Catholic Encyclopedia

Catholic Encyclopedia, også kjent som Old Catholic Encyclopedia og Original Catholic Encyclopedia,[1] er en engelskspråklig encyklopedi utgitt i USA. Det første bindet kom ut i mars 1907 og de tre siste i 1912, etterfulgt av et registerbind og senere supplerende bind. Målet med leksikonet var «to give its readers full and authoritative information on the entire cycle of Catholic interests, action and doctrine.» (å gi leseren fullstendig og autoritativ informasjon på alt som angår katolske interesser, handlinger og doktriner.)[2][3]

Catholic Encyclopedia ble utgitt av Robert Appleton Company, et forlag dannet i New York i februar 1905 med utgivelse av leksikonet som eneste formål. De fem medlemmene i encyclopediens redaksjonskomite var også styret i forlaget. I 1912 ble forlagets navn endret til The Encyclopedia Press. I hele forlagets levetid gav det kun ut dette verket.[4]

Formål

Encyklopedien skulle tjene Den katolske kirke. Det konsentrete seg om informasjon som var relatert til kirken og la fram stoffet fra et katolsk synspunkt. Det tar for seg ting som har blitt gjort av katolikker og andre i de svært mange intellektuelle og samfunnsmessige grener, som kunst, utdanning, poesi og vitenskap. Selv om det var smalere i fokusområde enn generelle encyklopedier, var det mye bredere anlagt enn tidligere forsøk på mer kortfattede katolske encyklopedier, som kun hadde tatt for seg rene kirkespørsmål.

Encyklopedien gir grundige portretter oav historiske og filosofiske ideer, personer og hendelser fra et katolsk perspektiv. Dette inkluderer spørsmålene som splittet katolisismen fra protestantismen og andre trossamfunn. Siden encyklopedien aldri har blitt oppdatert (i motsetning til New Catholic Encyclopedia), vil mange av oppslagene være utdaterte med tanke på den generelle kulturen eller den katolske kirkens situasjon og lære. Særlig kan det påpekes at det kom ut før Vatikanstatens uavhengighet i 1929 og Andre Vatikankonsil (1962-65) som innførte flere viktige endringer i katolsk praksis.

Historie

Skriveprosessen begynte 11. januar 1905 under ledelse av fem redaktører:

  • Charles G. Herbermann, professor i latin og bibliotekar ved City College of New York
  • Edward A. Pace, professor i filosofi ved The Catholic University of America i Washington D.C.
  • Condé B. Pallen, redaktør
  • Thomas J. Shahan, professor i kirkehistorie ved Catholic University.
  • John J. Wynne, S.J., redaktør av Messenger of the Sacred Heart

Førsteutgaven ble utgitt av Robert Appleton Company (RAC). Det kom ut bind fortløpende mellom 1907 og 1912:[5]

Bind Innhold Første gang publisert Sjefredaktør
1 Aachen — Assize 1907 Charles George Herbermann
2 Assize — Brownr
3 Brow — Clancy 1908
4 Cland — Diocesan
5 Diocese — Fathers 1909
6 Fathers — Gregory
7 Gregory — Infallibility 1910
8 Infamy — Lapparent
9 Laprade — Mass
10 Mass — Newman 1911
11 New Mexico — Philip
12 Philip — Revalidation
13 Revelation — Simon Stock 1912
14 Simony — Tournely
15 Tournon — Zwirner

Redaktørene hadde sitt første redaksjonsmøte i lokalene til The Messenger i New York City. Teksten fikk «stempelet» nihil obstat fra en offisiell sensor, Remy Lafort, 1. november 1908 og imprimatur (godkjenning) fra John Murphy Farley, erkebiskopen av New York. I tillegg til hyppige uformelle konferanser og konstant brevveksling, holdt redaktørene 134 formelle møter for å gå gjennom planer, omfang og framgangen i arbeidet. Det hele var ferdig 19. april 1913. Et første supplement ble gitt ut i 1922, senere kom det ni seksjoner med løse blader utgitt av The Gilmary Society mellom 1950 og 1958.

