Døperen Johannes

Døperen Johannes (gresk: Ἰωάννης ὁ βαπτιστήςIōánnēs ho baptistḗs (i Det nye testamentet), Ὁ Ἅγιος/Τίμιος Ἐνδοξος Προφήτης, Πρόδρομος καὶ Βαπτιστής ἸωάννηςHo Hágios/Tímios Endoxos, Prophḗtēs, Pródromos, kaì Baptistḗs Ioánnēs[2][3][4][5][6]; hebraisk: יוחנן המטבילYoḥanan ha-mmaṭbil; arabisk: يوحنا المعمدان‎ – Yuhanna Al-Ma'madan[7]; arameisk: ܝܘܚܢܢ – Ioḥanan; armensk: Հովհաննես Մկրտիչ – Hovhannes Mkrtich) er en figur i Det nye testamentet. Han er en reisende predikant[8] og en viktig religiøs figur innenfor kristendommen, islam,[9] bahai,[10] og mandeanisme.

Det blir beskrevet at han utførte den unike praksisen av dåp som tilgivelse for synder.[11] Han døpte sin tremenning Jesus Kristus i Jordanelven.[12][13] Teologer er som regel enige om at Jesus var en av Johannes' følgere[14][15][16] og flere steder i Det nye testamentet blir det sagt at flere av Jesu følgere var tidligere følgere av Johannes.[17]

Døperen Johannes
Forkynner
Andrea del Verrocchio, Leonardo da Vinci - Baptism of Christ - Uffizi
Født24. juni (trad.), år 1 f.Kr
Ein Karem[1], Herodian kingdom
Dødca. 29
Machaerus[1]
Gravlagt Church of St. John the Baptist
Far Sakarja
Mor Elisabet
Beskjeftigelse Eremitt, profet
Saligkåret-
Helligkåret-
Anerkjent avDen katolske kirke, Den ortodokse kirke, har særstilling også i protestantiske kirker
Festdag24. juni (o.a.)
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenMalta, Burgund, Provence, Firenze, Amiens, for vevere, skreddere, snekkere, buntmakere, garvere, fargere, smeder, hovsmeder, tømrere, salmakere, vindyrkere, gjestgivere, tønnebindere, skorsteinsfeiere, arkitekter, murere, steinhoggere, kinoeiere, gjetere, bønder, musikere, dansere, sangere, karmelitter, Malteserordenen (Johannittene); for husdyr, sauer og lam, for vinstokkene, for motorveier, for dåpen, for monastisk liv; ved abstinens; mot epilepsi, hodesmerter, heshet, svindel, barnesykdommer, frykt og angst; mot hagl
I kunstenIkledd kamelhårskappe, ofte vist mens han døper Jesus

Beretningen

Han var sønn av den jødiske presten Sakarja og hans hustru Elisabet. Hun var jomfru Marias slektning, ifølge noen tradisjoner var de kusiner. Det fortelles i Bibelen at Maria besøkte Elisabet mens de begge var svangre, og at barnet da «hoppet av fryd» i hennes mage. I Den katolske kirke mener man at Johannes da ble løst fra arvesynden, og dermed født uten skyld (dog ikke unnfanget uten skyld som Maria).

Daapshus det
Johannes døper Jesus. Detalj fra dåpshuset i Tjølling kirke

Johannes oppholdt seg ifølge evangeliene i Judeas ødemark og i traktene rundt Jordanelven. Han var nasireer. Han forkynte at folket måtte omvende seg og la seg døpe for å være rede til å ta imot Guds sønn. Noen av dem som han døpte ble hans disipler.

Han døpte med tiden også Jesus, og fortellingen om det er velkjent. Guds ånd kom ned i skikkelse av en due etter at Jesus var døpt.

Kong Herodes Antipas fikk ham halshugget etter ønske fra sin kone Herodias, som var hans halvbrors tidligere kone. Dette ble etter jødisk syn regnet som ulovlig, og Johannes hadde fordømt ekteskapet, hvilket førte til at hun la ham for hat. Kongen holdt Johannes fanget på et sted som gjerne blir identifisert som festningen Machaerus, femten kilometer øst for Dødehavet. På Herodes' fødselsdag danset Herodias' datter Salome og som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville. Salome gikk til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om Johannes' hode på et fat. Han ble gravlagt av sine disipler i Sebaste i Samaria.

