Den iberiske halvøy

Koordinater: 40°18′N 3°43′V Den iberiske halvøy eller Pyrenéhalvøya er halvøya som omfatter Spania, Portugal, Andorra og Gibraltar. Den er avgrenset av Middelhavet mot syd og øst og av Atlanterhavet mot nord og vest. Fjellkjeden Pyreneene danner den nordøstlige grensen av halvøya og forbinder den med resten av Europa. I sør strekker den seg mot nordkysten av Afrika. Det er den nest største halvøya i Europa med et areal på rundt 580 000 km².

España y Portugal
Satellittbilde av Den iberiske halvøy
Rios peninsula Iberica-es
Store elver på Den iberiske halvøya: Miño/Minho, Duero/Douro, Tajo/Tejo, Guadiana, Guadalquivir, Segura, Júcar/Xúquer, Ebro/Ebre.
Iberian map europe
Den iberiske halvøya i Europa.

Navn

Gresk navn

Navnet Iberia er tatt fra oldtidens gresk navn Ἰβηρία (Ibēríā) av greske geografer under Romerriket som referanse til hva som i dag er kjent som Den iberiske halvøy. Navnet var den gang ikke ment å bety et bestemt politisk land eller befolkning som snakket et bestemt språk.[1] Strabons Iberia var avgrenset fra Keltikē ved Pyreneene og omfattet hele landmassen sør for fjellene (han sa feilaktig vest for).

Oldtidens grekere oppdaget Iberia ved sjøreise vestover. Hekataios av Miletos var den første som det er kjent brukte begrepet en gang rundt 500 f.Kr.[2] Historikeren Herodotos sier at fønikerne var «de første som gjorde grekerne kjente med... Iberia».[3] I henhold til Strabon[4] benyttet tidligere historikere navnet Iberia for bety landet på «denne siden av Ἶβηρος (Ibēros)» så langt nord som elven Rhône i dagens Frankrike, men i dag setter de Pyreneene som grense. Den greske historikeren Polybios respekterte denne grensen,[5] men identifiserte Iberia som kystsiden mot Middelhavet så langt sør som til Gibraltar og uten noe navn på kystsiden mot Atlanterhavet. Andre steder[6] sier han at Saguntum er «sjøsiden av åsene som går mellom Iberia og Keltiberia».

Romersk navn

Da romerne ble kjent med de greske geografene benyttet de Iberia poetisk og snakket om ibererne, folket på Iberia.[7] Iberia ble første gang nevnt av romerne i 200 f.Kr. av dikteren Quintus Ennius. Romerne hadde allerede en uavhengig erfaring med folkene på Pyrenéhalvøya i løpet av den lange krigen med Kartago. Romerske geografer og andre fagprosaforfattere fra tiden under den sene republikken kalte hele halvøya for Hispania.

Etter at romerne ble politisk interessert i de tidligere landområdene til Kartago etter den puniske krig benyttet romerne betegnelsene Hispania Citerior og Hispania Ulterior for det «nære» og «fjerne Spania». Selv på denne tiden var store deler av halvøya Lusitania (Portugal sør for elven Douro og elven Extremadura i vestlige Spania), Gallaecia (nordlige Portugal og Galicia i Spania) Keltiberia (Sentral-Spania), Baetica (Andalucía), Cantabria (Nordvest-Spania) og Vascones (Baskerland). Strabon sier[4] at romerne benyttet navnene Hispania og Iberia synonymt, og delte dem inn i det nære og det fjerne. Han levde i en tid da halvøya ble delt inn i romerske provinser. Ifølge ham hørte noen av provinsene til det romerske folket og noen til senatet, og noen til den romerske keiseren. Baetia var den eneste som «tilhørte folket». Språket som snakket på halvøya ble raskt fortrengt av latin, bortsett fra baskerne som var beskyttet av Pyreneene.

Etymologi

Sesars
Nordøstlig iberisk skrift fra den spanske provinsen Huesca.