I 1912 ble det gitt et spesialbind, komplett illustrert, til dem som hadde bidratt til å få prosjektet i gang ved tidlig å kjøpe flere sett av encyklopedien.[6]

At Catholic Encyclopedia var i offentlige bibliotek i USA skapte kontroverser. Nativister protesterte og hevdet at dette var i strid med skillet mellom stat og kirke, og de nådde fram med sine protester i Belleville, New Jersey.[7]

Encyklopedien ble senere oppdatert under ledelse av The Catholic University of America og 17-bindsverket New Catholic Encyclopedia ble først publisert i 1967 og igjen i 2002.

Forfattere og kilder

The Catholic Encyclopedia and its makers sier:

The work is entirely new, and not merely a translation or a compilation from other encyclopedic sources. The editors have insisted that the articles should contain the latest and most accurate information to be obtained from the standard works on each subject.

I dette ligger det at «from standard works» vil si at noen av artiklene fra europeiske forfattere som Pierre Batiffol (fransk) og Johann Peter Kirsch (tysk) tidligere hadde blitt utgitt fullstendig eller delvis i Europa, og var blitt oversatt og tilpasset encyklopedien.[8] Blant dem som skrev nye artikler på engelsk var Anthony Maas og Herbert Thurston.

Onlineversjoner

USAs lover om opphavsrett sier at alt som er publisert i USA før 1923 er offentlig eiendom. I 1993, i forbindelse med pave Johannes Paul IIs besøk i Denver for verdensungdomsdagene, bestemte Kevin Knight seg for å starte et prosjekt for å publisere 1913-utgaven av encyklopedien på internett. Knight startet nettstedet New Advent for formålet. Frivillige fra USA, Canada, Frankrike og Brasil hjalp til med transkriberingen. Siden ble lansert i 1995, og i 1997 var arbeidet ferdig.[Volumes 1]

I 2007 publiserte Catholic Answers en vannmerket versjon som vart produsert ved å scanne sidene i originalene.[Volumes 2]

Andre scannede utgaver av encyklopedien finnes på Google Books, hos Internet Archive og Wikimedia Commons. Wikisource har også et transkriberingsprosjekt basert på filene som ligger hos Commons.[Volumes 3]

1922-supplementet til encyklopedien er også offentlig eiendom, og finnes på internett. New Catholic Encyclopedia er også tilgjengelig online på noen biblioteker.

