Brexit

Utmeldelsen av Storbritannia fra Den europeiske union (gjerne omtalt som Brexit, et teleskopord for britisk exit) var opprinnelig ment å tre i kraft den 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid,[a] men er siden utsatt. Bakgrunnen for utmeldelsen er den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, hvor 51,9 % av velgerne stemte for å forlate Den europeiske union (EU).

Under en konservativ regjering ledet av Edward Heath sluttet Storbritannia seg til EUs forløper, Det europeiske fellesskap (EF), i 1973. Medlemskapet ble underbygd med en folkeavstemning i 1975. I 1970- og 1980-årene ble utmeldelse fra EF i hovedsak fremmet av britisk venstreside, hvor Labours (det britiske arbeiderpartiet) valgprogram fra 1983 argumenterte for full utmeldelse. Mot slutten av 1980-årene vokste opposisjonen mot utviklingen av EF til en politisk union på britisk høyreside. Statsminister Margaret Thatcher ble stadig mer skeptisk til EF, selv om hun var for europeisk frihandel. Fra 1990-årene kom motstand mot videre europeisk integrasjon i hovedsak fra høyresiden i britisk politikk, og uenighet innen det konservative partiet førte til opprør over Maastricht-traktaten i 1992.

Det nyetablerte United Kingdom Independence Party (UKIP) var ledende i å argumentere for en ny folkeavstemning om fortsatt medlemskap i det som i 1990-årene var blitt den europeiske union (EU), og partiets økende popularitet førte til at det fikk en rekke plasser i Europaparlamentet ved valget i 2014. Den tverrpolitiske kampanjen «People's Pledge» bidro også til å få gjennom en folkeavstemning. Ved valget i Storbritannia i 2015 lovet den konservative statsministeren David Cameron at en folkeavstemning om Storbritannias tilslutning til EU skulle avholdes, et løfte han innfridde i 2016, under press fra den EU-skeptiske delen av partiet. Avstemningen førte til et flertall for å gå ut av EU. Cameron gikk av som statsminister, og Theresa May overtok vervet. For å styrke sin posisjon i forhandlingene med EU avholdt hun valg i 2017, men resultatet ble at hun mistet flertallet i parlamentet, og hennes regjering måtte søke støtte fra det nord-irske unionistpartiet (DUP).

Den 29. mars 2017 påkalte den britiske regjeringen artikkel 50 i Traktat om Den europeiske union og det var planlagt at Storbritannia skulle tre ut av EU 29. mars 2019 med mindre en forlengelse ble avtalt. Statsminister May kunngjorde at den britiske regjeringen ikke hadde til hensikt å søke permanent medlemskap i EUs indre marked eller EUs tollunion. Den ville annullere European Communities Act 1972 og innpasse eksisterende EU lov i britisk lov. Et nytt departement, Department for Exiting the European Union (departementet for uttredelse av EU), ble opprettet i juli 2016. Forhandlinger med EU begynte offisielt å fungere i juni 2017, med sikte på å fullføre avtalen om uttredelse i oktober 2018. I juni 2018 fremla Storbritannia og EU en felles rapport vedrørende enighet om toll, merverdiavgift og Euratom. I juli 2018 sluttet den britiske regjeringen seg til «Chequers-planen», en oversikt over forslag fra den britiske regjering. I november 2018 ble det enighet om en avtale for uttredelse mellom den britiske regjeringen og EU (the Draft Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration). Den 15. januar 2019 stemte underhuset i det britiske parlamentet ned avtalen, med 432 mot og 202 for, det største parlamentariske nederlag noensinne for en britisk regjering.

Uncertain Brexit
Underhusets tredje avstemning om «Brexit» 29. mars 2019, dagen da Storbritannia skulle forlate EU, førte ikke frem, men til ny usikkerhet.
UK location in the EU 2016
Storbritannia og unionens 27 resterende medlemsstater i hhv. oransje og blått

Terminologi og etymologi

I forbindelse med folkeavstemningen og de påfølgende forhandlingene har en rekke nye begrep kommet i vanlig bruk (uthevede oppslagsord på engelsk).[6]

Backstop
Et begrep som viser til den britiske regjeringens forslag om midlertidig å holde Nord-Irland innenfor med EUs tollunion og det indre marked, for å unngå nye grensehindre mellom Nord-Irland og Irland, så Belfastavtalen, eller langfredagsavtalen (engelsk: Good Friday Agreement), ikke undergraves. Prinsipielt er det en midlertidig løsning mens Storbritannia utvikler «teknologi» som foretar kontroll av toll og andre forhold, som ved andre grenser mellom Storbritannia og EU.[7][8] Uenigheten om backstop-klausulen er blitt omtalt som en «gordisk knute».[9]
Blind/Blindfold Brexit
Ble formulert i september 2018 for å beskrive et scenario hvor Storbritannia forlater EU uten klarhet i rammene for en fremtidig handelsavtale.[10][11] EU og britiske forhandlere vil da ha perioden frem til 31. desember 2020 for å avgjøre en handelsavtale, i mellomtiden vil Storbritannia i praksis forbli medlem av EU, men uten stemmerett.[12][13]
Brexit
Brexit (som en tidlig variant, brixit), er et teleskopord av British og exit. I vanlig bruk ble det avledet fra Grexit, med tanke på at Hellas (engelsk: Greece) kom til å trekke seg ut av eurosonen. Opprinnelig skulle Brexit, i henhold til EUs og Storbritannias lover, finne sted 29. mars 2019..[14][15]
Brexiteer/Brexiter
De som støtter Brexit blir noen ganger omtalt som brexiteers.[16][17] eller Brexiters.[18] Alternativt har Leavers også blitt benyttet.[19][20] De mest kompromissløse konservative underhusmedlemmene blant «brexiteers» omtales gjerne som spartans.[21]
Canada Plus
Dette er forkortelse som dekker at Storbritannia trekker seg ut av EU og undertegner en frihandelsavtale. Landet kan da styre sin handelspolitikk med land utenfor EU, men det vil kreve regler for å bestemme hvor varene opprinnelig kommer fra (engelsk: rules of origin) for handel med EU. Det er sannsynlig at dette vil føre til at handelspolitikken er mindre fri enn om Storbritannia slutter seg til EFTA, og vil føre til ekstra grensekontroller, noe som vil være et omstridt punkt, særlig i Irland. Frihandelsavtalen mellom EU og Canada tok syv år med forhandlinger, men tilhengere av Brexit hevder at en tilsvarende avtale med EU kan være vesentlig raskere da de to partene allerede er overens på regelverk.[22]
Chequers-planen
Britisk medias navn på The framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union (Norsk: Rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og Den europeiske union), den britiske regjeringens melding (engelsk: White paper) vedtatt i møte på statsministerens landsted Chequers og offentliggjort 12. juli 2018. Planen beskriver hva slags forhold den britiske regjeringen ønsker med EU.<ref"guardian-02">Stewart, Heather (29. august 2018). «No-deal Brexit is only alternative to Chequers plan, says Lidington». The Guardian.</ref>[23] Den 22. november 2018 publiserte den britiske regjeringen en oppdatert utgave av planen.[24]
Divorce bill («skilsmisseregning»)
Det er forventet at Storbritannia vil gi et bidrag for de finansielle forpliktelser landet aksepterte mens det fremdeles var medlem av EU, og som ikke er avsluttet. I den første delen av forhandlingene ble totalbeløpet omtalt som single financial settlement (norsk: enkeltstående finansielle oppgjør), eller bare the settlement (norsk: oppgjøret). I media har dette blitt omtalt som exit bill (norsk: avskjedsregningen) eller divorce bill (norsk: skilsmisseregningen), mens EU omtaler det som å gjøre opp utestående (engelsk: settling the accounts).[25] Mens han var Brexit Secretary, uttalte Dominic Raab at Storbritannia ikke ville betale noe finansielt oppgjør med EU i en situasjon hvor det ikke ble noen avtale.[26] Avtalen om å forlate EU, offentliggjort i november 2018, oppgir at Storbritannias finansielle bidrag vil bli £39 milliarder (om lag 400 milliarder norske kroner).
«Hard» og «myk» brexit
«Hard» og «myk» Brexit er uoffisielle begreper som er brukt av media,[27] for å beskrive forbindelsene mellom Storbritannia og EU. En «hard» Brexit (også omtalt på engelsk som no-deal Brexit) viser vanligvis til at Storbritannia forlater EU med få eller ingen avtaler på plass, slik at handel må skje på grunnlag av Verdens handelsorganisasjons (WTO) regler, og tjenester ikke lenger ytes fra organisasjoner i EU, som flysikkerhet fra Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå.[28] «Myk» brexit omfatter enhver avtale som som innbefatter å beholde medlemskap i Det indre marked og i det minste noe fri bevegelse av mennesker i henhold til regler under EØS.[29] Theresa Mays Chequers-plan inkluderte noen sider av myk Brexit.[30] EØS og avtalen med Sveits omfatter fullstendig fri bevegelse av mennesker, og at EU har krevd at det skal inkluderes i en avtale med Storbritannia om full frihandel.
Managed no deal
«Managed no-deal Brexit»[31] eller «managed no deal Brexit»[32] ble stadig mer nevnt mot slutten av 2018, med bakgrunn i den omfattende mengden av politiske, juridiske og tekniske avgjørelser nødvendig hvis det ikke er undertegnet noen avtale om uttredelse, når Storbritannia går ut av EU.
Norway Model / Norway Plus
Dette er en modell hvor Storbritannia forlater EU, men blir medlem av European Free Trade Association (EFTA) og EØS (engelsk: European Economic Area, EEA), eventuelt med tillegg av en tollunion (Norway-plus). Medlemskap i EFTA og EØS gir Storbritannia fortsatt medlemskap i Det indre marked, men uten å være underlagt felles landbruks- og fiskeripolitikk. Landet vil da heller ikke være underlagt EUs domstol. Storbritannia vil være underlagt EFTAs domstol, som i hovedsak følger EUs domstol, vil måtte innpasse store mengder av EUs lovverk, og vil ha lite å si ved utformingen av EUs regler, en del av de må landet også følge. Storbritannia må også tillate fri bevegelse av mennesker mellom landet og EU, noe som ble sett som et avgjørende punkt under folkeavstemningen.[33]
Prorogation/suspensjon av parlamentet
Fra latin prō- +‎ rogō («å spørre, be om»).[34] I britisk parlamentarisk praksis betegnes suspensjonen av parlamentet som prorogation. Den finner vanligvis sted når en parlamentsperiode utløper. I likhet med parlamentets høytidelige åpning, den såkalte State Opening of Parliament, som ledsages av trontalen, var dette tidligere en høytidelig statsakt, men siden midten av 1850-tallet blir den ikke lenger ledsaget av spesielle prosedyrer.[35][36] Imidlertid kan regjeringen også forespørre dronningen om å benytte prorogation for å suspendere parlamentet innenfor den ordinære sesjonen, slik at det ikke kan komme sammen og stemme eller diskutere.[37] I og med at en såkalt «hard Brexit» (s.o.) automatisk trer ikraft dersom det ikke foreligger en gjensidig godkjent avtale mellom Storbritannia og EU, kan dette i prinsippet føre til et slikt automatisk brudd mellom partene den 31. oktober 2019, trass i at parlamentet tidligere har stemt for at en «hard Brexit» er utelukket. Dette er en svært omstridt fremgangsmåte, idet den setter parlamentet ut av spill i tillegg til å tvinge kongehuset til å stilling i en konflikt mellom regjering og parlament.[38][39][40]
Suspensjonens lengde varierer, for eksempel varte den 13 dager i 2014 og fire dager i 2016. Dersom Boris Johnson lykkes med å suspendere parlamentet i september 2019, vil det dreie seg om 23 arbeidsdager.[41] (Se August under.)
Remainers
De som er tilhengere av forsatt britisk medlemskap i EU omtales noen ganger som «Remainers».[42] Det nedlatende uttrykket «Remoaner» (et teleskopord av remainer og moaner) brukes noen ganger av media som støtter Brexit.[43][44]