«Iberia» har alltid blitt assosiert med elven Ebro i nordlige Spania, Ibērosgammelgresk og Ibērus eller Hibēruslatin. Assosiasjonen var så velkjent at det var knapt verd å nevne, eksempelvis var Ibēria landet «på denne siden av Ibērus» hos Strabon. Plinius den eldre går så langt som hevde at grekerne hadde kalt «hele Spania» for Hiberia på grunn av elven Hiberus.[8] Elven opptrer i Ebro-avtalen fra år 226 f.Kr. mellom Roma og Kartago som satte grensen for kartagernes interesse ved Ebro. Den mest fullstendige beskrivelsen av avtalen finnes hos Appian, en romersk historiker i Alexandria,[9] og han benytter Ibērus. Med referanse til grensen hevder Polybios[10] at det «innfødte navnet» er Ibēr, åpenbart det opprinnelige ordet hvor de greske eller latinske endelsene -os eller -us er fjernet.

Den tidlige utstrekningen av de innfødte, i henhold til oldtidens historikere og geografer, var fra dagens sørlige Spania til dagens sørlige Frankrike langs kysten av Middelhavet, noe som er bevitnet av et lesbart skrift som uttrykte på seg et språk som ennå ikke er tolket, men kalt for «iberisk». Om dette var det innfødte navnet eller gitt til dem av grekere for at de bodde ved elven Ebro er fortsatt ukjent. Med støtte hos Polybius er det bestemte begrensninger til etymologien: om språket forble ukjent må betydningen av ordene, inkludert Iber, også ha vært ukjent.

Geografi

Oversyn

Iberian Peninsula antique map
Et kart fra 1700-tallet over halvøya som viser topografiske trekk. Utgitt i Robert Wilkinsons General Atlas, omtrent 1794.

Den iberiske halvøya strekker seg fra sør ved Punta de Tarifa (36°00′15″N 5°36′37″V) til Estaca de Bares Point i nord (43°47′38″N 7°41′17″V) over en avstand på 865 km, og fra Cabo da Roca i vest (38°46′51″N 9°29′54″V) til Cap de Creus i øst (42°19′09″N 3°19′19″Ø), en avstand på 1155 km. Den nesten åttekantete formen på halvøya er blitt sammenlignet med en oksehud av geografen Strabon.[11]

Omtrent tre fjerdedeler av åttekanten består av Meseta Central, et platå som ligger noen hundre meter over havet.[12]

Det ligger nesten i midten av halvøya, litt mot øst og heller litt mot vest. Midtpunktet på halvøya har lenge vært regnet som Getafe like sør for Madrid. Platået er omringet av fjell og er kilden til de fleste elvene på halvøya.

Kystlinje

Kystlinja på Den iberiske halvøya er 3313 km lang, 1660 km langs Middelhavet og 1653 km mot Atlanterhavet. Om lag 700 km av sokkelen mot Atlanterhavet er bare 10 til 64 km bred. Utenfor sokkelen blir dypet 1000 meter.[13]

Topografien under havet nær kysten er gransket på leting etter olje. Hele sokkelen faller ned i Biscayabukta i nord (en dyp avgrunn) til den iberiske dyphavssletta på 4800 meter dyp i vest og Tajosletta i sør. I nord, mellom kontinentalsokkelen og avgrunnen, ligger Galiciabanken.

Fjell

Fjellene ligger hovedsakelig langs fjellrygger som går fra øst til vest. Elvene renner hovedsakelig i dalene mellom disse ryggene. I retning mot klokka er de største fjellkjedene Pyreneene i nordøst, De cantabriske fjell langs nordkysten, ei rekke rygger som krysser grensen mellom Portugal og Spania: Sierra de Guadarrama, Sierra de Gredos, Sierra de Gata og Serra da Estrela; i sør finnes Sierra Morena og Sierra Nevada.

Referanser

  1. ^ Strabon: «Bok III Kapittel 1 Seksjon 6». Geografika. «Og også andre iberere bruker et alfabet, skjønt ikke bokstaver av et og det samme karakter for deres tale er ikke et og det samme».
  2. ^ Strabon; oversetter Horace Leonard Jones, (MCMLXXXVIII) (oldtidens gresk, engelsk): The Geography. II. Cambridge: Harvard University Press. s. 118, note 1 på 3.4.19.
  3. ^ I.163.
  4. ^ a b III.4.19.
  5. ^ III.37.
  6. ^ III.17.
  7. ^ «Iberia, Iberi». Félix Gaffiot's Dictionnaire Illustré Latin Français. Librairie Hachette. 1934.
  8. ^ III.3.21.
  9. ^ White, Horace; Lendering, Jona: «Appian's History of Rome: The Spanish Wars (§§6-10)». Livius.org. s. kapittel 7.
  10. ^ Polybios: The Histories: III.6.2. Bill Thayer.
  11. ^ III.1.3.
  12. ^ Fischer, T. (1920): «The Iberian Peninsula: Spain», i: Mill, Hugh Robert: The International Geography, New York og London: D. Appleton og Company, s. 368-377
  13. ^ «Iberian Peninsula – Atlantic Coast» (PDF). An Atlas of Oceanic Internal Solitary Waves. Global Ocean Associates.

