Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder «kobberalderen») og jernalderen. Bronsealderen begynte da menneskene gikk over fra å lage sine verktøy av stein (som i steinalderen) til å lage noen av dem av bronse. Bronsealderen ble avløst av jernalderen da jern ble tatt i bruk som viktigste materiale for verktøy og våpen.

Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.

Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. Denne oppdelingen kalles treperiodesystemet. I andre deler av verden inklusivt større deler av Afrika sør for Sahara har utviklingen tatt andre retninger og andre klassifiseringssystem blir benyttet.

Klimatisk var bronsealderen relativt mild, særlig i Europa. Det var gode tider for jordbruk og langveis handel vitner om økte overskudd i bonde- og landsbysamfunnene. Oppfinnelsen av hjulet kan ha vært en konsekvens av bronsealderen, det ble brukt både til produksjon av keramikk og til transport av mennesker og varer. Vogner spiller en viktig religiøs rolle i Norden og Sentral-Europa i bronsealderen.

Bronze age weapons Romania
Våpen og smykker fra bronsealderen og den eldre jernalderen.

Innledning

Bronsealderen var en tid da en ny elite, svært dyktige håndverkere og spesialister og et helt nytt og mer hierarkisk samfunnssystem vokste fram. Det var i denne tiden de første egentlige statene oppsto. Mange arkeologer har ment at stater oppstod med jordbruksrevolusjonen, men i Asia oppstod de første virkelige statene først etter bronsealderen, gjerne 3-4 000 år etter at jordbruket ble innført. I Europa gikk det enda lengre tid – her oppstod de første virkelige stater først omkring 1000-500 f.Kr., det vil si i jernalderen, 5 000 år etter at jordbruket ble introdusert.

Den nye samfunnsmessige lagdelingen i bronsealderen ble understøttet av nye religioner og ny religiøs makt. Det som utmerker denne tiden var betydningen av langvarige reiser og handelsforbindelser, i alle fall sammenlignet med den tidligere perioden, den neolittiske perioden eller bondesteinalderen. Nye guder kom til og gamle guder ble redefinert. Guder for krig, for håndverk, for reiser og lignende oppsto. Reisene medførte at ulike forestillinger fikk spredning over et stort område. Denne forestillingsverden kan blant annet studeres i historier som for eksempel eposet om Gilgamesj, Iliaden og Odysseen, og de keltiske sagnene som ble skrevet ned langt senere.

Region Tidsperiode Eksempel på kultur
Norden 1700 – 500 f.Kr. Nordisk bronsealder
Sentral-Europa 2200 – 950 f.Kr. Urnemarkskulturen
Hellas 3000 – 1100 f.Kr. Minoisk kultur
Midtøsten 3500 – 1100 f.Kr. Uruk-kulturen
Sydøst-Asia 2100 f.Kr. – 200 f.Kr. Ban Chiang
Kina 2100 – 770 f.Kr. Anyang under Shang-dynastiet

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Norden 1700 f.Kr. I Norge regnes bronsealderen fra 1700-500 f.Kr., da den avløses av jernalderen.

På grunn av de fåtallige funnene antar man at bronsen i begynnelsen stort sett ble brukt til smykker og andre pyntegjenstander, særlig siden tinn på den tiden var så vanskelig tilgjengelig. En årsak til fåtallige funn kan også være at disse kostbarhetene rett og slett ble passet spesielt godt på. I tillegg til at råmaterialene var kostbare så krevde selve bronsestøpingen mye kunnskap. Derfor var det nok bare de mektigste familiene som var i besittelse av smykker og våpen av bronse.

Opprinnelse

Når og hvor bronsen ble oppdaget er omdiskutert, og det mest sannsynlige er at bronse ble oppdaget uavhengig av hverandre på flere steder. Det tidligste kjent tinn-bronse er fra det området som nå er Iran og Irak og dateres tilbake til slutten av 3000-tallet f.Kr., men det har blitt hevdet at man har funnet spor av tinn-bronse på 4000-tallet f.Kr. i Thailand. Arsenikkbronse ble laget i Anatolia og på begge sider av Kaukasus ved begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. Noen forskere daterer noen gjenstander av arsenikkbronse til maykopkulturen i nordlige Kaukasus og i sørlige Russland så tidlig som på 3000-tallet f.Kr., noe som vil gjøre funnene til de eldste kjente, men andre forskere daterer den samme maykop-gjenstandene til 2000-tallet f.Kr.

Midtøsten og det østlige middelhavsområdet

Bronsealderen i Midtøsten er delt inn i tre hovedperioder (datoene er tilnærmete):

Periode Eksempel på kultur Forkortelse
Tidlig bronsealder Ca 3500-2000 f.Kr. EBA
Midtre bronsealder Ca 2000-1600 f.Kr. MBA
Sen bronsealder Ca 1600-1200 f.Kr. LBA

Hver hovedperiode kan bli delt inn i kortere underkategorier som EB I, EB II, MB IIa etc.