Bakgrunn

De indre seks europeiske statene undertegnet Paris-traktaten i 1951, hvorved Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ble etablert. Messina-konferansen i 1955 fastslo at EKSF var en suksess og bestemte at konseptet skulle utvides, det ledet til at Roma-traktaten ble undertegnet i 1957, med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble disse kjent som Det europeiske fellesskap. Storbritannia forsøkte å bli medlem i 1963 og 1967, men søknadene om medlemskap ble stoppet ved veto av Frankrikes president Charles de Gaulle.[45] Da de Gaulle var gått av som president søkte Storbritannia igjen om medlemskap, og den konservative statsminister Edward Heath undertegnet avtale om tilslutning i 1972.[46] og Storbritannia sluttet seg til Danmark og Irland i å bli medlem av EEC 1. januar 1973.[47]

Ved det britiske parlamentsvalget i oktober 1974 hadde opposisjonspartiet Labour forpliktet seg til å reforhandle Storbritannias medlemskapsbetingelser (som de anså lite fordelaktige), og deretter avholde en folkeavstemning om fortsatt medlemskap basert på de nye betingelsene.[48] I 1975 holdt Storbritannia sin første nasjonale folkeavstemning, hvor spørsmålet var om landet skulle forbli medlem av EU. Til tross for betydelige uenigheter innen regjeringspartiet Labour,[49] støttet alle større politiske partier og pressen fortsatt medlemskap i EEC. Den 5. juni 1975 stemte 67,2 % av velgerne og alle landets «fylker» for å forbli i EU bortsett fra Shetlandsøyene og Ytre Hebridene.[50] Støtte for å bli i EEC i 1975 synes ikke relatert til holdningene ved folkeavstemningen i 2016.[51]

United Kingdom European Communities membership referendum, 1975 compared to United Kingdom European Union membership referendum, 2016
Sammenligning av resultatene av folkeavstemningene i 1975 og 2016

Til parlamentsvalget i 1983 drev Labour valgkamp på et løfte om å trekke Storbritannia ut av EF uten en folkeavstemning,[52] men et kraftig nederlag førte til at Labour skiftet standpunkt.[52] I 1985 undertegnet Margaret Thatchers andre regjering Den europeiske enhetsakt – den første større revisjon av Roma-traktaten – uten noen folkeavstemning.

I oktober 1990 sluttet Storbritannia seg til Den europeiske vekslingsmekanisme (ERM), med britisk pund koblet til tyske mark. Statsminister Margaret Thatcher hadde sterke motforestillinger mot dette, men ble presset av sentrale medlemmer i regjeringen. Thatcher gikk av som statsminister i november samme år på grunn av økende uenighet innen det konservative partiet, som til dels var knyttet til Thatchers stadig mer skeptiske holdning til EF. Storbritannia og Italia måtte trekke seg fra ERM i september 1992, siden pundet og lira ble presset av valutaspekulasjon («den svarte onsdagen»).[53]

Ved Maastricht-traktatens signering den 1. november 1993 ble de europeiske fellesskap omdannet til Den europeiske union (EU),[54] noe som viste utviklingen av organisasjonen fra en økonomisk til en politisk union.[55] Danmark, Frankrike og Irland avholdt folkeavstemninger om avtalen. I henhold til Storbritannias konstitusjon, særlig parlamentets suverenitet, så var britisk godkjenning av avtalen ikke betinget av en folkeavstemning. Til tross for dette hevdet den britiske historikeren Vernon Bogdanor at «det var et klart konstitusjonelt grunnlag for en folkeavstemning» fordi selv om parlamentsmedlemmer har fått fullmakt til å gi lover av velgerne, så har de ikke fått fullmakt til å overføre den makten (Storbritannias tre folkeavstemninger var alle om overføring av parlamentets myndighet). Siden ratifisering av avtalen var i partiprogrammet til de tre ledende politiske partiene, hadde velgere som var mot ratifisering ingen mulighet for å gi uttrykk for dette. Selv om ratifisering av avtalen av underhuset i parlamentet var lovlig, ville den ifølge Bogdanor ikke være legitim, noe som krever allmenn aksept. Måten avtalen ble godkjent på, mente han var «sannsynlig å ha avgjørende konsekvenser både for britisk politikk og for Storbritannias forhold til EU.» [56][57] Dette antatte demokratiske underskudd ledet til etableringen av the Referendum Party og United Kingdom Independence Party (UKIP).

The Referendum Party og UKIP

I 1994 stiftet James Goldsmith The Referendum Party for å delta i det britiske parlamentsvalget i 1997, partiets grunnlag var å fremme en folkeavstemning om tilknytningen til EU.[58][59] Partiet stilte kandidater i 547 valgkretser og fikk 810 860, eller 2,6 %, av alle avgitte stemmer,[60] men fikk ingen representanter i Parlamentet. The Referendum Party ble oppløst i 1997.

UKIP Logo (Original)
United Kingdom Independence Party (UKIP) ble stiftet i 1993

United Kingdom Independence Party (UKIP), et euroskeptisk politisk parti, ble også etablert i 1993. I valget til Europaparlamentet i 2004 kom det på tredje plass i 2004, andre plass i 2009 og første plass i 2014, med 27,5 % av stemmene. Dette var første gang siden valget i 1910 at noe annet parti enn de konservative eller Labour hadde fått flest stemmer i et britisk valg.[61] UKIPs sterke valgresultat i 2014 ansees som sterkt knyttet til støtten for å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.[62]

UKIP vant to suppleringsvalg (utløst av konservative parlamentsmedlemmer som gikk over til UKIP) i 2014. I parlamentsvalget i 2015 fikk partiet 12,6 % av stemmene og beholdt én av de to plassene det hadde vunnet i 2014.[63]

Meningsmålinger i 1977–2015

Både tilhengere og motstandere av EU i Storbritannia har hatt flertall på ulike tidspunkt siden 1977.[64] I folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EF i 1976 var to tredjedeler av velgerne for fortsatt medlemskap.