Festdager

Tradisjonelle kirkelige festdager til minne om døperen Johannes er:

I Danmark og Norge var den hellige Johannes også kjent som St. Hans, en kortform av Johannes, og har gitt navn til høytiden sankthans eller jonsok, den 24. juni som tradisjonelt regnes som hans fødselsdag, fordi det fortelles i Det nye testamentet at da Maria unnfanget, var Elisabet seks måneder på vei; han ble altså født et halvt år før Jesus. Dagen var helligdag inntil festdagsreduksjonen i 1770.

Islamsk syn

I Koranen blir fødselen til Johannes og fødselen til Jesus omtalt parallelt; begge fødsler var mirakuløse etter Guds inngripen: Sakarja var gammel og Elisabet var ufruktbar da Gud skapte Johannes i morslivet. Johannes og Jesus regnes begge som profeter innen islam. Det som skal være relikvier etter Johannes oppbevares i Omajademoskeen i Damaskus.

Referanser

  1. ^ a b Freebase Data Dumps
  2. ^ Lang, Bernhard (2009): International Review of Biblical Studies, Brill Academic Pub ISBN 9004172548, s. 380. Sitat:«33/34 CE Herod Antipas's marriage to Herodias (and beginning of the ministry of Jesus in a sabbatical year); 35 CE – death of John the Baptist»
  3. ^ «Ορθόδοξος Συναξαριστής :: Άγιος Ιωάννης Πρόδρομος και Βαπτιστής (Σύλληψη)». Saint.gr. 23. september 2012. Besøkt 20. oktober 2012.
  4. ^ «H ΕΚΚΛΗΣΙΑ ΤΗΣ ΕΛΛΑΔΟΣ : Επιτροπές της Ιεράς Συνόδου - Συνοδική Επιτροπή επί της Εκκλησιαστικής Τέχνης και Μουσικής». Ecclesia.gr. Besøkt 20. oktober 2012.
  5. ^ παπα Γιώργης Δορμπαράκης (26. januar 2012). «ΑΚΟΛΟΥΘΕΙΝ: Η ΣΥΝΑΞΙΣ ΤΟΥ ΑΓΙΟΥ ΕΝΔΟΞΟΥ ΠΡΟΦΗΤΟΥ, ΠΡΟΔΡΟΜΟΥ ΚΑΙ ΒΑΠΤΙΣΤΟΥ ΙΩΑΝΝΟΥ (7 ΙΑΝΟΥΑΡΙΟΥ)». Pgdorbas.blogspot.com. Besøkt 20. oktober 2012.
  6. ^ Wetterau, Bruce (1994): World history. New York: Henry Holt and company.
  7. ^ «And No One Had The Name Yahya (= John?) Before: A Linguistic & Exegetical Enquiry Into Qur'an 19:7». Islamic-awareness.org. Besøkt 20. oktober 2012.
  8. ^ Cross, F. L., red. (2005): Oxford Dictionary of the Christian Church, 3. utg. Oxford University Press ISBN 978-0-19-280290-3, artikkel «John the Baptist, St»
  9. ^ Yahya ibn Zakariyya
  10. ^ Compilations (1983). Hornby, Helen, red. ), red. Lights of Guidance: A Bahá'í Reference File. Bahá'í Publishing Trust, New Delhi, India. s. 475. ISBN 81-85091-46-3.
  11. ^ Crossan, John Dominic (1998): The Essential Jesus. Edison: Castle Books; s. 146
  12. ^ Sennott, Charles M. (2003): The body and the blood, Public Affairs Pub, s. 234
  13. ^ Powell, Mark Allan (1998): Jesus as a figure in history: how modern historians view the man from Galilee, Westminster John Knox Press, s. 47 «Few would doubt the basic fact...Jesus was baptized by John»
  14. ^ Sanders, E.P. (1985): Jesus and Judaism, Philadelphia: Fortress Press, s. 91
  15. ^ Dunn, James D. G. (2009): Jesus Remembered, Eerdmans, s. 350.
  16. ^ Webb, Robert L. (1998): «John the Baptist and his relationship to Jesus» i: Chilton, Bruce David; Evans, Craig Alan: Studying the Historical Jesus: Evaluations of the State of Current Research, BRILL, s. 219.
  17. ^ Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield [1]

