De britiske øyer

Koordinater: 54°N 4°V

De britiske øyer
LocationBritishIsles
De britiske øyer ligger nordvest i Europa
Geografi
PlasseringNord-Europa
Antall øyerOver 6 000
Større øyerStorbritannia, Irland, Hebridene, Orknøyene, Shetland, Anglesey, Man, Kanaløyene
Administrasjon
Storbritannia Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland
Største bosetningLondon (13,6 mill.)
Irland Irland
Største bosetningDublin (1,1 mill.)

De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa bestående av øyene Storbritannia, Irland og over 6 000 mindre tilliggende øyer.[1] Det totale landarealet er 315 134 km². 135 av øyene er permanent bosatt, inklusive Kanaløyene og øyriket nord for Skottland.

Det er to suverene stater på øyene, Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland og Irland. De britiske øyer omfatter også tre kronbesittelser: Man i Irskesjøen og ved tradisjon Jersey og Guernsey i Den engelske kanal, men de to siste er ikke fysisk en del av øygruppen.[2][3]

Det eldste fjellet i øygruppen ligger nordvest for Skottland og Irland, og er 2 700 millioner år gammelt. I løpet av den geologiske perioden silur kolliderte de nordvestlige regionene med de sørøstlige som hadde vært en del av en egen kontinental landmasse. Topografien til øyene er beskjeden i skala globalt sett. Høyden på fjellet Ben Nevis er kun 1 344 meter, innsjøen Lough Neagh som er betydelig større enn noen annen innsjø på De britiske øyer, dekker kun 381 km². Klimaet er temperert maritimt med milde vintre og varme somre. Golfstrømmen fører med seg betydelig fuktighet og hever temperaturen til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden. Det har ført til et landskap som lenge var dominert av tempererte regnskoger, men menneskelig aktivitet har fjernet mesteparten av skogen. Regionen ble befolket på nytt etter den siste istiden under perioden pleistocen, en gang rundt 12 000 f.Kr. i Storbritannia og 8 000 f.Kr. på Irland. På den tiden var Storbritannia en halvøy som strakte seg ut fra det europeiske kontinentet som Irland var blitt adskilt fra som en øy.

Scoti eller skotter (Irland), piktere (Skottland og nordlige Britannia) og britonere (sørlige Britannia) var stammer som var bosatt på øyene ved Kristi fødsel. Det meste av området til britonerne ble erobret av Romerriket fra år 43 e.Kr. De første angelsaksere kom til Britannia da den romerske makten begynte å svinne hen på begynnelsen av 400-tallet og kom til sist å dominere det meste av det som i dag er England.[4] Vikingangrep og invasjoner av nordboere fra Danmark og Norge fulgte på 800-tallet, fulgt av mer faste bosetninger og politiske endringer i England, men var også en medvirkende faktor for fusjonen av den skotske stat da kalt Alba av piktere og skotter. Normannernes invasjon og erobring av England og siden Wales begynte i 1066 og det senere Angevin-rikets erobring av Irland fra 1169 førte til en ny normannisk herskerklasse over det meste av Britannia og deler av Irland. Ved senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland mens kontrollen over Irland skiftet mellom ulike gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herrer og engelskdominert herredømme over Irland, snart begrenset til kun The Pale. Kronenes union av 1603, inngåelse av union i 1707 og vedtaket om union av 1800 førte til at Storbritannia og Irland ble en enkelt politisk enhet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hvor Man og Kanaløyene forble kronbesittelser. Ekspansjonen av det britiske imperiet og en omfattende utvandring som følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearances («ryddingen av Høylandet») førte til at øyenes irske og skotske befolkning og kultur ble spredt over hele verden. Irland ble raskt avfolket i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet. Det meste av Irland ble avstått fra det forente britiske kongedømmet etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap på øya Irland forble en del av Storbritannia som den politiske enheten Nord-Irland.

Om Kanaløyene tilhører øygruppen er også omdiskutert, ettersom de i geografisk forstand kan regnes som øyer tilhørende kontinentet, men politisk og historisk tilhører de Storbritannia. Begrepet «De britiske øyer» er kontroversielt på Irland,[5] hvor det er innvendinger mot at Irland betegnes som «britisk» da det gir assosiasjoner til et britisk overherredømme over samtlige øyer, inkludert Irland. Begrepet «De britiske øyer» er ikke i offisiell bruk i Irland. Myndighetene på Irland benytter ikke denne betegnelsen[6] og Irlands ambassade i London fraråder denne betegnelsen.[7] Som et resultat av dette har betegnelsen «Storbritannia og Irland» vært den foretrukne beskrivelsen,[8] og den atlantiske øygruppe («Atlantic Archipelago») er i økende grad blitt gjeldende i akademia.[9]

Etymologi

Britain and Ireland satellite image bright
Satellittbilde av De britiske øyer, unntatt Orknøyene (den sørlige delen uklar grunnet skydekke, den nordlige delen utenfor bildet) og Shetland (utenfor bildet).

Den tidligste kjente referanse til øyene som en gruppe finnes i skriftene til sjøfarere fra den antikke greske kolonien Massalia.[10][11] De opprinnelige nedtegnelsene har gått tapt, men senere skrifter som har sitert fra Massaliote Periplus (500-tallet f.Kr.) og Pytheas fra Massalias På havet (ca. 325–320 f.Kr.)[12] På 100-tallet f.Kr. benyttet Diodorus Siculus den latinske formen Πρεττανία (Prettania) fra Πρεττανική (Prettanike),[11] Strabon benyttet Βρεττανία (Brettania), og Marcian av Heraclea i hans Periplus maris exteri benyttet αἱ Πρεττανικαί νῆσοι (de prettaniske øyer) for å referere til øyene. Historikere i dag, skjønt ikke fullstendig enige, har hovedsakelig enige om at disse greske og latinske navnene var antagelige avledet fra innfødte keltiskspråklige navn for øygruppen.[13] Langs disse linjene ble innbyggerne av øyene Pretanike kalt for Πρεττανοί (Priteni eller Pretani).[11][14] Endringen fra «P» i Pretannia til «B» i Britannia av romerne skjedde i tiden under Julius Cæsar.[15]

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios refererte til de større øyene som Storbritannia (Megale Britannia) og til Irland som Lillebritannia (Mikra Brettania) i sin bok Megale syntaxis (147–148 e.Kr.). I hans senere bok Geografike hyfegesis (ca. 150 e.Kr.) ga disse øyene navnene Albion, Iwernia og Mona (Man), noe som antyder at disse kan ha vært de innfødte navnene til enkelte øyene som ikke var kjent for ham på den tiden han skrev Megale syntaxis.[16] Navnet Albion synes å falt ut av bruk en tid etter den romerske erobringen av Storbritannia da Britannia synes å ha blitt det vanlige navnet for øya kalt Storbritannia. Storbritannia kom tilbake i bruk et millennium senere i middelalderen. På den tiden ble det benyttet for skille øya Britannia fra halvøya Bretagne (engelsk Brittany) i nordvestlige Frankrike som hadde blitt bosatt av britonere, noe som var forvirrende likt for middelalderens skribenter. Storbritannia og Britannia ble senere synonymt med kongeriket Storbritannia og det forente kongedømme.

Den tidligste kjente bruken av frasen Brytish Iles, De britiske øyer, på engelsk er datert til 1577 i en tekst av John Dee.[17] I dag er betegnelsen «De britiske øyer» delvis oppfattet som å ha imperialistiske overtoner,[8] men blir fortsatt benyttet. Andre navn som er forsøksvis benyttet for å beskrive øyene er de anglo-keltiske øyer,[18] de britisk-irske øyer,[19] og mer tungvindt ved å referere til samtlige land. Grunnet de politiske og nasjonale assosiasjonene til ordet britisk velger regjeringen på Irland ikke å benytte betegnelsen De britiske øyer.[6] I de dokumenter som ble opprettet i fellesskap mellom de britiske og irske myndigheter ble øygruppen referert til som ganske enkelt «these islands», disse øyene.[20]

I en del retningslinjer for utgivere, eksempelvis Economic History Society's, og avisen The Guardian, foreslår at begrepet «De britiske øyer» bør unngås[21] og tidlig i 2008 ble det rapportert at National Geographic isteden ville benytte ordvalget «de britiske og irske øyer».[22] I 2006 besluttet Folens, en irsk utgiver av skolebøker, å slutte å benytte betegnelsen i Irland i utgivelsen av blant annet atlas.[23][24]

Geografi

British-Isles-NW-European-shelf
De britiske øyer i forhold til den nordvestlige europeiske kontinentalsokkelen.

