Den hvite rose

Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilians-Universität i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet. Utkastet til en syvende pamflett ble funnet etter arrestasjonen.

Scholl-Denkmal, München
Minnesmerke for Den hvite rose ved Ludwig-Maximilians-universitetet

Medlemmene

De opprinnelige medlemmene av gruppen var Hans Scholl, Sophie Scholl, Christoph Probst, Alexander Schmorell og Willi Graf. Inge Scholl, Hans og Sophie Scholls eldste søster, ble også medlem. Senere sluttet universitetsprofessoren Kurt Huber seg til dem, og skrev de to siste pamflettene.

Andre personer var involvert i gruppen, men var ikke i den indre kjerne. De inkluderer Hans Conrad Leipelt, Marie-Luise Jahn, Hans Hirzel, Susanne Hirzel, Heinz Brenner, Franz Josef Müller, Eugen Grimminger og Falk Harnack. De hadde også støttespillere utenfor studentmiljøet, som Probsts svigerfar Harald Dohrn, som ble angitt og henrettet få dager før amerikanerne nådde München,[1] arkitekten Manfred Eickemeyer som stilte sitt atelier til rådighet som møtelokale, maleren Wilhelm Geyer som hjalp til med atelieret, og bokhandleren Joseph Söhngen som skjulte løpesedler i kjelleren. Det kan også ha vært andre som hjalp til uten at dette har blitt kjent.

De mannlige medlemmene av Den hvite rose var krigsveteraner, som hadde kjempet på den franske og russiske fronten. De var påvirket av den tyske ungdomsbevegelsen, hvor Hans Scholl og Christoph Probst var medlemmer. De hadde sett hvor brutal krigen var, og hadde skjønt at den ikke kunne vinnes. Medlemmene av Den hvite rose avviste fascismen, og trodde på et føderalt Europa som bekjente seg til toleranse og rettferdighet. Den kristne troen var viktig for medlemmene av Den hvite rose, og de protestantiske Sophie og Hans Scholl ble stadig mer overbevist av katolsk tenkning.

I alt ble rundt åtti personer stilt for retten i forbindelse med Den hvite rose,[2] blant dem Traute Lafrenz, som en periode i 1942 var kjæreste med Hans Scholl og den som skaffet til veie mye av papiret til løpesedlene. Senere var hun den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Sophie og Hans.[3]

Navnet

Under forhør hos Gestapo fortalte Hans Scholl at navnet Den hvite rose var hentet fra en spansk roman han hadde lest, uten at dette ble nærmere spesifisert. Dumbach og Newborn har i sin bok spekulert i om det kan dreie seg om boken Den hvite rose av B. Traven, den tyske forfatteren som er mest kjent for Skatten i Sierra Madre. Boken omhandler utbytting av bønder i Mexico, og ble utgitt i Tyskland i 1931.

Men i et senere avhør, den 20. februar, sa han at navnet var vilkårlig valgt. Den hvite rosen er ellers kjent som et symbol på renhet, og har vært et kristent symbol.

Navnet Den hvite rose ble kun brukt som overskrift på de fire første flygebladene, og medlemmet Traute Lafrenz presiserer at navnet aldri var i bruk som navn på kretsen av medlemmer. Men siden navnet ble husket, gikk det over til å bli betegnelsen både på flygebladene og på kretsen som stod bak dem.[4]

Løpesedlene

I de første løpesedlene siterte de Bibelen, Laozi, Aristoteles, Novalis og Goethe. Mens de fire første løpesedlene ble trykt i bare rundt hundre eksemplarer hver, og sendt til utvalgte akademikere i posten, ble de to neste trykt opp i rundt ti tusen eksemplarer og sendt til mottakere i hele landet, deriblant Hitler og Goebbels.[5] men av det første flygebladet som ble sendt ut i ca. hundre eksemplarer, ble 35 av løpesedlene levert til Gestapo.[6]

Mot slutten av juli 1942 ble de mannlige medlemmene av gruppen sendt til Østfronten for militærtjeneste mens det var ferie ved universitetet. På senhøsten kom de tilbake, og Den hvite roses aktivitet ble gjenopptatt. I januar 1943 brukte de en hånddrevet duplikator til å lage anslagsvis seks til ni tusen kopier av den femte løpeseddelen, med tittelen «Appell til alle tyskere!». Den ble distribuert via kurér til flere byer, og så postlagt der. Det ble funnet kopier i Stuttgart, Köln, Wien, Freiburg, Chemnitz, Hamburg og Berlin. Løpeseddelen var skrevet av Hans Scholl med forbedringer av Huber, og advarte om at Hitler førte Tyskland i avgrunnen. Etter at man begynte å forstå hvilken vei slaget om Stalingrad gikk, var dette tanker mange var mottagelige for i Tyskland. Gestapo satte i gang en intensiv leting etter de som stod bak.