Se også

Akvedukten i Segovia

Akvedukten i Segovia er et av de viktigste og best bevarte monumentene etter romerne på Den iberiske halvøy. Akvedukten er også et av de viktigste symbolene for byen Segovia og er gjengitt i byens våpenskjold.

Andalucía

Andalucía er den sydligste av Spanias 17 autonome regioner på fastlandet. Hovedstaden er Sevilla. I nord grenser Andalucía til Kastilia-La Mancha og Extremadura, i øst til Murcia, i syd Middelhavet og Gibraltar og i vest Atlanterhavet og Portugal.

Navnet Andalucía ble gitt landet av maurerne, det kommer av Al-Andalus som betyr Vandalenes land. Vandalene var en germansk stamme som grunnla et kongerike syd på Den iberiske halvøy i det 5. århundre. Det finnes også andre teorier om navnet. Maurerne behersket denne delen av landet i lengre tid, noe som gir seg til kjenne i arkitektur, som man kan se i for eksempel Alhambra ved Granada, Spanias største turistattraksjon og i Mezquita i Córdoba. Katolikkene frigjorde regionen fra dens mauriske herskere i 1492.

Fra Andalucía kommer mange av skikkene som i dag ses på som de «typisk spanske», blant annet flamenco og tyrefekting.

Castilla

Castilla (spansk: Castilla, også kjent som Kastilien eller Kastilla i Skandinavia) var en spansk historisk region med uklare grenser som er resultatet av en gradvis integrering av kongedømmet Castilla med dets naboer til å bli Castillas krone og senere kongeriket Spania da det ble forent med Aragóns krone og kongedømmet Navarra.

I dagens Spania er Castilla vanligvis betraktet å utgjøre en del av den selvstyrte regionen i Castilla og León i nordvest, og Castilla-La Mancha og Madrid i sentralt, og sentral-sørvestlige delen av landet, tidvis også inkludert Cantabria og La Rioja, av historiske grunner. Det er imidlertid ulike versjoner om de nøyaktige grensene til Castilla, og ettersom området mangler offisiell anerkjennelse i dag har området ingen offisielle grenser. Det er dog tradisjonelt delt mellom «Gamle Castilla», som er Cantabria, La Rioja og den østlige halvdelen av Castilla og León, og «Nye Castilla», som er Castilla-La Mancha og regionen Madrid. Moderne spanske monarker er nummerert i henhold til systemet i Castilla.

Castillas navn er antatt å bety «festningenes land» (festning på spansk er castillo (jf. engelsk castle), fra latin castellum), i referanse til de festninger som ble bygd i området for å konsolidere og befeste den kristne gjenerobringen, Reconquista, fra maurerne (det muslimske herrestyret på Den iberiske halvøy).

Douro

Douro (portugisisk) eller Duero (spansk) er en av de største elvene på Den iberiske halvøy. Den har sitt utspring nord i fjellkjeden Sistema Ibérico i provinsen Soria i Castilla y León i Spania, og går i hovedsak vestover før den når Atlanterhavet ved byen Porto i Portugal. Elven er om lag 895 km lang, hvorav 570 km regnes til Spania, 112 km danner grense mellom Spania og Portugal, og de resterende 213 kilometer flyter utelukkende i Portugal. Elven har det største tilsigsområdet av alle elvene på Den iberiske halvøya med 97 299 km².

De viktigste sideelvene til Douro er Tormes, Pisuerga og Esla på spansk side og Côa, Tua og Tâmega i Portugal.

På spansk side renner den gjennom den nordlige delen av Meseta Central, og går gjennom provinsene Soria, Burgos, Valladolid, Zamora og Salamanca. Den går også gjennom byene Soria, Almazán, Aranda de Duero, Tordesillas, Valladolid og Zamora.

Der Douro danner grense mellom Spania og Portugal går den gjennom en bratt elvedal med trange sidedaler. Dette utilgjengelige området har dannet en naturlig grense og språkbarriere, og er i dag en nasjonalpark.

