Britonere

Britonere (eller brytonere eller britere) henviser til et innfødt britisk oldtidsfolk som var bosatt på øya Britannia i tiden før angelsakserne.

Britonere kan bli beskrevet som øykeltere før deres språk og kultur ble dominert og erstattet av innvandrende germanske folkegrupper, hovedsakelig anglere og saksere, det som ble angelsaksere. Britonere talte brytoniske språk mens innbyggerne av Irland, øya Man i Irskesjøen og et innvandret område i vestlige Skottland, kongedømmet Dalriada, var keltere (gælere) som talte goideliske språk.

Det er ikke kjent om pikterne i nordlige Skottland var en keltisk folkegruppe og samtidig talte et brytonisk språk. Et antall forskere mener at det ukjente piktiske språket faktisk var keltisk, men romerske kilder skilte pikterne ut som en egen gruppe. Begrepet «briton» eller «bryton» viser tradisjonelt til innbyggerne av oldtidens Britannia og omfatter ikke pikterne ettersom mange piktiske fortidsminner, eksempelvis deres skulptur, keramikk, og skrifttegn skiller seg fra de tilsvarende hos britonene. Britonene omtales også stundom som briter, men det skaper en forvirring med den moderne bruken av begrepet brite som også benyttes om britiske borgere av Det engelske samveldet.

Britannia Somerset House
Britannia som symbol har sin opprinnelse i de keltisktalende britonerne. Moderne statue utenfor Somerset House i London.

Etymologi

Chimney Meadows
Britonene levde i det samme området som dagens England, her fra Chimney Meadows i Oxfordshire.

Den tidligste kjente referanse til britonene kommer fra Pytheas fra Massalia, en gresk geograf som gjorde en sjøreise hvor han utforsket nordvestlige Europa mellom 330 og 320 f.Kr. Selv om ingenting av hans egne skrifter er blitt bevart er det mange sitater og omtaler av hans fortelling hos senere romerske forfattere. Her er det referanser til at Pytheas kalte britonene for Pritani eller Pretani[1][2], og refererte til øyene som de pritaniske eller pretaniske øyer. Begrepet kan ha nådd Pytheas fra Gallia som kan ha benyttet de som deres begrep for innbyggerne på øyene.[3]

Begrepet «briton» kommer fra keltiske *britto, flertall *britton-es, derav det walisiske kollektiv brython. Det latinske navnet i den tidlige romerske tiden var britanni eller brittanni og fulgt av den romerske erobringen i 43 f.Kr. ble erstattet av britto, brittones, som er direkte lån fra det innfødte britonske språket. Den enkeltstående -t i moderne britisk og oldtids britonsk er således påvirket fra en uriktig latinsk form i tradisjonen fra middelalderens manuskripter. Franske «breton» er avledet fra en mer korrekt form med dobbel –tt.[4]

I dagens engelskspråklige bruk er briton oftest benyttet synonymt med britisk, dagens etnisk-språklig gruppe. Walisiske bryton ble introdusert i engelsk bruk av John Rhys i 1884 som et begrep som refererte til P-keltisk-talerne i Storbritannia som komplimentert til goidel, derav adjektivet brytonisk som viser til språkgruppen.[5] Brittonisk er et nyere begrepsdannelse som først er attestert i 1923, i henhold til Oxford English Dictionary, med den hensikt å referere utelukkende til oldtidsfolket britonene.

Språk

Britonene snakket et brytonisk (eller britonisk) språk, en forgrening av de insulære keltiske språkene (øykeltisk). De andre forgreningene av insulære keltiske språk som sameksisterte med brytonisk var goideliske (eller gæliske) språk. Brytoniske språk er antatt å ha vært talt på hele øya Britannia så langt nord som kanskje til Clyde-Forth. Hinsides denne språkgrensen var det området til både gælerne og ikke minst pikterne. Senere utvandret britonere over Den engelske kanal og slo seg ned i Bretagne og deres språk ble utviklet til bretonsk der.

De brytoniske språkene er antatt å ha utviklet seg fra urkeltisk etter at det bli innført til De britiske øyer fra kontinentet. De første formene for de brytoniske språkene er antatt å ha vært britonske. Etter den romerske erobringen av Britannia adopterte britonsk en del latinske ord. Det har således noen ganger blitt karakterisert som romersk-britonsk i denne perioden.

De britonske språkene delte seg deretter inn i tre dialekter: østlig, vestlig og sørvestlig. Den østlige dialekten ble hovedsakelig erstattet av angelsaksisk etter stor germansk innvandring. De vestlige og sørvestlige utviklet seg til kumbrisk, walisisk, kornisk og bretonsk. Kun walisisk, kornisk og bretonsk eksisterer i dag i mer eller mindre grad.

Landområde

Britain 500 CE
De britiske øyer i løpet av den angelsaksiske tiden rundt å r500 e.Kr. Brytonisk områder er merket i svart, germanske i rødt, piktiske i brunt, og gæliske i blått.