Nettene til 3., 4., 8. og 15. februar ble slagord som «Frihet» og «Ned med Hitler» skrevet på vegger på universitetet og andre steder i München. Schmorell, Graf og Hans Scholl hadde malt dem med tjære, og det kan også ha vært andre som senere imiterte dette.

I begynnelsen av februar var nederlaget ved Stalingrad et faktum, og selv om myndighetene forsøkte å forvrenge virkeligheten, mistet mange troen på tysk seier i krigen. Som en følge av dette kom den sjette løpeseddelen, forfattet av Huber. Den hadde tittelen «Medstudenter!», og annonserte at «dommens dag» hadde kommet for «den mest avskyelige tyrann vårt folk noen gang har måttet tåle». Mange eksemplarer ble sendt med kurér og post, men det var også et restopplag som gruppen ikke hadde konvolutter til på grunn av papirmangelen.

Arrestasjoner og rettssaker

LMU München Hgb A086 Lichthof
Atriet på Ludwig-Maximilians-universitetet. Her ble Sophie og Hans Scholl pågrepet mens de delte ut løpesedler.
Jakob Schmid Februar 1947
Jakob Schmid under rettssaken i februar 1947

Den 18. februar 1943 tok Hans og Sophie Scholl med seg restopplaget av den sjette løpeseddelen til universitetet. Mens forelesninger pågikk la de raskt ut bunker i de tomme korridorene slik at studentene kunne finne dem når de kom ut. Da de hadde lagt ut løpesedlene fant Sophie noen til i kofferten, og de gikk til atriet hvor Sophie kastet ut de siste fra øverste etasje. Dette ble oppdaget av Jakob Schmid, som arbeidet som pedell (politisk kommissær og ansvarlig for ro og orden) og han pågrep dem. Politiet var ikke langt unna på grunn av de mange hendelsene ved universitetet den siste tiden, og de to var snart i Gestapos varetekt. Andre aktive medlemmer ble arrestert og forhørt i timene og dagene som fulgte.

Kort tid etter arrestasjonen ble et manuskript til en syvende løpeseddel funnet på Hans Scholl. Skriften ble identifisert som tilhørende Christoph Probst. Selv om søsknene prøvde å holde ham utenfor, siden han var trebarnsfar og dermed hadde langt mer å tape, var dette fellende bevis.

White Rose graves
Gravene til Sophie og Hans Scholl og Chrisoph Probst ved siden av Stadelheimfengselet i München.

Søsknene Scholl og Probst ble den 22. februar 1943 stilt for Volksgerichtshof, «Folkedomstolen», som dømte i politiske saker. Roland Freisler, som var domstolens president, kom fra Berlin for å lede saken. Prosessen var, i likhet med mange saker som ble ført for folkedomstolen, mer en anledning til å ydmyke de tiltalte enn en reell rettssak. Ingen av de oppnevnte forsvarerne hadde spørsmål, og de tiltaltes forsøk på å forklare sine handlinger ble avbrutt med utskjelling. Sophie Scholl klarte å få sagt til dommeren at «du vet like godt som oss at krigen er tapt. Hvorfor er du så feig at du ikke vil innrømme det?». Dommen var klar på forhånd; de tre ble dømt til døden ved giljotinering. Dommen ble eksekvert i Stadelheim-fengselet samme dag. Bøddelen, Johann Reichardt, hadde vært skarpretter siden 1924 og tok livet av ca. tre tusen politiske fanger i Det tredje rike. Etter andre verdenskrigs slutt ble han sendt til det amerikanske fengselet i Landsberg, der han hengte nasjonalsosialister som var dømt for krigsforbrytelser. Selv døde han fredelig som pensjonist.[7]

De tre som ble henrettet, hadde under lange forhør klart å la være å implisere andre. Det er uklart om de ble utsatt for tortur. Det var et rykte om at Sophie Scholl hadde fått brukket det ene benet under tortur, men det var ikke korrekt. Uansett ble Schmorell og Huber arrestert, og henrettet 13. juli 1943. Graf ble henrettet 12. oktober 1943.

Venner og kolleger av de dømte ble straffet med fengsel fra seks måneder til ti år for å lage og distribuere løpesedler, og for å samle inn penger til enken og barna til Probst.