Minoan copper ingot from Zakros, Crete
Støpeblokk av kobber fra bronsealderen funnet på Kreta.

Bronsealderen i Midtøsten og i det østlige middelhavsområdet ble preget av perioder av sentralisering og desentralisering. Dog var den politiske og økonomiske grunnen bystater og disses regionale områder. I visse perioder ble områder kontrollert og sentralisert av en dominerende by eller herskerfamilie.

Den første var Uruk og dennes urbanisering skjedde i begynnelsen og midten av 3000-tallet f.Kr. Deretter kom området til å bestå av konkurrerende bystater hvor kontrollen over større områder bare kunne opprettholdes i løpet av kortere tid. Etter denne tiden kom en tid med politisk sentralisering som begynte med Sargon av Akkad. Deretter var det igjen konkurrerende bystater som kriget om makten. Denne perioden ble etterfulgt mellom ca. 1500 f.Kr. til 1200 f.Kr. av Mykene i dagens Hellas, hettittene i dagens Tyrkia, Assyria, Babylonia og Egypt. Disse statene hadde en nedgangsperiode i løpet av 1200-tallet f.Kr., noe som resulterte i folkevandringer og uår.

Mellom hver periode av sentralisering og desentralisering ble etterfulgt av en tid med krise og krig, invasjoner fra ulike stammer og etterfølgende ødeleggelser av byene. En del av disse krisene kan forbindes til klimaforandringer, eksempelvis de forandringer som skjedde rundt 2300 f.Kr. og tilsvarende da Uruk kollapset rundt 3000 f.Kr. med folkeforflytninger som resultat.

I løpet av hele bronseperioden kan man skimte en større evne til å kontrollere territorier og til å kreve tributter og skatter. I begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. finnes det store områder i bystatene av frie jordbrukseiere utenfor byenes kontroll mens det i slutten av 2000-tallet f.Kr. hadde bystatene full kontroll over undersåttene.

Privatiseringen økte i løpet av 2000-tallet f.Kr. i Mesopotamia, spesialisering og selvstendige handelsmenn organisert i familieforetak og laug ble utviklet parallelt med Midtøstens bystater og man kan se selvstendige handelsforetak fra begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. bli stadig mer tydelig i de arkeologiske funnene i karavanerutene mellom Assur og Kanesh.

Balansen mellom tempel og palass-samfunnet og den private foretaksvirksomheten av frie bønder, håndverkere og slaver ble endret gradvis over tid. En følge av denne var at skyldsettingen hos privatpersoner økte og ettersom staten ikke lenger utjevnet all skyld som man av tradisjon hadde gjort tidligere innebar det at mennesker flyttet til andre områder og land. Bystatene var således multietniske og flere språk ble talt av beboerne, fra handelskoloniene til innvandrede grupper som håndverkere, handelsmenn, bønder og soldater. Disse kom i bestemte perioder til å dominere og tok over når statene var på nedgang. Hurritter i det nordligere Mesopotamia og Syria, kassitter i Babylonia og hyksoser i Egypt er eksempler på dette. Lojaliteten lå ikke i det etniske eller til et bestemt språk, men hos kongen i bystatene. Det er en av forklaringene til det enorme kontaktnettet som ble utviklet i Eurasia i løpet av bronsealderen.

Lederskaper var teokratisk og lederne hadde en direkte forbindelse til gudene. Kongene gjennomførte ritualer som om de var guder og guder kunne stundom være mennesker. Stilen og ritualene varierte, men båndene mellom gud og lederskapet var sterke. Handel, reiser og esoterisk kunnskap var en integrert del av maktutøvelsen.

Den egeiske bronsealder

På 2000-tallet f.Kr. oppsto det rike bysamfunnet i Lilleasia og det egeiske området som ble en forutsetning for videre spredning av bronse til resten av Europa. På Kreta vokste den minoiske kulturen fram og hadde sin storhetstid rundt 2000 f.Kr. og fra ca. 1600 f.Kr. ble tyngdepunktet flyttet til det greske fastlandet og til Mykene.

Kobber og tinn eksisterer sjelden i samme område. Den egeiske kulturens bronsealdersivilisasjonen etablert et langtrekkende nettverk som importerte tinn og trekull til Kypros hvor kobber ble utvunnet, og således kunne legeres med tinn for å produsere bronse. Bronsegjenstander ble deretter eksportert vidt omkring og stimulerte også annen handel. Isotopiske analyser av tinn i noen bronseredskaper fra middelhavsområdet, har indikert at noe kom fra så fjerne steder som Cornwall. Den minoiske sivilisasjon med sentrum i Knossos synes å ha koordinert og beskyttet denne bronsealderhandelen.