I en statistisk analyse offentliggjort i april 2016 definerte professor John Curtice ved University of Strathclyde euroskeptisisme som ønsket om å kutte, eller redusere, tilknytningen til EU, og tilsvarende eurofili som ønsket om å bevare eller styrke EUs stilling. I henhold til denne definisjonen viste undersøkelsen British Social Attitudes (BSA) en økning i euroskeptisisme fra 38 % i 1993 til 65 % i 2015. Euroskeptisisme må ikke forveksles med ønsket om å forlate EU, BSAs undersøkelse for perioden juli-november 2015 viste at 60 % støttet fortsatt medlemskap i EU og 30 % ønsket at Storbritannia trakk seg ut av EU.[65]

Storbritannias innmelding

Storbritannias søknad om medlemskap i EEC ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte samtidig med Storbritannia, og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Storbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.[66] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap. I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.[67][68] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge resulterte i flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.[66]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959[69]). Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[66] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».[69]

Folkeavstemningen i 2016

Utdypende artikkel: Folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016

Forhandlinger for reform av EU

I 2012 avviste daværende statsminister David Cameron krav om folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i EU,[70] men foreslo deretter muligheten for en fremtidig folkeavstemning for å underbygge sin foreslåtte reforhandling av Storbritannias forhold til EU.[71] Ifølge BBC «aksepterte statsministeren aksepterte behovet for å vise at Storbritannias reforhandlede posisjon i EU hadde 'helhjertet støtte fra det britiske folk' men de måtte vise 'taktisk og strategisk tålmodighet'.»[72] Under press fra mange konservative parlamentsmedlemmer og fra UKIPs fremgang annonserte Cameron den 23. januar 2013 at en konservativ regjering ville avholde en folkeavstemning om medlemskap i EU før utgangen av 2017, basert på en reforhandlet avtale, dersom de konservative ble gjenvalgt ved parlamentsvalget i 2015.[73] Dette løftet ble lagt inn i det konservative partiets valgprogram for valget.[74][75]

Det konservative partiet vant valget, og loven om folkeavstemning over medlemskap i EU ble vedtatt i parlamentet. Statsminister Cameron ønsket at landet skulle fortsette som medlem i et reformert EU og søkte å reforhandle på fire hovedpunkter: beskyttelse av det indre marked for land som ikke var med i eurosonen, reduksjon av byråkrati, unntak for Storbritannia fra «stadig tettere union», og begrensning av immigrasjon fra EU.[76]

I desember 2015 viste meningsmålinger en klar majoritet for et fortsatt medlemskap i EU. Målingene viste også at støtten til medlemskap ville falle om Cameron ikke fikk fremforhandlet tilfredsstillende ordninger for land som ikke deltok i eurosonen, og restriksjoner på ytelser for EU-borgere.[77]

Resultatet av reforhandlingene ble kunngjort i februar 2016. Noen begrensninger i ytelser for nye innvandrere fra EU ble bestemt, men før de kunne iverksettes måtte vedkommende land først søke Europakommisjonen og Det europeiske råd.[78]

I en tale til underhuset i parlamentet kunngjorde statsminister Cameron den 22. februar 2016 at folkeavstemningen skulle avholdes 23. juni 2016, og kommenterte den reforhandlede avtalen med EU.[79] Cameron uttalte at han ønsket å starte prosessen med utmelding umiddelbart, dersom det ble flertall for det, og om en «to-års periode for å forhandle betingelsene for å tre ut.»[80]

Spørsmålet som ble stilt ved folkeavstemningen var følgende: «Bør Storbritannia forbli medlem av EU, eller forlate EU?» (engelsk: «Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?»).[81]

Kampanjegrupper

Vote Leave poster, Omagh
En plakat for Vote Leave i Omagh i Nord-Irland. Teksten er: «We send the EU £50 million every day. Let's spend it on our NHS instead.» (norsk: «Vi sender EU 50 millioner pund hver dag. La oss bruke det på vårt helsevesen i stedet.»)

Den offisielle kampanjegruppen for at Storbritannia skulle forlate EU var Vote Leave.[82][83][b]

Den offisielle kampanjen for å fortsette som medlem av EU, ledet av Stuart Rose, var kjent som Britain Stronger in Europe, eller uformelt som Remain. Andre grupper som støttet fortsatt medlemskap i EU inkluderte Conservatives In,[84] Labour in for Britain,[85] #INtogether (Liberal Democrats),[86] Greens for a Better Europe,[87] Scientists for EU,[88] Environmentalists For Europe,[89] Universities for Europe[90] og Another Europe is Possible.[91]

Resultat av folkeavstemningen

Resultatet av folkeavstemningen ble kunngjort 24. juni 2016. 51,89 % stemte for å forlate EU og 48,11 % stemte for å fortsette som medlem av EU.[92][93] Et opprop for en ny folkeavstemning samlet over fire millioner underskrifter,[94][95] men ble den 9. juli avvist av regjeringen.[96]

Storbritannias folkeavstemning om medlemskap i EU, 2016
Nasjonalt resultat
Alternativ Stemmer %
Forlate EU 17 410 742 51,89 %
Fortsette i EU 16 141 241 48,11 %
Gyldige stemmer 33 551 983 99,92 %
Ugyldige eller blanke stemmer 25 359 0,08 %
Totalt antall stemmer 33 577 342 100,00 %
Stemmeberettigede og oppmøte 46 500 001 72,21 %
Befolkning gammel nok til å stemme og oppmøte 51 356 768 65,38 %
Kilde: Valgkommisjonen (engelsk: Electoral Commission)

Resultat ved Storbritannias riksdeler/regioner i England (venstre) og ved council district (Storbritannia) og parlamentskretser (Nord-Irland) (høyre)
     Utmeldelse       Fortsatt medlemskap

United Kingdom EU referendum 2016 voting regions results
United Kingdom EU referendum 2016 area results 2-tone

Demografisk analyse av stemmene

Ifølge forskere ved University of Warwick var områder med dårlig levestandard i form av skolegang, lav inntekt og høy arbeidsløshet mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU (engelsk: «deprivation in terms of education, income and employment were more likely to vote Leave»). Antall stemmer for å forlate EU var ofte høyere i områder med lav inntekt og høy arbeidsløshet, en sterk tradisjon med industriarbeidsplasser og hvor befolkningen hadde begrenset med faglige kvalifikasjoner.[97] Andelen stemmer for å forlate EU var også høyere hvor det var mange innvandrere fra Øst-Europa (for det meste lavtlønte uten høyere utdannelse) i områder med store grupper briter med liten utdannelse.[97] Stemmeberettigede fra lavere samfunnslag (iht. National Readership Survey) var mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU, mens de fra øvre samfunnslag (særlig øvre middelklasse) var mer tilbøyelige til å stemme for å forbli i EU.[98]

Ifølge Thomas Sampson, en økonom ved London School of Economics, «[er] eldre og mindre utdannede velgere mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU [...] Et flertall av hvite velgere ønsket å forlate EU, men bare 33 % av velgere med asiatisk bakgrunn og 27 % av velgere med farget bakgrunn stemte for å forlate EU. Det var ingen ulikhet mellom kjønnene i avstemningen [...] Å forlate EU fikk støtte fra hele det politiske spektrum [...] Å stemme for å forlate EU var sterkt knyttet til konservative sosiale holdninger, mot overnasjonalitet, og oppfatningen at livet i Storbritannia blir verre, i stedet for bedre.»[99] Økonometriske studier viste at «utdannelse, og i mindre grad, alder, var de sterkeste demografiske indikatorene på hvordan velgerne stemte» Støtte til å forlate EU var knyttet til «en vanskelig økonomisk situasjon, både for individer og områder som helhet» og til «negativ holdning til immigrasjon, men ikke til å bo i områder med immigrasjon.»

Uttredelsesprosess

Michel Barnier EP 1
Den franske politikeren Michel Barnier er EUs hovedforhandler.

Prosessen for å skille Storbritannia ut av EU har bestått av samtaler mellom den britiske regjeringen under ledelse av Theresa May og EUs forhandlere, mens både selve intensjonen om å melde seg ut og det politisk-økonomiske rammeverket for et videre samarbeide var vært underlagt avstemninger i det britiske parlamentet. Blant de mest omdiskuterte problemområdene var hvordan man skulle håndtere grensen mellom Irland og Nord-Irland. Den såkalte «langfredagavtalen» utelukket en fysisk grense mellom dem, mens en tilsvarende grense i Irskesjøen mellom Nord-Irland på den ene og Wales, Skottland og England på den andre siden støtte på motstand fra representanter som ikke gikk med på å «dele» Storbritannia.[100]

Boris Johnsons regjering hadde ved tiltredelse bare to stemmers overvekt i Underhuset. Majoriteten ble ytterligere redusert til én gjennom et suppleringsvalg i kretsen Brecon and Radnorshire, hvor Liberaldemokratene overtok en konservativ plass. Det er tilstrekkelig at en håndfull representanter skifter side for å felle Johnson ved mistillitsvotum. Det er uklart om Johnson likevel kan tvinge gjennom en «no-deal» Brexit i henhold til Fixed-term Parliaments Act fra 2011. Denne loven gjøre det mulig å forsøke å danne ny rejgering før nyvalg må lyses ut.[101]

2016

Deputy Minister for EU Affairs Matti Maasikas meets with David Davis, Secretary of State for Exiting the European Union (38562707052)
David Davis var minister for uttreden fra EU, en ny stilling opprettet av Theresa May 13. juli 2016. Her til høyre sammen med Matti Maasikas, Estlands EU-minister.

Statsminister Theresa May oppnevnte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.[102] Forhandlingene var stipulert til å vare i to år, men kunne ta lengre tid. Statsminister Theresa May la opp til en omfattende frihandelsavtale med EU som erstatning for medlemskap.[103] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har,[104] mens regjeringen ved Brexit-minister David Davis selv ønsket en mer omfattende avtale enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,[105][106] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er blitt presentert som aktuelle løsninger for Storbritannia,[107][108] en løsning den britiske regjeringen avviste.[109]

2017

I mars 2017 vedtok parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Da loven var blitt sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, hva som igangsatte utmeldingsprosessen som er spesifisert i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.[110][111] Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Mays regjering aktiverte artikkel 50, som var kommet inn i traktaten da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009. Artikkelen ble aktivert 29. mars 2017, da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.[112] Forhandlingene var forventet å vare i to år, men tidsfristen kunne forlenges.

2018

Beyond Brexit- A Global Britain (31226228132)
Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli 2018 fordi han var uenig i Mays plan for en «myk» brexit.