I Portugal passerer Douro byene Peso da Régua, Vila Nova de Gaia og Porto.

Ebro

Ebro (gresk: Έβρος, latin: Iberus, spansk: Ebro, katalansk: Ebre) er Spanias mest vannførende og lengste elv innenfor landets grenser, med sine 910 km. Elva er den nest lengste på Den iberiske halvøy, etter Tajo. Ebro starter ved fjellet Pico Tres Mares i regionen Cantabria, passerer byene Miranda de Ebro, Logroño, Zaragoza, Flix, Tortosa og Amposta og ender med et delta i Middelhavet i provinsen Tarragona.

Det latinske navnet Iberus kan være i slekt med navnet Iberia og de før-romerske iberere (og keltiberere). Det kan også være i slekt med det moderne baskiske ordet ibar («en slags dal»).

Området var åstedet for slaget ved Ebro under den spanske borgerkrigen.

Gallia Aquitania

Gallia Aquitania var en provins i Romerriket som lå i den sørvestlige delen av dagens Frankrike. Den grenset til provinsene Gallia Lugdunensis, Gallia Narborensis og Hispania Tarraconensis. Gallia Aquitania ble en keiserlig provins under Augustus, under ledelse av en tidligere pretor, og holdt ingen legioner.

Under Diokletians omorganisering av provinsene ble Gallia Aquitania delt inn i tre provinser: Aquitania Prima, Aquitania Secunda og Aquitania Tertia eller Aquitania Novempopulania (dagens Gascogne).

I 418 ga keiser Honorius vestgoterne land i Aquitania. Dette ble antageligvis gjort under hospitalitas, reglene for innkvarterte soldater. Disse bosettingene ble kjernen i det vestgotiske kongedømmet som senere utvidet seg over Pyreneene og over på Den iberiske halvøy.

Helleristning

Helleristninger er en betegnelse på førhistoriske bilder, hugget, skåret eller slipt inn i stein og fjell. De kan finnes på løse steinblokker og på fast fjell. Helleristninger er en type bergkunst som ikke må forveksles med helle- og hulemalerier, men som gjerne kan sees som en parallell til disse. De har gjerne motiver fra jakt eller jordbruk, og antas å ha hatt en magisk betydning. Helleristninger finnes over nesten hele verden. Viktige felter finnes i Sahara og Sør-Afrika, Australia og Amerika, og over hele det nordlige taigabeltet fra Skandinavia til Stillehavet. I Europa finnes de på De britiske øyer, Den iberiske halvøy, Sicilia og de italienske alper. I Norden forekommer de relativt ofte i Norge og Sverige, men også noen ganger på steinblokker i Danmark. I nordisk sammenheng skjelner man mellom veideristninger og jordbruksristninger.

Hispania Tarraconensis

Hispania Tarraconensis var en romersk provins i dagens Spania, samt deler av det nordlige Portugal. Den utgjorde en av tre provinser som eksisterte i Hispania, den iberiske halvøy, etter 14 f.Kr.. Opprinnelig kolonisert av grekere, fønikere og kartagere. Under Roma var Tarraconensis større enn de andre to romerske provinsene til sammen, selv om den nøyaktige størrelsen er diskutabel.Det sørlige Spania, dagens Andalucía, utgjorde provinsen Hispania Baetica.

Den hadde navn etter administrasjonssenteret, Tarraco i dagens Catalonia.

Kongedømmet Aragón

Kongeriket Aragón (aragonesisk: Reino d'Aragón, katalansk: Regne d'Aragó, latin: Regnum Aragonum, spansk: Reino de Aragón) var et kongedømme på Den iberiske halvøy i middelalderen og tidlig moderne tid (fra 1035 til 1516). Hovedstaden var Zaragoza. Deler av området utgjør dagens region Aragón. Det bør ikke forveksles med det større Aragóns krone, som var en union som kongeriket Aragón ble medlem av sammen med andre områder som kongedømmet Valencia eller provinsen Provence, som alle var under styret til Aragóns konge.

Aragón var tidligere en del av kongedømmet Navarra, og ble selvstendig først da Sancho III av Navarra overga det til sin sønn Ramiro I. Aragón opplevde en rekke blodige kriger mot maurerne. I 1516 ble det slått sammen med Castilla, og nasjonen Spania ble til.