Litteratur

  • Murphy, Catherine M. (2003): John the Baptist: Prophet of Purity for a New Age. Collegeville: Liturgical Press. ISBN 0-8146-5933-0
  • Taylor, Joan E. (1997): The Immerser: John the Baptist within Second Temple Judaism. Grand Rapids: Eerdmans. ISBN 0-8028-4236-4
  • Tatum, W. Barnes (1994): John the Baptist and Jesus: A Report of the Jesus Seminar, Sonoma, California: Polebridge Press, ISBN 0-944344-42-9
  • Webb, Robert L. (1991): John the Baptizer and Prophet: a Socio-Historical Study. Wipf and Stock Publishers. ISBN 978-1-59752-986-0 (først utgitt av Sheffield: JSOT Press, 1991)

Se også

Eksterne lenker

Portal: Litteratur

24. juni

24. juni er den 175. dagen i året. 176. i skuddår. Det er 190 dager igjen av året.

24. september

24. september er den 267. dagen i året og den 268. i skuddår. Det er 98 dager igjen av året.

Efteløt kirke

Efteløt kirke er en langkirke i romansk stil fra ca. 1184 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke.

Den er en steinkirke med murer av naturstein opp til 1 meter tykke. Kirken var viet til døperen Johannes og jomfru Maria. Efteløt har alltid vært hovedkirken i Sandsvær.

Ved en ombygging i 1876 ble kirken bygd om til en mer gotisk stil. Blant annet ble takrytteren erstattet med et vesttårn, kirken ble ble gjort større, og de gamle, rundbuede vinduene ble erstattet med spissbuede. Kirken er bygd i stein og har 190 plasser.

I 1953 ble kirken restaurert innvendig.

Evangeliet etter Johannes

Evangeliet etter Johannes (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Ἰωάννην – Euangélion katà Iōánnēn), også kalt Johannesevangeliet og forkortet Joh, er et av de fire evangeliene i Det nye testamentets kanon. Tradisjonelt er det plassert som nummer fire, etter de synoptiske evangeliene til Matteus, Markus og Lukas. Johannes åpner med vitnesbyrdet til Døperen Johannes, og avslutter med Jesu død, begravelse og oppstandelse, samt beretninger om åpenbaringer av ham etter oppstandelsen.

Selv om Johannes-evangeliets forfatter er anonym, har kristen tradisjon historisk sett tilskrevet det til disippelen Johannes, sønn av Sebedeus, og en av Jesu tolv apostler. Evangeliet er tett knyttet sammen i stil og innhold til de tre overlevende brevene tilskrevet Johannes. Derfor behandler kommentatorer evangeliet og brevene, sammen med Johannes' åpenbaring, som et korpus av johanninsk litteratur, selv om de ikke nødvendigvis er skrevet av samme forfatter.C. K. Barrett, og senere Raymond E. Brown, har foreslått en teori om opphavet til evangeliet: at en tradisjon ble utviklet rundt det «johanninske miljøet», og at denne tradisjonen ga opphav til evangeliet. Oppdagelsen av et stort antall av papyrusfragmenter av manuskripter med johanninske temaer har fått flere forskere til å erkjenne at tekstene var blant de mest innflytelsesrike i den tidlige kirken.Talene og samtalene som dette evangeliet inneholder ser ut til å være opptatt av temaer knyttet til debatten mellom kirker og synagoger på tidspunktet for tilblivelsen. Det er verdt å legge merke til at i Johannes ser fellesskapet ut til å definere seg først og fremst i motsetning til jødedommen, snarere enn som en del av et bredere kristent fellesskap. Selv om kristendommen startet som en bevegelse innen jødedommen, ble trosretningen gradvis atskilt fra jødedommen på grunn av gjensidig opposisjon mellom de to religionene.