De britiske øyer ligger i knutepunktet til flere regioner med tidligere episoder av tektonike fjellreisninger. Disse fjellkjedefoldingene danner en kompleks geologi som nedtegner en enorm og variert spennvidde i jordens historie.[25] Hva som kan særlig bemerkes var den kaledonske fjellkjede i løpet av perioden ordovicium for rundt 488-444 millioner år siden og tidlig silurperioden da grunnfjellsskjoldet Baltica kolliderte med landområdet Avalonia og dannet fjellene og høydene i det nordlige Britannia og i Irland. Baltica dannet omtrentlig den nordvestlige delen av Irland og Skottland. Ytterligere kollisjoner førte til den herkyniske fjellkjedefolding i periodene devon og karbon, og dannet høydene i Munster, sørvestlige England og sørlige Wales. I løpet av de siste 500 millioner år har de landområder som utgjør De britiske øyer drevet nordvestover fra rundt 30°S, krysset ekvator for rundt 370 millioner år siden fram til sin nåværende nordlige breddegrad.[26]

Øyene har blitt formet av tallrike isbreer i løpet av kvartærperioden som var den siste istiden. Da denne ble avsluttet var det midtre av Irskesjøen under isen og Den engelske kanal oversvømmet til havnivået nådde dagens nivåer for rundt 4000 til 5000 år siden og etterlot De britiske øyer i sin nåværende form. Om det var eller ikke var en landbro mellom Storbritannia og Irland på denne tiden er fortsatt omdiskutert, skjønt det var helt sikkert et isdekke over hele Irskesjøen.

Geologien på De britiske øyer er meget kompleks, skjønt en stor andel er kalkstein og kritt dannet under periodene perm og trias. Vestkysten av Irland og nordlige Storbritannia som ligger direkte mot Atlanterhavet, er generelt karakterisert av lange halvøyer, nes, bukter og odder. Den østlige kysten er langt mer glatt.

Det er rundt 136 øyer som har fast bosetning. De største er Storbritannia og Irland. Storbritannia ligger til øst og dekker 216 777 km², over halvparten av den totale landmasse av De britiske øyer. Irland ligger til vest og dekker 84 406 km². Den største av de andre øyene er Hebridene, Orknøyene og Shetland i nord, og Anglesey og Man i Irskesjøen som ligger sør for Skottland og mellom England og Irland. Kanaløyene ligger langs kysten av Frankrike.

Øyene er av relativt lav høyde over havet hvor midtre Irland og sørlige delen av England som de laveste områdene. Det aller laveste punktet er Holme i Cambridgeshire som −2.75 meter.[27] Det skotske høylandet i den nordlige delen av Storbritannia er fjellrik og med Ben Nevis som det høyeste punktet på De britiske øyer med 1 343 meter.[28] Andre fjellrike områder er Wales og deler av Irland, men bare syv topper i disse områdene strekker seg over 1000 meter. Innsjøene på De britiske øyer er generelt ikke særlig store, men Lough Neagh er et unntak og dekker 381 km². Den største mengden av ferskvann i Storbritannia er Loch Lomond som utgjør seg 71,1 km² og Loch Morar som er den dypeste innsjøen på De britiske øyer og er 310 meter på det dypeste.[29] Det er en rekke større elver på De britiske øyer. Den lengste er Shannon på Irland som 386 km lang. Den lengste elven i Storbritannia er Severn som er 354 km. De britiske øyer har et temperert maritimt klima. Golfstrømmens nordligste fortsettelse bringer med seg betydelig fukt og hever temperaturene til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden for De britiske øyer.[30] Vintrene er kalde og våte og somrene er milde og våte. De meste lavkonjunkturen i Atlanterhavet går nord for De britiske øyer, kombinert med en generell vestavind som sirkulerer og samhandler med landmassene, noe som gir en østvest-variasjon i klimaet.[31]

Flora og fauna

Irl-female red deer Killarney
En del kronhjort i Killarney National Park på Irland.

De britiske øyer har et mildt klima og variert jordsmonn som har gitt vekst til en mangfold av vegetasjon. Dyre- og planteliv på øygruppen er lik resten av det nordvestlige Europa. Imidlertid er det en rekke arter som det er færre av og Irland enda færre. All stedegen flora og fauna på Irland er eksempelvis oppstått fra arter som migrerte dit fra andre steder i Europa og fra Storbritannia i særdeleshet. Det eneste vinduet hvor dette kan ha skjedd var i tiden mellom slutten av den siste istiden for rundt 12 000 år siden og inntil landbroen som knyttet de to øyene sammen ble oversvømmet av havet for rundt 8 000 år siden.

Som med resten av Europa var det forhistoriske Britannia og Irland dekket med skoger og sumpområder. Renskning av skogen begynte en gang rundt 6000 f.Kr. og økte i hastighet i middelalderen. Til tross for dette har Britannia beholdt sine opprinnelige skoger lengre enn de fleste områder på kontinentet, unntatt Norden, grunnet en liten befolkning og senere utvikling i handel og industri, og knapphet på trevare ble ikke et problem før på 1600-tallet. På 1700-tallet var det meste av Britannias skoger nedhogget og konsumert for skipsbygging eller omdannet til trekull. Deretter ble det behov for å importere tømmer fra Norden, Nord-Amerika og de baltiske statene. De meste av skogslandet på Irland er administrert av statlige skogplantingprogrammer. Det meste av landet utenfor de urbane områdene er jordbruksland. Imidlertid finnes det relative store skogsområder i østlige og nordlige Skottland og i sørøstlige England. Eik, alm, ask og bøk er vanligst i England. I Skottland dominerer furu og bjørk. Naturlige skoger på Irland består hovedsakelig av eik, ask, alm, bjørk og furu. Bjørk og lind, skjønt ikke innfødt til Irland, er også vanlig der. Jordbruksområder har en rekke delvis naturlig vegetasjon i form av gressarter og planter med blomster. Skoger, hekker, fjellskråninger, sumper og myrland består av Lyngfamilien|lyng, ville gressarter, gulltorn og bregner.

Store dyr som ulv, bjørn og reinsdyr er i dag utryddet. En del arter som hjort er i dag beskyttet. Andre mindre pattedyr som rødrev, grevling, hare, piggsvin og røyskatt er ganske vanlige. Over 200 fuglearter har fast tilhold på De britiske øyer og ytterligere 200 arter migrerer ved kystene. Vanlige typer er bokfink, svarttrost, spurv og stær, alle små fugler. Store fugler går tilbake i antall, unntatt de som blir holdt for jakt som fasan, rapphøne, rødhøne og skotsk lirype. Det finnes rikelig med fisk i alle elver og innsjøer, særlig laks, ørret, abbor og gjedde. Ulike småhaier, torsk, tunge, sei og havabbor er blant de fiskeartene i havet ved siden av muslinger, krabber og østers langs kysten. Det finnes mer enn 21 000 insektarter på De britiske øyer.

Verken Storbritannia eller Irland har mange krypdyr eller amfibier. Kun tre typer slanger er innfødt i Storbritannia: hoggorm, buorm og slettsnok.[32] Det finnes ingen slanger som er innfødte på Irland. Generelt har Storbritannia en noe større variasjon og innfødt villmarksliv med røyskatt, ilder, villkatt, spissmus, muldvarp, vånd (jordrotte), rådyr og nordpadde som ikke finnes på Irland. Dette mønsteret går også igjen for en rekke fugler og insekter. Imidlertid finnes det en del arter som er særegne for Irland (blant annet kerrysnegle (Geomalacus maculosus) og en del særegne arter av skrukketroll (Oniscidea) og som ikke finnes i Storbritannia.

Av tamdyr som innfødt for De britiske øyer finnes connemaraponni, shetlandsponni, irsk ulvehund og flere særegne typer av kveg og sauer.

Demografi

Bi-density
Befolkningstetthet per km². London og Dublin, som har en befolkningstetthet på respektivt 4761 og 1288, er markert med blått. I motsatt ende på skalaen er områder i grønt med minst befolkning.

Demografien, eller befolkningsstatistikken, over De britiske øyer er i dag karakterisert av en generell høy befolkningstetthet i England som utgjør bortimot 80 prosent av den totale befolkningen på øyene. Andre steder i Storbritannia og på Irland er den største konsentrasjonen av befolkningen begrenset til områder rundt eller nært til noen få store byer. Det største urbane området er uten tvil Londons pendlerbelte, et område som består av mellom 12 og 14 millioner beboere. Andre større befolkningssentra er Stor-Manchesters urbane område (2,5 millioner), byområdet i Vest-Midlands (2,3 millioner), West Yorkshires urbane område (2,1 millioner) i England, Stor-Glasgow (1,7 millioner) i Skottland og Stor-Dublins område (1,6 millioner) i Irland.