Flere av medlemmene hadde ventet at deres offer ville føre til et studentopprør mot Hitler og krigen. Men dette uteble; de fleste studenter fortsatte som før, og andre mennesker tiet. Mange mente fortsatt at bevegelsen var unasjonal og skadelig for Tyskland. Først etter andre verdenskrig ble deres innsats fullt ut verdsatt.

Hyllester

Etter krigen ble Den hvite rose raskt et symbol på motstand mot tyranniet, og medlemmene ble hyllet for å ha ofret alt uten egeninteresse. Deres historie ble svært godt kjent. Komponisten Carl Orff hevdet overfor allierte forhørsledere at han var en av grunnleggerne, og ble raskt løslatt. Om han hadde vært tilknyttet Den hvite rose er usikkert; han kjente Karl Huber personlig, men det finnes ingen bevis for at han arbeidet for gruppen.

Plassen foran sentralhallen ved universitetet hvor de studerte og ble arrestert har fått navnet Geschwister-Scholl-Platz etter Hans og Sophie Scholl, mens plassen på den andre siden av bygningen heter Professor-Huber-Platz. Et stort antall skoler, gater og plasser over hele Tyskland har fått navn etter gruppen eller medlemmer av den.

Utstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose er et prosjekt ledet av Weiße Rose Stiftung. Den har en permanent installering i Ulm, men er også en vandreutstilling. Hensikt er å styrke kunnskapen om motstandsarbeidet under krigen, såvel som å hylle de som var tilknyttet Den hvite rose.

TV-kanalen ZDF hadde i 2003 en stor meningsmåling hvor man kåret de største tyskerne gjennom historien. På grunn av et enormt antall stemmer fra unge tyskere havnet Hans og Sophie Scholl, de to mest kjente av medlemmene, på fjerdeplass. De kom dermed høyere enn personer som Bach, Goethe, Gutenberg, Brandt, Bismarck og Einstein. Blant de unge seerne kom søskenparet på en klar førsteplass. Magasinet Birgitte, med omkring 400 000 lesere, hadde kort tid tidligere kåret Sophie Scholl til den fremste kvinne i det 20. århundre.

Historien har blitt fremstilt i flere medier, blant annet i en opera av Udo Zimmermann og i flere filmer. Den første filmatiseringen kom i 1970-årene. Das Versprechen («Løftet») var finansiert av Bayerns delstatsmyndigheter, og ble i liten grad kjent selv i Tyskland. Den skiller seg fra andre filmatiseringer ved at den også dekker den tidlige perioden. I 1982 kom Percy Adlons Fünf Letzte Tage («De fem siste dager»), med Lena Stolze i rollen som Sophie Scholl. Filmen forteller om Sophie Scholl i tiden fra arrestasjonen til henrettelsen, sett gjennom cellekameraten Else Gebels øyne. Samme år kom Michael Verhoevens Die Weiße Rose, også den med Lena Stolze i hovedrollen som Sophie Scholl.

I 1991 hadde Lillian Garrett-Groags stykke The White Rose premiere på Old Globe Theatre.

I februar 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager, regissert av Marc Rothemund. Julia Jentsch spilte Sophie Scholl. Filmen var basert på intervjuer med overlevende og referater fra forhør og rettssaker som inntil 1990 hadde ligget skjult i østtyske arkiver. Dette gav filmen en større realisme enn man hadde hatt mulighet til å oppnå i tidligere filmatiseringer. Den ble nominert til en Oscar for beste utenlandske film, og ved Filmfestivalen i Berlin fikk Rothemund Sølvbjørnen som beste regissør mens Jentsch fikk Sølvbjørnen som beste skuespiller.

Det er også utgitt et betydelig antall bøker som omhandler eller nevner Den hvite rose. Jud Newborn, som i 2006 utgav boken Definitive Account of the White Rose sammen med Annette Dumbach, fikk laget en permanent utstilling om Den hvite rose på United States Holocaust Memorial Museum i Washington D.C. Newborn og Dumbachs bok er pr. 2007 den mest omfattende som er utgitt om Den hvite rose, idet den inkluderer materialet fra de østtyske arkivene. Blant dokumentene som er gjengitt er manuskriptet til den syvende løpeseddelen, som man trodde hadde gått tapt. Under pågripelsen hadde Hans utkastet i lommen; han hadde forsøkt å rive det i stykker. Til Gestapo sa han at en ukjent student i mengden hadde stukket det i lommen på ham. Gestapo satte imidlertid bitene sammen, og sammenlignet håndskriften på bitene med prøver på Probsts håndskrift som var funnet hos Hans. Etter Berlinmurens fall ble Gestapos rekonstruksjon av utkastet funnet i østtyske arkiver. Det begynner slik: «Stalingrad! To hundre tusen tyske brødre ble ofret til ære for en militær svindel. Betingelsene for overgivelse som ble satt av russerne, ble ikke gjort kjent for soldatene som ble ofret. For dette massedrapet mottok generaloberst Paulus eikebladmedaljen. Høytstående offiserer unnslapp nedslaktningen i Stalingrad med fly. Hitler nektet de omringede troppene å trekke seg tilbake til styrkene bak frontlinjene. Nå anklages morderen Hitler av blodet fra to hundre tusen dødsdømte soldater.»