Se også

Referanser

Forklarende noter
  1. ^ «The Catholic Encyclopedia». New Advent. Besøkt 18. oktober 2012.
  2. ^ «Original Catholic Encyclopedia». Catholic Answers. Arkivert fra originalen 20. august 2008. Besøkt 18. oktober 2012.
  3. ^
    Bind Innhold Første gang publisert Wikisource
    (Ufullstendig)
    Internet Archive Google Books Sjefredaktør
    1 Aachen — Assize 1907 Wikisource 1 Internet Archive 1 Google Books 1 Charles George Herbermann
    2 Assize — Brownr Wikisource 2 Internet Archive 2 Google Books 2
    3 Brow — Clancy 1908 Wikisource 3 Internet Archive 3 Google Books 3
    4 Cland — Diocesan Wikisource 4 Internet Archive 4 Google Books 4
    5 Diocese — Fathers 1909 Wikisource 5 Internet Archive 5 Google Books 5
    6 Fathers — Gregory Wikisource 6 Internet Archive 6 Google Books 6
    7 Gregory — Infallibility 1910 Wikisource7 Internet Archive 7 Google Books 7
    8 Infamy — Lapparent Wikisource 8 Internet Archive 8 Google Books 8
    9 Laprade — Mass Wikisource 9 Internet Archive 9 Google Books 9
    10 Mass — Newman 1911 Wikisource 10 Internet Archive 10 Google Books 10
    11 New Mexico — Philip Wikisource 11 Internet Archive 11 Google Books 11
    12 Philip — Revalidation Wikisource 12 Internet Archive 12 Google Books 12
    13 Revelation — Simon Stock 1912 Wikisource 13 Internet Archive 13 Google Books 13
    14 Simony — Tournely Wikisource 14 Internet Archive 14 Google Books 14
    15 Tournon — Zwirner Wikisource 15 Internet Archive 15 Google Books 15
    16 Index 1914 Wikisource 16 Internet Archive 16 Google Books 16
    17 Supplement I (1922) Internet Archive 17 Google Books 17
    18 Supplement II Google Books 18
    19 Supplemental Year Books Supplemental Year Books 1912–1922
Kilder
  1. ^ «The Original Catholic Encyclopedia». El Cajon, California: Catholic Answers. Besøkt 21. juli 2011.
  2. ^ Forordet til Catholic Encyclopedia
  3. ^ «Scan of "Preface"». El Cajon, California: Catholic Answers. Arkivert fra originalen 22. mai 2010. Besøkt 18. oktober 2012.
  4. ^ «The Making of the Catholic Encyclopedia». The Catholic Encyclopedia and its Makers. New York: The Encyclopedia Press. 1917. s. iii–viii. OCLC 748253.
  5. ^ «About». El Cajon, California: Catholic Answers. Arkivert fra originalen 15. september 2010. Besøkt 6. september 2010.
  6. ^ «Celledoor Miscellany: Selected Illustrations from the Catholic Encyclopedia». Celledoor.blogspot.com. 7. juni 2010. Besøkt 4. september 2010.
  7. ^ Separation of Church and State, Hamburger, Philip, Harvard University Press (2002), p. 412.
  8. ^ The Catholic encyclopedia and its makers 1917

Eksterne lenker

Wikisource-logo.svg Wikisource: Catholic Encyclopedia (1913) – originaltekst
Abbed

Abbed (latin: abbas, opprinnelig fra arameisk abba, «far», «munk», jamfør norrønt: abbáti) leder eller en forstander for et munkekloster, og er munkenes åndelige og verdslige leder. En abbedisse er tilsvarende forstanderinne for et nonnekloster. Abbeden velges av klosterets munker, og vigsles til sitt embete. Et kloster som ledes av en abbed eller abbedisse, kalles abbedi.

Agathias Scholastikos

Agathias Scholastikos (født ca 536, død mellom 582 og 594), fra Myrina, en by i Anatolia i den vestlige delen av Lilleasia, var en gresk poet og historikeren bak hva som er hovedkilden for historien om keiser Justinian I den store.

Agathias studerte juss i Alexandria i Egypt, kom tilbake til Konstantinopel i 554 for å fullførte sin utdannelse og praktisere som advokat (Scholastikos). Hans favorittemne var derimot skjønnlitteraturen. Han skrev et antall korte kjærlighetsdikt kalt Daphniaca på episk versemål. Han satte også sammen en antologi av tidligere og samtidige poeter, inkludert seg selv, under tittelen Syklus av nye epigrammer. Agathias var medredaktør av Gresk antologi som har bevart rundt et hundre av hans epigrammer og som viser betydelig smak og eleganse. Han skrev også mindre notater om geografen Pausanias, Periegetes.

Etter at Justinian døde i 565 ble Agathias overalt av sine venner til å skrive en historie om hans egen tid. Dette verket besto av fem bøker, Om regimet til Justinian, som fortsatte historieverket til Prokopios, og i hvis stil som han etterlignet. Denne teksten er den viktigste autoriteten for den historiske epoken 552-558. Den handler om kampene til dn bysantinske hæren under kommando av evnukken Narses mot gotere, vandaler, frankere og persere.