Befolkningen i England hadde en rask vekst i løpet av 1800- og 1900-tallet, mens befolkningsveksten i Skottland og Wales var liten på 1900-tallet. Folketallet i Skottland forble uendret siden 1951. Irland har for det meste av sin historie bestått av en befolkning proporsjonert til sitt landområde (rundt en tredjedel av den totale befolkningen). Imidlertid har befolkningen i Irland hatt en dramatisk tilbakegang etter den store hungersnøden i Irland 1845-1849 og har sunket til mindre enn en tiendedel av den totale befolkningen på De britiske øyer. Hungersnøden som førte til en århundrelang befolkningsnedgang, reduserte drastisk den irske befolkningen og endret den demografiske sammensetningen av De britiske øyer. I global skala førte dette til at irlendere i utlendighet i antall er femten ganger så mange som den nåværende befolkningen på Irland.

Den språklige arven på De britiske øyer er rik,[33] med tolv språk fra seks grupper over fire grener av den indoeuropeiske språkfamilie. Øykeltiske språk innenfor de goideliske språk (irsk gælisk, skotsk gælisk og mansk) og de brytoniske språk (kornisk, walisisk og bretonsk, sistnevnte snakkes i Bretagne i Frankrike) er de gjenværende keltiske språkene — de siste etter at deres søsterspråk på det europeiske kontinentet døde ut på 600-tallet.[34] Normanniske språk og dialekter som guernésiais, jèrriais og sarkese ble snakket på Kanaløyene og er tilsvarende til hva som lenge var snakket av den normanniske overklassen i England i middelalderen, anglo-normannisk, og er hovedsakelig avledet fra fransk. En særegen dialekt (eller slangspråk) er shelta som blir snakket av paveefolket, et sigøynerlignende gruppe på Irland. Tidligere var norrøne språk også i utstrakt bruk i nordlige England og i nordlige Skottland, men døde ut i middelalderen og ble da erstattet av engelsk i England og skotsk-gælisk i Skottland (som igjen er under press fra engelsk i moderne tid). Norrønt i form av dialekten nornOrknøyene og Shetland holdt seg lengst og forsvant først på midten av 1800-tallet.[35]

Politisk system

British Isles - UK & Ireland
De selvstendige stater og undergrupper på De britiske øyer

Det er to selvstendige stater på De britiske øyer: Irland (irsk: Éire) og Storbritannia (bestående av England, Skottland og Wales) med Nord-Irland. Irland som også kalles uoffisielt republikken Irland (irsk: poblacht na hÉireann) og Storbritannias offisielle navn er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Irland styrer fem-sjettedeler av øya Irland, mens den siste sjettedelen utgjør Nord-Irland som er en del av Storbritannia. Sistnevnte styrer resten av øygruppen med unntak av Man og Kanaløyene. Man og de to statene i Kanaløyene, Jersey og Guernsey, er kronbesittelser. De utøver konstitusjonelle rettigheter for selvstyre og juridisk uavhengighet,[36] mens ansvaret for internasjonal representasjon i hovedsak hviler på Storbritannia (i samråd med de respektive regjeringene). Ansvaret for militært forsvar er reservert Storbritannia.

Storbritannia består av fire konstituerende deler: England, Skottland og Wales som danner Storbritannia, og Nord-Irland i den nordøstlige delen av øya Irland. Av disse har Skottland, Wales og Nord-Irland egne regjeringer og egne parlamenter og er selvstyrte i den forstand at de på bestemte områder kan vedta egne lover. Av lovmessige grunner danner Skottland, Nord-Irland og England med Wales (de to siste utgjør en enhet) adskilte jurisdiksjoner hvor det er ingen enkeltlov som gjelder hele Storbritannia som helhet.

Alle statene på øygruppen er parlamentariske demokratier med egne parlamenter. Alle deler av Storbritannia sender medlemmer til parlamentet i London. I tillegg til dette sender velgerne i Skottland, Wales og Nord-Irland medlemmer til et parlament i Edinburgh og til råd i henholdsvis Cardiff og Belfast. Styret er generelt flertallsstyre, men Nord-Irland benytter et system av maktdeling hvor unionister og nasjonalister deler utøvende posisjoner proporsjonalt og hvor samtykke fra begge grupper er nødvendig for at Nord-Irlands forsamling skal kunne fatte bestemte vedtak. Den britiske monarken er overhode over alle deler av øyene, unntatt republikken Irland hvor statens overhode er Irlands president.

British Isles Euler diagram 15
Euler-diagram over ulike begreper på De britiske øyer

Irland og Storbritannia er medlemmer av Den europeiske unionen (EU). Kronbesittelsene Man og Kanaløyene er ikke en del av EU, men har bestemte begrensede privilegier og forpliktelser som ble forhandlet fram som en del av Storbritannias tiltredelse til EU.[36][37][38] Verken Storbritannia eller Irland er områder under Schengenområdet som tillater fri reise uten pass mellom medlemsstatene (inkludert Norge). Imidlertid siden partisjon av Irland er regionen Storbritannia og Irland et uformelt passfritt reiseområde. I 1997 krevde dette området en formell anerkjennelse i forhandlingene om Amsterdam-traktaten i EU og er i dag kjent som felles reiseområde, Common Travel Area.

Gjensidige avtaler tillater britiske og irske borgere å ha fulle stemmerettigheter i de to statene. Unntakene for dette er valg til president og konstitusjonelle folkeavstemninger i Irland hvor det ikke er sammenlignbare rettigheter i de andre statene. I Storbritannia går disse forut EU og gir større rettigheter enn hva EU krever. Medlemmer av andre EU-nasjoner kan kun stemme i lokalvalg og til europaparlamentet hvis man er bosatt i enten Storbritannia eller Irland. En rapport fra det britiske justisministeriet som undersøkte hvordan man styrke den britiske følelsen for borgerskap foreslo å avslutte dette opplegget ved argumentet at «stemmeretten er et av kjennetegnene på den politiske statusen til borgerne; det er ikke et virkemiddel for å uttrykke nærhet mellom landene.»[39]

I Nord-Irland har fredsprosessen ført til et antall uvanlige opplegg mellom Irland, Nord-Irland og Storbritannia. Eksempelvis har borgere av Nord-Irland rett til å velge mellom britisk eller irsk borgerskap, eller begge deler, og myndighetene Irland og Storbritannia blir konsultert i emner som ikke tilfaller myndighetene i Nord-Irland. Myndighetene i Nord-Irland og regjeringen i Irland møtes også i Nord-sør-rådet for å utvikle politikk og retningslinjer som er felles over hele øya Irland.

Disse oppleggene ble gjort etter Belfastavtalen av 1998. Et annet råd opprettet under denne avtalen, det britisk-irsk råd, består av betydelige politiske enheter som styrer på De britiske øyer. Den britisk-irske interparlamentariske gruppe går forut det britisk-irske råd og ble etablert i 1990. Det besto opprinnelig av 25 medlemmer fra Oireachtas (den lovgivende forsamling i republikken Irland) og 25 medlemmer fra det britiske parlament med den hensikt å opprette felles forståelse mellom medlemmene av lovgivninger. Ettersom rollen og omfanget til denne gruppen har blitt utvidet til å omfatte representanter fra det skotske parlamentet, nasjonalforsamlingen for Wales, den nordirske forsamling, statene Jersey og Guernsey og Tynwalds lagmannsrett på Man.

RNLB Bryan and Gordon - 0
RNLB, redningstjenesten til havs, er organisert på tvers av grensene mellom Irland og Storbritannia.

Det britisk-irske råd har ikke utøvende makt, men møtes hvert halvår for å diskutere emner av felles betydning. Tilsvarende har den britisk-irske interparlamentariske gruppe ingen lovgivende myndighet, men undersøker og samler innspill fra offentligheten i emner av felles betydning for dets medlemmer. Rapporter om disse blir presentert for regjeringene i Irland og Storbritannia. I løpet av møtene i det britisk-irske råd i februar 2008 ble det enighet om å opprette et stående sekretariat som skal tjene som en fast statsforvaltning for rådet.[40] Utledet fra utviklingen i det britisk-irske rådet har formannen i den britisk-irske interparlamentariske gruppen, Niall Blaney, foreslått at gruppen skal fungere som skyggen til arbeidet til det britisk-irske rådet.[41]

Mange forvaltninger er organisert over hele øygruppene som helhet. Eksempelvis veldedighetsforeningen Samaritans som er bevisst organisert uten hensyn for nasjonale grenser på grunnlag av at en tjeneste som ikke er politisk eller religiøs, ikke skal anerkjenne sekteriske eller politiske inndelinger. Royal National Lifeboat Institution (RNLI), den veldedige redningstjenesten til havs, er også organisert over alle øyene som helhet og dekker både Storbritannia og Irland.[42]

Historie

1631 Blaeu Map of the British Isles (England, Scotland, Ireland) - Geographicus - BritanniaeHiberniae-blaeu-1631
Magnae Britanniae et Hiberniae Tabula,
Kart over Storbritannia og Irland, 1631
Hadrians Wall from Housesteads1 crop
Deler av Hadrians mur ved Knag Burn Gateway.