I 2003 dannet studenter ved University of Texas i Austin en organisasjon kalt The White Rose Society. Formålet er å minnes holocaust og å styrke oppmerksomheten omkring folkemord. I april hvert år deler medlemmene ut 10 000 hvite roser på universitetet, tilsvarende antallet mennesker man mener ble drept daglig i Auschwitz.

Referanser

  1. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 70), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  2. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 185)
  3. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 207)
  4. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 145)
  5. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 144-5)
  6. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 105)
  7. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 231), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0

Litteratur

  • Detlef Bald, "Wider die Kriegsmaschinerie" Kriegserfahrungen und Motive des Widerstandes der "Weißen Rose", Essen 2005, Klartext Verlag ISBN 3-89861-488-3
  • Detlef Bald, Die Weiße Rose, Berlin 2003 ISBN 3-351-02546-7 (innbundet) / ISBN 3-7466-8116-2 (paperback 2004)
  • Dumbach, Annette og Newborn, Jud: Sophie Scholl & The White Rose, 2006 (utvidet versjon av Shattering the German Night, 1986)
  • Kißener/Schäfers (Hrsg.), Weitertragen – Studien zur Weißen Rose. Festschrift für Anneliese Knoop-Graf zum 80. Geburtstag. 2001 ISBN 3-89669-962-8
  • Rudolf Lill (Hrsg.), Hochverrat? Neue Forschungen zur Weißen Rose, 2. utg.. 1999 ISBN 3-89669-902-4
  • Inge Scholl, " Die Weiße Rose", Frankfurt am Main 1955 (Erw. Neuausgabe: Feb 1993). Fischer Verlag ISBN 3-596-11802-6.
  • Hildegard Hamm-Brücher, "Zerreißt den Mantel der Gleichgültigkeit"- Die Weiße Rose und unsere Zeit, Berlin 1997; Aufbau Taschenbuch Verlag ISBN 3-7466-8515-X
  • Susanne Hirzel, "Vom Ja zum Nein. Eine schwäbische Jugend 1933 bis 1945. Aus dem Kreis der 'Weißen Rose'. ISBN 3-87407-368-8
  • Christoph Probst Gymnasium Gilching (Hrsg.), ...Damit Deutschland weiterlebt! – Christoph Probst ISBN 3-00-007034-6
  • Harald Steffahn, Die Weiße Rose. Rowohlt, Reinbek 1992 ISBN 3-499-50498-7
  • Thomas Hartnagel (Hrsg.), Sophie Scholl und Fritz Hartnagel – Damit wir uns nicht verlieren. Briefwechsel 1937-1943 ISBN 3-10-000425-6
  • Sönke Zankel: Die „Weisse Rose“ war nur der Anfang. Geschichte eines Widerstandskreises. Köln: Böhlau, 2006. ISBN 3-412-09206-1
  • Neumann, Alfred: Es waren ihrer Sechs. Berlin: Habel 1947

Portal: Tyskland

Alexander Schmorell

Alexander Schmorell (født 16. september 1917, død 13. juli 1943) var et av kjernemedlemmene i motstandsgruppen Den hvite rose som under andre verdenskrig kjempet mot nazismen i Tyskland og landets aggressive krigføring. Han regnes som helgen i Den russisk-ortodokse kirke i utlendighet.

Christoph Probst

Christoph Probst (født 6. november 1919 Murnau am Staffelsee, død 22. februar 1943 i München-Stadelheim) var en tysk medisinstudent som var medlem av motstandsgruppen Den hvite rose. Han ble henrettet sammen med Hans og Sophie Scholl for sitt motstandsarbeid mot nasjonalsosialistene.

Franz Josef Müller

Franz Josef Müller (født 8. september 1924, død 31. mars 2015) var medlem i den såkalte «Ulmer Abiturentengruppe», en tysk motstandsgruppe som under andre verdenskrig var tilknyttet Den hvite rose.