I henhold til Catholic Encyclopedia: «Hans sider oversvømmes i filosofisk refleksjon. Han er dyktig og pålitelig, selv om han samlet sammen sin informasjon fra øyevitner, og ikke som Prokopios i anvendelse av framstående militære og politiske offiserer. Han behager i beskrivelsene av oppførsel, skikker og religion til fremmede folk som han skrev om; den største forstyrrelsene i hans tid, jordskjelv, pest, sult får hans oppmerksomhet, og han feiler ikke å sette inn «mange tilfeldige notiser om byer, borger, og elver, filosofer, og underordnede offiserer». Mange av hans fakta kan finnes andre steder, og han har alltid blitt sett på som en verdifull autoritet for den perioden han beskrev.»

«Forfatteren har en egenstolthet i ærlighet og upartiskhet, men han mangler bedømmelse og kunnskap i faktaene; verket er imidlertid verdifullt fra viktigheten av de hendelser som den behandler», slo Encyclopædia Britannica for 1911 fast. Edward Gibbon, Englands store historiker av Romerriket, satte opp kontrasten av Agathias som «en poet og en retoriker» med Prokopios, «en statsmann og soldat». Kristne kommentarer har merket seg Agathias' overfladiskhet og for å være kristen kun i navnet: «Det er grunner til å tvile på hvor kristen han var, skjønt det synes usannsynlig at han kunne ha vært på den sene dato en ekte hedning», mente Catholic Encyclopedia. «Ingen åpenbar hedning kunne forvente en offentlig karriere under styret til Justinian, likevel var dybden og bredden i Agathias' ikke kristen.»Agathias historieverk er ikke bare en autoritet om historien om Justinians stegning av det nygrunnlagte platoniske (egentlig nyplatoniske) akademiet i Athen i 529, som ofte er sitert som slutten på antikken som historisk epoke. De lærde fra akademiet, som ble spredt til alle kanter, tok med seg så mye av deres bibliotek som de kunne frakte med seg, fant midlertidig tilfluktssted i den persiske hovedstaden Ktesifon, og dro tilbake — under en avtale som garanterte deres sikkerhet og dette utgjør et dokument i historien til den frie tanke — til Edessa, hvor det bare et århundre senere islams soldater overtok den klassiske greske kultur fra antikken, særlig dens vitenskap og medisin.

Agathias historieverk er tilsvarende en viktig kilde for Iran før landet ble underlagt islam, om enn i en meget summarisk form: «vår tidligste faktiske bevis på Khvadhaynamagh-tradisjonen» som senere utgjorde grunnlaget for Firdausis Shahname og ga mye av det iranske materialet for al-Tabaris Historie.

Andre juledag

Andre juledag, den 26. desember, er en helligdag i den kristne kalenderen.

Den kalles i vestlig tradisjon også for Stefanusdagen, fordi festen for Stefanus, som regnes som kirkens første martyr, feires denne dagen. Stefanus var diakon, og hadde fått i oppdrag av apostlene å dele ut mat blant menighetens fattige. Ifølge Apostlenes gjerninger 7,59 ble han falskt anklaget og dømt til døden ved steining.

Apside

Se også Apsis (astronomi).

Apside eller apsis (fra gresk hapsis, «runding»; til norsk fra fransk abside, fra latin absida) er en halvsirkelformet (også polygonal og firkantet) utvidelse av en bygning. I romersk arkitektur kalt exedra. Som oftest har tilføyelsen også et hvelv formet som en halvkuppel. Apsis vender alltid mot øst.

I tilknytningen til kirkearkitektur er det generelt navnet gitt til stedet hvor alteret er plassert eller hvor presteskapet har seter. En apsis er tidvis også funnet i en jødisk synagoge, eksempelvis Maoz Haim-synagogen fra 200-tallet e.Kr. i nordlige Israel. Den ble brukt i den antikke romerske basilikaens kortvegg. I kirkearkitekturen er den brukt som koravslutning og plass for alteret. Apsis er adskilt fra hoveddelen av kirken med transept, et latinsk begrep, sammensetningen av trans + sept, som bokstavelig betyr «på den andre siden av skranke».

Arkitekturåret 1313

Arkitekturåret 1313 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1313.