Ved slutten av den siste istiden var det som i dag er De britiske øyer knyttet til det europeiske fastlandet som en landmasse som strakte seg nordvestover fra dagens nordlige kystlinje i Frankrike, Belgia og Nederland. Isen dekket det meste av det som i dag er Irland og Storbritannia med unntak av dagens Munster og dagens England. For mellom 14 000 og 10 000 år siden steg havnivået ved at isen smeltet og Irland ble da skilt fra fastlandet. I den samme prosessen skaptes også øya Man. Rundt to til fire årtusener senere ble Storbritannia skilt fra det europeiske fastlandet. Britannia ble antagelig befolket før istiden ble avsluttet og helt sikkert før De britiske øyer ble skilt fra Europa. Det er sannsynlig at Irlands første beboere kom som innvandrere over havet etter at det hadde blitt en øy.

På tiden ved Romerriket, for rundt to tusen år siden, var øyene bosatt av flere stammefolk. Romerne ekspanderte sin sivilisasjon til å kontrollere sørlige Storbritannia, men ble forhindret fra å ekspandere ytterligere nordover og bygde til sist Hadrians mur for å markere Romerrikets nordligste grense i år 122 e.Kr. På denne tiden var Irland befolket av en stamme kjent som skotere, i det nordlige Britannia (Skottland) bodde et folk kjent som piktere og i den sørlige halvdelen holdt britonere til. Angelsaksere kom i folkevandringstiden da den romerske kontrollen på De britiske øyer ble svekket på begynnelsen av 400-tallet. Det kan se ut som om de ulike angelsaksiske stammene kom som følge av en invitasjon for å fungere som leiesoldater for romerne for å slå tilbake angrep fra piktere, skotere og irlendere. I løpet av kort tid var antallet av angelsaksere så stort at de dominerte den sørlige delen av Storbritannia og opprettet flere mindre kongedømmer. Britonere opprettholdt enklaver i nordlige England, Cornwall og Wales. Irland hadde ikke blitt påvirket av romersk tilstedeværelse, unntatt at landet ble tidlig kristnet, tradisjonelt av en romansk-britoner ved navn Patrick. Som i Europa ellers gikk Britannia inn i en periode med mye uro ved Romerrikets sammenbrudd, en tid kjent som den mørke tidsalder, men Irland opplevde en gullalder og begynte med omfattende misjonsvirksomhet, først til Storbritannia og deretter på det europeiske fastlandet. En rekke klostre og læresteder ble opprettet og ble senere fulgt av angelsaksisk misjonsvirksomhet.

Nordboere fra hovedsakelig Danmark og Norge kom som vikinger på begynnelsen av 800-tallet, først i forbindelse med angrep og plyndringstokt – deretter ble mer faste bosetninger etablert, særlig langs østkysten av Irland, vestkysten av Skottland og Man og i den nordlige delen av England. Selv om nordboerne ble nøytralisert på Irland har deres innflytelse satt spor etter seg i byene Dublin, Cork, Limerick, Waterford og Wexford. England ble imidlertid langsommere erobret fram mot 1000-tallet, men var en tid styrt av danske konger. Forholdene mellom etterkommere av nordboere i England og Normandie førte til en rekke hendelser som ble avsluttet med den normanniske erobringen av England i 1066. Levningene av hertugdømmet Normandie som erobret England er forblitt assosiert med den engelske krone som Kanaløyene til denne dag. Et århundre senere førte ekteskapet med den framtidige Henrik II av England til Eleonore av Aquitaine til opprettelsen av Angevin-riket. Under autoriteten av pave Hadrian IV (den eneste engelskmann som ble valgt til pave) invaderte Angevin-riket Irland i 1169. Henrik II, som Englands konge, kom til herske over øya som lord av Irland, og denne tittelen ble gitt til hans yngste sønn, men deretter ble konge av England og lord av Irland forbundet i en person.

Henry II, Plantagenet Empire
Angevin-rikets utbredelse på sitt meste.

I senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland. Makten på Irland gikk mellom irsk-gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herre og det engelskdominerte herredømmet Irland. En tilsvarende situasjon eksisterte i fyrstedømmet Wales som langsomt ble annektert av den engelske konge gjennom en rekke lovvedtak. I løpet av 1400-tallet beholdt den engelske krone et krav på den franske krone, således frigjorde den engelske konge seg fra å være en vasall av den franske krone. Etter å ha vært en sterk katolsk forkjemper mot protestantismen, løsrev Henrik VIII av England i 1534 den engelske kirke fra den katolske kirke og pavens autoritet for å kunne sikre seg en skilsmisse. Irland, som hadde blitt holdt av den engelske konge som lord av Irland, men var strengt sett en føydal besittelse av paven etter den normanniske invasjon, ble erklært som et særskilt kongedømme i personalunion med England.

Skottland hadde i mellomtiden forblitt et uavhengig kongedømme, men i 1603 endret det seg da den skotske kongen arvet den engelske krone, og således også den irske krone. 1600-tallet ble preget av politisk og religiøs uro og krig. Engelske kolonialisme i Irland ble forsterket med skotsk og engelsk innvandring til Ulster nord på øya. Den religiøse spenningen økte da den engelske konge kom i konflikt med parlamentet. Striden angikk toleranse overfor katolisismen. Den påfølgende borgerkrigen førte til en puritansk og revolusjonær republikk i England under Oliver Cromwell. Irland, som hovedsakelig var katolsk, forble tro mot kongen. Etter et tap mot parlamentets hær ble store landområder tatt fra lojalistisk, irsk adel og fordelt blant engelske kolonister som i løpet av de neste hundre år ble den nye herreklassen på Irland. Herskerklassen var protestantisk og styrte over en irsk, katolsk befolkning, noe som kom til prege irsk politikk årene framover. Da monarkiet ble gjenopprettet i England, fant kongen det politisk umulig å gjenopprette eierskapet til de tidligere landeierne på Irland. Den ærerike revolusjon i 1688 gjentok et tilsvarende tema: en katolsk konge som presset på for religiøs toleranse over katolikker i opposisjon til et protestantisk parlament i England. Kongens hær ble beseiret i slaget ved Boyne i 1690 og deretter i slaget ved Aughrim året etter på Irland. Det nye monarkiet fylte det irske parlamentet med en ny protestantisk elite som innførte økende intolerante straffelover mot irske katolikker.

Kongedømmene England og Skottland ble forent i en union i 1707, noe som opprettet kongedømmet Storbritannia. Etter forsøket på en republikansk revolusjon i Irland i 1798 ble kongedømmet Irland forent med kongedømmet Storbritannia i 1801 i det som kalles Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Man og Kanaløyene forble utenfor Storbritannia, men var underlagt den britiske krone og i praksis også den britiske regjering. Selv om koloniene i Nord-Amerika gikk tapt på slutten av 1700-tallet i den amerikanske revolusjon, ekspanderte det britiske imperiet andre steder i verden. Et århundre senere dekket det en tredjedel av kloden. Fattigdommen på Irland forble desperat og industrialismen i England førte til forferdelige sosiale forhold for den nye arbeiderklassen. Stor utvandring kom som en følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearances i Skottland, noe som førte til stor avfolkning i begge land i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Det meste av Irland ble skilt ut fra Storbritannia etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap opprettet i Nord-Irland forble en selvstyrt region av Storbritannia.

Kultur og sport

Storbritannia og Irland har egne media, men britisk fjernsyn, aviser og magasiner er tilgjengelig over alt på Irland,[43] noe som gjort at folk på Irland er meget godt kjent med kunst og populærkultur i Storbritannia, men tilsvarende tilgjengelighet av irske medier i England er betydelig mindre. Noen såkalte virkelighetsdrama på TV har omfavnet De britiske øyer som helhet, eksempelvis har X Factor UK for sesongene 3, 4, og 7 hatt opptaksprøver i Dublin og vært tilgjengelig for irske stemmer. TV-show som tidligere var kjent som Britain's Next Top Model ble omdøpt til Britain and Ireland's Next Top Model i 2011. En del kulturelle hendelser er organisert for De britiske øyer som helhet, eksempelvis Costabokprisen som belønner forfattere bosatt i både Storbritannia og Irland, mens en annen prestisjefylt bokpris, Bookerprisen, blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet av en innbygger i Samveldet eller i Irland. Mercury musikkpris blir gitt ut hvert år for det beste musikkalbum fra en britisk eller irsk musiker eller musikkgruppe.

Mange idrett- og sportsaktiviteter har moderne regler som har blitt fastsatt på De britiske øyer, blant annet golf, fotball, cricket, rugby, snooker og dart, foruten også mindre sportsaktiviteter som krokket, bowls, pitch and putt, vannpolo og gælisk handball. En rekke av disse er populære aktiviteter over De britiske øyer, skjønt den mest populære er fotball. Rugby er også populært over det meste av De britiske øyer. Rugbyunionen British and Irish Lions består av lag med spillere fra England, Irland, Skottland og Wales. Tidligere var det kalt British Lions, men har vært British and Irish Lions siden 2001. Irland spilte som et forent lag med spillere fra både Nord-Irland og Irland.