Hvordan bronsealderen sluttet i denne regionen, blir fortsatt forsket på og diskutert. Det finnes klare hentydninger til at flere minoiske vasallstater miste store andeler av sin respektive befolkning på grunn av ekstreme sultkatastrofer og/eller pest. Den minoiske kulturens kornlager, som befant seg i området nord for Svartehavet, mistet også brått store deler av befolkningen, slik at eksporten derfra avtok.

Andre teorier har vendt blikket mot Knossos. Vulkanutbruddet på øya Santorini (Thera) i Egeerhavet, kun 65 km nord for Kreta, skjedde på denne tiden. Noen forskere har spekulert i om en tsunami eller flodbølge etter vulkanutbruddet ødela viktige byer på Kreta. Noen har ment at flodbølgen ødela den kretiske flåten i havnene på Kreta og at sivilisasjonen således mistet sitt militære overtak. Uansett synes det som om at de viktigste byene på Kreta brant og ble ødelagt en gang rundt 1450 f.Kr. og at den mykenske sivilisasjonen tok over. En teori er at jernredskaper ble vanligere. Slik mistet tinnhandelen sin betydning. Uten avsetning på tinn ble de minoiske koloniene utsatt for katastrofer som tørke, sult og krig, eller en kombinasjon av disse faktorer, som det minoiske riket ikke hadde noe å stille opp mot.

Sentral-Europa

Kunnskapen om metall bredte seg gradvis over hele vestlige Asia og Europa, men det tok mer enn 2 000 år før kobber og bronse var alminnelig utbredt. Kobber forekommer sjeldent, og tinn enda mer sjeldent. En fordel med bronse i forhold til redskaper av stein var at når bronseredskapene ble skadet kunne de smeltes om og bli nye redskaper eller våpen.

Antagelig reiste etter hvert smeder rundt i hele Europa og tilbød sin imponerende kunnskap. Omkring 2500 f.Kr. brukte man kobber som strakte seg fra Portugal og Danmark i vest til Pakistan i øst. Tusen år senere var man gått over til bronse i de samme områdene, men da var allerede et nytt metall, jernet, i sin begynnelse i Lilleasia.

Únéticekulturen er den tidligste bronsealderskulturen i Sentral-Europa, dateres til omkring 2400 – 1800 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter et gravfelt i Tsjekkia. Kulturen har mindre undergrupper som kulturene i Straubingen, Adlerberg og Hatvan. Noen svært rike gravfelter, som en lokalisert i Leubingen med gravgaver i gull, peker på at et økende sosialt hierarki var allerede til stede i Únéticekulturen. Samlet var likevel gravplasser sjeldne og av liten størrelse i denne perioden.

Únéticekulturen ble etterfulgt av høygravskulturen i den midterste bronsealderen (1600 f.Kr. -1200 f.Kr.), karakterisert av store, kollektive gravhauger. I østlige Ungarn så den tidlige bronsealderen begynnelsen på mako-kulturen, fulgt av ottomány-kulturen og gyulavarsánd-kulturen.

Den sene bronsealderens urnemarkskultur (1300 f.Kr. – 700 f.Kr.), er navngitt etter dens gravskikk med å kremere. Den inkluderer kulturer i østlige Tyskland og Lausenitz-kulturen i Polen (1300 f.Kr. – 500 f.Kr.). Det vokste fram viktige gruve- og produksjonssentra med stor produksjon for eksport til hele Europa. Alpene var et viktig gruve- og produksjonsområde, mens mye av bronsefunnene i Danmark fra urnegravtiden skriver seg fra et intensivt produksjonsområde i det nordlige Ungarn.

Store deler av bronsealderen var klimatisk sett relativt varm og tørr, og løvskog med hassel og varmekjære trær vokste så langt nord som Finland. I bronsealderen ble mye av Sentral-Europa uthogd og det åpne bondelandskapet over store områder oppstod. I den sene bronsealderen, fra omkring 1.200 f.Kr, var det en betydelig befolkningsvekst i Europa og sterkere konsentrasjon av jordbruk, bosettinger, befestede borger og hødvingemakt i hele Sentral-Europa. De befestede stedene fikk gradvis mer makt, de beskyttet handelen og skrev etterhvert ut skatter og avkrevde militærtjenestene fra bondebefolkningen. Ved overgangen til jernalderen utviklet det seg befestede, meget store landsbyer med palisader og forsvarstårn, slik som Biskupin i Polen.

Den sentraleuropeiske bronsealderen ble etterfulgt av jernalderen og hallstattkulturen, omkring 700 f.Kr. – 450 f.Kr. Den forbindes med kelterne, men vi snakker fortsatt ikke om egentlige statsdannelser i Sentral-Europa selv på denne tiden.

Storbritannia og Irland

Solvogn
Noe av det mest spektakulære som er funnet fra Bronsealderen er solvognen funnet ved Trundholm i Danmark.