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.[113] Mays regjering ble 6. juli enig om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer, men ikke for tjenester. May ønsket også et regelverk for flyt av arbeidskraft.[114]

2019

Januar–februar

Den 15. januar 2019 ble regjeringens avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.[115][116][c] En lett revidert avtale ble atter avslått av parlamentet 24. februar, denne gang med 391 mot 242 stemmer.[118][119]

Mars

Siden parlamentet ikke var kommet til enighet om betingelsene for utmeldelsen, stemte et flertall av representantene den 14. mars å be EU om en utsettelse.[1]

Apvienotās Karalistes parlamenta Pārstāvju palātas priekšsēdētāja oficiālā vizīte Latvijā (39361465685) (cropped)
Underhusets speaker John Bercow forhindret regjeringens forsøk på å legge frem Brexit-avtalen for Underhuset en tredje gang.

Regjeringen planla å legge frem avtaleforslaget som var blitt inngått med EU til en tredje avstemning den 21. mars; imidlertid avskar Underhusets speaker John Bercow denne muligheten ved å henvise til forsamlingens regelverk «Erskine May», som ikke tillater å fremsette samme forslag uendret flere ganger i samme parlamentsperiode.[120][121][122]

Den 20. mars kunngjorde statsminister May at hun hadde sendt et brev til EU hvor hun ba om at Brexit ble utsatt til 30. juni, samtidig som hun antydet at hun heller ville gå av enn å tillate en enda lengre utsettelse.[2][123][124]

Dagen derpå signaliserte EU at man ville avslå Mays forespørsel om tre måneders utsettelse, og kunngjorde at sist mulige dato for å forlate unionen var 22. mai 2019, siden valgene til Europaparlamentet var berammet til 23. mai, og Storbritannia ikke kunne opprettholde sitt medlemskap uten å velge representanter til denne forsamlingen.[125] Denne fristen forutsatte at parlamentet godkjente avtaleresultatet Storbritannias regjering og EU har utarbeidet. Skulle avtalen bli nedstemt for tredje gang, ville fristen bli forkortet til 12. april, som var siste tidspunkt for å kunngjøre hvorvidt landet vil avholde nasjonalt valg til Europaparlamentet.[126][127][128] EUs ledelse har imidlertid gitt uttrykk for at den ikke har tillit til at den britiske regjeringen har realistiske planer for en ordnet utmeldelse.[129][130]

Over én million mennesker som ønsket en ny folkeavstemning deltok i en demonstrasjon i London 23. mars.[131] Ved utgangen av april hadde over seks millioner sluttet seg til en online-petisjon for å avslutte brexit-prosessen og forbli i EU.[132] Målt i antall underskrifter var dette den største aksjonen av sin art noensinne.[133][134]

SitatParliament finally has its say:
No. No. No. No. No. No. No. No.
Sitat
The Guardians førstesideoppslag 28. mars 2019[135]

Parlamentet stemte 25. mars for å frata regjeringen den tradisjonelle kontrollen over forsamlingens dagsorden, og vedtok rådgivende stemmegivning 27. mars for å lodde representantenes holdning til åtte forskjellige alternativer, som strakk seg fra å forlate EU uten noen avtale, å forbli i tollunionen og det indre marked, å legge frem forhandlingsresultatet i en ny folkeavstemning til å droppe Brexit helt.[136] Ingen av alternativene fikk enkelt flertall i parlamentet. De to forslagene som mottok flest stemmer var at utfallet av EU-forhandlingene skulle bli underlagt en ny folkeavstemning (268 for, 295 mot) og en fortsatt tollunion (265 for, 271 mot).[137]

I et internt partimøte med konservative parlamentsmedlemmer sa statsminister Theresa May seg villig til å trekke seg fra sin stilling i et håp om å få flertall for sin rammeavtale med EU, slik at en annen statsleder kunne føre forhandlingene videre.[136][138][139][140]

Regjeringen tapte en tredje avstemning om Brexit den 29. mars, denne gang med en avkortet versjon. Fremlegget, som ble nedstemt med 344 mot 286 stemmer, innebar utelukkende den ene delen av de opprinnelige forslagene til vedtak, nærmere bestemt selve bekreftelsen på at Storbritannia skulle forlate EU. Den andre delen, rammeverket som fastsetter prinsippene for samarbeidsavtalen som skulle fremforhandles senere, var blitt strøket, både for å imøtekomme forbudet mot å fremsette samme forslag flere ganger og fordi det ikke fantes flertall for den.[3][4][5]

Med fem unntak stemte hele Labour-blokken mot forslaget, mens også 35 konservative medlemmer stemte nei og brøt med regjeringen. Det samme gjorde DUP, det nord-irske unionist-partiet som utgjorde en nødvendig del av regjeringens parlamentariske grunnlag. Det skotske uavhengighetspartiet SNP stemte samlet mot, det samme gjorde det walisiske Plaid Cymru, det nydannede «The Independent Group»[d] og De grønnes ene representant. I tillegg til de konservative parlamentarikerne stemte de fire uavhengige kandidatene for.[142]

Europakommisjonen reagerte med en uttalelse hvor det het at en uttreden uten noen avtale nå syntes sannsynlig, og gjentok at unionen ville stå samlet i spørsmålet, slik at Storbritannia ville måtte forlate EU 12. april uten å kunne gjøre bruk av de betingelsene som var blitt fremforhandlet under forutsetning av at avtalen ble godkjent. Den klargjorde også at det ikke ville komme til noen overgangsperiode eller avtaler som berørte individuelle enkeltsektorer.[143] Samme dag innkalte Det europeiske råds president Donald Tusk til et krisemøte for å ta stilling til den videre fremgangsmåten i saken.[144]

Fra 30. mars sluttet HM Passport Office å utstede britiske pass merket med «Den europeiske union».[145]

April

1. april foretok Underhuset et nytt forsøk på å komme frem til et kompromiss, og speaker John Bercow hadde valgt fire alternativer til debatt og rådgivende avstemning, men ingen fikk flertall.[146] Forslaget om å forbli i tollunionen ble nedstemt med tre stemmers margin (273 mot 276), mens alternativet om å holde en ny folkeavstemning falt med tolv stemmer (280 mot 292). Medlemskap i EFTA og EØS («Norway Plus») falt med 282 mot 261 stemmer, og forlengelse av medlemskapet helt til parlamentet fant en løsning fikk færrest stemmer, 191 for og 292 imot.[147] Parlamentsmedlem Nick Boles, tidligere juniorminister i David Camerons regjering, kunngjorde i Underhuset at han meldte seg ut av Det konservative parti fordi partiet manglet evne til å inngå kompromisser i saken.[148] Det var Boles som hadde fremsatt «Norway Plus»-opsjonen til avstemning. Boles meldte seg imidlertid ikke inn i «The Independent Group».[149][146]

Den 2. april ble to avtaler mellom Storbritannia, Norge og Island undertegnet for å ivareta rettigheter for norske og islandske borgere i Storbritannia, og britiske borgere i Norge og på Island, samt å sikre fortsatt varehandel mellom landene, i tilfelle Storbritannia forlater EU uten en avtale.[150]

I en kort tale fra statsministerboligen 2. april kunngjorde May at hun ville anmode EU om enda en kortvarig utsettelse, samtidig som hun aktet å føre samtaler med opposisjonsleder Jeremy Corbyn for å forsøke å oppnå et kompromiss parlamentet kunne godta.[151][152]

Neste dag avviste Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker at EU på ny ville innvilge en kort utsettelse dersom parlamentet ikke godkjente uttredelsesavtalen innen 12. april og uttalte at det mest sannsynlige utfallet var at Storbritannia forlot EU uten noen avtale på denne datoen.[153]

En avstemning samme dag, 3. april, om hvorvidt parlamentet skulle fortsette med rådgivende avstemninger, endte uavgjort med 310 stemmer på begge sider. Det var første gang siden 1993 at det var oppstått stemmelikhet. Speakeren, John Bercow, avga den avgjørende stemmen mot forslaget. Bercow, som er valgt inn som konservativ, frasa seg i tråd med parlamentarisk kutyme sin partitilhørighet da han inntok vervet som speaker, og han deltar aldri i avstemninger. Ved stemmelikhet stemmer speaker tradisjonelt mot, idet nøytralitsprinsippet tilsier at en uhildet stemmegiver ikke skal kunne skape flertall for forslag. Dette skjedde også i dette tilfelle, slik at forslaget falt med 310 mot 311 stemmer.[154][155]

Som følge av at May hadde holdt samtaler med Corbyn om veien videre i prosessen, trakk de to regjeringsmedlemmene Nigel Adams og Christ Heaton-Harris seg fra sine stillinger.[156]

I et brev til Donald Tusk 5. april anmodet Theresa May om en ytterligere utsettelse frem til 30. juni,[157] hvor det også het at hennes regjering ville foreta de nødvendige forberedelsene til valget til Europaparlamentet som er berammet til 23. mai. Hun ga imidlertid uttrykk for at hun håpet samtalene med Corbyn ville føre til en utmeldelse før den tid. Samtidig ga Tusk uttrykk for at han var positivt innstilt til en utsettelse på opptil ett år som kunne avkortes dersom britene fant en løsning ut av den fastlåste situasjonen.[158]

Ledere fra EUs medlemsland møttes i Brüssel 10. april for å ta stilling til Mays forslag, og efter en seks timers debatt bak lukkede dører ble man enig om å sette en ny frist, 31. oktober 2019. Storbritannia kan imidlertid forlate EU før den tid dersom regjeringen får parlamentarisk medhold til det. Dersom det skjer før 22. mai, kan landet unngå å måtte holde valg til Europaparlamentet.[159]

Mai

Lokalvalgene som ble avholdt 2. mai 2019 ble ansett som en avstemning over de forskjellige partienes holdning til Brexit og prosessen omkring den.[160][161][162] De omfattet ikke London, Sottland eller Wales. I Nordirland fikk alle de elleve folkevalgte forsamlingene nye ledelser.[162]