Ryder Cup i golf ble opprinnelig utkjempet mellom et lag fra USA og et lag som representerte Storbritannia og Irland, men fra 1979 og framover har dette blitt utvidet til gjelde hele Europa.

Transport

MS Stena Explorer Dun Laoghaire
MS Stena Explorer, en storhurtigferge som går mellom HolyheadDun Laoghaire mellom Storbritannia og Irland.

London Heathrow lufthavn er Europas travleste flyplass i henhold til passasjertrafikk og Dublin-London er den travleste flyruten i Europa.[44] Den engelske kanal og den sørlige delen av Nordsjøen er den travleste sjøruten i verden.[45]

Kanaltunnelen som ble åpnet i 1994 forbinder Storbritannia med Frankrike og er den nest lengste jernbanetunellen i verden.[46]

Ideen om å bygge en tunnel under Irskesjøen har vært fremmet siden 1895[47] da det først ble undersøkt. Flere mulige tunnelprosjekter har vært foreslått, den nyeste er Tuskertunnelen mellom havnene Rosslare og Fishguard i 2004. Irske ingeniører sto bak dette forslaget.[48] En jernbanetunnel ble foreslått i 1997 for en alternativ rute mellom Dublin og Holyhead av britiske ingeniører. Begge tunneler ville ha blitt 80 km lange og dermed de lengste i verden. Kostnadene er beregnet til 20 milliarder euro. I et forslag fra 2007[49] om å bygge en bru fra grevskapet Antrim i Nord-Irland til Galloway i Skottland ble kostnadene anslått til 3,5 milliarder pund eller 5 milliarder euro.

Referanser

  1. ^ «British Isles», Encyclopædia Britannica
  2. ^ Oxford English Dictionary: «British Isles: a geographical term for the islands comprising Great Britain and Ireland with all their offshore islands including the Isle of Man and the Channel Islands.»
  3. ^ Alan, Lew; Colin, Hall; Dallen, Timothy (2008): World Geography of Travel and Tourism: A Regional Approach. Oxford: Elsevier. ISBN 9780750679787: «The British Isles comprise more than 6,000 islands off the northwest coast of continental Europe, including the countries of the United Kingdom of Great Britain (England, Scotland and Wales) and Northern Ireland, and the Republic of Ireland. The group also includes the United Kingdom crown dependencies of the Isle of Man, and by tradition, the Channel Islands (the Bailiwicks of Guernsey and Jersey), even though these islands are strictly speaking an archipelago immediately off the coast of Normandy (France) rather than part of the British Isles.»
  4. ^ Owen, James: «British Have Changed Little Since Ice Age, Gene Study Says», National Geographic News, 19. juli 2005
  5. ^ Payne, Malcolm; Shardlow, Steven (2002): Social work in the British Isles, Jessica Kingsley Publishers: «When we think about social work in the British Isles, a contentious term if ever there was one, what do we expect to see?»
  6. ^ a b «Written Answers – Official Terms» Arkivert 6. oktober 2012 hos Wayback Machine., Dáil Éireann, Volume 606, 28. september 2005. I sitt svar uttrykte den irske utenriksministeren at «The British Isles is not an officially recognised term in any legal or inter-governmental sense. It is without any official status. The Government, including the Department of Foreign Affairs, does not use this term. Our officials in the Embassy of Ireland, London, continue to monitor the media in Britain for any abuse of the official terms as set out in the Constitution of Ireland and in legislation. These include the name of the State, the President, Taoiseach and others.»
  7. ^ Sharrock, David (3. oktober 2006): «New atlas lets Ireland slip shackles of Britain», The Times: «A spokesman for the Irish Embassy in London said: The British Isles has a dated ring to it, as if we are still part of the Empire. We are independent, we are not part of Britain, not even in geographical terms. We would discourage its useage [sic].»
  8. ^ a b Hazlett, Ian (2003): The Reformation in Britain and Ireland: an introduction. Continuum International Publishing Group. s. 17. ISBN 9780567082800: «At the outset, it should be stated that while the expression 'The British Isles' is evidently still commonly employed, its intermittent use throughout this work is only in the geographic sense, in so far as that is acceptable. Since the early twentieth century, that nomenclature has been regarded by some as increasingly less usable. It has been perceived as cloaking the idea of a 'greater England', or an extended south-eastern English imperium, under a common Crown since 1603 onwards. ... Nowadays, however, 'Britain and Ireland' is the more favoured expression, though there are problems with that too. ... There is no consensus on the matter, inevitably. It is unlikely that the ultimate in non-partisanship that has recently appeared the (East) 'Atlantic Archipelago' will have any appeal beyond captious scholars.»
  9. ^ Norquay, Glenda; Smyth, Gerry (2002): Across the margins: cultural identity and change in the Atlantic archipelago, Manchester University Press, p. 4, ISBN 0719057493, «The term we favour here—Atlantic Archipelago—may prove to be of no greater use in the long run, but at this stage it does at least have the merit of questioning the ideology underpinning more established nomenclature.»
  10. ^ Foster (red.), Fitzroy, Robert; O Corrain, Donnchadh (1. november 2001).: Kapittel 1: «Prehistoric and Early Christian Ireland» i The Oxford History of Ireland. Oxford University Press. ISBN 0-19-280202-X. s. 1
  11. ^ a b c Allen, Stephen (2007): Lords of Battle: The World of the Celtic Warrior. Osprey Publishing. ISBN 1841769487. s. 172–174.
  12. ^ Harley, John Brian; Woodward, David (1987): The History of Cartography: Cartography in prehistoric, ancient, and medieval Europe and the Mediterranean. Humana Press. ISBN 0226316335. s. 150.
  13. ^ Davies, Norman (2000): The Isles a History. Macmillan. ISBN 0333692837. s. 47.
  14. ^ Snyder, s. 68.
  15. ^ Snyder, s. 12.
  16. ^ Freeman, Philip (2001): Ireland and the classical world. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 0-292-72518-3. s. 65.
  17. ^ Dee, John (1577): Arte Navigation, s. 65: «The syncere Intent, and faythfull Aduise, of Georgius Gemistus Pletho, was, I could..frame and shape very much of Gemistus those his two Greek Orations..for our Brytish Iles, and in better and more allowable manner.» Fra Oxford English Dictionary, «British Isles»
  18. ^ Coleman, D. A. (1982): Demography of immigrants and minority groups in the United Kingdom: proceedings of the eighteenth annual symposium of the Eugenics Society, London 1981, Volume 1981, Academic Press, ISBN 0121797805, , s. 213: «The geographical term British Isles is not generally acceptable in Ireland, the term these islands being widely used instead. I prefer the Anglo-Celtic Isles, or the North-West European Archipelago.»
  19. ^ Oakland, John (2003): British Civilization: A Student's Dictionary, Routledge: London: «British-Irish Isles, the (geography) see British Isles». Under oppslagsordet British Isles, the (geography): «A geographical (not political or CONSTITUTIONAL) term for England, Scotland, Wales, and Ireland (including the Republic of Ireland), together with all offshore islands. A more accurate (and politically acceptable) term today is the British-Irish Isles.»
  20. ^ Cavendish, Marshall (2010): World and its Peoples: Ireland and United Kingdom, London:, s. 8: «The nomenclature of Great Britain and Ireland and the status of the different parts of the archipelago are often confused by people in other parts of the world. The name British Isles is commonly used by geographers for the archipelago; in the Republic of Ireland, however, this name is considered to be exclusionary. In the Republic of Ireland, the name British-Irish Isles is occasionally used. However, the term British-Irish Isles is not recognized by international geographers. In all documents jointly drawn up by the British and Irish governments, the archipelago is simply referred to as "these islands." The name British Isles remains the only generally accepted terms for the archipelago off the northwestern coast of mainland Europe.»
  21. ^ «Economic History Society Style Guide» Arkivert 13. januar 2012 hos Wayback Machine.. Ehs.org.uk.
  22. ^ Tribune.ie, «'British Isles' references leave Irish eyes frowning», The Sunday Tribune, 27. januar 2008. Kopi hos Irish National Caucus
  23. ^ The Irish Times: «Folens to wipe 'British Isles' off the map in new atlas», 2. oktober 2006
  24. ^ Peterkin, Tom (3. oktober 2006): «British Isles is removed from school atlases». Telegraph.co.uk.
  25. ^ Goudie, Andrew S.; D. Brunsden (1994): The Environment of the British Isles, an Atlas. Oxford: Clarendon Press. s. 2.
  26. ^ Goudie, Andrew S.; D. Brunsden (1994): The Environment of the British Isles, an Atlas. Oxford: Clarendon Press. s. 5.
  27. ^ BBC News (Fredag 29. november 2002): «UK's lowest spot is getting lower». BBC. s. 1.
  28. ^ «Encyclopaedia Britannica online:Ben Nevis». Encyclopaedia Britannica. 2010
  29. ^ Gazetteer for Scotland, Morar, Loch
  30. ^ Mayes, Julian; Dennis Wheeler (1997): Regional Climates of the British Isles. London: Routledge. s. 13.
  31. ^ Mayes, Julian; Dennis Wheeler (1997): Regional Climates of the British Isles. London: Routledge. p. 13-14
  32. ^ «Guide to British Snakes». Wildlife Britain
  33. ^ Lockwood, W. B. (1975): Languages of the British Isles Past and Present, British Columbia: Ladysmith, ISBN 0-233-96666-8: «An introduction to the rich linguistic heritage of Great Britain and Ireland.»
  34. ^ Waddel, John; Conroy, Jane (1999): «Celts and Other: Maritime Contact and Linguistic Change» i: Spriggs, Matthew, red.: Archaeology and Language, London: Routledge, 35, s. 127, ISBN 0=415-11786-0: "Continental Celtic includes Gaulish, Lepontic, Hispano-Celtic (or Celtiberian) and Galatian. All were extinct by the seventh century AD."
  35. ^ Hindley, Reg (1990): The Death of the Irish Language: a Qualified Obituary, London: Routledge, s. 221, ISBN 9780415064811: «Three indigenous language have died in the British Isles since around 1780: Cornish (traditionally in 1777), Norn (the Norse language of Shetland: c. 1880), Manx (1974).»
  36. ^ a b «Jersey's relationship with the UK and EU» Arkivert 13. november 2010 hos Wayback Machine.. Gov.je.
  37. ^ «States of Guernsey: Constitution». Gov.gg.
  38. ^ «Relationship with European Union – Isle of Man Government – Chief Secretarys Office» Arkivert 25. september 2010 hos Wayback Machine.. Gov.im.
  39. ^ Goldsmith (2008): Citizenship: Our Common Bond Arkivert 25. februar 2011 hos Wayback Machine. (PDF), Ministry of Justice: London
  40. ^ Communiqué of the British-Irish Council, Februar 2008
  41. ^ Purdy, Martina (28. februar 2008): Unionists urged to drop boycott, BBC: London
  42. ^ RNLI.org.uk, The RNLI is a charity that provides a 24-hour lifesaving service around the UK and Republic of Ireland.
  43. ^ «Ireland» Arkivert 14. desember 2007 hos Wayback Machine.. Museum.tv.
  44. ^ McCárthaigh, Seán (31. mars 2003): «Dublin–London busiest air traffic route within EU», Irish Examiner
  45. ^ Hardisty, Jack (1990): The British Seas: an Introduction to the Oceanography and Resources of the North-west European Continental Shelf, London: Routledge, ISBN 0415035864, s. 5: «No only are the English Channel and the Southern North Sea, in particular, the busiest shipping clearways in the world, but the seas are also sources of the European community's industrial wealth (fisheries, petroleum, aggregates, and power) ad sinks for the disposal of refuse from its intensely urbanized and industrialized coats.»
  46. ^ «Turkey Building the World's Deepest Immersed Tube Tunnel», Popular Mechanics
  47. ^ «Tunnel under the Sea», The Washington Post, 2. mai 1897 (Lenkearkiv)
  48. ^ «Tunnel 'vision' under Irish Sea», BBC, 23. desember 2004
  49. ^ «From Twinbrook to the Trevi Fountain», BBC News, 21. august 2007