Müller samlet inn penger til frimerker og konvolutter som ble brukt til å sende ut Den hvite roses løpesedler, og han var også involvert i utsendingene. Sammen med Hans og Susanne Hirzel planla han utdeling av løpesedler i postkasser i byen. Møtene fant sted bak orgelet i Martin-Luther-Kirche, der Hirzel-søsknenes far var sogneprest.

I 1943 ble han arrestert mens han var i tjeneste som soldat i Frankrike. Bevisene mot ham var ikke sterke, men i Volkgerichtshof var ikke beviser alltid avgjørende. En faktor som bidro til at han slapp unna med fem års fengsel mens andre som hadde gjort tilsvarende fikk dødsstraff var at rettspresidenten Roland Freisler ikke kunne tro at den blonde og blåøyde Müller av hele sitt hjerte kunne være motstander av nasjonalsosialismen. I 1945 ble han sluppet fri da regimet falt.

I 1947 planla han å emigrere til USA, men overborgermesteren i Ulm, Robert Scholl, overtalte ham til å bli. Scholl var faren til Hans og Sophie Scholl, som begge ble henrettet i 1943. Müller studerte rettsvitenskap i Tübingen, og engasjerte seg i denazifiseringen av Tyskland.

I 1986 startet han sammen med andre overlevende og etterlatte fra Den hvite rose et prosjekt i regi av Weiße Rose Stiftung, utstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose. Han har regelmessig holdt foredrag for tyske skoleklasser om Den hvite rose og motstandsarbeidet, og er æresformann for stiftelsen.

Hans Conrad Leipelt

Hans Conrad Leipelt (født 18. juli 1921 i Wien i Østerrike, død 29. januar 1945 i München-Stadelheim) var aktiv i motstandsbevegelsen i Tyskland under andre verdenskrig, og var en av de som videreførte Den hvite roses arbeid etter at gruppen hadde blitt avslørt av Gestapo i 1943.

Hans Hirzel

Hans Hirzel (født 30. oktober 1924, død 3. juni 2006) var et medlem av motstandsbevegelsen i Tyskland under andre verdenskrig. Bosatt i Ulm var han med i den såkalte «Ulmer Abiturientengruppe», en gruppe som var tilknyttet Den hvite rose. Etter krigen virket han som politiker og journalist.

I 1942 ble Hirzel kjent med Sophie Scholl, og sammen med Franz Josef Müller og søsteren Susanne Hirzel sendte og delte han ut løpesedlene til Den hvite rose. Hirzel hadde fått løpesedlene i posten, og gjenkjente straks stilen til sin gamle venn Hans Scholl. Selv tok han ned en av plakatene man kunne se overalt på offentlige plasser, med davidsstjernen avbildet og teksten: «Den som bærer dette merket, er en fiende av folket!» Hirzel byttet ut davidsstjernen med hakekorset og spredte den. Faren var prest, og sammen med Franz Müller opprettet Hirzel et kontor bak kirkeorgelet. Der adresserte de nærmere to tusen konvolutter på en skrivemaskin Mûller hadde fått tak i, blant annet til Hitler og Goebbels, som dermed ble mottakere av det femte flygebladet. Søsteren Susanne postla konvoluttene i Stuttgart i januar 1943.Samme år ble han arrestert av Gestapo, men slapp raskt fri. Han underrettet Scholl-familien om at Sophie og Hans Scholl nå var i Gestapos søkelys. Kort tid etter ble han igjen arrestert, og stilt for retten 19. april sammen med sin søster og Mûller. Hirzel og Mûller ble «som umodne guttunger forført av statsfiender» dømt til fem års fengsel. Hirzel ble løslatt da krigen endte i 1945.

Etter krigen arbeidet han som assistent ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main, og som redaktør for Frankfurter Hefte.

I 1976 ble han medlem av CDU. Der var han medlem til 1993, da han gikk over til det høyreorienterte partiet Republikanerne. Året etter stilte han som kandidat for partiet i forbundspresidentvalget. I 1997 ble han valgt inn i bystyret i Wiesbaden. I 2001 gikk han ut av partiet, og var frem til midten av 2006 partiløs bystyrerepresentant. I denne perioden støttet han koalisjonen mellom CDU og FDP.

Hirzel skrev for det liberal-konservative ukebladet Junge Freiheit, og da magasinet i 2006 ikke fikk adgang ved Leipziger Buchmesse (bokmessen i Leipzig), sluttet han seg til protestene.

Han døde etter lang tids sykdom i juni 2006. Hirzel er portrettert i vandreutstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose.