Kongedømmet Iberia

Iberia (georgisk: იბერია, Latin: Iberia og Iberi, gammelgresk: Ἰβηρία), også kjent som Iveria (georgisk: ივერია), var et navn som de gamle grekerne og romerne ga det gamle georgisk kongedømmet Kartli mellom det 4. århundre f.Kr. og 400-tallet. Kongedømmet befant seg i det som i dag utgjør den østlige og sørlige delen av Georgia.Benevnelsene Kaukasisk Iberia eller Østlige Iberia brukes også, for å skille mellom dette kongedømmet og Den iberiske halvøy. Dette kongedømmet la grunnlaget for den senere georgiske statsdannelse, og utgjorde sammen med Kolchis kjernen i det som senere ble den georgiske befolkningen.Pharnavaz I av Iberia (datert til 200-tallet f.Kr.) nevnes som en betydningsfull hersker i oldtiden. Han grunnla Pharnavasidenes dynasti. Pompeius Magnus invaderte landet i 65 f.Kr., men etablerte ikke permanent kontroll. Siden fikk romerne riket på sin side. Mens Kolchis ble gjort til en romersk provins, ble Iberia et protektorat.

Liste over spanske monarker

En liste over spanske monarker, det vil si herskere over et forent Spania.

Forgjengerne til det spanske monarkiet var:

Visigoternes kongedømme

Córdoba-kalifatet

Kongedømmet Aragón

Kongedømmet Castilla og Leon

Kongedømmet NavarraFerdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla regjerte gjennom deres personalunion de to kongedømmene sammen. Ferdinand la også under seg den søndre delen av Navarra. Etter Isabellas død overtok hennes datter Joanna tronen, men Ferdinand fortsatte som regent på grunn av Joannas sinnssykdom. Joannas sønn, Karl (senere tysk-romersk keiser), etterfulgte henne. Med Ferdinands død i 1516 overtok han også Aragón. I 1580, under Karl Is sønn Filip II av Spania, ble også Portugal innlemmet i kongedømmet. Med dette var hele Den iberiske halvøy forent under en konge og navnet på riket ble forandret til Spania. Portugal ble igjen selvstendig i 1640, men navnet Spania ble fortsatt brukt om unionen mellom Castilla og Aragón.

Maurere

Maurere er en betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen.

I 711 begynte de erobringen av Iberia, som var fullført i løpet av fem år. I 718 begynte så reconquista, den langvarige kristne gjenerobringen som skulle fortsette helt til 1250 i Portugal og 1492 i Spania.

Et forsøk på å erobre områder nord for Pyreneene endte i 732, da Karl Martel slo maurerne i slaget ved Poitiers. Den opprinnelige mauriske staten dekket det meste av dagens Spania og Portugal, men i 750-årene oppsto det indre konflikter, og den ble splittet i mindre fyrstedømmer underlagt Córdoba-kalifatet.

De kristne områdene i nord og vest gjenerobret sakte, men sikkert, slik at i løpet av de neste århundrene kom Galicia, León, Navarra, Aragón, Catalonia, Portugal og Castilla under kristen kontroll. Man fikk så en periode med gjensidig toleranse, hvor maurere, kristne og jøder levde sammen. I 1031 kollapset Kalifatet Cordoba, og det islamske området i Spania ble deretter styrt av nordafrikanske maurere.

I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en kristen koalisjon under Alfonso VIII av Castilla. Det eneste gjenværende mauriske riket var Kongedømmet Granada, som overlevde frem til den siste herskeren, Boabdil, kapitulerte den 2. januar 1492.

De gjenværende muslimene ble tvunget til å velge mellom å konvertere til kristendommen eller å forlate Spania. En del valgte å bli; deres etterkommere ble kjent som moriscos og var en viktig del av bondebefolkningen i flere områder inntil de ble forvist mellom 1609 og 1614. De fleste av dem som forlot Spania reiste til Marokko, Algerie og Tunisia hvor de bidro til å sette preg på disse landenes kultur. Det var også en betydelig andel som ble sjørøvere.

Fremstilling av maurere, gjerne meget mørke og med et utseende heller typisk for afrikanere lenger sør på kontinentet, er meget alminnelig i europeisk heraldikk.

Reconquista

Reconquista (spansk og portugisisk for «gjenerobring») er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurerne mellom 718 og 1492.

I 711 invaderte maurerne Den iberiske halvøy og seiret i slaget ved Guadalete. I løpet av fem år hadde de underlagt seg det meste av halvøya, og knust de visigotiske kongedømmene. Gjenerobringen av områdene startet et par år senere, da visigoteren Pelayo seiret over en muslimsk hær ved Covadonga.