Arkitekturåret 1364

Arkitekturåret 1364 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1364.

Barnemordet i Betlehem

Barnemordet i Betlehem beskrives i Matteusevangeliet, kapittel 2, vers 16-18:

Da Herodes forsto at vismennene hadde lurt ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle gutter i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:

I Rama høres skrik,

gråt og høylytt klage:

Rakel gråter over barna sine

og vil ikke la seg trøste.

For de er ikke mer.

Herodes den store slo i hjel barna for å få tatt Jesus av dage, han som ifølge de vise menn og Mika ville bli en stor hersker – og dermed en konkurrent til Herodes. Han slo også i hjel flere medlemmer av sin egen familie av samme grunn.

Det beskrives nærmere at denne hendelsen foregikk i området rundt Betlehem og i selve Betlehem, som sannsynligvis var en svært liten landsby. Den bysantinske liturgien forteller om 14.000 drepte barn og en tidlig syrisk liste over helgener sier at det var 64.000, mens forfattere fra middelalderen angir opp til 144.000 ofre. Den engelskspråklige romersk-katolske encyklopedi Catholic Encyclopedia sier at dette antallet sannsynligvis er overdrevet, og at i en by på Betlehems størrelse ville bare mellom seks og 20 barn ha blitt slått i hjel.

Bibelens kanon

Bibelens kanon er den samling av bøker i Bibelen som regnes av troende som hellige. Noen mener de er inspirert av Gud, og noen mener de er Guds ord. Den protestantiske bibelen har 66 bøker som utgjør Det gamle testamente (De hebraiske og arameiske skrifter) og Det nye testamente (De kristne skrifter). De romersk katolske biblene har også med De deuterokanoniske bøkene.

Ciborium

Ciborium har to betydninger:

Ciborium kan være en baldakin over et alter som er båret av fire søyler. I gresk-ortodokse kirker er den ofte formet som en kuppel.Ciborium brukes også om et kar som ofte har fot og lokk der en oppbevarer det konsekrerte nattverdsbrødet (Kristi legeme). Ciboriene benyttes i katolske, anglikanske og beslektede kirker ved oppbevaring eller utdeling av nattverden. Ciboriet er nesten alltid kalkformet, men med lokk. Den er imidlertid noe mer rund enn en vanlig konisk kalk.Ciboriet blir som regel satt i tabernakelet, men tas frem til nattverdsutdelingen dersom de konsekrete nattverdselementer som får plass på en patene ikke vil strekke til. Det kan også bringes med til sykekommunion, skjønt da er det langt mer vanlig å medbringe en mindre beholder ved navn pyx.

Erkeengel

Det bibelske uttrykket erkeengel betyr «den øverste engel», eller «overengelen». Uttrykket forekommer kun i Det nye testamente i Bibelen, og selv der bare to ganger, i begge tilfeller i bestemt form entall: «erkeengelen». Det er bare én engel som blir direkte omtalt som erkeengel i Bibelens kanon – nemlig erkeengelen Mikael. Erkeenglene har en sterk posisjon i den katolske kirkes hagiografi og liturgi.

Karmelittordenen

Karmelittordenen (latin Ordo Fratrum B. Mariae V. de Monte Carmelo, «Brødreordenen av den salige jomfru Maria av Karmelberget», forkortes O.C. og O.C.Carm) er en katolsk orden.

Den ble grunnlagt mot slutten av 1100-tallet av eremitter på Karmelberget. De hadde reist en liten kirke viet til jomfru Maria, og tok navn etter kirken. Imidlertid er de historiske nedtegnelsene om dens opprinnelse usikre. Klosterregelen de tok ble skrevet omkring 1208 av den hellige Albert av Jerusalem, som var latinsk patriark av Jerusalem. Den hellige Berthold av Karmelberget har tradisjonelt vært assosiert med grunnleggelsen av orden, men få klare nedtegnelser av den tidlige karmelittiske historie har overlevd, og dette er mest sannsynlig en senere ekstrapolering av hegiografere (helgenbiografer).Opprinnelig mente brødrene å leve som eremitter på øde steder. På grunn av uroen i Det hellige land måtte de flykte til Europa, og de begynte å slå seg ned i byer og spise i fellesskap. De begynte også å preke for legfolket og å ta imot almisser.