Hans Scholl

Hans Scholl (født 22. september 1918 i Ingersheim ved Crailsheim, død 22. februar 1943 i München) var en medisinstudent ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, og tilhørte den kristelig og humanistisk motiverte antinazistiske gruppen Den hvite rose. Han ble henrettet sammen med sin søster Sophie Scholl.

Inge Aicher-Scholl

Inge Aicher-Scholl (født Scholl 11. august 1917, død 4. september 1998) var søster av Hans og Sophie Scholl, som under andre verdenskrig ble henrettet for sitt arbeid mot nazismen i Tyskland. Hun studerte sammen med dem i München, og var medlem av gruppen Den hvite rose. Etter krigens slutt skrev hun flere bøker om motstandsgruppen.

Hans og Sophie Scholl ble arrestert i februar 1943 etter å ha delt ut løpesedler på Ludwig-Maximilians-Universität München. Sammen med et annet medlem av gruppen, Christoph Probst, ble de henrettet den 22. februar samme år. Inge og andre medlemmer av Schollfamilien ble arrestert og forhørt, men alle ble sluppet fri.

Hun giftet seg etter krigens slutt med Otl Aicher, en av Tysklands fremste grafiske designere. De grunnla sammen en skole for voksenopplæring i Ulm. Hun var i andre halvdel av det 20. århundre sterkt involvert i fredsbevegelsen.

Inge Aicher-Scholl døde av kreft i 1998.

Kurt Huber

Kurt Ivo Theodor Huber (født 24. oktober 1893 i Chur i Graubünden i Sveits, død 13. juli 1943 i JVA München-Stadelheim) var professor i musikkvitenskap og psykologi ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, folketoneforsker og medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose, som ellers bestod av studenter. Huber skrev de to siste av Den hvite roses pamfletter. Han ble i likhet med de andre medlemmene av Den hvite rose dømt til døden for landsforræderisk fiendebegunstigelse, forberedelse til høyforræderi og undergravelse av stridsevnen, og henrettet med giljotin.

Marie-Luise Jahn

Marie-Luise Jahn (født 28. mai 1918 i Gut Sandlack i Østpreussen i Tyskland, død 22. juni 2010 i Bad Tölz) var under andre verdenskrig tilknyttet motstandsbevegelsen i Tyskland. Hun fortsatte Den hvite roses arbeid etter at gruppen hadde blitt knust av Gestapo i 1943.

Etter henrettelsen av Hans og Sophie Scholl og Christoph Probst den 22. februar 1943 fikk Jahn tak i et eksemplar av den sjette løpeseddelsen fra Den hvite rose. Sammen med Hans Conrad Leipelt kopierte hun den ved hjelp av en skrivemaskin, og spredde den i Hamburg. De la til setningen «Og deres ånd lever allikevel videre!». Hun samlet også inn penger til enken etter professor Kurt Huber, som ble henrettet senere samme år.

Jahn og Leipelt ble angitt til Gestapo og arrestert. I 1944 ble hun stilt for Volksgerichtshof, og ble idømt tolv års tukthus for høyforræderi fordi hun hadde hørt på utenlandske radiosendinger.

Etter krigens slutt begynte hun å studere medisin i Tübingen, og promoverte i 1953. Hun giftet seg med kjemikeren Hans Schultze, og gikk en kort periode under navnet Marie-Luise Schultze-Jahn. Men allerede i 1954 skilte de seg, og hun tok tilbake sitt opprinnelige navn.

Fra 1987 til 2002 var hun styremedlem i Weiße Rose Stiftung.

Peter Normann Waage

Peter Normann Waage (født 26. juni 1953) er en norsk forfatter som har utgitt en rekke bøker om kulturhistoriske og politiske emner. Han er cand.mag. med fagene russisk, idéhistorie, kunsthistorie og filosofi. Fra 1979 til 1985 redaksjonell medarbeider i Kaj Skagens tidsskrift ‘Arken’. Fra 1985 til 1988 var han medredaktør. Han ble i 2010 tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris, for Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose.

Fra 1986 til 1988 arbeidet Waage som redaktør i Dreyers Forlag. Han var fast ansatt som kommentator og lederskribent i Dagbladet fra 1992 til 2005, og livnærer seg nå som skribent, oversetter, foredragsholder og frilansjournalist. Fra 2005 til 2011 skrev han jevnlig kommentarer i Aftenposten. Fra 2008 til 2012 mottok han Statens garantiinntekt for kunstnere. Han ble utnevnt til statsstipendiat fra 1. januar 2013. Flere av hans bøker og artikler er oversatt til andre språk, i første rekke tysk og russisk. For den russiske utgaven av sin monografi om Dostojevskij ble Waage hedret med Petropol-prisen i St. Petersburg i 2003. I 2012 kom Waages bok om Traute Lafrenz ut på tysk og "Jeg. Individets kulturhistorie" i russisk oversettelse. Tidligere er både Waages bok om Vladimir Solovjov og hans to bøker om islam utkommet på tysk.