Generelt opplevde Brexit-vennlige partier nedgang, mens deres motstandere, især liberaldemokratene, opplevde fremgang.[163]

Lokalvalgene førte til et betydelig tap for det konservative partiet, som mistet kontroll over 44 distrikts- og kommunestyrer og tapte 1 334 representanter. Også Labour, som hadde håpet å trekke veksler på regjeringens så langt mislykkede forsøk på å oppnå en løsning på Brexit-krisen, gikk på et mindre tap og mistet 82 representanter og flertallet i ni styrer. Liberaldemokratene, som motsetter seg Brexit helt, så et betydelig oppsving (ti distrikts/kommunestyrer og 703 representanter). Det samme gjorde De Grønne (194 nye representanter). Også uavhengige kandidater opplevde med 606 nye seter et merkbart oppsving. Det Brexit-vennlige UK Independence Party (UKIP), som tapte 145 styreseter og beholdt 31, ble utsatt for valgets største nedgang.[164][165]

Siden forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen ikke førte frem til en løsning begge parter kunne godta, kunngjorde Mays nestleder David Lidington at Storbritannia ville avholde valg til Europaparlamentet 23. mai. Regjeringen håpet imidlertid at utmeldelsene ville ha funnet sted innen juli, slik at parlamentarikerne ikke ville innta plassene i perioden som begynte da.[166]

May tapte ytterligere støtte i regjering og blant konservative representanter da hun under et møte med sine statsråder 21. mai kunngjorde at hun ville legge frem en ti punkts plan som blant annet omfattet en bindende avstemning i parlamentet om hvorvidt det skulle avholdes en ny folkeavstemning om betingelsene for å forlate EU.[167] Majoritetsleder («Leader of the House of Commons») Andrea Leadsom trakk seg 22. mai fra sin post i protest mot planen, i særdeleshet forslaget om å avholde en ny folkeavstemning.[168] Neste dag overtok Mel Stride, en tidligere minister uten portefølje og statssekretær i finansdepartementet, hennes verv.[169]

Til tross for en lang rekke forsøk på å vinne flertall for en Brexit-strategi i parlamentet, lyktes May ikke med å samle flertall for en Brexit-strategi blant konservative representanter eller parlamentet forøvrig. Da heller ikke flere utsettelser hadde gitt henne den nødvendige majoriteten, hadde hun ikke lenger tilstrekkelig støtte i sitt eget parti til å fortsette i statsministerstillingen. Den 24. mai 2019 kunngjorde hun at hun ville gå av 7. juni.[170][171][172]

EU-valget
Brexit Party
Det nystiftede Brexitpartiet ble valgets klare vinner.

Valget til EU-parlamentet, som i Storbritannia fant sted 23. mai, ble, i likhet med lokalvalgene, oppfattet som en målestokk på velgernes holdning til EU-medlemskapet. Valgdeltagelsen på rundt 37 % var den nesthøyeste i historien. Det førte til et valgskred for det nystiftede Brexitpartiet, som endte med 31,6 % og ble det største enkeltpartiet. Ialt ble det imidlertid avgitt flest stemmer for partier som inntok et klart pro-europeisk standpunkt, 40,4 % mot Brexit-tilhengernes 34,9 %. I tillegg til Nigel Farages Brexit Party var det bare Ukip som gikk inn for en såkalt «hard Brexit». På motsatt side gjorde det sosialliberale Liberal Democrats, som hadde gjort fortsatt EU-medlemskap til sin hovedagenda, det klart best med 20,3 %. Også Green Party of England and Wales gjorde et godt valg, det samme gjaldt de resterende partiene på denne fløyen, Change UK, walisiske Plaid Cymru og skotske SNP. Både det konservative partiet (9,1 %) og sosialdemokratiske Labour (14,1 %), hvor holdningen til forsatt medlemskap var uklart eller splittet, oppnådde begge svært dårlig oppslutning. De konservative gikk tilbake 14,8 %, mens Labour tapte 11,3 %. Valgets største taper var det nasjonalistiske Ukip, som ble redusert fra 27,5 % til 3,3 % og mistet alle sine plasser i parlamentet. Det blir antatt at velgerne det tapte gikk over til Brexit Party.[173][174][175][176]

2019 UK Election Results for the European Parliament, Norwegian
Alle verdier i prosent
For Brexit: 34,9 % (+7,4 %)      Brexit Party – 31,6 (+31,6)      Ukip – 3,3 (-24,2)
Mot Brexit: 40,4 % (+23,1 %)      Liberaldemokratene – 31,6 20,3 (+13,4)      Green Party – 12,1 (+4,2)      Change UK – 3,4 (+3,4)      Plaid Cymru – 1,0 (+0,3)
Labour og konservative: 23,2 % (-26,1 %)      Labour – 14,1 (-11,3)      Konservative – 9,1 (-14,8)

Betraktet under ett utviste valgene i resten av Europa ingen éntydig trend, idet nasjonale anliggender synes å ha ligget til grunn for valgresultatene i enkeltland, hvor det ble målt fremgang både for høyre- og venstreorienterte partier. Samlet sett lå valgdeltagelsen i Europa på 50,1 %, altså betydelig høyere enn i Storbritannia.[177][178]

Juni

I samsvar med sin kunngjøring av 24. mai gikk Theresa May av som leder for det konservative partiet den 7. juni 2019.[179]

En opinionsundersøkelse blant medlemmer av det konservative partiet som ble foretatt av det britiske instituttet YouGov mellom 11. og 14. juni viste at et flertall (54 %) ville foretrekke at deres eget parti gikk i oppløsning for å sikre at landet forlot EU, mens 36 % mente at det var viktigere å redde partiet enn å forlate unionen. Henholdsvis 63 % og 59 % ville ta i kjøp at Skottland og Nord-Irland forlot Storbritannia (offisielt Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland) for å oppnå Brexit for den gjenværende delen. 61 % var også villig til å godta betydelig skade på samfunnsøkonomien for å forlate Den europeiske unionen.[180]

Den offisielle statistikken viste at britisk økonomi var skrumpet med 0,2 % i annet kvartal, perioden mellom april og juni, hva som var den verste nedgangen siden 2012.[181] Spesielt hardt rammet var industriell produksjon og bygg- og anleggssektorene. Utviklingen reverserte en vekst på 0,5 % i første kvartal, som kan ha vært forårsaket av at bedrifter økte varelagrene sine i påvente av en «hard Brexit».[182] EUs samlede bruttonasjonalprodukter (inkludert Storbritannia) økte imidlertid med 0,2 % i annet kvartal.[183] Nedgangen i Storbritannias bruttonasjonalprodukt førte til et ytterligere verditap for det britiske pundet, som var falt rundt femten prosent siden folkeavstemningens resultat.[184] Imidlertid gikk bruttonasjonalproduktet i Tyskland også ned 0,1 % i annet kvartal. Spesielt rammet ble eksportindustrien, noe analytikere mente bunnet i Brexit og den pågående tollkonflikten mellom USA og Kina.[185]

Juli

Den 18. juli vedtok et flertall i Underhuset med 315 stemmer for og 274 mot å avkreve løpende rapporter om fremdriften av en løsning for Nord-Irlandspørsmålet i Brexit-prosessen, samt å drøfte rapportene. I realiteten hadde vedtaket til hensikt å forhindre statsministeren i å suspendere parlamentet, såkalt «prorogation» (se Prorogation over) før tidsfristen om en avtale med EU, 31. oktober, utløp. Boris Johnson, som var forventet å overta som statsminister noen dager senere, hadde ikke utelukket en slik suspensjon, og derved kom Underhuset, med støtte av Overhuset, ham i forkjøpet. På denne måten kan regjeringen ikke fremtvinge en automatisk uttreden mot parlamentets uttrykkelige vilje.[186][187][188]

24. juli overtok Boris Johnson som statsminister, og han stilte som betingelse for videre forhandlinger med EU at den midlertidige ordningen for tollfrihet mellom EU og Storbritannia, den såkalte «backstop» se Backstop over) som var blitt fremforhandlet tidligere, ble fjernet fra løsrivelsesavtalen. EUs forhandlere og statsledere fremholdt på sine side at forhandlingsresultatet ikke ville bli gjenstand for revisjon. Derved syntes en uttreden 31. oktober uten noen form for uttredelsesavtale stadig mer sannsynlig.[189]

August

Et suppleringsvalg i den walisiske kretsen Brecon and Radnorshire 1. august reduserte regjeringens parlamentariske flertall til én stemme.[190]

18. august 2019 signerte minister for uttreden fra EU Stephen Barclay ny lovgivning som opphever European Communities Act 1972, den britiske loven som integrerer EU-reguleringer i Storbritannias lovgivning. Opphevelsesloven skal tre i kraft 31. oktober 2019.[191][192][193]

Storbritannias brexit-minister Stephen Barclay kunngjorde i en pressemelding 20. august at britiske tjenestemenn og regjeringsmedlemmer i hovedsak vil slutte å delta i EU-møter fra 1. september 2019.[194][195]

Dronningen samtykket 28. august i å suspendere parlamentet (se Prorogation over) fra og med tidligst 9. til senest 12. september og til og med 14. oktober 2019.[196][197] Ifølge tradisjonen vil hun holde en trontale hvor hun presenterer den nye regjeringens politikk ved gjenåpningen.[198] Initiativet ble møtt med kraftige protester fra blant andre speaker i Underhuset John Bercow, Labour og SNPs ledelse, som allerede hadde igangsatt en juridisk prosess for å forhindre det.[198] Skottlands høyeste domstol erklærte 4. september at regjeringens fremgangsmåte var lovlig og at retten ikke hadde jurisdiksjon i politiske anliggender. Saksøkerne uttalte at de ville anke beslutningen.[199] Også den tidligere konservative statsministeren John Major sluttet seg til saksøkere som forsøkte å få en slik suspensjon erklært ulovlig i andre rettsinstanser.[200][201]