Evangeliet etter Markus

Evangeliet etter Markus (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Μᾶρκον – Euangélion katà Mârkon), også kalt Markusevangeliet og forkortet Mark, er den andre boken i Det nye testamentet i den kristne Bibelen. Det er også det korteste og sannsynligvis det eldste av de fire evangeliene. Det er sammen med Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas regnet som til de såkalte synoptiske evangelier. Markusevangeliet var opprinnelig anonymt, men fikk tidlig i kirkehistorien overskriften ifølge Markus. Denne «Johannes Markus» er ifølge den bibelske fortellingen en disippel av Peter, og baserte sin tekst på Peters vitnemål. Han blir referert til i Peters første brev 5:13 som «...Markus, min sønn». og som deltok på noen deler av apostelen Paulus' misjonsreiser. Teksten ble trolig skrivet en gang rundt år 70 eller noe senere.

Evangeliet etter Markus forteller om Jesu liv fra døperen Johannes' dåp av Jesus og til Kristi himmelfart, og det konsentrerer seg særlig om de siste ukene av hans liv; kapitlene 11-16, reisen til Jerusalem. Den raske fortellingen portretterer Jesus som en heroisk handlingens mann, en eksorsist, en lege, og en som gjør mirakler. Et viktig tema hos Markus er den messianske hemmelighet. Jesus stilner de besatte han leger, holder sin messianske identitet hemmelig, og skjuler sitt budskap i lignelser. Disiplene feiler også å forstå miraklenes rekkevidde og vesen.

Evangelium

Med evangeliene mener en vanligvis de fire bøkene i NT Det nye testamentet som direkte omhandler Jesu liv og virke, nemlig Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Markus, Evangeliet etter Lukas og Evangeliet etter Johannes. Disse fire evangeliene, som ble skrevet på gresk, har sine navn etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, men er skrevet av ukjente forfattere. De fleste forskere i dag regner med at de er skrevet i perioden mellom år 60 og 120. Evangeliet etter Markus regnes for å være det tidligste, og man regner med at Lukas og Matteus hadde Markus som en av sine kilder når de skrev sine evangelier (også brukt som kilde av Matteus og Lukas er Q-kilden). Fordi det er mye felles stoff i Markus, Matteus og Lukas kalles disse for de synoptiske evangelier.

Evangeliet etter Johannes regnes som det seneste, og skiller seg noe fra de tre andre både i form og i ordvalg. Men felles for alle de fire evangeliene er at de fokuserer på Jesu sitt virke de siste årene, fra han lot seg døpe av Døperen Johannes, og til han ble korsfestet under Pontius Pilatus. Tyngdepunktet i alle fire evangeliene ligger på Jesu siste dager i Jerusalem og hans død. Alle de fire evangeliene inneholder beretninger om at Jesus viser seg for disiplene etter sin død.

Guds lam

Guds lam eller Agnus Dei er en symbolsk figur brukt i kunst, og blant annet i stilisert form, i våpenskjold, segl og andre kjennetegn.

Uttrykket «Guds lam» er hentet fra Bibelens nye testamente i allegorisk omtale av Jesus Kristus, bl.a. fra døperen Johannes. Guds lam er derfor i utgangspunktet et Jesussymbol, men har også vært brukt for å symbolisere navn og annet.

Vanligvis blir den stiliserte figuren Guds lam avbildet som et lam med et kors eller en stang med et flagg eller en fane. Lammet står og holder korset eller stangen i det ene, bøyde forbenet, slik at korset/stangen går på skrå opp over lammets rygg. Hvis lammet holder en stang med flagg eller fane, er motivet normalt et kors. Noen ganger er lammet gjengitt med en sirkelrund glorie rundt hodet. Lammet kan også ha en blodsprut fra brystet ned i en kalk eller et beger.

Korsfanen er antakelig den samme som vi ser i kunstneriske og kirkelige framstillinger av Jesus i det han trer opp fra - eller ut av - graven ved oppstandelsen fra de døde. Han holder en slik fane for å markere at han har overvunnet døden og på den måten kan sies å ha seiret. Hans fane med korsmotivet blir kalt for «seiersfanen». Vi kan se flere slike bilder og utskårne avbildninger av Jesus med seiersfanen i norske og utenlandske kirker, bl.a. på toppen av altertavler.