Gjennom hele deres eksistens har det landområdet som vært bosatt av britonene bestått av tallrike og omskiftelige arealer som har vært kontrollert av forskjellige stammer. Omfanget av disse arealene eller områdene før og under den romerske perioden er uklart, men er vanligvis antatt å omfatte det som i dag kalles for England, foruten områder i dagens Skottland så langt nord som til Clyde-Forth. Området nord for dette var hovedsakelig bebodd av piktere, skjønt en del av dette området helt i vest og ned mot nordspissen av Irland ble absorbert av invaderende irsk-gælere som etter hvert dannet kongedømmet Dalriada. Øya Man i Irskesjøen kan opprinnelig ha vært språklig dominert av britonsk, men synes å ha fått større forbindelse med Irland etter hvert og ble preget av språket derfra. Irland er antatt å ha vært fullstendig gælisk gjennom hele perioden.

I år 43 f.Kr. invaderte det romerske imperiet Britannia. De britonske stammene fortsatte å gjøre motstand mot de organiserte romerske legionene, men ved år 84 e.Kr. hadde romerne erobret landet så langt nord som til Clyde-Forth hvor de etter hvert bygde en mur, Den antoninske mur, for å stenge pikterne ute. Imidlertid etter kun tyve år trakk de seg sørover og bygde en ny mur, Hadrians mur og forsøkte å konsolidere posisjonen der. Selv om de innfødte britonene i stor grad beholdt sine jordbruksområder var de romeske undersåtter. Romerriket beholdt kontrollen inntil de ga opp De britiske øyer en gang rundt 400 e.Kr.

Omtrent på den samme tiden som da romerne forlot Britannia kom det økende innvandring av angelsaksere til østkysten hvor de deretter en tid dannet egne kongedømmer. Etter hvert ble britonenes kultur og språk enten absorbert eller fordrevet, sannsynligvis begge deler, og angelsaksisk ble dominerende i området. På den samme tiden forgikk det en britonsk utvandring over Den engelske kanal til det området som i dag kalles Bretagne. Her dannet de egne små kongedømmer og deres språk, som ble dominerende i området, utviklet seg til bretonsk. I løpet av 1000-tallet var angelsaksisk dominerende over hele det tidligere britonske området, og de innfødte brytoniske språkene var i hovedsak ikke-eksisterende i de dominerende områdene, unntatt i utkantene hvor det sannsynligvis dialektpregede blandingsspråk. Geistlighetens skriftspråk var først latinsk, og deretter angelsaksisk, noe som også bidro til at brytoniske ikke hadde vekstvilkår. Etter 1066 ble angelsaksisk selv undertrykt under dominansen av normannisk.

Kjente britonere

  • Arthur – En romersk-britonsk hærfører av tvilsom historisk ekthet
  • Boudicca – Dronning av den britonske stammen ikenere, og som ledet et opprør mot romerne og brente London.
  • Caratacus – En opprørsleder mot romerne i Britannia.
  • Cartimandua – Dronning av stammen brigantere under og etter den romerske invasjonen.
  • Cassivellaunus – Ledet forsvaret mot Julius Cæsars andre angrepet mot Britannia i år 54 f.Kr.
  • Mailoc – Biskop av Britonia (Galicia) på 500-tallet e.Kr.
  • Commius – Den historiske konge av stammen belgierne, belgae, stammen til Atrebates, først i Gallia, deretter i Britannia, i løpet av 1. århundre f.Kr.
  • Cunedda – Subromersk konge og stamfar til Kongedømmet Gwynedd.
  • Cunobelinus – Historisk konge av sørlige Britannia mellom den første og den andre romerske invasjonene. Han er grunnlaget for Shakespeares Cymbeline.
  • Pelagius – En innflytelsesrik kristen munk og teolog, merket som kjetter senere i livet.
  • Prasutagus – Ektemann av Boudicca.
  • Togodumnus – En leder av forsvaret mot den romerske erobringen av Britannia.
  • Urien – Konge av Rheged (moderne Lancashire og Cumbria).
  • Vortigern – Krigsherre og konge på 400-tallet, og kjent for å ha invitert germanere til Kent.

