14. ^ Lettre sur les aveugles
  15. ^ Letters on the Blind and the Deaf (PDF), engelsk utgave fra 1916
  16. ^ Aux origines de la pensée : le silence, le cri, l’image (la Lettre sur les sourds) Arkivert 21. april 2014 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

Wikisource-logo.svg Wikisource: Denis Diderot – originaltekst

Portal: Litteratur

Anne Beate Maurseth

Anne Beate Maurseth (født 23. mai 1972) er en norsk litteraturviter som særlig har forsket på opplysningstiden og fransk litteratur. Hun er førsteamanuensis i fransk og komparativ litteratur ved University of California, Santa Barbara.

I 2003 tok hun doktorgraden på en avhandling om Denis Diderot. I 2005 utgav hun Opplysningens sjonglør som var den første biografi om Diderot på norsk For serien Cappelens upopulære skrifter har hun oversatt og skrevet etterord til Sanselighetens politikk av Jacques Rancière

Det prøyssiske vitenskapsakademiet

Det prøyssiske vitenskapsakademiet ble stiftet av kurfyrst Fredrik III av Brandenburg i 1700 og besto til 1945. Opprinnelig var navnet Kurfürstlich-Brandenburgische Societät der Wissenschaften («Det kurfyrstelige vitenskapsselskapet i Brandenburg»), men i 1701 ble det endret til Königlich-Preußische Akademie der Wissenschaften etter at Fredrik var blitt kronet til kong Fredrik I av Preussen.

Gottfried Wilhelm Leibniz var den første presidenten. Sammen med Daniel Ernst Jablonski planla og utviklet Leibniz selskapet de første årene.Selskapet hadde en blomstringstid i Fredrik den stores regjeringstid, med framstående medlemmer som Euler, d'Alembert, Maupertuis, Lagrange, Voltaire, Montesquieu, Diderot, Lessing, Wieland og Kant. I denne perioden hadde akademiet egne forskningsinstitusjoner: et observatorium, en botanisk hage og et laboratorium, men disse ble i 1812 overtatt av det det nystiftede universitetet i Berlin. Som erstatning ble det opprettet egne kommisjoner for de forskjellige vitenskapsgreinene.

Etter 2. verdenskrig omdannet den sovjetiske militæradministrasjonen vitenskapsakademiet til «Det tyske vitenskapsakademiet» i Berlin, omdøpt til Vitenskapsakademiet i DDR i 1972. På grunn av en belastende historie ble akademiet oppløst etter Tysklands gjenforening. Deler av virksomheten ble innlemmet i andre institusjoner eller overtatt av Vitenskapsakademiet i Berlin-Brandenburg, som ble etablert gjennom en traktat mellom delstatene Berlin og Brandenburg i 1992.

60 tidligere medlemmer av DDR-akademiet stiftet i 1993 Leibniz-selskapet, en privat forening uten noen offisiell status.

Noen medlemmer

Encyclopédie

Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers (Encyclopedi, eller et systematisk leksikon om vitenskapene, kunstartene og håndverkene) var en tidlig encyklopedi, som ble utgitt mellom 1751 og 1772 i Frankrike. Det hadde mange forfattere, kalt for encyclopédistes, og verkets hovedredaktører var Denis Diderot og Jean le Rond d'Alembert. Den kalles gjerne for Den store franske encyclopedi.

Et år etter at første bind var kommet ut ble verket midlertidig forbudt. Allerede året etter, i 1753, kunne utgivelsen fortsette. Til å begynne med var det en oversettelse av engelskmannen Ephraim Chambers’ Cyclopaedia, or Universal Dictionary of Arts and Sciences, som utkom i 1728 i to bind, men underveis ble det sterkt utvidet og politisert med mange liberale og progressive idéer. Ved avslutningen i 1772 bestod den av 17 bind tekst og 11 bind med bilder og tegninger.

Encyclopédie er mest kjent for å representere tankene til opplysningstiden. I henhold til Denis Diderot i artikkelen «Encyclopédie» var verkets målsetning «å endre måten folk tenkte» og for at folk skulle være i stand til å informere seg selv og kjente til ting. Diderot sammen med de andre bidragsyterne fremmet sekularisering av kunnskapen og for å løsrive den fra de katolske jesuittene. Diderot ønsket å innlemme hele verdens kunnskap i Encyclopédie og håpet at teksten kunne spre denne informasjonen til folket og framtidige generasjoner. Det var også den første encyclopedi som inkluderte bidrag fra mange navngitt bidragsytere, og det var den første generelle encyclopedi som beskrev mekanisk håndverk (Artes Mechanicæ, det vil si veving, jordbruk, byggekunst, handel, kokekunst etc).

Filosofiåret 1713

Filosofiåret 1713 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1713.

Filosofiåret 1784

Filosofiåret 1784 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1784.

Francois Quesnay

François Quesnay (født 4. juni 1694, død 16. desember 1774) var fransk økonom og leder for den franske fysiokratiske skole.