På 1300-tallet begynte noen kvinner å leve etter regelen, og i 1432 ble den andre orden, kvinnegrenen, godkjent. Det finnes også en tredje orden.

Ordensdrakten er hvit med brunt skapular.

Malakis bok

Malaki (hebraisk: מַלְאָכִי – Malʾāḵî; i bibeloversettelsen fra 1930 Malakias) er den siste av bøkene i Den hebraiske Bibelen og i Det gamle testamentet, og således også den siste av de mindre profetene. Boken forteller om uttalelsene fra profeten Malaki, om israelittene etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon og hvordan enkelte fikk kritikk for dårlig oppførsel. Blant annet blir noen kritisert for å bære fram dårlige ofre i tempelet. Malaki profeterer at Elia skal vende tilbake, en tradisjon som oppfattes forskjellig i kristendommen og i jødedommen; Elias tilbakekomst blir sett på som en framtidig hendelse av jødene, mens de kristne anser Johannes Døperen for å være den Elia som skulle komme.

Maximus bekjenneren

Maximus bekjenneren, også kjent som Maximus teologen og Maximus av Konstantinopel, (sannsynligvis født i 580, død 13. august 662) var en kristen munk, teolog og forfatter. I sine yngre dager var han en offentlig tjenestemann som gjorde tjeneste for den bysantinske keiseren Herakleios, men han ga opp livet i politikken og gikk i kloster.

Maximus flyttet til Karthago, studerte flere nyplatonske forfattere, og ble selv en anerkjent forfatter. En av vennene hans gav uttrykk for den kristologiske læren som kalles for monoteletismen, og Maximus ble på den måten dratt inn i kontroversen rundt dette temaet. Maximus støttet den kalkedonske posisjonen, at Jesus hadde både en guddommelig og en menneskelig vilje. For den store innsatsen han la ned i denne kampen blir han æret både i østlig og vestlig kirkelig tradisjon. Posisjonen Maximus tok, gjorde at han ble sendt i eksil. Men dette var bare en kort tid før han døde. Teologien hans ble derimot tatt opp av det tredje konsilet i Konstantinopel, og han ble regnet som helgen kort tid etter sin død. Han blir i dag feiret enten 13. august eller 21. januar alt etter hvilken kalender man bruker.

Tidlig kristendom

Tidlig kristendom, også kalt for «oldkirken», eller «den gamle kirken», er en betegnelse på kristendommens eldste tid, fra den uformelt ble dannet og fram til den ble etablert. Denne tiden dekker løselig tre århundrer, fra 100-tallet til 300-tallet e.Kr., mellom Jesus Kristus’ korsfestelse (ca. år 26-36 e.Kr.) og fram til det første Konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.

Siden 1800-tallet har historikere lært mer om de tidlige kristne samfunnene da hverken ritualene, de bibelske tekstene, eller innholdet av troen var helt fastlagt. Tidligere tekster av betydning er blant annet Didache eller De tolv apostlenes lære (fra 100-tallet, men bevart i kopier fra 1800-tallet) og Tomasevangeliet (i to manuskripter som er datert så tidlig som mellom 200 og 340), en samling sitater av Jesus som ikke lenger betraktes som et gnostisk skrift.

Visdommens bok

Visdommens bok eller Salomos Visdom er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamente. Boken tilhører visdomslitteraturen, og foregir å være skrevet av kong Salomo.

Vitenskapsåret 1212

Vitenskapsåret 1212 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1212.

Vitenskapsåret 1234

Vitenskapsåret 1234 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1234.

Vitenskapsåret 1265

Vitenskapsåret 1265 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1265.

Vitenskapsåret 1331

Vitenskapsåret 1331 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1331.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.