Referanser

  1. ^ Snyder, Christopher A. (2003): The Britons. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22260-X.
  2. ^ Foster (red.), R F; Donnchadh O Corrain, Professor of Irish History at University College Cork: Prehistoric and Early Christian Ireland (1. novemeber 2001). The Oxford History of Ireland. Oxford University Press. ISBN 0-19-280202-X.
  3. ^ Encyclopedia of the Celts: Pretani
  4. ^ Oxford English Dictionary s.v. «Briton». Se også Online Etymology Dictionary: Briton
  5. ^ Online Etymology Dictionary: Brythonic

Eksterne lenker

Portaler: Storbritannia | Historie

Angelsaksisk bosetning i Britannia

Angelsaksisk bosetning i Britannia omhandler britisk historie fra begynnelsen av 400-tallet og utpå 500-tallet da germanske folk og stammer invaderte, innvandret, okkuperte og bosatte seg i deler av Sub-romersk Britannia (hovedsakelig det som vi i dag kaller England) i løpet av den europeiske folkevandringstiden. I løpet av 500-tallet oppsto det flere mindre og større angelsaksiske kongedømmer som Kent, Northumbria (Bernicia og Deira) og Lindsey antagelig langs allerede eksisterende grenser, mens de vestlige kongedømmene Wessex og Mercia viste få tegn på kontinuitet.

Den tradisjonelle inndelingen av germanerne i anglere, saksere, og jyder kommer fra Historia ecclesiastica gentis Anglorum av Beda. Imidlertid har historiske og arkeologiske undersøkelser vist at en større rekke av germanske folk kom fra kystene av Friesland, Niedersachsen, Jylland, og til dels sørlige Sverige også flyttet til Britannia i denne tiden.Brytonisk språk og kultur, og den politiske makten og systemet til britonere, ble erstattet i disse områdene over tid, men forble værende i Wales, Cornwall og for en tid i Hen Ogledd («Det gamle nord»), et område som i dag er nordlige England og sørlige Skottland. I løpet av denne perioden utvandret britonere av ulike årsaker over Den engelske kanal og bosatte seg i Armorica, dagens Bretagne i Frankrike, og etablerte Britonia i Galicia i den nordvestlige delen av dagens Spania.

Armorica

Armorica eller Aremorica er det navnet som oldtiden ble gitt til den del av Gallia som omfattet halvøya Bretagne og området mellom elvene Seine og Loire, fra innlandet til et udefinerbart grense nedover atlanterhavskysten. Toponymiet eller stedsnavnets opprinnelse er basert på den gallisk frasen are-mori «på/ved sjøen», som utviklet seg til det galliske stedsnavnet Aremorica (*are-mor-ika), «Stedet ved sjøen». Endelsen –ika ble først benyttet for å skape adjektiviske former og deretter navn (se regioner som Pays d'Ouche < Utica, Perche < Pertica ). Den opprinnelige angivelsen er vag, og omfattet en stor del av hva som ble Normandie på 900-tallet, og i en del fortolkninger også hele kysten ned til Pyreneene. Senere ble begrepet Armorica begrenset til kun å gjelde Bretagne.

På bretonsk (som med walisisk og kornisk er levende språk beslektet med gallisk) er «ved sjøen» war vor (walisisk ar for), skjønt den eldre formen arvor er benyttet til å referere til kystregionene av Bretagne i motsetningen til argoad (ar 'på/ved', coad 'skog' – på walisisk ar goed) for innlandsregionene. Disse beslektete moderne anvendelsene tyder på at romerne kontaktet kystfolket i innlandsregionen og antok at det regionale navnet Aremorica refererte til hele området, både kysten som innlandet.

Ayrshire

Ayrshire (skotsk-gælisk: Siorrachd Inbhir Àir) er et tradisjonelt grevskap på sørvestsiden av Skottland, lokalisert på bredden av Firth of Clyde. Stedets viktigste byer er Ayr og Kilmarnock. Byen Troon med 20 000 innbyggere ved kysten er jevnlig vertsted for golfturneringen The Open Championship, siste gang var i 2016, og hvor bortimot 200 000 besøkende kommer til Troon.

Civitas

Civitas, flertall civitates, er med hensyn til Romerriket vilkåret for romersk statsborgerskap. Det er også benyttet for å beskrive en bestemt form for bosetning i romersk tid.

Etter hvert som Romerriket vokste ble innbyggerne i de ytre romerske provinsene enten klassifisert som dediticii i betydningen «har overgitt seg», eller ble behandlet som et klientkongedømme med en del uavhengighet som ble garantert gjennom avtaler. Den siste gruppen ble kjent som civitates foederatæ og ble unntatt fra å betale skatt og underlagt romersk lov.

Bosetninger med høy prestisje og økonomisk betydningsfulle som Marseille og Messina er eksempler på okkuperte regioner som ble gitt delvis selvstyre under den romerske republikk. Øya Malta i Middelhavet ble gitt denne statusen som belønning for sin lojalitet med Roma under Andre punerkrig. De nye romaniserte urbane bosetningene for stammer av klientkongedømmer ble også kalt for civitates og var vanligvis opprettet på nytt nært stedet til en tidligere hovedstad fra før romersk tid. Ved Cirencester i England gjorde romerne bruk av et sted for hærens hovedkvarter som opprinnelig hadde oppsyn med den innfødte bosetning, oppidum, som lå rett ved, for å opprette en civitas.