Regjeringens beslutning førte til omfattende protestdemonstrasjoner i flere britiske og noen kontinentale storbyer den 31. august.[202][203]

September

Underhuset vendte tilbake til Westminster fra sommerferien 3. september, og under det første møtet mistet statsminister Boris Johnson sitt flertall da representanten Phillip Lee meldte seg ut av det konservative partiet og gikk over til liberaldemokratene. Lee oppga som grunn at han ikke hadde tillit til regjeringens håndtering av Brexit.[204]

Senere på dagen tapte Boris Johnson den første avstemningen, hvor et flertall (328 mot 301) stemte for å frata regjeringen retten til å sette dagsorden for neste dags forhandlinger, slik at parlamentet kunne fremme et lovforslag om at landet ikke kunne forlate EU uten en fratredelsesavtale. 21 konservative medlemmer stemte mot sin egen regjering, mens to Labour-representanter stemte for.[205] Johnson svarte at avstemningsresultatet fratok regjeringen den beste forhandlingsposisjonen overfor EU. Han kom derfor til å forsøke å utskrive nyvalg, hvilket imidlertid krever ⅔ flertall.[206][207] De konservative representantene som stemte mot regjeringen ble ekskludert fra partiet, slik at de ikke kan stille til gjenvalg på konservative partilister. Blant dem var Winston Churchills barnebarn Nicholas Soames, «Father of the House» Ken Clarke, Theresa Mays tidligere finansminister Philip Hammond og fem andre forhenværende statsråder.[208]

I en avstemning den 4. september påla Underhuset med 327 mot 299 stemmer regjeringen å utsette utmeldingen dersom den ikke lyktes med å fremforhandle en avtale med EU før 19. oktober. (Vedtaket ble siden godkjent av Overhuset 6. september.[209]) Boris Johnson fremholdt at dette umuliggjorde videre forhandlinger. Som konsekvens fremsatte han et forslag om å avholde nyvalg 15. oktober. Opposisjonsleder Jeremy Corbyn svarte at et nyvalg ikke kunne bli aktuelt før dagens vedtak ble ratifisert av Overhuset, sanksjonert av dronningen og godkjent av EU. Han mente regjeringen ellers ville fremtvinge at landet forlot unionen 31. oktober uten en avtale mens parlamentet var maktesløst til å forhindre det.[210] Vedtaket ble senere sanksjonert av dronningen og fikk lovs form den 9. september.[211]

Enda 298 parlamentarikere stemte for regjeringens forslag om nyvalg og 56 mot, oppnådde den ikke det nødvendige flertall, som må bestå av minst to tredjedeler av samtlige som stemmeberettigede representanter, det vil si 434, ikke bare de som faktisk avgir stemme. Labour avholdt seg fra stemme.[212][213] Blant annet var opposisjonen bekymret for at regjeringen kunne forskyve valgdatoen, slik at en eventuell ny regjering sto overfor en fullført, automatisk utmelding.[214]

Henholdsvis 5. og 7. september forlot to fremstående politikere, næringslivminister Jo Johnson, Boris' bror, og arbeids- og pensjonsminister Amber Rudd kabinettet i protest mot det de oppfattet som uansvarlig politikk fra regjeringens side.[215][216] Rudd, som også forlot partiet, hevdet også at det i realiteten ikke pågikk noen forsøk på reforhandling av handelsavtalen med EU.[217]

Boris Johnson fremsatte sitt annet forsøk på å utskrive nyvalg 9. september, den siste dagen før parlamentet ble suspendert. 293 representanter stemte for, og heller ikke denne gangen lyktes hans regjering å oppnå det nødvendige tre fjerdedels flertall.

Til tross for at loven som ble vedtatt av parlamentet den 4. september som påla regjeringen å søke om en ytterligere utsettelse dersom det ikke forelå en uttredelsesuttale innen 19. oktober, ga Johnson uttrykk for at det var regjeringens politikk å forlate EU den 31. oktober, hva enten det forelå en slik avtale eller ei.[211]

Til høylytte protester fra opposisjonsbenkene ble parlamentsperioden suspendert i en formell seremoni rundt klokken halv to natt til 10. september.[218]

Også underhusmedlemmet Samuel Phillip «Sam» Gyimah, en tidligere minister i Theresa Mays regjering som var blant de 21 konservative medlemmene som var blitt ekskludert tidligere i måneden, meldte overgang til liberaldemokratene den 14. september. Partiet, som er en klar motstander av utmeldelsen fra EU, fikk valgt inn tolv representanter til Underhuset i 2017-valget, men oppnådde nå atten på grunn av slike overganger.[219]

Mulige konsekvenser

De fleste økonomer mener Brexit vil redusere briters inntekt, og at avstemningen i seg selv har skadet økonomien. Studier i kjølvannet av avstemningen forutsier tap på 404 pund for en gjennomsnittlig britisk husholdning fra økt inflasjon, og tap av mellom 2 og 2,5 prosent av brutto nasjonalprodukt. Brexit antas å redusere immigrasjon fra EØS-land til Storbritannia og gi landets høyere utdanning og forskning utfordringer. Per november 2018 var resultatet av oppgjøret (Storbritannias overtakelse av EUs eksisterende handelsavtaler, forbindelse med Irland og andre EU-land) usikkert. Hvordan Storbritannia påvirkes av bruddet, avhenger av om det blir en «hard» eller en «myk» Brexit. Beregninger det britiske finansdepartementet har foretatt fant at intet scenario for Brexit ble antatt å forbedre landets økonomi. En utredning av finansdepartementet fra november 2018 om Chequers-planen anslo at den britiske økonomien i løpet av 15 år ville være 3,9 % mindre uten EU-medlemskap.[220][e]

Noen andre studier konkluderer med at Brexit ikke vil ha betydelig innvirkning på økonomien.[221]

En studie utført av Bertelsmann Stiftung, en uavhengig tysk stiftelse, anslår at «hard» brexit vil gi Storbritannia et årlig tap på 57 milliarder euro, mens kostnaden ved myk brexit anslås til 32 milliarder euro. Tyskland antas å tape 10 milliarder euro på hard brexit og 5 milliarder på myk.[222]

Operasjon Yellowhammer

Department for Exiting the European Union
Et midlertidig departement, Department for Exiting the European Union, ble opprettet i juli 2016

Den britiske regjeringen planlegger for tilfellet der Storbritannia trer ut av EU uten en overgangsavtale. Planene har kodenavn «operasjon Yellowhammer»,[223] og ledes fra regjeringens krisesenter.[224]

The Sunday Times kom i besittelsen av regjeringens hemmeligstemplede «Yellowhammer»-planer 18. august 2019,[225] og de viste at regjeringen regnet med at det var realistisk at det kunne oppstå alvorlige problemer, deriblant:[226]

  • 50 – 85 % av lastebilene som skal krysse den britiske kanalen var ikke klare for tollklarering i Frankrike.
  • Fergetrafikken over kanalen ville by på problemer i minst tre måneder.
  • Tungtransport kunne i verste fall stå overfor en ventetid på halvannen til to og en halv dag ved grensekrysninger.
  • EU ville sannsynligvis innføre skjerpet immigrasjonskontroll ved grenseposter, noe som kunne føre til innreiseforsinkelser.
  • Forsyningen av medisin og medisinsk utstyr kunne bli skadelidende i opptil et halvt år dersom man ikke fant nye kilder.
  • Tilgangen til noen typer ferskvarer ville minske. Det ville ikke oppstå matmangel, men et mer begrenset utvalg og høyere priser, hva som spesielt ville ramme sårbare grupper.
  • Vannforsyningen ville sannsynligvis ikke bli berørt.
  • Drivstoffindustrien ville miste sitt eksportmarked, hva som kunne føre til at to store raffinerier ble nedlagt med et tap av opptil 2 000 arbeidsplasser.
  • Storbritannia ville med få unntak ikke innføre nye kontroller ved irskegrensen. Det kunne føre til økonomiske, juridiske og biologiske sikkerhetsproblemer.
  • Demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i hele landet ville legge beslag på politiets ressurser. Det var også mulig at det ble mer vanlig med ordensforstyrrelser og indre uro.

Planene, som var blitt utarbeidet i august samme år, viste også at planene for en slik situasjon var svært mangelfulle.[227][228][229][230] Regjeringskretser avfeiet offentliggjøringen av dokumentet som et forsøk på å skape frykt i befolkningen.[231] Teksten i dokumentene som ble utarbeidet i forbindelse med Operation Yellowhammer var unntatt offentlighet, og opposisjonen krevet 25. august at innholdet i planene ble offentliggjort.[232]

Den 9. september 2019 fremla Underhuset et formelt krav om å offentliggjøre det relevante materialet i sin helhet. Det samme ble gjort gjeldende for innholdet i forarbeidene som førte til parlamentets suspensjon samme dag.[233] Regjeringen offentliggjorde deler av dokumentene 11. september 2019, herunder plandokumenter som viste mulige scenarier for store forstyrrelser innen blant annet legemiddelforsyning, omsorgstjenester, transport, fiskeri og landbruk dersom Storbritannia forlater EU 31. oktober 2019 uten en fratredelsesavtale.[234][235]

Se også

Noter

  1. ^ Den 14. mars 2019 stemte parlamentet for å be om en utsettelse av Brexit, siden man ikke var blitt enig om betingelsene for utmeldelsen.[1][2] Den 29. mars, som skulle vært Storbritannias siste dag innenfor EU, ble et siste forslag om uttredelse nedstemt av parlamentet.[3][4][5]
  2. ^ Andre større kampanjegrupper for Storbritannias uttreden av EU inkluderte Grassroots Out, Get Britain Out og Better Off Out.
  3. ^ I 1924 tapte statsminister Ramsay MacDonalds regjering et mistillitsvotum med 364 mot 198 stemmer.[117]
  4. ^ «The Independent Group» (TIG) er en koalisjon av parlamentarikere som har meldt seg ut av Labour og det konservative partiet, blant annet på grunn av uenighet om EU-spørsmålet og påstått rasisme i Labour. 29. mars kunngjorde gruppen at den hadde til hensikt å registrere seg som nytt parti under navnet «Change UK».[141]
  5. ^ Se også Brexit Impact Studies for studier som er foretatt på oppdrag av Europaparlamentet.