I statsbudsjettet for 2013 ble Waage utnevnt til statsstipendiat.Han har beskjeftiget seg med Rudolf Steiners filosofi og sosiale ideer blant annet tregrening, og gjennom deler av sitt forfatterskap og sin publisistiske virksomhet har Waage forsøkt å gjøre Rudolf Steiner stueren innen kulturhistorien.

Waage gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo fra 1960 til 1967 og på Forsøksgymnaset i Oslo fra 1969 til 1973. Med avbrudd studerte han ved Universitetet i Oslo fra 1974 til 1983 og har flere lengre studieopphold i Russland og Italia bak seg. Han er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Oversetterforening.

Roland Freisler

Roland Freisler (født 30. oktober 1893 i Celle, død 3. februar 1945 i Berlin) var en tysk jurist og dommer. Den tidligere kommunisten var et fremtredende medlem av NSDAP, og er mest kjent som president for Volksgerichtshof, en domstol for politiske forbrytelser.

Sophie Scholl

Sophia Magdalena Scholl (født 9. mai 1921 i Forchtenberg, død 22. februar 1943 i München-Stadelheim) var en tysk student og motstandskjemper som ble henrettet for sitt arbeid i Den hvite rose, en kristen, opposisjonell gruppe som engasjerte seg mot det nasjonalsosialistiske regimet ved å dele ut regimekritiske pamfletter.

22. februar 1943 dømte Volksgerichtshof henne til døden på grunn av «landsforrædersk assistanse til fienden, forberedelse til høyforræderi [og] undergraving av stridsevnen». Hun ble giljotinert samme dag.

Sophie Scholls siste dager

Sophie Scholls siste dager (orig. Sophie Scholl – Die letzten Tage) er en tysk biografisk film regissert av Marc Rothemund, med Julia Jentsch i hovedrollen som Sophie Scholl. Scholl var medlem av den tyske antinazistiske gruppen Den hvite rose under andre verdenskrig.

Susanne Hirzel

Susanne Zeller-Hirzel (født Susanne Hirzel 7. august 1921, død 4. desember 2012) var under andre verdenskrig tilknyttet den tyske motstandsgruppen Den hvite rose.

Hirzel ble født i Ulm, som datter av en luthersk sogneprest. Hun var barndomsvenninne av Sophie Scholl, og kom gjennom henne og broren Hans Scholl i kontakt med Den hvite rose.

I likhet med Sophie Scholl var hun i tidlige år et begeistret medlem av Bund Deutscher Mädel, men begge begynte etterhvert å distansere seg fra nasjonalsosialismen. Mot slutten av 1942 var hun musikkstudent, og ble kontaktet av Sophie Scholl og oppfordret til å delta i motstandsarbeidet. Mot slutten av januar 1943 delte hun sammen med broren Hans Hirzel ut gruppens femte løpeseddel i postkasser i Ulm. Aksjonen ble forberedt i samarbeid med Franz Josef Müller bak orgelet i Martin-Luther-Kirche, hvor faren var sogneprest på det tidspunkt.

Etter at søsknene Scholl ble henrettet i februar 1943 ble Hirzel arrestert. I en ny prosess i Volksgerichtshof ble hun sammen med Kurt Huber, Willi Graf og Alexander Schmorell dømt til døden av Roland Freisler. Dommen ble etterpå omstøtt, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde hatt noen befatning med utdelingen av løpesedler.

Hirzel er portrettert i utstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose.

Traute Lafrenz

Traute Lafrenz-Page (født Traute Lafrenz 3. mai 1919 i Hamburg) er en tysk-amerikansk lege og antroposof, som var medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose under andre verdenskrig.

Faren var embedsmann og moren var fra Wien. Traute Lafrenz gikk på den progressive skolen Lichtwarkschule i Hamburg, hvor hennes lærer Erna Stahl stod for en liberal reformpedagogikk.

Sommeren 1939 ble hun sendt på arbeidstjeneste i landbruket i Pommern. Her møtte hun Alexander Schmorell, og de tilbragte ofte kveldene med å diskutere Tolstoj, Dostojevskij og Pusjkin. Fra våren 1941 studerte hun medisin ved LMU i München. I München møtte hun Alexander Schmorell igjen på en konsert, og ved siden av ham satt medisinstudenten Hans Scholl, grunnlegger av Den hvite rose. Den kvelden oppstod en gruppe av venner som utgjorde kjernen i Den hvite rose. En periode i 1942 var Traute Lafrenz og Hans Scholl kjærester.