I senere tid ble begrepet ikke benyttet for å dekke kun vennligsinnede innfødte stammer og deres byer, men også for lokalstyret i fredelige provinser som utførte siviladministrasjon. Land avsatt for å bli en civitas ble offisielt delt opp, en del ble overdratt til lokale og andre ble eid av siviladministrasjonen. Et grunnleggende gatenett i romersk mønster ville bli landmålt, men utviklingen av civitas fra der av ble etterlatt til innbyggerne, selv om keiserlige tilskudd for oppførelser av nye offentlige bygninger kunne bli gitt.

Tacitus har beskrevet hvordan romanifiserte britonere omfavnet de ny urbane sentrene:

De snakker om slike nyheter som «sivilisasjon» når dette var i virkeligheten bare et trekk av deres slaveri. (Agricola, 21)Civitates adskilte seg fra mindre godt planlagte vici som vokste opp i uorden rundt de romerske militærgarnisonene, og fra coloniæ hvor pensjonerte soldater bosatte seg, og fra formelle politiske instanser skapt av eksisterende bosetninger kalt for municipia. Civitates var regionale markedsbyer komplett med en basilika og et romersk forum (markedsplass) som inkluderte administrativ og økonomisk fokus. Civitates' hovedfunksjon var å stimulere lokaløkonomien for å kunne heve skattene og produsere råmaterialer. Alle disse aktivitetene ble administrert av en ordo eller curia, et civitas-råd som besto av menn av nødvendig høy status for å kunne holde på en offentlig posisjon.

Forsvar og forsvarsverk var begrenset i civitates, sjelden var det mer enn jordvoller med palisader i tider med vanskeligheter, om det enn var såpass. Mot slutten av Romerriket ble civitates' egne lokale hæravdelinger eller milits, ledet av en decurion (romersk kavlerioffiser), det eneste forsvaret i fjerntliggende romerske områder som var truet av barbarer. Det er bevis på en del civitates som opprettholdt en viss grad av romersk levevis og kultur, og tjente som befolkningssentra selv etter at romerne offisielt hadde trukket seg tilbake, skjønt med begrensede ressurser.

Claudia Rufina

Claudia Rufina var en kvinne av britisk avstamming som levde i Roma en gang rundt år 90 e.Kr. og var kjent for dikteren Marcus Valerius Martialis. Han refererte til henne i sitt verk Epigrammer XI:53 hvor han beskrev henne som «caeruleis [...] Britannis edita» – «utsprunget fra de blå britonere». Det er antagelig en referanse til britonenes skikk å male seg med vaidfarge. Han priser henne for hennes skjønnhet, utdannelse og fruktsommelighet.

Hun var antagelig identisk med den «Claudia Peregrina» («Claudia den utenlandske») som Martialis beskrev i Epigrammer XI:13 og som var gift med hans venn Aulus Pudens, en centurion fra Umbria i Italia som han adresserte flere av sine dikt til. Hun kan også være den Claudia som Martialis sammenligner dennes høyde med Palatine colossus, en gigantisk statue som en gang sto i nærheten av Palatinerhøyden (Epigrammer VIII:60).

De britiske øyer

De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa bestående av øyene Storbritannia, Irland og over 6 000 mindre tilliggende øyer. Det totale landarealet er 315 134 km². 135 av øyene er permanent bosatt, inklusive Kanaløyene og øyriket nord for Skottland.

Det er to suverene stater på øyene, Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland og Irland. De britiske øyer omfatter også tre kronbesittelser: Man i Irskesjøen og ved tradisjon Jersey og Guernsey i Den engelske kanal, men de to siste er ikke fysisk en del av øygruppen.Det eldste fjellet i øygruppen ligger nordvest for Skottland og Irland, og er 2 700 millioner år gammelt. I løpet av den geologiske perioden silur kolliderte de nordvestlige regionene med de sørøstlige som hadde vært en del av en egen kontinental landmasse. Topografien til øyene er beskjeden i skala globalt sett. Høyden på fjellet Ben Nevis er kun 1 344 meter, innsjøen Lough Neagh som er betydelig større enn noen annen innsjø på De britiske øyer, dekker kun 381 km². Klimaet er temperert maritimt med milde vintre og varme somre. Golfstrømmen fører med seg betydelig fuktighet og hever temperaturen til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden. Det har ført til et landskap som lenge var dominert av tempererte regnskoger, men menneskelig aktivitet har fjernet mesteparten av skogen. Regionen ble befolket på nytt etter den siste istiden under perioden pleistocen, en gang rundt 12 000 f.Kr. i Storbritannia og 8 000 f.Kr. på Irland. På den tiden var Storbritannia en halvøy som strakte seg ut fra det europeiske kontinentet som Irland var blitt adskilt fra som en øy.