Referanser

  1. ^ a b «Brexit Article 50: Tusk to ask EU to consider long extension» (engelsk). BBC. 14. mars 2019. Besøkt 18. mars 2019.
  2. ^ a b Øyvind Nyborg (20. mars 2019). «May ber om at brexit blir utsatt» (engelsk). NRK. Besøkt 20. mars 2019.
  3. ^ a b Heather Stewart (29. mars 2019). «MPs reject Theresa May's Brexit deal by 58 votes» (engelsk). The Guardian. Besøkt 29. mars 2019.
  4. ^ a b Carina Hundshamar (29. mars 2019). «Underhuset har stemt ned brexitavtalen for tredje gang» (norsk). VG. Besøkt 29. mars 2019.
  5. ^ a b «MPs reject May's EU withdrawal agreement» (engelsk). BBC. 29. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019.
  6. ^ «Brexit: Jargon-busting guide to the key terms» (engelsk). BBC. 24. januar 2019. Arkivert fra originalen 7. september 2019. Besøkt 8. september 2019.
  7. ^ Philip Alan Lote (22. oktober 2018). «Derfor er «Back Stop» så viktig i EU – det blir ikke engang oversatt». NRK. Besøkt 12. februar 2019. «Hva betyr «Back Stop»? «Back Stop» er enten en spiller eller sikkerhetsnett i «rounders» som er den engelske varianten av baseball, eller på norsk noe ganske likt slåball. Gjerdet eller spilleren skal fange ballen om spilleren med balltreet bommer. I jussen har «Back Stop» fått betydningen av en siste juridisk utvei eller garanti.»
  8. ^ «Q&A: The Irish border Brexit backstop». BBC. 13. desember 2018. Besøkt 12. februar 2019.
  9. ^ Jesper Nordahl Finsveen (14. september 2019). «Denne grensa skaper frykt» (norsk). Dagbladet. Arkivert fra originalen 14. september 2019. Besøkt 15. september 2019.
  10. ^ Blitz, James (6. september 2018). «The danger of a 'blind Brexit'». Financial Times.
  11. ^ Castle, Stephen (20. september 2018). «As Britain's departure nears, talk grows of a ‘blind Brexit’.». The New York Times. s. A10.
  12. ^ Boffey, Daniel (3. september 2018). «Emmanuel Macron stresses opposition to 'blind Brexit'». The Guardian.
  13. ^ Bevington, Matthew (19. september 2018). «Why talk is growing around "blind Brexit"». Prospect.
  14. ^ «Explainer: The what, when, and why of "Brexit"». USA Today. 22. februar 2016. Besøkt 25. juni 2016.
  15. ^ "Brexit, n." OED Online. Oxford University Press, mars 2017. Web. 9. mai 2017.
  16. ^ Kuenssberg, Laura (7. september 2017). «Brexiteers' letter adds to pressure on May». BBC. Besøkt 1. november 2017.
  17. ^ Tom Peck (28. desember 2017). UK must pay for French ports after Brexit, Macron to tell May. The Independent.
  18. ^ «Oxford English Dictionary definition of Brexiter». Oxford English Dictionary. Besøkt 26. oktober 2018.
  19. ^ «Oxford English Dictionary definition of Leaver». Oxford English Dictionary. Besøkt 18. januar 2019.
  20. ^ Wheeler, Brian (14. desember 2017). «Brexit: Can Leavers and Remainers call a Christmas truce?». BBC. Besøkt 18. januar 2019.
  21. ^ Jack Maidment (16. september 2019). «Boris Johnson thinks he could WIN a Brexit vote in the Commons as whips say they can squeeze Tory rebellion to just EIGHT MPs» (engelsk). Daily Mail. Arkivert fra originalen 17. september 2019. Besøkt 17. september 2019.
  22. ^ «Would Canada-plus do the trick?». Besøkt 17. november 2018.
  23. ^ Kentish, Benjamin (30. august 2018). «Brexit: David Lidington warns EU that Chequers plan is only alternative to no-deal». The Independent.
  24. ^ «Draft Political Declaration setting out the framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union». Department for Exiting the European Union via GOV.UK. 22. november 2018. Besøkt 23. november 2018.
  25. ^ Keep, Matthew (12. desember 2017). «Brexit: the exit bill» (PDF). House of Commons Library. CBP-8039. Besøkt 15. februar 2018. «When the UK leaves the EU it is expected to make a contribution towards the EU's outstanding financial commitments – spending that was agreed while the UK was a member. The media have labelled this as an 'exit bill' or 'divorce bill', the EU see it as a matter of 'settling the accounts'. The issue has been discussed in the first phase of Brexit negotiations under the title of the 'single financial settlement' (the settlement).»
  26. ^ «PM to discuss no-deal Brexit plans». BBC News. 13. september 2018.
  27. ^ «"Hard" Brexit most likely outcome for UK leaving EU, says S&P». 11. november 2016. Besøkt 18. mars 2017.
  28. ^ Morris, Hugh (25. oktober 2018). «Air industry chief predicts 'chaos' for holiday flights in event of no-deal Brexit». The Telegraph. Besøkt 26. oktober 2018.
  29. ^ «Brexit: What are the options? Alternative Brexit models». BBC News. 15. januar 2017. Besøkt 24. februar 2017.
  30. ^ «How Brexit weakens and strengthens Britain's Conservatives». The Economist (engelsk).
  31. ^ "Could the next Tory leader really pull off a 'managed no-deal Brexit', New Statesman, 11. desember 2018.[1]
  32. ^ "Brussels rules out 'managed no deal Brexit'", The Telegraph, 19. desember 2018.[2]
  33. ^ «The Norway model is back on the Brexit agenda – here's what that means». Besøkt 17. november 2018.
  34. ^ Steven Poole (20. mars 2019). «Brexit bingo: what does ‘prorogation’ actually mean?» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 8. april 2019. Besøkt 11. juli 2019.
  35. ^ «Prorogation» (engelsk). parliament.uk. Arkivert fra originalen 6. juni 2019. Besøkt 18. juli 2019.
  36. ^ «Prorogation» (engelsk). parliament.uk. Arkivert fra originalen 17. juni 2019. Besøkt 11. juli 2019.
  37. ^ «Brexit: What is proroguing Parliament?» (engelsk). BBC. 10. juli 2019. Arkivert fra originalen 17. juni 2019. Besøkt 11. juli 2019.
  38. ^ Vernon Bogdanor (13. juni 2019). «To shut down parliament would be simple. But it would be an outrage» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 23. juni 2019. Besøkt 11. juli 2019.
  39. ^ Stefan Theil (3. april 2019). «Unconstitutional Prorogation» (engelsk). UK Constitutional Law Association. Arkivert fra originalen 24. juni 2019. Besøkt 11. juli 2019.
  40. ^ Toby Helm og Heather Stewart (24. august 2019). «Boris Johnson seeks legal advice on five-week parliament closure ahead of Brexit» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 24. august 2019. Besøkt 24. august 2019.
  41. ^ «Prorogation: How can the government suspend Parliament?» (engelsk). BBC. 28. august 2019. Arkivert fra originalen 28. august 2019. Besøkt 28. august 2019.
  42. ^ «Remainer (definition)». Oxford English Dictionary. Besøkt 31. august 2018.
  43. ^ Devlin, Kate (3. juni 2018). «Brexit Block: Army of Remainers will go door-to-door in bid to overturn EU exit».
  44. ^ «Stop crying, remoaners! There's never been a better time to be British». 30. desember 2017.
  45. ^ «1967: De Gaulle says "non" to Britain – again». BBC News. 27. november 1976. Besøkt 9. mars 2016.
  46. ^ «English text of EU Accession Treaty 1972, Cmnd. 7463» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 21. desember 2016. Besøkt 24. februar 2017.
  47. ^ «1973: Britain joins the EEC» (engelsk). BBC News. 1. januar 1973. Besøkt 9. mars 2016.
  48. ^ Alex May, Britain and Europe since 1945 (1999).
  49. ^ «BBC on this day – 26 – 1975: Labour votes to leave the EEC». BBC.
  50. ^ «Research Briefings – The 1974–1975 UK Renegotiation of EEC Membership and Referendum». Parliament of the United Kingdom. Besøkt 19. mai 2016.
  51. ^ «Who Voted for Brexit? A comprehensive district level analysis». Becker, Fetzer, Novy, University of Warwick. Besøkt 22. november 2016.
  52. ^ a b Vaidyanathan, Rajini (4. mars 2010). «Michael Foot: What did the "longest suicide note" say?». BBC News Magazine. BBC. Besøkt 21. oktober 2015.
  53. ^ Dury, Hélène. «Black Wednesday» (PDF). Besøkt 24. februar 2016.
  54. ^ «EU treaties». Europa (web portal). Arkivert fra originalen 13. september 2016. Besøkt 15. september 2016.
  55. ^ «EUROPA The EU in brief». Europa (web portal). Besøkt 19. mai 2016.
  56. ^ Bogdanor also quotes John Locke’s The Second Treatise of Government: ‘The Legislative cannot transfer the power of making laws to any other hands. For it being but a delegated power from the People, they who have it cannot pass it to others.' - Bogdanor, Vernon (8. juni 1993). Why the people should have a vote on Maastricht: The House of Lords must uphold democracy and insist on a referendum. The Independent.
  57. ^ Bogdanor, Vernon (26. juli 1993). Futility of a House with no windows. The Independent.
  58. ^ Heath, Anthony; Jowell, Roger; Taylor, Bridget; Thomson, Katarina (1. januar 1998). «Euroscepticism and the referendum party». British Elections & Parties Review. 8 (1): 95–110. ISSN 1368-9886. doi:10.1080/13689889808413007.
  59. ^ Carter, N.; Evans, M.; Alderman, K.; Gorham, S. (1. juli 1998). «Europe, Goldsmith and the Referendum Party». Parliamentary Affairs. 51 (3): 470–485. ISSN 0031-2290. doi:10.1093/oxfordjournals.pa.a028811.