Vi finner slike Guds lam i våpenskjold helt fra middelalderen, men i Norge særlig på 1600- og 1700-tallene. Et Guds lam med korsflagg inngikk som landskapsvåpen for Gotland blant feltene i de dansk-norske unionskongenes våpen. I bysegl for Visby er det et Guds lam fra ca. 1280.

I norske person- og slektsvåpen finnes Guds lam, bl.a. i skjoldet til slekten Faye som er brukt fra siste del av 1700-tallet, og i hjelmtegnet til slekten Lammers som et talende våpen. En variant er en saubukk med korsflagg, som finnes i skjoldet til slekten Kallevig fra og med Salve Johannessen Kallevigs segl (død 1794).

Guido av Arezzo

Guido av Arezzo (italiensk Guido d'Arezzo) (født ca 990, død 17. mai 1050) var en italiensk (men trolig franskfødt) benediktinermunk og komponist. Han har fått mye av æren for utviklingen av notesystemet i musikken, fra ca. 1025, med det 4-linjede notelinjesystemet, som senere ble videreutviklet til det notesystem vi har i dag.

Den første utviklingen av systematiske noter begynte rundt 990, noe Guido forbedret. Hans viktigste utgivelse var boken Micrologus de disciplina artis musicae, (1026) en bok som beskriver musikken på hans tid. Han introduserte også solmisasjon i musikken (opprinnelig ut, re, mi, fa, sol, la) i 1026, som representasjon av tonene fra C til A. Disse var de seks første lydene i en hymne til Døperen Johannes; («Ut queant laxis», «Resonare fibris», «Mira gestorum», «Famuli tuorum», «Solve polluti», og «Labii reatum»). Ut er i dag byttet ut med Do, bortsett fra i Frankrike.

Dette systemet gjorde det først og fremst mye enklere å lære sanger. Han demonstrerte systemet for pave Johannes XIX i 1028.

Ioannes

Ioannes, Ioannis og Iohannes er transkripsjoner av det greske mannsnavnet Ιωάννης. Navnet har opprinnelse i hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig».

Moderne greske varianter av samme navn er: Γιάννης (Yannis, Yanis), Γιάννη (Yanni) og Γιάννος (Yannos).

Varianten Johannes er en latinsk transkripsjon av Ioannes og er mye brukt i kristen kultur. Bibelen omtaler både døperen Johannes og evangelisten Johannes. Johannes er et vanlig mannsnavn i veldig mange land og har gitt opphav til mange variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes.

Johanitterordenen

Johannitterordenen var en kristen ridderorden med militære funksjoner som ble opprettet under korstogene. I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen. Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.

Johannes

Johannes kan sikte til:

Evangelisten Johannes

Johannes Døperen

Johannes, et mannsnavn

Genitivform av Johanne

Johannes (navn)

Johannes er et opprinnelig gresk mannsnavn, Ioannes (Ἰωάννης). Det er mye brukt i kristen kultur. Bibelen omtaler både døperen Johannes og evangelisten Johannes. Johannes er et vanlig mannsnavn i veldig mange land. Johannes er ett av de mannsnavn som har gitt opphav til flest variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Heinz og Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes.

Johannes Døperens katedral (Torino)

Johannes Døperens katedral i Torino er det eneste eksempel på kirkebygg fra renessansen i Torino. Katedralen er viet til Døperen Johannes som er byens vernehelgen. Den nåværende bygningen er bygget mellom 1491 og 1498.

Kirken har et kapell hvor Likkledet i Torino er oppbevart.

Jonas

Jonas er et mannsnavn avledet av det greske navnet Ionas, som kommer fra det hebraiske navnet Jonah og det hebraiske ordet jona, som betyr «due». Det er mye brukt i Skandinavia. Skrivemåten på islandsk er Jónas. Jonas er et oppkallingsnavn etter profeten Jona, nevnt i Det gamle testamente i Andre kongebok og i Jonas bok.

Jonas har navnedag 29. mars i Norge, Sverige, Danmark og Finland, 21. september i Frankrike og 27. september i Tsjekkia. Varianten Jónás har navnedag 12. november i Ungarn.