Scoti eller skotter (Irland), piktere (Skottland og nordlige Britannia) og britonere (sørlige Britannia) var stammer som var bosatt på øyene ved Kristi fødsel. Det meste av området til britonerne ble erobret av Romerriket fra år 43 e.Kr. De første angelsaksere kom til Britannia da den romerske makten begynte å svinne hen på begynnelsen av 400-tallet og kom til sist å dominere det meste av det som i dag er England. Vikingangrep og invasjoner av nordboere fra Danmark og Norge fulgte på 800-tallet, fulgt av mer faste bosetninger og politiske endringer i England, men var også en medvirkende faktor for fusjonen av den skotske stat da kalt Alba av piktere og skotter. Normannernes invasjon og erobring av England og siden Wales begynte i 1066 og det senere Angevin-rikets erobring av Irland fra 1169 førte til en ny normannisk herskerklasse over det meste av Britannia og deler av Irland. Ved senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland mens kontrollen over Irland skiftet mellom ulike gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herrer og engelskdominert herredømme over Irland, snart begrenset til kun The Pale. Kronenes union av 1603, inngåelse av union i 1707 og vedtaket om union av 1800 førte til at Storbritannia og Irland ble en enkelt politisk enhet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hvor Man og Kanaløyene forble kronbesittelser. Ekspansjonen av det britiske imperiet og en omfattende utvandring som følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearances («ryddingen av Høylandet») førte til at øyenes irske og skotske befolkning og kultur ble spredt over hele verden. Irland ble raskt avfolket i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet. Det meste av Irland ble avstått fra det forente britiske kongedømmet etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap på øya Irland forble en del av Storbritannia som den politiske enheten Nord-Irland.

Om Kanaløyene tilhører øygruppen er også omdiskutert, ettersom de i geografisk forstand kan regnes som øyer tilhørende kontinentet, men politisk og historisk tilhører de Storbritannia. Begrepet «De britiske øyer» er kontroversielt på Irland, hvor det er innvendinger mot at Irland betegnes som «britisk» da det gir assosiasjoner til et britisk overherredømme over samtlige øyer, inkludert Irland. Begrepet «De britiske øyer» er ikke i offisiell bruk i Irland. Myndighetene på Irland benytter ikke denne betegnelsen og Irlands ambassade i London fraråder denne betegnelsen. Som et resultat av dette har betegnelsen «Storbritannia og Irland» vært den foretrukne beskrivelsen, og den atlantiske øygruppe («Atlantic Archipelago») er i økende grad blitt gjeldende i akademia.

Engelskmenn

Engelskmenn eller englendere er en nasjon og etnisk gruppe som stedegne i England og som snakker engelsk språk. Engelsk identitet har sin opprinnelse i tidlig middelalder da de var kjent på angelsaksisk (gammelengelsk) som anglecynn («anglernes ætt»). Englendernes etnonym er avledet fra anglerne, den ene av flere germanske stammer som migrerte til Britannia fra rundt 400-tallet e.Kr. England er et av landene i unionen Storbritannia.

Historisk sett nedstammer den engelske befolkningen fra flere folk — de tidligere keltiske britonere og germanske stammer (anglere, saksere, jyder og frisere) som bosatte seg i Britannia etter at romerne trakk seg ut på begynnelsen av 400-tallet. Kollektivt kjent som angelsaksere, grunnla de de som ble England (fra angelsaksisk Englaland), sammen med senere norrøn befolkning (hovedsakelig dansker, men også nordmenn), normannere og andre grupper i løpet av middelalderen. I unionsloven ble kongerikene England og Skottland forent av kongeriket Storbritannia. I årenes løp har engelske skikker og identitet i stor grad blitt likestilt med generell britiske skikker og identitet.

I dag, på 2000-tallet, er det mange englendere som har forfedre fra andre deler av Storbritannia mens andre også nedstammer fra nyere innvandring fra andre europeiske land og fra Samveldet av nasjoner (inkludert tidligere britiske kolonier).

Det engelske folk er kilde for engelsk språk, Westminster-modellen, systemet med common law (engelsk for «felles lov») og tallrike unike sportsgrener som cricket, fotball, rugby union og tennis. Disse og andre engelske kulturelle karaktertrekk har spredt seg verden over, delvis som et resultat av det tidligere britiske imperiet.

Englands historie

Englands historie begynte da de første mennesker kom til øygruppen for tusener av år siden. England har tallrike levninger fra mesolittisk, neolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England, som resten av øya Storbritannia sør for Firth of Forth, befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen, og romerne beholdt kontrollen over sin provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.

Romernes tilbaketrekning åpnet for innvandring fra det nordlige Europa, av germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og som generelt blir sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av det sørlige Skottland. Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av det nordlige England og det sørlige Skottland) og med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av det som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.

I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til styret til Rikard I av England, som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212, under styret til hans bror Johan I av England, ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol, noe som varte fram til 1300-tallet, da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. I renessansen var det Huset Tudor som hersket. England hadde erobret Wales på 1100-tallet, og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon, førte til at Storbritannia styrte verdens største imperium. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet, ble det meste av imperiet uavhengig, men landets kulturelle betydning er omfattende i mange land den dag i dag.