Den portugisiske reconquista kulminerte i 1250 da Afonso III erobret Algarve. Han styrte dermed over et rike som i stor grad tilsvarer dagens Portugal.

I Spania kulminerte prosessen 2. januar 1492, da Ferdinand og Isabella kastet ut den siste mauriske herskeren, Boabdil av Granada og forente det meste av dagens Spania under sitt styre (Navarra ble ikke innlemmet før i 1512).

Sefarder

Sefardiske jøder og i flertall sefarder (hebraisk: סְפָרַדִּי, tiberiansk: səp̄āraddî) er et generelt begrep som hovedsakelig viser til jøder med historiske røtter på Den iberiske halvøy (Spania og Portugal) i middelalderen før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene i Spania (Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón). Begrepet benyttes også om de jøder som benytter seg av den sefardiske liturgien, eller på andre vis definerer seg selv i henhold til jødiske skikker og tradisjoner fra Den iberiske halvøy.

Sefardiske jøder i denne forstand omfatter først og fremst jøder fra Marokko, Algerie, Hellas, Tyrkia, og i tillegg mange jøder fra Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Amerika og Israel. Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabiskspråklige land såvel som helt generelt om jøder av ikke-askenasisk opphav. I israelsk dagligtale brukes betegnelsen om ikke-europeiske jøder.Sefardisk jødedom ble utviklet hovedsakelig i middelalderens Spania og Portugal. Den sefardiske jødedommen skiller seg ut fra askenasisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i interpretasjonen av halakhá og i en del liturgiske detaljer.

Begrepet sefardisk betyr i all vesentlighet «spansk» og kommer fra Sefarad (hebraisk: סְפָרַד, tiberiansk: Səp̄āráḏ), en bibelsk lokalisering. Obadjas bok i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, 1–20: «Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad, skal ta byene i Negev.» Denne lokaliseringen er diskutabel, men «Sefarad» ble uansett identifisert av senere jøder som Den iberiske halvøy.

Sisebut

Sisebut (latin: Sisebutus, spansk: Sisebuto; også Sisebuth, Sisebur, Sisebod eller Sigebut) (født ca. 565, død februar 621) var konge av vestgoterne, og hersker av det vestgotiske rike (Hispania og Septimania) fra 612 og til sin død. Han gjenerobret den iberiske halvøy og under ham nådde det vestgotiske rike høyden av sin makt.

Spania

Spania (spansk: España), offisielt Kongeriket Spania (spansk: Reino de España) er et land på Den iberiske halvøy i Sør-Europa. Landet grenser i nord mot Andorra og Frankrike, i sør mot Gibraltar og Middelhavet, og i vest mot Portugal. Spanias hovedstad er Madrid. Det høyeste fjellet i Spania er det vulkanske Teide (3 717 moh.), som ligger på Tenerife. Det spanske kongedømmet omfatter også øygruppen Balearene (bl.a. Menorca, Mallorca og Ibiza (Eivissa) i Middelhavet), Kanariøyene (i Atlanterhavet) og La Isla Perejil (i Middelhavet). Byene Ceuta og Melilla er eksklaver som grenser mot Marokko. Spania har også suverenitet over eksklaven Llívia som tilhører Catalonia, men som ligger omsluttet av Frankrike, øst for Andorra.

Spanias geografi

Spanias geografi beskriver de geografiske forhold i landet Spania, inkludert demografi, klima og naturforhold. Spania ligger sørvest i Europa på Den iberiske halvøy, og utgjør over fire femtedeler av denne. Landet har et samlet areal på 504 782 km², hvorav 499 542 km² er land og 5 240 km² er vann. Spania er med dette verdens 51. største land i areal, og det fjerde største i Europa etter Russland, Ukraina og Frankrike.

Spania grenser til Frankrike og Andorra i Pyreneene i nord, og til Portugal i vest. I øst og sør grenser Spania til Middelhavet, og det smale Gibraltarstredet skiller Spania fra Afrika. I nordvest grenser Spania til Atlanterhavet og Biscayabukten. I tillegg til landområdene på Den iberiske halvøy er også øygruppene Balearene i Middelhavet og Kanariøyene i Atlanterhavet nordvest av Afrika del av Spania. Spania hevder også suverenitet over fem mindre områder på kysten av Marokko: Ceuta, Melilla, Islas Chafarinas, Peñón de Alhucemas og Peñón de Vélez de la Gomera.