Litteratur

Eksterne lenker

Portal: Storbritannia

Den engelske kanal

Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen.

Den er rundt 560 km lang og varierer i bredde fra 240 km på det bredeste til 33,1 km på det smaleste ved Doverstredet, det vil si mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Det er det smaleste av de grunne havene rundt den europeiske kontinentalhyllen og dekker et areal på rundt 75 000 km2.

Gammelengelsk

Gammelengelsk eller helst angelsaksisk (Ænglisc, Anglisc, Englisc) er den eldste historiske formen for engelsk språk, snakket i England og i sørlige og østlige Skottland i tidlig middelalder. Det kom til De britiske øyer med angelsaksiske bosettere fra rundt midten av 400-tallet, og de første angelsaksiske litterære verker er datert fra midten av 600-tallet. Etter den normanniske erobringen i 1066, ble angelsaksisk erstattet en tid som språket for de øverste samfunnsklassene, adelen og kirken, ved anglo-normannisk, en språklig slektning til fransk. Angelsaksisk, som fortsatt ble praktisert av de lavere samfunnsklasser, utviklet seg til den neste historiske form av engelsk som er kjent som mellomengelsk.

Angelsaksisk er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i nordlige Tyskland og det sørlige Jylland. Angelsaksiske ligger således nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk). Da angelsakserne ble dominerende i England kom deres språk til erstatte språkene i romersk Britannia: brytoniske, et keltisk språk, og latin, som ble brakt til De britiske øyer ved den romerske invasjonen. Angelsaksisk hadde fire hoveddialekter, assosiert med de angelsaksiske kongedømmer: mercisk, nordhumbrisk, kentisk og vestsaksisk. Det var det sistnevnte, vestsaksisk, som kom til å danne grunnlaget for den litterære standard for den senere angelsaksiske perioden, skjønt de dominerende formene for mellomengelsk og moderne engelsk kom hovedsakelig til å utvikle seg fra mercisk. Talespråket i de østlige og nordlige delene av England ble preget av en sterk norrøn innflytelse grunnet norrøn styre og bosetning fra begynnelsen av 800-tallet.Angelsaksisk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk. Til forskjell fra moderne engelsk, er angelsaksisk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis. Angelsaksisk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, blant annet i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk. De eldste angelsaksiske inskripsjonene ble skrevet ved hjelp av et runesystem, men fra rundt 800-tallet ble de angelsaksiske runer erstattet av en versjon av det latinske alfabet.

Irland (øy)

Irland (irsk: Éire ; ulster-gælisk: Airlann) er den tredje største øya i den nordlige delen av Atlanterhavet. Den ligger i Irskesjøen, vest for Storbritannia. Øya er adskilt fra Storbritannia i øst av North Channel («Nordkanalen») i nord, Irskesjøen i øst, og St. George's Channel («Sankt Georgs kanal») i sørøst. Irland er den nest største øya i De britiske øyer, den tredje største i Europa, og 20. største på jorden.Politisk er øya er delt mellom republikken Irland i sør, som dekker fem-sjettedeler av øya, og Nord-Irland, en konstituerende del av Storbritannia, i nordøst. I 2011 hadde øya Irland en befolkning på rundt 6,4 millioner, således den nest største øya i Europa etter Storbritannia. Av disse er det litt under 4,6 millioner som bor i republikken Irland og litt over 1,8 millioner som bor i Nord-Irland.Klimaet på øya er mildt, men varierende året rundt. Varmerekorden er 33,3 °C, i County Kilkenny 26. juni 1887. Den laveste temperaturen som er målt er −19,1 °C i County Sligo 16. januar 1881. Det faller nedbør året rundt, men den er vanligvis lett, spesielt øst på øya. Vestsiden av øya er generelt mer utsatt for nedbør og stormer i Atlanterhavet, spesielt i høst- og vintermånedene, da det i blant kan falle hagl og snø. Vedvarende snø er imidlertid uvanlig, og forbeholdt den nordlige delen av øya.

Irland har vært bebodd i minst 12 000 år. Ved inngangen til det siste årtusenet grunnla norrøne vikinger fra hovedsakelig Norge flere havner og begynnleser på byer på øya, inklusive Dublin.

Kanaløyene

Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to bailiwicks (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer.

I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlandsnormandie .

Tyskland okkuperte Kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev Les Misérables der.

Beboerne her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom».

Øygruppen er heller ikke medlem av EU.

Kapell

Kapell er et vigslet kirkehus (kirke) eller et kirkerom som kan fungere som kirke for en del av et sogn, men som altså ikke er sognekirke. Typisk er vigslede mindre bygg og kirkerom som er avsatt til en begrenset form for gudstjeneste, som dåp og begravelse. Også vigslede rom og kirkehus som ikke er tilgjengelig for allmennheten (private eller offentlige) kalles kapell.

Ordet kommer fra latin cappella, som betyr «liten kappe». Bakgrunnen for begrepet er at St. Martin av Tours ifølge legenden delte sin kappe (cappa) i to, og ga halvparten til en tigger utenfor Amiens. Den delen han beholdt, som da hadde blitt en cappella, ble etter hans død regnet som en relikvie. De frankiske kongene tok relikviet med i felt, og teltet hvor det ble oppbevart ble kalt for et cappella. Fra det 7. århundre ble det vanlig å bruke ordet om hellige rom som ikke var viglset som kirker.