De britiske øyer er det antatt at bronsealderen varte fra rundt 2100 f.Kr. til 700 f.Kr. Innvandring brakte nye befolkningsgrupper til øyene fra kontinentet. Nyere isotopiske undersøkelser av tannemaljer i bronsegraver rundt Stonehenge indikerer at en del av de nye folkene kom fra områder rundt dagens Sveits. Traktbegerkulturen viste en annen oppførsel enn de tidligere neolittiske folkene og det kulturelle skiftet var markant. Sammensmeltingen av de ulike folkene gikk antagelig fredelig for seg.

En rik kultur utviklet seg i Wessex i sydlige England. På samme tid var det klimaendringer og hvor det tidligere var varm og tørt ble det mye våtere, noe som tvang befolkningen vekk fra lettforsvarte befestninger i de høyereliggende områdene og ned i dalene hvor det var mer fruktbart. Store kvegfarmer utviklet seg på lavlandet, noe som bidro til økonomisk vekst, men også nedhogging av skogsområdene.

Deverel-Rimbury-kulturen begynte å komme til syne i den siste halvdelen av den midterste bronsealderen, ca. 1400 f.Kr. – 1100 f.Kr. Cornwall var en betydelig leverandør av tinn, for det meste til Vest-Europa, og kobber utvunnet av gruver som Great Orme i nordlige Wales. Sosiale grupper synes å ha inngått i et stammesystem, men med voksende kompleksitet og hierarki. De tidligere fellesgravene ble individuelle.

Bronsealderen på Irland er spesielt karakterisert av det relativt store antallet av gravhauger.

Bronsealderen i Norden

Bronse-Lurer-Danmark
Bronselurer oppdaget i 1797 i Brudevælte, Danmark.

Bronsealderen i Skandinavia deles i to faser:

  • Eldre bronsealder (1700-1100 f.Kr.)
  • Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)

I nordlige Tyskland, Danmark, Sverige og til dels også Norge lagde bronsealderens beboere mange distinkte og vakre gjenstander, eksempelvis paret med lurer som ble oppdaget i 1797 i Danmark. Urindoeuropéisk kan ha nådd frem til det nordlige Europa og Norden en gang rundt 2000 f.Kr, og ble opphav til de fleste européiske språk som snakkes i dag.

Omtrent samtidig med antatt spredning av det urindoeuropéiske språket, begynte en vidtrekkende handel, og det ble importert tinn helt fra Cornwall. Fra omkring 1700 f.Kr. fantes det en selvstendig skandinavisk bronsealderkultur, med Danmark som et sentralt bindeledd. Kobber og tinn ble for det meste betalt med rav og skinn. Skinnene byttet handelsmennene til seg mot blant annet flint i Norge. Rav var etterspurt så langt unna som i Egypt. Vi vet ikke hvorfor skandinavene selv unnlot å bruke det til f.eks smykker.

Tidligere mente flere arkeologer at Norge i liten grad hadde noen bronsealder, men at steinalderen i virkeligheten fortsatte med noen få metallgjenstander til pynt. Bosetningen ble antatt å ha ligget langs raene, der jorden er fruktbar og godt drenert. Slettene med leirete jord ble regnet som umulige å dyrke med ard. Men under utvidelsen av E6 i Østfold til firefelts motorvei i 2003-6, fant man rester etter langhus på Stensrød ved Svinesund. Leirslettene ble altså dyrket opp også i bronsealderen, og byggeskikken viser at folk i Østfold levde som bronsealderbøndene på kontinentet.[1]Solberg gård i Sarpsborg kommuneble det under E6-utgravningen i 2004/5 oppdaget et femten meter langt langhus med en indre stolperekke til å bære taket. (I yngre bronsealder ble et treskipet hus vanlig, med to stolperekker som delte boplassen inn i tre områder.) Reisverket var av tømmer, med vegger flettet av kvist og halm, klint tett med en blanding av leire, strå og kumøkk.[2]

Bronsens utbredelse i Norden skyldtes sannsynligvis at det pågikk en form for organisert handel, og den må ha vært styrt av en mektig overklasse, for det kan ikke ha vært billig å utruste de lange sjøturene som denne handelen krevde.

Se også

Referanser

  1. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 160)
  2. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 27)

Litteratur og fotnoter

  • Hall, David (1994): «Fenland survey: an essay in landscape and persistence» in Hall, David & Coles, John: English Heritage, London. ISBN 1-85074-477-7.
  • Waddell, J. (1998): The Prehistoric Archaeology of Ireland. Galway.
  • Eogan, G. (1983): The Hoards of the Irish Later Bronze Age. Dublin

Eksterne lenker

Portaler: Arkeologi | Historie

Bronsealderen i Norge

Bronsealderen i Norge er perioden fra ca. 1700 f.Kr.–500 f.Kr. kan deles i 6 perioder: Eldre bronsealder I til III, og yngre bronsealder IV til VI.

Eldre bronsealder (1700-1100 f.Kr.) (Per. I. 1700-1500 f.Kr. Per. II. 1500-1300 f.Kr. Per. III. 1300-1100 f.Kr.)

Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.) (Per. IV. 1100-900 f.Kr. Per. V. 900-600 f.Kr. Per. VI. 600-500 f.Kr.)

Flint

Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. I dette tilfellet er det av kvarts og kalsedon i mikroskopiske krystaller. Flint er meget hardt, 7 på Mohs skala, og har tilnærmet amorf krystallstruktur. Flint dannes ved kompliserte prosesser i krittavleiringer. Der opptrer den som knoller, ofte i særskilte lag, og kan være sort, grått, gulaktig eller rødbrunt av farge, med en lysere overflate. I Skandinavia finnes flere varianter. Senonflint er nesten svart av farge, med blank, glassaktig overflate. Den finnes bl.a. i nordre del av Jylland. Danienflint er grå og med litt grovere struktur enn senonflinten, finnes i midtre del av Jylland, på Sjælland og i Skåne. I østre del av Skåne og i Blekinge finnes kristianstadflint som er grå med hvite prikker. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor den er kommet med drivis sørfra i istidene og senere.

Flint egner seg for tilhugging («knapping», eller «knakking»). Den har spaltningsegenskaper som likner på glass, og kan som dette spaltes i stykker med svært skarpe kanter. Flint ble i steinalderen og langt opp i bronsealderen brukt til en mengde forskjellige redskaper og våpen. Den beste flinten fantes på Østlandet. Langs strendene i Danmark og Skåne lå mengder av flint som storbreen rev løs fra kalkleiene i istiden, og som sjøen senere anriket i strandbeltet. Når vannet frøs på, drev flint med isflak nordover til Norge. På visse strandterrasser langs Oslofjorden fant arkeologen Erling Johansen fra 0,5 % til 2 % flint. Han har også påvist gropene der steinalderfolkene grov ut flint. Mellom Bohuslän og Lista ligger disse runde gropene i en meters dybde i kompakte lag med rullestein. Noen flintgruver må ha vært brukt langt inn i bronsealderen, siden strandvollen det er snakk om, først ble tørrlagt da. Nordmenn må ha gravd etter flint i minst seks tusen år, og det er funnet flint fra kysten mer enn 150 km inne i landet, i Telemark og Hallingdal.Når arkeologer graver ved helleristningsfelt, er avslag av flint og kvarts blant de aller vanligste funnene. Når biter av flint eller kvarts slås sammen, oppstår det nemlig lysglimt, og trolig har bronsealderens presteskap hatt slike lysglimt som et innslag i sine nattlige religiøse seremonier foran helleristningene.Etter hvert ble flinten også brukt som fyrtøy til å gjøre opp ild, og i flintlåser på gevær fra 1600- til 1800-tallet.

Forhistoriske pelehus i Alpene

De forhistoriske pelehusene i Alpene representerer en byggeskikk og levemåte fra yngre steinalder og bronsealderen, som var utbredt i flere deler av Alpene, langs elver, sjøer og våtmarker.

Et utvalg på 111 slike pelehus ble i 2011 oppført på UNESCOs verdensarvliste som ett samlet objekt, hvorav femtiseks ligger i Sveits. Forøvrig er husene å finne i Frankrike, Tyskland, Italia, Slovenia og Østerrike. Bare noen av lokalitetene er arkeologisk undersøkt. Ved oppføringen på verdensarvlisten ble det lagt vekt på at husene og byggeskikken representerer en interessant tilpasning til naturen, og at stedene representerer en viktig kilde til kunnskap om tidlige jordbrukssamfunn i regionen.

Glass (materiale)

For andre betydninger av ordet, se Glass

Glass er et materiale som vanligvis er gjennomsiktig, sterkt og ikke spesielt reaktivt, og på grunn av dette har mange bruksområder. Glass brukes for eksempel i vinduer, til å drikke av, til oppbevaring av væsker og matvarer, og innen kjemi. Glass har alltid vært betraktet som et vakkert materiale og derfor vært mye brukt til kunsthåndverk og kunst. Fremstilling av glass var begynt allerede i Mesopotamia i bronsealderen for snart fem tusen år siden, men da mest som fargede glassperler. Romerne hadde en betydelig glassproduksjon, spesielt av drikkekar og prydgjenstander, men ennå ikke glass til vitenskap, briller eller teleskoper. Romerske glassvarer er funnet i mange graver fra romersk jernalder i Norge.

Vanlig glass består av kiseloksid (SiO2) som også bygger opp kvarts og sand. Kiseloksidet smelter ved 2 000 grader celsius. Normalt skjelner vi mellom faste og flytende stoffer, men glass er faktisk begge deler, både – og. Vanlig vindusglass blir lagd av sand, soda og kalk som smeltes sammen ved cirka 1500 grader celsius. Etter at den flytende glassmassen er avkjølt, størkner den, men i motsetning til mange andre materialer skjer det uten at molekylene i glasset blir låst fast i et krystallgitter. Vi kan derfor godt betrakte glass som en underavkjølt væske. Men det er en meget stabil væske, for selv om molekylene ligger hulter til bulter, endres strukturen i glasset praktisk talt ikke.