François-André Danican Philidor

François-André Danican Philidor (ofte bare André Danican Philidor; født 7. september 1726 i Dreux ved Paris; død 31. august 1795 i London) var en fransk komponist, i samtiden regnet for å være verdens beste sjakkspiller.

I dag er han mest kjent som en av grunnleggerne av moderne sjakk. Sjakkåpningen Philidors forsvar er oppkalt etter ham.

François Jullien

François Jullien (født 2. juni 1951 i Embrun i Hautes-Alpes i Frankrike) er en fransk sinolog.

Jullien var president for Det franske selskap for Kinastudier (fra 1988 til 1990), direktør for Østasiafakultetet ved Université Paris VII: Denis Diderot (1990–2000) og president for Collège international de philosophie (1995–1998). Han er nå (2013) professor ved Université Paris VII: Denis Diderot.

Friedrich Heinrich Jacobi

Friedrich Heinrich Jacobi (født 25. januar 1743 i Düsseldorf i Tyskland, død 10. mars 1819 i München) var en tysk filosof og forfatter. Han utmyntet ordet nihilisme under sitt forsøk på å tilbakevise opplysningens og Immanuel Kants tankemåte. Selv om han sies å ha vært en forløper av eksistentialismee, var Jacobi en forsvarer av konservative tankesystemer.

Friedrich Melchior Grimm

Friedrich Melchior Baron von Grimm (født 25. september 1723 i Regensburg; død 19. desember 1807 i Gotha) var en tyskfødt forfatter, journalist, teater- og musikkritiker og diplomat som virket i Paris.

Jacques-André Naigeon

Jacques-André Naigeon (født 15. juli 1738 i Paris, død 28. februar 1810 samme sted) var en fransk encyclopedist, litterat, publisist og filosof fra den seine opplysningstida.

Jean le Rond d'Alembert

Jean-Baptiste le Rond d'Alembert (født 16. november 1717 i Paris, død 29. oktober 1783 samme sted) var en fransk matematiker, fysiker og filosof. d'Alemberts bølgelikning er oppkalt etter han.

d'Alembert er i vår tid best kjent som medredaktør av Encyclopédie, den store franske encyklopedien fra opplysningstida. Den andre redaktøren er Denis Diderot.

Jussieu (Paris Metro)

Jussieu er en metrostasjon i Paris' 5. arrondissement. Stasjonen betjener metrolinjene 7 og 10, og den ble åpnet 26. april 1931.

Stasjonen ligger i den østlige delen av Latinerkvarteret. Familien de Jussieu har et antall kjente botanikere i sine rekker, og flere av disse forbindes med den botaniske hagen Jardin des Plantes som ligger nær denne metrostasjonen.

Metrostasjonens opprinnelige navn var Jussieu – Halles-aux-vins, etter markedet som Napoléon Bonaparte grunnla her. Etter 1957 ble markedet erstattet av Campus Universitaire de Jussieu der tre ulike institusjoner innen høyere utdannelse befinner seg: Université Pierre-et-Marie-Curie, Université Paris VII-Denis-Diderot og Institut de Physique du Globe de Paris. Navnet på stasjonen ble dermed forkortet til dagens Jussieu.

Ved siden av ovennevnte institusjoner ligger ellers Institut du monde arabe og det gamle romerske amfiteateret Arènes de Lutèce nær metrostasjonen.

I 1975 ble stasjonens to plattformer renovert i «Motte»-stil.

Opplysningsfilosofene

Opplysningsfilosofene var representanter for en samfunns- og religionskritisk åndsretning i opplysningstiden.

Opplysningsfilosofene la grunnlaget for den vitenskapelige metoden, moderne styresett og videreutvikling av humanismen. Tankeretningen var basert på troen på fornuften og kunnskap. All argumentasjon som ikke var bygget på fornuft var ugyldig, selv religiøse forestillinger. Opplysningstidens tenkere var overbevist om at menneskets fornuft kunne løse de fleste av menneskehetens problemer. Maktfordelingsprinsippet og folkesuvereniteten, som er basis for en rekke grunnlover og det moderne demokratiet, ble utformet av opplysningsfilosofene. De mest sentrale opplysningsfilosofene var Voltaire, Montesquieu, John Locke, Francis Bacon, Jean-Jacques Rousseau og Denis Diderot.

Den typiske opplysningsfilosof var en allsidig interessert forfatter av skjønnlitterære, filosofiske og naturvitenskapelige verk.

Paul Henri Thiry d'Holbach

Paul Henri Thiry Baron d'Holbach (døpenavn Paul Heinrich Dietrich; født og/eller døpt 8. desember 1723 i Edesheim ved Landau in der Pfalz, død 21. januar 1789 i Paris) var en tyskfødt filosof fra den franske opplysningstida, framfor alt kjent for sine religionskritiske og ateistiske teser.

Vitenskapsåret 1751

Vitenskapsåret 1751 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1751.

Vitenskapsåret 1765

Vitenskapsåret 1765 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1765.

Vitenskapsåret 1784

Vitenskapsåret 1784 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1784.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.