Gammelsaksisk

Gammelsaksisk, også kalt gammelnedertysk, er et germansk språk. Det er den eldste form for nedertysk som er dokumentert. Det tilhører den vestgermanske språkgren, og er mest beslektet med anglo-frisiske språk. Det er dokumentert fra 700- og fram til 1100-tallet da det utviklet seg til middelnedertysk. Det ble snakket på nordvestkysten av dagens Tyskland og Nederland av saksiske folkeslag. Det er nært nok til gammel anglo-frisisk (i form av gammelfrisisk og angelsaksisk) at det i særskilt deltar i den kystgermanske (ingvaeonsk) nasale spirant-lov (primärberührung), det vil si vokalforlenge som kompenserte for tapet av en nasal. Se dissimilasjon.På 400-tallet invaderte og innvandret den germanske stammen sakserne sammen med beslektede folk som anglere og jyder til Britannia, som til da hadde vært bebodd av britonere og romere. Etter denne emigrasjonen ble gammelsaksisk tale delt i to grener, angelsaksisk (også kalt gammelengelsk, talt i England) og nedertysk (talt på det europeiske fastlandet). I Tyskland benyttes niederdeutsch (nedertysk) eller plattdeutsch (plattysk) som generelle betegnelser for gammelsaksiske varianter som ble praktisert på tysk jord. I særskilt mening benyttes navnet for å referere til varianter som nedstammer fra gammelsaksisk. I tillegg finnes også den innfødte eller stedegne betegnelsen neddersassisch (nedersaksisk) for alle gamle gammelsaksiske varianter.

Guernsey

Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; fransk: Bailliage de Guernesey) er en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Som en bailiwick, «juridisk område», består Guernsey ikke bare av de ti sognene på øya Guernsey, men også øyene Alderney og Sark, hver av dem selvstyrte besittelser med egne myndigheter, men også de små øyene Herm, Jethou, Brecqhou og Lihou og et antall mindre, ubebodde øyer. Selv om det militære forsvaret av øyene er underlagt Storbritannia, er Guernsey ikke en del av Storbritannia, men en besittelse av den britiske kronen. Guernsey ligger innenfor det felles reiseområdet (Common Travel Area; CTA) på De britiske øyer, men er ikke et medlem av Den europeiske union (EU). Guernsey har isteden en særskilt forhold til EU og blir behandlet som en del av EU i henhold til frihandel med varer. Sammen med den noe større naboøya Jersey utgjør Guernsey og de mindre øyene den geografiske enheten som kalles Kanaløyene.

Hen Ogledd

Yr Hen Ogledd (engelsk: The Old North, norsk Det gamle nord) er et walisisk begrep som er benyttet av historikere for å referere til de deler som i dag er nordlige England og sørlige Skottland i årene mellom år 500 og fram til vikingenes invasjoner og den norrøne innvandring fra rundt 800, og med særlig interesse for de brytonisk talende folkene som levde der.

Begrepet er avledet fra heroisk poesi som ble fremført av barder (skalder) ved hoffene til walisiske konger i denne tiden. Fra et relativt sørwalisisk perspektiv er disse fortellingene om Gwŷr y Gogledd («mennene fra nord») med deres slektskap til fortidens stormenn fortalt i genealogier (slektslister) som Bonedd Gwŷr y Gogledd («Avstamning fra mennene i nord»). «Nord» har blitt «Det gamle nord» ettersom det er lenge siden de skriftlige tekstene var samtidige.

I forsøk på å konstruere en rimelig nøyaktig historie for det sørlige Skottland og nordlige England har historikerne adoptert begrepet «Det gamle nord» fra walisisk heltediktning for å referere til brytonske kongedømmer som eksempelvis Rheged, hvor de da som bodde der antagelig talte kumbrisk, en dialekt av brytoniske språk. I denne forstand er begrepet ment for forskningsfelt, og ikke ment for gi utilbørlig vekt til den diktning og de slektslister som opprinnelig skapte begrepet.

Kaledoniere

Kaledoniere (latin: Caledones, Caledonii; gammelgresk: Καληδώνες), eller den kaledonske konføderasjon, er det navn som historikere har gitt til en gruppe innfødte folkeslag i hva som i dag er Skottland I jernalderen og romersk tid. Romerne refererte til deres område som Kaledonia (latin: Caledonia) og innledningsvis inkluderte dem som britonere, men senere adskilte dem som piktere. Kaledoniere var fiender av Romerriket som var en utenlandsk okkupasjonsmakt som administrerte det meste av De britiske øyer som en romersk provins de kalte Britannia.