Kapeller kan inngå som del av en kirke, noe som spesielt er vanlig i katolske kirker. Skikken med såkalte sidekapeller kommer fra middelalderen, da det ofte var behov for at mange prester skulle kunne feire messe samtidig. Man innviet da flere kapeller innenfor en og samme kirke slik at dette ble mulig. Kapeller er ofte viet til en annen helgen enn kirken de befinner seg i, noe som også gir mulighet til å markere spesielle forhold. Et typisk eksempel på dette er Westminsterkatedralen, hvor selve katedralen er viet til Kristi hellige blod, mens det er kapeller viet til skytshelgnene til forskjellige deler av De britiske øyer. I denne katedralen, som i de fleste større katolske kirker, er det også satt av et sakramentskapell hvor det konsekrerte nattverdsbrødet oppbevares i et tabernakel.

Kapell kan også være en frittstående bygning på et sted hvor det ikke er naturlig med en kirke, for eksempel ved en gravlund hvor man kun trenger et gudshus til begravelser, eller på et avsidesliggende sted hvor det ikke finnes noen menighet, men allikevel er ønskelig med et gudshus.

Det finnes også ofte kapeller innenfor visse institusjoner, som sykehus, skoler, fengsler og flyplasser, samt ombord på skip. I moderne tid har mange av disse kapellene allerede i utgangspunktet vært felles for flere kirkesamfunn, mens eldre kapeller ofte er opprettet spesielt for et kirkesamfunn. Disse lånes da ofte av andre kirkesamfunn når det er behov for det.

I Storbritannia har ordet kapell (chapel) også ofte blitt brukt om ethvert gudshus som tilhører et annet kirkesamfunn enn Den anglikanske kirke. Dermed har selv store katedraler offisielt vært omtalt som kapeller, selv om kirkesamfunnet som eier dem selv ikke har brukt denne betegnelsen. I takt med større religionsfrihet har denne bruken mer og mer falt bort, men man kan fortsatt støte på den.

Keltere

Keltere er et moderne begrep for å beskrive de stammer i Europa som snakket et keltisk språk. Begrepet blir benyttet i utvidet betydning for å beskrive dagens etterkommere av disse folkene, særlig av de som deltar i keltisk kultur.

De historiske keltere var en ulik gruppe av stammesamfunn i jernalderens Europa. Før-keltisk kultur ble dannet i tidlig jernalder (1200 f.Kr. – 400 e.Kr.) i det sentrale Europa (Hallstatt-perioden, navngitt etter et arkeologisk sted i dagens Østerrike). I senere jernalder (La Tène-perioden) hadde kelterne, eller den keltiske kultur, strukket seg over et omfattende landområde: så langt vest som Irland og Den iberiske halvøy, så langt øst som Galatia (det sentrale Anatolia i dagens Tyrkia), og så langt nord som Skottland.

Den tidligste direkte bevitnelse på et keltisk språk er inskripsjoner på lepontisk, et nå utdødd språk i Alpene, fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Keltiske språk på det europeiske kontinentet er attestert kun i inskripsjoner og stedsnavn. Keltisk språk på De britiske øyer er kjent fra rundt 300-tallet e.Kr. i oghaminskripsjoner. Den litterære tradisjonen begynner med gammelirsk fra rundt 700-tallet. Sammenhengende tekster i tidlig irsk litteratur, som Táin Bó Cúailnge (Cooleys krøttertyveri), ble bevart i manuskripter på 1100-tallet.

På begynnelsen av det første årtusen e.Kr., etter Romerrikets erobringer og ekspansjon og folkevandringene av germanske folk, ble keltisk språk og kultur begrenset til De britiske øyer, og kontinentale keltiske språk døde stort sett ut i løpet av 500-tallet. «Det keltiske Europa» i dag viser til de landområder som omgir Irskesjøen, foruten også Cornwall og Bretagne på begge sider av Den engelske kanal. Galicia (Spania), og det nordlige og midtre Portugal (sammen med Galicia, deler av oldtidens Gallacea) og Asturias (i det nordlige Spania) er også klart sett på som keltiske områder, men uten et bevart keltisk språk.

Klokkespill

Konsertklokkespill er verdens største instrument. Stemte klokker i serier fungerer som klokkespill. Carillon som det i Oslo rådhus har minst 23 klokker og finnes i slott, universitet, bibliotek, selvstendige parker, minnelunder og bysentre, hovedsakelig i Belgia, Nederland og Nord-Frankrike, samt USA og Canada. Klokkespill må ikke forveksles med kirkeklokker.

Et orkesterklokkespill er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Den består av en skala av metallstaver rangert fra stor til liten i lengde, og som blir slått på av filt- eller gummikøller. Det diatoniske klokkespill er et utdrag av pianoets register oftest fra tonen C1 piano.

Vekselringing En variant av kirkeklokkespilling som kun finnes på de britiske øyer er at alle klokkene manuelt spilles i tur og orden, og repeterer med variasjoner til alle tonekombinasjoner (permutasjoner) er avspilt uten gjentagelse. Med åtte klokker der en holder takten vil en full peal av syv gi 5040 kombinasjoner som tar rundt 4 timer å spille. I England med over 5000 vekselringende tårn avholdes årlige konkurranser i å gjennomføre disse. Det finnes kun to slike tårn på kontinentet.

Håndklokker er kromatiske sett med stemte håndklokker som spilles av flere, også hovedsakelig på de britiske øyer. Håndklokkesett ble opprinnelig laget for å øve på vekselringing (metode).

Flere større norske kirker har siden 1922 fått montert konsertklokkespill, i tillegg til tradisjonelle kirkeklokker. Det er nå 14 carillon i Norge og to sett håndklokker.

Greske klostre og kirker i nærliggende områder (Romania, Bulgaria) slår ikke på metallklokker men på tre kalt semantron eller toaca. Disse var mer alminnelige i slaviske kirker til det 15.århundre.

I Russland og russisk-ortodokse kirker ringes klokker med klokkerep i mønstre som kalles Zvon.

Kontinentet

Kontinentet er en vanlig uformell betegnelse på det sammenhengende fastlandet i Europa.

I Norge sikter man med «kontinentet» til Fastlands-Europa med unntak av Den skandinaviske halvøy og De britiske øyer, som også er en del av verdensdelen Europa. Det samme gjøres i landene på Kontinentet, som Tyskland. Grunnen til det er at selv om Skandinavia teknisk sett er bundet sammen med Europa, skjer adkomsten til disse landene i praksis over vann.

Leicester

Leicester (uttales lestah) er en by og enhetlig myndighet i Øst-Midlands av England og er administrasjonsby i grevskapet Leicestershire. Byen ligger ved elven Soar og ved enden av National Forest. Kong Rikard III er gravlagt i byen. I folketellingen i 2011 var befolkningen i Leicesters enhetlig myndighet på ca. 330 000 innbyggere, noe som gjør den til den mest folkerike enhetlige myndigheter i regionen Øst-Midlands. Det tilknyttede urbane området er også det 11. største i folketall i England, og det 13. største i Storbritannia. For 2014 er beregnet folketall for Leicester bestående av 337 653 innbyggere.

«Ulikt bortimot enhver annen by i Storbritannia, har Leicester beholdt en bemerkelsesverdig nedtegnelse av sin fortid i bygninger som fortsatt står i dag.» Antikke romersk steinlegging og bad står fortsatt i Leicester fra dens eldste bosetning som Ratæ, en romersk militær utpost i en region befolket med den keltiske stammen korieltauvierne. Som følge at romerne trakk seg ut av De britiske øyer på 400-tallet, havnet denne bosetningen i utydelighet, men i tidlig middelalder ble den erobret av danene og ble den ene av fem befestede byer som var betydningsfulle under Danelagen. Byen omtales i Domesday Book (1086) som Ledecestre. Byen fortsatte å vokse i middelalderen som en markedsby, men det var først under den industrielle revolusjon som førte til prosessen med en hurtigvoksende og planløst urbanisering av området.

Den 20. juni 2013 ble Leicester annonsert som den ene av fire byer som var kortlistet for den andre britiske kulturprisen. Kingston upon Hull ble dog annonsert som vinner den 20. november samme år.

Myrsnipe

Myrsnipe (vitenskapelig navn Calidris alpina) er en vader og en liten representant fra snipefuglene. Snipa er like stor som en stær, ca. 18-20 cm lang, og har et nebb som er 3-4 cm. Myrsnipa sitt utseende varierer mye etter alder og årstid, om sommeren kan de voksne fuglene lett kjennes på en svart eller mørk flekk under buken og en merkbar rødbrun rygg, ellers går fargene i varianter av gråbrun.

Biotopen til fuglen er våtområde, fjærestrender med tangbanker og mudder, myrsnipe hekker også i høye fjellområder eller på skrinn tundra. Fuglearten er utbredt og hekker over arktiske og boreale deler av den nordlige halvkule, Sibir, Alaska, Hudson Bay, Øst-Grønland, Island, De britiske øyer, Svalbard, Norge og kystnære område i Sverige, Finland, Danmark og Baltikum. Myrsnipa overvintrer i tempererte strøk, i Europa skjer overvintringa i kystområda fra Middelhavet nord til De britiske øyer og Nederland.