Jonas er også et vanlig navn i Litauen, men der er det ikke en oppkalling etter den gammeltestamentlige profeten, men etter døperen Johannes. Derfor er navnedagen i Litauen 24. juni, døperen Johannes' fødselsdag. Hans navn på hebraisk var Jochanan. Avledninger av den greske navneformen Johannes har vært blant de mest utbredte i kristenheten. Det forklarer hvorfor den lokale avledningen har vært og stadig er så vanlig i Litauen. De tilsvarende norske avledningene Jon, Hans, Jens, Johan (og mange flere) har til sammen vært like vanlige i Norge.

Juleevangeliet

Juleevangeliet er fortellingen om Jesu fødsel, og er nedskrevet i Bibelens evangelium etter Lukas, kapittel 2, vers 1 til 20.

Selv om det i Bibelen er fire evangelier – Johannes, Lukas, Markus og Matteus – er det bare juleevangeliet som forteller den fulle historien rundt Jesu unnfangelse og fødsel; Lukas beskriver løftet om døperen Johannes' fødsel, Jesu unnfangelse, og til slutt historien rundt selve fødselen.

Kunståret 1608

Kunståret 1608 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1608.

Nasireer

Nasireer (hebraisk נזיר, nazîr, «utskilt»; gresk nazoraios) refererer i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) til en som tok et asketisk løfte som er beskrevet i Fjerde Mosebok 6:1-21Dette løftet til Gud krevde at en mann eller kvinne måtte avstå fra å drikke eller konsumere «vin og annen sterk drikk», herunder også alkohol, inkludert vindruer og rosiner. Man måtte også avstå fra å klippe håret på hodet, «la håret på hodet vokse og henge fritt», foruten å unngå lik og gravsteder, selv til familiemedlemmer. Etter å ha fulgt disse påbudene for en bestemt tidsperiode, som ble spesifisert i den enkeltes løfte, og aldri mindre enn 30 dager, ville personen bli senket i Mikvé (et jødisk rituelt bad) og gjøre tre ofringer: et lam som brennoffer (olah), hunnsau som offer for synd (hatat), og en sauebukk som fredsoffer (shelamim). I tillegg til en kurv med usyret brød, også offergaver bestående av korn og drikke, fulgt av fredsofringer. Noen var imidlertid nasireere på livstid.

En nasireer er beskrevet som å være «hellig for Herren», dog på samme tid må vedkommende gi en ofring for sin synd. Dette har ført til avvikende tilnærminger til nasireer i Talmud, og senere autoriteter har sett på nasireer som et ideal mens andre har betraktet det samme som en synder.

En kjent bibelsk person som var påkrevd nasireerløftet var Samson. Profeten Samuel ble innviet til det samme løftet av sin mor. Døperen Johannes var også nasireer.

Omajademoskeen i Damaskus

Umayyademoskeen eller den store moskeen i Damaskus (arabisk navn: جامع بني أمية الكبير DIN: Ğāmʿ Banī Umayyah al-Kabīr), tidligere Døperen Johannes' basilika (gresk: Βασιλική του Αγίου Ιωάννη του Βαπτιστή; Vasilikí tou Agíou Ioánni tou Vaptistí) er en moské i den gamle delen av Damaskus (Dimašq).

Den er en av de eldste og største moskeene i verden, og blir regnet for å være islams fjerde helligste sted. Den var forbilde for moskeen i Córdoba (Spania), La Mezquita, reist etter den mauriske erobringen av al-Andalus.

Sankthans

Denne artikkelen handler om midtsommerfesten sankthans. For den kristne helgenen Sankt Hans, se Johannes Døperen

Sankthans, jonsok, jonsmesse, jons vake eller johannesvake er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes' fødsel. Dagen feires den 24. juni og er oppkalt etter døperen Johannes' danske helgennavn, St. Hans. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon» (en forkortelse for Johannes). Dagen var helligdag i Norge inntil 1770 da den ble avskaffet ved festdagsreduksjonen. Den markeres fortsatt som minnedag i den katolske kirken.

I Norge knyttes dessuten sankthans til tradisjonell, hedensk markering av sommersolverv og midtsommer. Særlig sankthansaften feires som en folkelig, ikke-religiøs sommerfest kvelden 23. juni, mange steder med store sankthansbål hvis været tillater det. Midtsommer feires på liknende vis flere steder i Europa, blant annet under midsommarhelgen i Sverige.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.