Kaledonerne, som mange andre jernalderfolk i Britannia, bygde bygdeborger, og de fastboende bøndene ble både beseiret av romerne og selv vant trefninger med romerne. Romerriket klarte aldri helt å okkupere og kontrollere den nordligste delen av Britannia, selve Kaledonia, selv etter flere forsøk. Bortimot all skriftlig informasjon om kaledonerne er basert på romerske kilder, noe som har ført til ensidig skjevhet i forståelsen av dette folket eller folkene.

Den britiske historikeren Peter Salway betrakter kaledonerne som en betegnelse på de innfødte piktiske stammene som ble forsterket av britonske motstandsfolk som hadde flyktet nordover fra romersk okkupasjon og undertrykkelse. Den kaledonske stamme, caledonii, som den historiske kaledonske konføderasjon har fått sitt navn etter, kan ha deltatt i motstanden mot Roma bestående av stammer i nordlige, sentrale Skattland på denne tiden, slike som vacomagi, taexali og venicones, slik som nedtegnet av den greske geografen Klaudios Ptolemaios (død 168). Romerne oppnådde en forståelse med britonske stammer som votadiniene slik at de fungerte som bufferstater mot mer fiendtlige stammer lengre nord. Det synes som om kaledonere fungerte for romerne som et fellesnavn for samtlige stammer i Skottland, altså Kaledonia, et fellesnavn som senere ble erstattet med Piktland og piktere. Piktere synes uansett å være direkte etterkommere av kaledonerne.

Kongedømmet Strathclyde

Strathclyde (kumbrisk: Ystrad Clud eller Alclud var et av britonske kongerikene i Hen Ogledd, det brytonsktalende delene av hva som i dag er sørlige Skottland og nordlige England. Dagens engelske navn Strathclyde er sammensatt av Strath = elvedal + «clyde», i betydningen «dalen til elven Clyde». I tidlig middelalder var Strathclyde et eget kongerike som utviklet seg i tiden etter at romerne trakk seg ut av romersk Britannia på begynnelsen av 400-tallet. Det var også kjent som Alt Clut, et brytonisk betegnelse for festningen Dumbarton Castle som var hovedstaden i området. Det kan ha hatt sin opprinnelse i folket damnonene (latin: Damnonii) som er kortvarig omtalt i den antikke geografen Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike, men det er ingen historiske nedtegnelser om dem.

Språket i Strathclyde og til de britonere i de omliggende området er kjent som kumbrisk, et keltisk språk eller dialekt som var svært likt gammelwalisisk. Skotsk toponymi og arkeologi peker også mot norrøn eller norrøn-gælisk bosetning, om enn i mindre grad i naboområdet Galloway. Et mindre antall angelsaksiske stedsnavn peker på en begrenset bosetning av nykommere fra Northumbria fra tiden før den norrøne bosetningen. Grunnet en rekke språkendringer i området er det ikke mulig å fastslå om hvilken goidelisk bosetning som hadde skjedd før skotsk-gælisk ble introdusert i høymiddelalderen.

Etter at festningen Dumbarton Castle ble angrepet og herjet av en norrøn hær fra Dublin i 970, begynte navnet Strathclyde å bli brukt, kanskje en refleksjon av kongerikets senter flyttet til Govan (nå en del av Glasgow). I den samme perioden ble det også referert til som «Cumbria», og dens innbyggere «kumbriere». I løpet av middelalderen ble det erobret av kongeriket Alba, og ble en del av det nye kongeriket Skottland. Det forble et særskilt område til inn på 1100-tallet.

Liste over konger av Kent

Liste over konger av Kent henviser til de eldste historiske konger av det angelsaksiske kongedømmet Kent, i dag et grevskap i England. Kent, det mest sørøstlige området i England, ble erobret fra rundt 455 og var således blant de aller eldste angelsaksiske riker, bestående av en blanding av germanske stammer og opphavelige keltiske britonere. Opphavet til navnet Kent er en angelsaksisk utgave, Cent, fra det opprinnelige romersk-britonske Cantiaci / Cantii (post-romerske Ceint). Den opprinnelige keltiske betydningen er forklart blant annet som «kystområdet» eller «hjørnelandet».Det er uklart når kongedømmet Kent ble opprettet. Tradisjonelt regnes Hengest som den første konge, men det finnes også legender som forteller om tidligere konger. Datering av de første og eldste kongene er kjent kun fra Beda og hans historieverk Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie). Årstallene i oversikten er i de fleste tilfeller å anse som omtrentlige. Til tider styrte flere konger sammen, uten at det er helt klart hvilke år de enkelte tiltrådte, og hvilket forhold de hadde seg imellom. Beda slettet fromt hedninger (Unde cunctis placuit regum tempora computantibus, ut ablata de medio regum perfidorum memoria, idem annus sequentis regis), og synes også å ha bevisst utelatt detaljer om korte eller felles konger for å kunne få til en ordnet sekvens (han tok ikke med Æðelwald eller Eormenred). Generelt synes det som om mer enn en konge styrte i Kent, eksempelvis synes det som om Hengests bror Horsa styrte sammen med ham.En del konger er kjent hovedsakelig fra chartere, men flere av disse dokumentene er forfalskninger, mens andre har vært redigert for å få dem i overensstemmelse med feilaktige kongelister i krøniker, forvansket med blanke innlegg, og vanskeliggjort av samtidige konger med tilsvarende eller identiske navn. Det er vanlig for senere konger å bli referert til som underkonger, men den faktiske rangen som ble benyttet var alltid rex, aldri regulus (unntatt for en sen legende som angikk Eormenred). Den vanlige henvisningen var ganske enkelt konge av Kent (rex Cantiae) eller konge av mennene fra Kent (rex Cantuariorum). Territoriale inndelinger innen Kent er ikke antydet, unntatt for Ædberht I (rex Cantuariorum terram dimidii) og Sigered (rex dimidie partis prouincie Cantuariorum).