Det er klassifisert to underarter av myrsnipe i tillegg til den vanlige alpina:

schinzzii, fins på Island, sørøstlige del av Grønland, Færøyene, De britiske øyer, Sør-Skandinavia, Finland og Baltikum, overvintrer i Vest-Afrika.

arctica, på Grønland, overvintrer i Vest-Afrika.

Nord-Europa

Nord-Europa er en betegnelse som brukes om den nordlige delen av den europeiske verdensdel, normalt begrenset til de britiske øyer, Norden og Baltikum.

Norden

Danmark

Finland

Island

Norge

Sverige

Baltikum

Estland

Latvia

Litauen

De britiske øyer

Storbritannia

Irland

Porter

Porter er en form for mørkt overgjæret øl, med opphav i London. Øltypen slo gjennom tidlig på 1700-tallet, men det var ikke før ca. 1820 at ølet fikk den formen det har i dag. Det skal ha fått navnet sitt etter det engelske ordet for «bærere» («porters») som skal ha likt dette ølet. Porter var enklere og billigere å brygge enn andre øl på den tiden, og det førte til fremveksten av store relativt industrialiserte bryggerier som gjorde eierne svært rike.

En sterkere type porter ble kalt Stout porter, senere forkortet til stout. Porter spredde seg geografisk til hele De britiske øyer, Russland, Baltikum, Australia, USA, Canada, Sør-Afrika og India.

Porters popularitet dalte fra 1850-tallet og frem til 1973, da porter ikke lenger ble brygget på De britiske øyer. Det året sluttet Guinness å produsere sin porter. Oppstarten av CAMRA og ny oppmerksomhet rundt britiske øltradisjoner førte til at produksjonen startet igjen i 1978, og i dag brygges det et utall forskjellige portere på De britiske øyer.

Ølet passer godt sammen med mørk sjokolade og ble derfor ofte servert til sjokoladekake.

S4C

S4C (walisisk: Sianel Pedwar Cymru, norsk: Kanal 4 Wales) er en walisisk-språklig offentlig tv-kanal som sender på De britiske øyer. Kanalens hovedkvarter ligger i Cardiff, med et regionskontor i Caernarfon. Våren 2018 flytter S4C sitt hovedkvarter til byen Carmarthen, vest for Cardiff. Kanalsjef er Owen Evans, tidligere departementsråd i Wales' regjering.

Saksere

Saksere (latin: saxones; angelsaksisk: seaxe; gammelsaksisk: sahson; nedertysk: sassen; tysk: sachsen; nederlandsk: saksen) var en gruppe av germanske stammer som først ble omtalt i skriftlige kilder for å være lokalisert i nærheten av kysten av Nordsjøen i hva som i dag er Tyskland (Gamle Sachsen) i sen romersk tid. De ble snart omtalt for å ha angrepet, herjet og bosatt seg i mange områder ved Nordsjøen, foruten også å presse seg sørover mot frankerne. Betydelige antall bosatte seg i store deler av De britiske øyer i hva som i dag er England i tidlig middelalder og utgjorde en del av den sammenslåtte gruppe av angelsaksere som til sist organiserte det første forente kongerike England. Mange saksere forble imidlertid i Germania hvor de sto imot og gjorde motstand mot det ekspanderende Frankerriket ved lederskapet til den semi-legendariske saksiske helten Widukind. Flere historikere mener at frankernes krigføring og kristning av sakserne skremte sakserne skandinaviske naboer i nord og ga støtet til vikingenes fremstøt mot kristne mål på de britiske øyer og på det europeiske kontinentet. Professor Torgrim Titlestad har foreslått at utviklingen av vikingskipet og vikingenes angerep mot kristne mål som klosteret på Lindisfarne, har hatt et underliggende preventivt formål - at skandinavene ville synliggjøre at de var frankerne overlegne til sjøs.

Den eldste bosetningen til sakserne er antatt å ha vært i Nordalbingien, et område som omtrentlig utgjør dagens region Holstein, rett sør for dagens Danmark, i nordlige Tyskland. Dette generelle området utgjør også det antagelige hjemlandet til de beslektede folket anglere. Det er sannsynlig at saksere omtalt i latinsk litteratur var i virkeligheten beslektede folk for hele området fra Slesvig til dagens Nederland. Arkeologi har avdekket førkristne gravsteder som særskilt i keramikkfunn viser den samme generelle kultur. Saksere, sammen med anglere og andre germanske stammer deltok i den angelsaksiske bosetningen av Britannia i løpet av og etter 400-tallet. Den eksisterende britisk-keltiske befolkningen på de britiske øyene refererte til de germanskspråklige innvandrerne kollektivt som «saksere», uansett hvilken stamme de tilhørte. Det er ukjent hvor mange saksere som utvandret fra det europeiske fastlandet og til Britannia, skjønt løselige beregninger på det totale antallet angelsaksiske bosettere er blitt beregnet til rundt 200 000, men slike tall er misvisende uten sammenligningsgrunnlag med eksempelvis den eksisterende befolkningen på Britannia. Sakserne tok med seg til Britannia sitt gammelsaksiske språk, en eldre form for nedertysk, som har utviklet seg til dagens engelsk. I løpet av middelalderen, grunnet det internasjonale Hansaforbundets handelsruter og utvandring til handelsstasjoner utenfor området i nordlige Tyskland, førte til at saksere fortsatt blandet seg med og hadde sterk innflytelse på språk og kultur i Skandinavia og landene rundt Østersjøen.

I språk som finsk og estisk er saksere i dag navnet på Tyskland og tyskere (Tyskland: Saksa på begge, tyskere: saksalaiset og sakslased), mens i noen keltiske språk er saksere navnet på engelskmenn (jf. det skotske ordet sassenach, avledet av skotsk-gæliske sasunnach, og i irske sasanach, bretonske saouzon, walisiske sais).

St. Albans

St. Albans (engelsk skrivemåte St Albans) er en by i Hertfordshire i England, omkring 35 km nord for London. Den er administrasjonssenter og største by i distriktet St. Albans. I romersk tid lå byen Verulamium på samme sted; dette var en av de viktigste romerske byene på De britiske øyer. Ved folketellingen i 2011 hadde byen en befolkning på 57 795 innbyggere.Byens navn kommer fra den første kjente kristne martyr på De britiske øyer, sankt Alban. Katedralen som er viet til ham er et av byens viktigste landemerker.

Storbritannia (øy)

Storbritannia (Great Britain) er en øy utenfor den vestlige kysten av Europa. Den utgjør størstedelen av territoriet til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Betegnelsen Storbritannia benyttes iblant som samlebegrep om England, Skottland og Wales, de tre enhetene som tilsammen utgjør hele øyas territorium (selv om hver enhet også inneholder mindre øyer).

Med et areal på 209 331 km² er Storbritannia den største av De britiske øyer, en øygruppe som også inkluderer Irland og Man. Storbritannia er også Europas største øy, og den rangerer som nummer 9 av verdens største øyer.Navnet Storbritannia (Great Britain) stod opprinnelig i et motsetningsforhold til Bretagne, kalt Lesser eller Little Britain. I dag, kalles Bretagne Brittany på engelsk, og det er ikke noe behov for å skille det store Britannia fra det lille. Den britiske regjeringen bruker begrepet Britain (uten Great) som en kortform for Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Dette ansees også som et mer nøytralt og politisk korrekt begrep, siden great ikke bare trenger å betyr større i størrelse, men kan også bety større i forstanden «viktigere» eller «bedre».

Stout

Stout er et nesten sort, overgjæret øl med opphav på De britiske øyer. Det blir laget av brent malt eller bygg og var i begynnelsen en type porter.

Navnet stout betyr «sterk». Den første kjente bruken av ordet om øl er i et dokument fra 1677. På denne tiden kunne stout ganske enkelt vise til styrken på ølet, og også andre øltyper med mye alkohol kunne bli kalt stout. Senere ble ordet bare brukt om den mørke portertypen.

Ved slutten av 1800-tallet ble stout tillagt egenskapen som en helse- og styrkebringende drikk som ble drukket av idrettsutøvere, ammende kvinner og tidligere syke.

University of Edinburgh

University of Edinburgh (skotsk-gælisk: Oilthigh Dhùn Èideann) ble grunnlagt i 1582. Det ligger, som navnet forteller, i Edinburgh i Skottland. Det er det sjette eldste universitetet på De britiske øyer. Universitetet er blant de største i Storbritannia og spilte en viktig rolle i dannelsen av byens rykte som en intellektuell hovedstad i opplysningstiden samt ga den dets kallenavn, «Nordens Athen».

Blant alumniene finnes ni nobelprisvinneer.Universitet har plassert seg innenfor topp 25 på flere internasjonale rangeringer.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.