Spansk

«Spansk» kan også referere til Spania og spansk åpning.Spansk (español) eller kastiljansk (castellano) er et romansk språk i den iberoromanske språkgruppe. Det har utviklet seg fra flere dialekter av muntlig latin (vulgærlatin ) i den sentrale og nordlige del av Den iberiske halvøy i løpet av 800-tallet og spredte seg gradvis ved at kongedømmet Castilla (dagens nordlige Spania) utvidet sitt rike til de sentrale og sørlige delene av Den iberiske halvøy i løpet av senmiddelalderen.

Overgangen fra middelalderspansk til moderne spansk er markert ved skifte i konsonantlyd i vislende konsonanter i det gamle språket (på spansk kalt for reajuste de las sibilants), en språkutvikling som begynte på 1400-tallet. Tidlig i språkets historie ble spansk ordforråd beriket av kontakten med baskisk og arabisk, og språket fortsatte å tilpasse seg utenlandske ord fra en rekke språk, foruten at det også selv utviklet nye ord. Spansk ble spredt videre til Amerika foruten også til Afrika og Asia og stillehavsområdet med utbredelsen av det spanske imperiet i tiden mellom 1400- og 1800-tallet, og hvor ble det viktigste språket i administrasjon og handel.I 1999 var det i henhold til Ethnologue 358 millioner mennesker som snakket spansk som sitt morsmål og totalt på verdensplan var det i alt 450 millioner spansktalende. Per 2011 er disse tallene gått opp til henholdsvis til rundt 400 millioner og til rundt 500 millioner mennesker. Spansk er det nest største morsmålsspråket i verden. Kun han-kinesisk (eller mandarin) er større. Mexico er det land som har den største befolkningen av spansktalende. Spansk er et av seks offisielle språk i Forente nasjoner, og er også benyttet som offisielt språk i Den europeiske union og Mercosur.

Ettersom spansk har en økende tilstedeværelse, demografisk og kulturelt, i USA, særlig innenfor de hurtigvoksende statene i «solbeltet» er spansk det mest populære andrespråket som blir lært av de innfødte som har amerikansk engelsk som førstespråk. Voksende politisk stabilitet og økonomi i mange store spansktalende land, språkets enorme geografiske utstrekning i Latin-Amerika, og den voksende populariteten for varmere og billigere regioner som feriemål, har gjort at turisme har bidratt til at spansk har økt som et populært fremmedspråk over hele kloden. Spansk er således det språk i verden som studeres og læres mest etter engelsk. På Internett er spansk det tredje mest vanlige språket etter engelsk og kinesisk.

Tajo

Tajo (spansk) eller Tejo (portugisisk) er med sin lengde på omkring 1 007 km den lengste elva på Den iberiske halvøy. Elven har sitt utspring i Albaracín-fjellene i provinsen Teruel i Aragón i det sentrale Spania, og renner hovedsakelig i vestlig retning mot Portugal, hvor den dreier mot sydvest til den når Atlanterhavet ved Lisboa i Portugal.

Det er vanlig å regne lengden av den spanske delen til omkring 730 km og den portugisiske til 275 km, og i underkant av 50 km av elveløpet danner grensen mellom de to landene. Elven Ebro som har hele sitt 910 km lange løp innenfor Spania regnes som Spanias lengste elv, mens Tejo er Portugals lengste elv. Den har et tilsigsområde på om lag 80 000 km², bare Douro med et tilsigsområde på om lag 97 000 km² drenerer et større område på Den iberiske halvøy.

I norsk språk brukes i regelen Tajo om den spanske delen av elven og Tejo om den portugisiske. I enkelte internasjonale sammenhenger omtales elven med sitt latinske navn Tagus.

De viktigste byene elven passerer er Aranjuez, Toledo og Talavera de la Reina i Spania, og Santarém og Lisboa i Portugal. Den krysses av flere broer, de mest kjente er 25. april-broen og Vasco da Gama-broen i Lisboa, den sistnevnte er med en total lengde på 17,2 km Europas lengste brokonstruksjon.

De portugisiske regionene Alentejo og Ribatejo har sitt navn fra elven. Alentejo kommer av Além-Tejo «bortenfor Tejo» og Ribatejo kommer fra Arriba-Tejo «ved breddene av Tejo».

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.