Lothian

Lothian (skotsk-gælisk: Lodainn; skotsk-engelsk: Lowden) er en region av det skotske lavlandet, beliggende mellom de sørlige kystene av Firth of Forth og høydene Lammermuir Hills. Den fremste bosetningen er den skotske hovedstaden Edinburgh, og andre betydelige byer er Livingston, Linlithgow, Queensferry, Dalkeith, Musselburgh, North Berwick, Dunbar, og Haddington.

Novantae og Selgovae

Novantae og Selgovae er romerske betegnelser på folkestammer som på 200-tallet e.Kr. levde i det området som i dag er Galloway i sørvestlige Skottland. De nevnes kortfattet i den greske geografen Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike hyfegesis, og det finnes intet annet historisk nedtegnelse om disse stammene. Deres etniske opprinnelse er ukjent, men ulike autoriteter har hevdet at de var britonere, piktere, gælere, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse grunnet deres geografiske plassering.

Romerne under Agricola hadde foretatt et hærtokt i området i år 79, og det var okkupert av Romerriket (i det minste formelt) mellom den tiden hvor Hadrians mur ble bygget (ca. 122), gjennom byggingen av Den antoninske mur (ca. 138), og inntil romerne trakk seg tilbake til Hadrians mur i 164. Ptolemaios’ verk ble skrevet innenfor denne tidsepoken og hans nedtegnelse er derfor samtidig.

Slaget ved Deorham

Slaget ved Deorham eller Dyrham ble utkjempet i 577 mellom vestsaksere under Ceawlin og Cuthwine på den ene siden, og britonere fra West Country på den andre siden. Stedet for slaget, Deorham, er vanligvis blitt identifisert med Dyrham i South Gloucestershire. Slaget var en betydelig seier for vestsakserne som med den erobret tre betydningsfulle byer Glevum (Gloucester), Corinium (Cirencester) og Aquae Sulis (Bath). Slaget er utelukkende kjent fra Den angelsaksiske krønike, som gir få detaljer, men det er antatt å ha vært en betydelig hendelse.

Wales

Wales (walisisk Cymru) er et land som utgjør en del av Storbritannia. Det består av en halvøy sørvest i Storbritannia. Wales har et areal på ca. 20 768 km² og en befolkning på 3 063 456 (2011), den høyeste befolkningen i landets historie. Hovedstaden heter Cardiff. Den britiske tronarvingen har tittelen fyrste av Wales (engelsk: Prince of Wales), men han har ingen politisk rolle i Wales.

Walisisk mytologi

Walisisk mytologi, levningene av religiøse og mytologiske forestillinger hos førkristne, hedenske britonere, den stedegne walisisktalende befolkningen i Britannia (Wales, England, og sørlige Skottland), har blitt overlevert til ettertiden i en meget endret utgave i middelalderens walisiske manuskripter som Llyfr coch Hergest (Hergests røde bok), Llyfr Gwyn Rhydderch (Rhydderchs hvite bok), Llyfr Aneirin (Boken til Aneirin), og Llyfr Taliesin (Boken til Taliesin).

Prosafortellingene i de hvite og røde bøkene er kjent kollektivt som Mabinogion, en tittel gitt til dem av deres første oversetter, Charlotte Guest, og er siden også benyttet av senere oversettere. Dikt som Cad Goddeu (Slaget ved trærne) og mnemoniske (det som hjelper hukommelsen) tekstlister som De walisiske triader og Tretten skatter på øya Britannia, inneholder også en del mytologisk materiale. Disse tekstene omfatter også de tidligste formene av legenden om kong Arthur og den tradisjonelle historien til sub-romersk Britannia.

Andre kilder er den latinske historiske samlingen Historia Britonum (Britonenes historie) fra 800-tallet, og Geoffrey av Monmouths latinske pseudo-krønike Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie) fra 1100-tallet, foruten også en del senere folkeminne som Walisisk eventyrbok av W. Jenkyn Thomas fra 1908.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.