Gravhaug

En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted, gjerne anlagt som et monument eller minnesmerke over den eller de som døde. Gravstedet kan inneholde flere graver. Det er vanlig med en primærgrav i sentrum av haugen, og det kan være satt ned sekundærgraver lenger opp i haugen. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug rund i grunnplanet, og kalles da en rundhaug. Avlange hauger, gjerne ovale i grunnplanet, kalles langhauger. Det finnes også flere varianter. En av de mest spesielle er de trekantede treuddene.

I bronsealderen var det vanligst med gravrøyser av stein, mens de fleste gravhaugene i Norge er fra jernalder og vikingtid. Den 15 meter høye Raknehaugen i Ullensaker i Akershus fylke regnes som en av de største gravhaugene i Nord-Europa.

Gravrøys

Gravrøyser er graver som, i motsetning til gravhauger, i sin helhet består av stein uten synlig innblanding av jord. De kan ha en toppet eller hvelvet profil, og grunnflaten kan være rund, oval, trekantet eller avlang. Gravrøysene er kjent fra yngre steinalder til sen vikingtid. Gravrøyser finnes mange steder i Norge, for eksempel på Refsnes i Rissa.

Hallstattkulturen

Hallstattkulturen er en av de viktigste periodene i europeisk bronsealder. Perioden har fått sitt navn etter de rike funnene fra Hallstatt i Østerrike.

Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tids- eller utviklingsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap i et samfunn. Jernalderen ble innledet på ulike tidspunkt i Midtøsten, Egypt, Kina og Europa. I Norge begynte jernalderen omkring 500 f.Kr., mens de tidligste sporene av jernutvinning, i Midtøsten, går betydelig lengre tilbake.

Som epoke er jernalderen den tid, i henhold til den danske arkeolog Christian Jürgensen Thomsens treperiodesystemet, som kom etter bronsealderen, og ble fulgt av kronologisk progresjon av middelalderen, hvor jernalderen ble avsluttet en gang rundt 500 e.Kr. Den tidlige perioden, de første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr. er kjennetegnet av en utstrakt bruk av jern eller stål. Tilpasningen av et slikt materiale er karakterisert med andre endringer i samfunnet, blant annet ny jordbrukspraksis, religiøse forestillinger og kunstneriske stiler. Jernalderen som et arkeologisk begrep indikerer forholdet til sivilisasjon og kultur til et folk som benyttet seg av jern for redskaper og våpen.

De tidligste periodene av jernalderen er karakterisert av former av redskap og verktøy, våpen, personlige dekorasjoner og keramikk, og dessuten av ulike systemer for dekorativ design som i seg selv adskilte seg fra de i bronsealderen. Arbeidet til smedene var å hamre jernet til en hensiktsmessig form, og som en nødvendighet ble forskjellig fra deres forgjengeres redskaper i bronse som ble støpt i en form. Gradvis endret jernredskapene seg også i dekorasjonen, som i bronsealderen hovedsakelig besto av en gjentagelse av rektangulære mønstre, ved å gi plass til et system av krumlinjete og flytende formgivning. Begrepet jernalder har lav kronologisk verdi ettersom ikke alle områder i verden kan passes inn i treperiodesystemet. Eksempelvis er det områder, som øyer i Stillehavet, det indre av Afrika, og deler av Nord- og Sør-Amerika hvor folk og sivilisasjoner har gått direkte fra bruk av stein som material for redskaper til jern uten å ha benyttet bronse.

Lur

Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen. Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagt parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker. Den andre typen er neverluren eller langluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.

Megalittiske monument

Megalittiske monument er steinsettinger fra steinalderen og den eldre vesteuropeiske bronsealderen, vanligvis oppført av en eller flere store megalitter. De fleste megalittiske monumenter er graver, som for eksempel dysser, ganggraver eller hellekister.

Mange megalitter har antagelig hatt til hensikt å bidra til å bestemme viktige astrologiske hendelser som datoer for solverv og jevndøgn (se arkeologisk astronomi). Skålmerker på megalitter har antagelig representert stjerner og således benyttet for å vise stjernehimmelens orientering ved hjelp av megalittmonumentet.

Metall

Andre betydninger: Musikksjangeren Heavy metal

Metall er en fellesbetegnelse for metalliske grunnstoffer eller legeringer av disse.

Metaller kan ha forskjellige egenskaper. Wolfram er ekstremt hardt og har et veldig høyt smeltepunkt. I motsetning er kalium veldig mykt, kan formes med hendene, og smelter ved 63,38 grader celsius. Kvikksølv er det eneste kjente metallet som er flytende ved romtemperatur. Metaller generelt gjenkjennes ofte ved den metalliske glansen.