Det var Traute Lafrenz som skaffet til veie mye av papiret som ble brukt til Den hvite roses løpesedler. Hun var også bindeleddet mellom gruppens medlemmer i München og Hamburg. Traute Lafrenz var den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Hans og Sophie Scholl, etter at de hadde blitt henrettet 22. februar 1943. Hun ble selv arrestert 15. mars 1943 og 19. april samme år dømt til et års fengsel. Gestapo innså ikke det fulle omfanget av hennes involvering i Den hvite roses aktiviteter. Hun ble løslatt 14. mars 1944, men allerede to uker senere arrestert på nytt og satt fengslet til krigsslutt.

I 1947 emigrerte Traute Lafrenz til USA, hvor hun fullførte legeutdannelsen i San Francisco i California og giftet seg med en amerikansk legekollega. Hun var leder for Esperanza School, en helsepedagogisk skole for utviklingshemmede som baserer seg på Rudolf Steiners antroposofi, fra 1972 til 1994 og har vært en sentral person i det antroposofiske miljøet i USA i en årrekke. Det var også Rudolf Steiners skrifter som inspirerte henne til å bli med i arbeidet i Den hvite rose.Traute Lafrenz-Page er nå bosatt på Yonges Island i nærheten av Meggett i Sør-Carolina. I 2010 utgav Peter Normann Waage en biografi om henne på norsk, Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose. Boken ble tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris.

Hennes sønn er steinerskolelærer i Norge.

Ulmer DenkStätte Weiße Rose

Ulmer DenkStätte Weiße Rose (DenkStätte=tenkested, ordspill på Gedenkstätte, minnesmerke)

er en permanent utstilling i Ulm og en vandreutstilling som tar for seg både medlemmer av Den hvite rose og andre ungdommer som deltok i antinazistisk arbeid.

Utstillingen ble åpnet i 2000 og oppstod etter initiativ fra Franz J. Müller, æresformann for Weiße Rose Stiftung, og som et samarbeid mellom Weiße Rose Stiftung, folkehøyskolen i Ulm og den tyske folkehøyskoleforeningen, og med støtte fra Robert-Bosch-Stiftung.

Volksgerichtshof

Volksgerichtshof (VGH, folkedomstolen) var en spesialdomstol for høyforræderi og landsforræderi i Tyskland fra 1934 til 1945. Den ble ledet av Fritz Rehn, Otto Georg Thierack, Roland Freisler og Harry Haffner. Roland Freisler var spesielt fanatisk, og ydmyket ofte de tiltalte.

Domstolen dømte overveiende politiske motstandere av det totalitære nasjonalsosialistiske regimet, og rettsstatlige prinsipper ble det ikke tatt hensyn til under rettssakene.

Tysk høyesterett innvilget de ansatte ved Volksgerichtshof det såkalte dommerprivilegiet i 1956, som innebar at ingen kunne stilles til ansvar for noe som helst så lenge de hadde handlet i overensstemmelse med daværende rett. Bortsett fra én person som ble forfulgt i en amerikansk rett, ble ingen av de 570 dommerne og statsadvokatene holdt ansvarlige senere.

Da Percy Adlon lagde filmen Fünf letzte Tage (= Fem siste dager) om motstandsbevegelsen Den hvite rose i 1982, ble det oppdaget at dødsdommene mot medlemmene av Den hvite rose stadig var rettskraftige i Vest-Tyskland. Først i 1985 avgav alle fraksjoner i Forbundsdagen en erklæring om at den nasjonalsosialistiske folkedomstolen hadde vært en terror-enhet, ikke et rettsstatlig element. I 1998 hadde det forente Tyskland opphevet alle dommene som folkedomstolen avsa i den nasjonalsosialistiske perioden.

Weiße Rose Stiftung

Weiße Rose Stiftung er en forening som arbeider for å fremme forskning på og formidling av Den hvite roses historie. Foreningen ble grunnlagt i 1987 i München av tidligere medlemmer av Den hvite rose og slektninger av flere av de av Den hvite roses medlemmer som ble henrettet i 1943.

Willi Graf

Willi Graf (født 2. januar 1918 i Kuchenheim nær Euskirchen, henrettet 12. oktober 1943 i München) var medlem av motstandsgruppen Den hvite rose, som kjempet mot nasjonalsosialismen og den aggressive krigføringen i Tyskland under andre verdenskrig.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.