At metaller har vært svært viktige for menneskenes utvikling, ser man i metallnavnene på tidsaldre som jernalderen og bronsealderen.

En legering er en blanding av ulike grunnstoffer som oppfører seg som et metall og inneholder minst ett, men gjerne flere ulike, metalliske grunnstoffer.

Mongolene

Mongolene (mongolsk: Монголчууд, Mongolchuud) er en etnisk gruppe som oppstod i det som i dag er Mongolia, Russland og Kina, særlig Indre Mongolia. Befolkningen er på rundt 10 millioner (2010). Mongolene snakker mongolsk. De er en av de 56 nasjonalitetene som er offisielt anerkjent av Folkerepublikken Kina. Mongoler bor i Mongolia, og tillegg er der et antall etniske grupper nord i Kina og Russland. Mongolene tilhører undergrupper av burjater og kalmukker som hovedsakelig bor i de russiske republikkene Burjatia og Kalmykia. De fleste mongoler praktiserer buddhisme, sjamanisme eller islam.

Mongolene er knyttet sammen ved en felles kulturarv og etnisk identitet. Deres stedegne dialekter er kollektiv kjent som det mongolske språk. Forfedrene til dagens mongoler er referert til som urmongoler som oppsto i et område som hadde vært bebodd av mennesker og forløpere til menneskearten så langt tilbake som paleolittisk tid for 800 000 år siden. Folkene gikk gjennom bronsealderen og jernalderen og dannet sammeallianser som førte til konflikt med oldtidens Kina. Urmongolene dannet ulike stammeriker som kjempet imot hverandre. De nært beslektede khitanerne opprettet en stat under Liao-dynastiet kalt for Khitan-riket (kinesisk: 契丹國, Qìdān Guó) i tiden 907-1125 i Sentral-Asia og hersket over Mongolia og deler av østkysten av Sibir, nordlige Korea og nordlige Kina. På 1100-tallet greide Djengis Khan forene eller erobre de ulike mongolske stammene, omformet dem til en forent og fryktinngytende hær som skapte det største sammenhengende rike i verdenshistorien, Mongolriket. Det underla seg hele Kina og etablerte det mongolstyre Yuan-dynastiet.

Neolittisk tid

Neolittisk tid eller neolitikum, er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. I den yngre steinalderen ble jordbruk og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet. Den omstruktureringen som skjedde på denne tiden hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold kalles også for «den neolittiske revolusjonen» (Gordon Childe). Perioden avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skillelinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av tidsepokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Oldtiden

Oldtiden regnes som tidsepoken i menneskets historie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr., uten at dette årstallet har noen økonomisk, sosial eller kulturell betydning. Ordet oldtid benyttes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fremdeles på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet, og i de nordiske landene regner man gjerne at oldtiden varer frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800.

Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden, fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr. Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter.Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr., stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr., datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr., framveksten av islam, eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store, som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie.

I India omfatter perioden av den tidlige perioden til de midterste kongedømmer, og i Kina opp til tiden til Qin-dynastiet som inkludert.

Polyteisme

Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder. Ordet er konstruert fra greske polytheia, fra polys, «mange», og theos, «gud». Det motsatte er monoteisme, troen på en eneste gud.Polyteisme er en form for teisme. Innenfor teismen står polyteismen i kontrast med monoteismen, troen på én Gud. Polyteister tilber ikke alltid alle gudene likt, men kan være henoteister, som tilber én bestemt guddom uten å fornekte at det finnes andre.

Polyteisme var den vanligste formen for religion i bronsealderen og jernalderen, opp til aksetiden og den gradvise utviklingen av monoteisme eller panteisme og ateisme. Det er godt dokumentert i historiske religioner antikken, særlig gresk polyteisme og romersk polyteisme, og senere i germansk paganisme og slavisk mytologi.

Flere ulike polyteistiske religioner praktiseres i dag, for eksempel hinduisme, shintoisme, kinesisk folkereligion, thelema, wicca, taoisme, åsatru og candomblé. Hinduisme er den mest utbredte polyteistiske religionen i dag.

Rogaland

Rogaland er et norsk fylke på Vestlandet som grenser til Hordaland i nord, og Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder i øst. Rogaland er Norges fjerde største fylke etter innbyggertall, og det trettende største fylket i areal. Det er 26 kommuner i Rogaland, og Stavanger er administrasjonsbyen.

Steinalderen

Steinalderen er en betegnelse på den epoken i menneskehetens historie da man hovedsakelig brukte egger av stein til å kutte med. Kuttende egger av metall var ennå ikke i bruk. Steinalderen deles gjerne inn i tre perioder:

Paleolitikum (i Norge ca. 2 millioner–8 000 f.Kr.),

Mesolitikum (i Norge ca. 8 000–4 000 f.Kr.) og

Neolitikum (i Norge ca. 4 000–1 800 f.Kr.).Med begrepet neolitikum betegner man den perioden i steinalderen hvor før-metallurgiske befolkninger tar i bruk dyrking og husdyrhold (jordbruk).

Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden, og lå for eksempel i Midtøsten 2 000–4 000 år forut for den norske dateringen (se infoboks til høyre).

Perioden er den første i menneskets historie hvor man ser utstrakt bruk av teknologi, og en spredning av mennesker til tidligere ubebodde områder. Den ender med utviklingen av jordbruket, domestisering av dyr og smelting av kopper. Den kalles en prehistorisk periode, i den betydning at den var forut for den nedskrevne historie.

Man tok i bruk en rekke materialer. Noen steinsorter, som f.eks. flint, ble formet eller knakket for å lage skjæreredskaper og våpen, mens andre steinsorter som basalt og sandstein ble brukt til å lage kverner og andre redskaper. Tre, bein, skjell og horn ble også mye brukt. Når det er steinen som har gitt perioden navn skyldes dette at det er det materialer som bevares best og som dermed har satt mest spor etter seg. Mot slutten av perioden tok man også i bruk keramikk.

Steinalderen er den første perioden i treperiodesystemet, der bronsealderen og jernalderen utgjør de to andre. Den ble videre delt inn i de tre underperiodene nevnt ovenfor av John Lubbock i boken Pre-historic Times fra 1865, en klassiker innen forskningen på forhistorisk tid. De tre underperiodene er ytterligere inndelt i enda mindre underperioder.

Sverd

Sverd er betegnelse på et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med de historiske epokene eller de aktuelle geografiske regionene. Et sverd i den smaleste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med med to skjærekanter, det vil si egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en parerstang tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parerstangen kalles også tidvis hjalt. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd.

Ordet «sverd» kommer fra norrøne sverð, tilsvarende angelsaksiske sweord og gammelhøytyske swert,, som igjen går tilbake til urindoeuropeiske rotordet *swer-, «å såre, å kutte». Ikkeeuropeiske våpen som kalles for «sverd» inkluderer våpen med en egg som det saif i Midtøsten, det kinesiske dao og det beslektede katana fra Japan. Det kinesiske jian er et eksempel på et ikkeeuropeiske sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.

Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen hvor det utviklet seg fra kniver og dolker, korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint. De første sverdene ble laget i kobber i tiden rundt 1600 f.Kr., siden kom det kraftigere sverd i bronse og jern. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på avansert bronse- og endelig jernteknologi, som kom omkring 1200 f.Kr. Rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsgomet parerstang. Rund kolbe ble utviklet senromersk hær og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden, og først i høymiddelalderen utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med trådkors.

Å bruke et sverd er kjent som fektekunst. I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde og tilsist til et smalt hoffsverd og overlevde fram til 1700-tallet hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning eller som sportsutstyr for moderne fekting.

Sverdet hevdes å være symbolet på militær ære og anspore den som bærer det til å vise rettferdighet og etterstrebe dyd og ære. Det er symbolet på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologien, litteraturen og historien er vitnemål som reflekterer sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status.

Theben (Hellas)

Denne artikkelen er om den greske byen Theben, For andre betydninger, se Theben.

Theben (gammelgresk: Θῆβαι Thēbai, nygresk: Θήβα Thíva) er en by i Hellas som ligger nord for fjellkjeden Kithairon og som skiller Boiotia fra Attika, og ved den sørlige enden av den boiotiske sletten.

Byen har spilt en betydningsfull rolle i greske myter som stedet for fortellingene om Kadmos, Ødipus, Dionysos og andre mytologiske figurer. Arkeologiske utgravninger i og i nærheten av Theben har avslørt en mykensk bosetning og leirtavler skrevet i Linear B, noe som indikerer stedets betydning i bronsealderen. I oldtiden var Theben den største byen i regionen Boiotia, og hadde ledelsen i det boiotiske forbund. Byen var den fremste rival til oldtidens Athen, og allierte seg med perserne under Xerxes' invasjon av i 480 f.Kr. Styrker fra Theben brøt Spartas makt i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. under ledelse av Epaminondas. Den hellige bande fra Theben, en enhet av elitesoldater, er berømt for å falt i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr. mot Filip II av Makedonia og dennes sønn Aleksander. Før byens ødeleggelse ved Aleksander i 335 f.Kr. var Theben en betydelig maktfaktor i gresk historie, og var den mest dominerende bystaten ved begynnelsen av Makedonias erobring av Hellas. I løpet av den bysantinske perioden var byen berømt for sin silkeproduksjon. Den moderne byen har et arkeologisk museum, levningene av Kadmeia, Thebens borg i bronsealderen og framover, som i dag er i landsbyen Thiva. og spredte ruiner fra oldtiden og antikken. Dagens moderne Theben (Thíva) er den største byen i Boiotia og ligger om lag 50 kilometer nordvest for Athen.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.