  60. ^ «UK Election 1997». Politicsresources.net. Arkivert fra originalen 21. september 2011. Besøkt 16. juli 2015.
  61. ^ «10 key lessons from the European election results». The Guardian. 26. mai 2014. Besøkt 31. mai 2014.
  62. ^ «Does Migration Cause Extreme Voting?» (PDF). Becker and Fetzer, University of Warwick. 18. oktober 2016. Besøkt 30. november 2016.
  63. ^ Matt Osborn (7. mai 2015). «2015 UK general election results in full». The Guardian.
  64. ^ Mortimore, Roger. «Polling history: 40 years of British views on "in or out" of Europe». The Conversation.
  65. ^ Tarran, Brian (8. april 2016). «The Economy: a Brexit vote winner?». Significance. 13 (2): 6–7. doi:10.1111/j.1740-9713.2016.00891.x.
  66. ^ a b c Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200.
  67. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833.
  68. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1992. ISBN 8203170307.
  69. ^ a b EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971.
  70. ^ Nicholas Watt (29. juni 2012). «Cameron defies Tory right over EU referendum: Prime minister, buoyed by successful negotiations on eurozone banking reform, rejects "in or out" referendum on EU». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2012. «David Cameron placed himself on a collision course with the Tory right when he mounted a passionate defence of Britain's membership of the EU and rejected out of hand an "in or out" referendum.»
  71. ^ Sparrow, Andrew (1. juli 2012). «PM accused of weak stance on Europe referendum». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2012. «Cameron said he would continue to work for "a different, more flexible and less onerous position for Britain within the EU".»
  72. ^ «David Cameron 'prepared to consider EU referendum'». BBC News. 1. juli 2012. Besøkt 2. juli 2012. «Mr Cameron said ... he would 'continue to work for a different, more flexible and less onerous position for Britain within the EU'.»
  73. ^ «David Cameron promises in/out referendum on EU». BBC News. 23. januar 2013. Besøkt 23. april 2016.
  74. ^ «At-a-glance: Conservative manifesto». BBC News. 15. april 2015.
  75. ^ Perraudin, Frances (14. april 2015). «Conservatives election manifesto 2015 – the key points».
  76. ^ «David Cameron sets out EU reform goals». BBC News. 11. november 2015. Besøkt 16. januar 2016.
  77. ^ New Open Europe/ComRes poll: Failure to win key reforms could swing UK's EU referendum vote openeurope.org, 16. desember 2015.
  78. ^ Spaventa, Eleanore. «Explaining the EU deal: the "emergency brake"». Besøkt 25. oktober 2016.
  79. ^ «Prime Minister sets out legal framework for EU withdrawal». 22. februar 2016. Besøkt 29. februar 2016.
  80. ^ «The process for withdrawing from the European Union» (PDF). Government of the United Kingdom. Besøkt 24. juni 2016.
  81. ^ «EU referendum question assessment». The Electoral Commission. Besøkt 19. mars 2019.
  82. ^ Jon Stone (13. april 2016). «Vote Leave designated as official EU referendum Out campaign».
  83. ^ «Leave.eu». Besøkt 19. mai 2016.
  84. ^ «Conservatives In». Arkivert fra originalen 28. mai 2016. Besøkt 2. juni 2016.
  85. ^ Alan Johnson MP. «Labour in for Britain – The Labour Party». Labour.org.uk. Arkivert fra originalen 3. juni 2016. Besøkt 19. mai 2016.
  86. ^ «Britain in Europe». Liberal Democrats. Besøkt 19. mai 2016.
  87. ^ «Greens for a Better Europe». Green Party. Besøkt 19. mai 2016.
  88. ^ «Home». Scientists for EU. Besøkt 2. juni 2016.
  89. ^ «Environmentalists For Europe homepage». Environmentalists For Europe. Besøkt 19. mai 2016.
  90. ^ «Universities for Europe». Universities for Europe. Besøkt 19. mai 2016.
  91. ^ «Another Europe is Possible». Besøkt 8. juni 2016.
  92. ^ «EU referendum: BBC forecasts UK votes to leave». BBC News. 24. juni 2016. Besøkt 24. juni 2016.
  93. ^ «EU Referendum Results». Sky (United Kingdom). Besøkt 24. juni 2016.
  94. ^ Hooton, Christopher (24. juni 2016). «Brexit: Petition for second EU referendum so popular the government site's crashing». The Independent. Independent Print Limited. Besøkt 24. juni 2016.
  95. ^ Boult, Adam (26. juni 2016). «Petition for second EU referendum attracts thousands of signatures». The Daily Telegraph. Besøkt 26. juni 2016.
  96. ^ «Brexit: Petition for second EU referendum rejected». BBC News. 9. juli 2016. Besøkt 9. juli 2016.
  97. ^ a b Sascha O Becker, Thiemo Fetzer, Dennis Novy. "Who voted for Brexit? A comprehensive district-level analysis". Economic Policy, Volume 32, Issue 92, 1 October 2017, pp.601–650. Quotes: "We find that fundamental characteristics of the voting population were key drivers of the Vote Leave share, in particular their education profiles, their historical dependence on manufacturing employment as well as low income and high unemployment. At the much finer level of wards within cities, we find that areas with deprivation in terms of education, income and employment were more likely to vote Leave. [...] A larger flow of migrants from Eastern Europe reaching a local authority area with a larger share of unqualified people or a larger share of manufacturing workers is also associated with a larger Vote Leave share".
  98. ^ Noel Dempsey & Neil Johnston. "Political disengagement in the UK: who is disengaged?". House of Commons briefing paper. House of Commons Library, 14. september 2018. s. 23
  99. ^ "Older and less-educated voters were more likely to vote 'leave' [...] A majority of white voters wanted to leave, but only 33 per cent of Asian voters and 27 per cent of black voters chose leave. There was no gender split in the vote [...] Leaving the European Union received support from across the political spectrum [...] Voting to leave the European Union was strongly associated with holding socially conservative political beliefs, opposing cosmopolitanism, and thinking life in Britain is getting worse rather than better".
  100. ^ Amanda Sloat (15. oktober 2018). «Explaining Brexit and the Northern Ireland question» (engelsk). Brookings Institute. Besøkt 30. mars 2019.
  101. ^ «Can Parliament stop no-deal?». The Economist. 8. august 2019. ISSN 0013-0613. Besøkt 11. august 2019. «Mr Johnson’s government has a working majority of just one, so it requires only a handful of Tories to switch sides for a vote to succeed. .. The rules were also changed by the Fixed-term Parliaments Act of 2011. Previously, any vote of no confidence would trigger the prime minister’s resignation and a general election. But the 2011 act allows a period of 14 days during which either the sitting prime minister or an alternative tries to form a government that can win MPs’ confidence. Only if these attempts fail must an election be called, on a date fixed by the outgoing prime minister.»
  102. ^ «David Davis has just been named 'minister for Brexit' in Theresa May's new Cabinet». The Independent (engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 10. mars 2018.
  103. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. mars 2018.
  104. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018.
  105. ^ «Davis wants 'Canada plus' trade deal». BBC News (engelsk). 10. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018.
  106. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018.
  107. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018.
  108. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018.
  109. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018.
  110. ^ Mason, Rowena; Asthana, Anushka; O'Carroll, Lisa (13. mars 2017). «Parliament passes Brexit bill and opens way to triggering article 50». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. mars 2018.
  111. ^ Dronning Elizabeth har satt sin underskrift på brexit-lov, Politiken, 16. mars 2017
  112. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017.
  113. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. juli 2018.
  114. ^ Brexit uten handelsavtaler er økonomisk selvmord. Dagens Næringsliv, 11. juli 2018, s.6-8.
  115. ^ Redaksjonen (15. januar 2019). «The Guardian view on May’s Brexit deal: it’s over, but what’s next?» (engelsk). The Guardian. Besøkt 16. januar 2019.
  116. ^ Heather Stewart (15. januar 2019). «Theresa May loses Brexit deal vote by majority of 230» (engelsk). The Guardian. Besøkt 15. januar 2019.
  117. ^ Matthew d'Ancona (25. januar 2004). «This is not what Mr Blair meant by a place in history» (engelsk). The Telegraph. Besøkt 18. januar 2019.
  118. ^ Reuters, Thomas. «May promises Brexit vote in U.K. parliament by March 12».
  119. ^ BBC. «Brexit: MPs reject Theresa May's deal for a second time».
  120. ^ Malcolm Jack, Patrick Simon m. fl. (2011). Erskine May: Parliamentary Practice (engelsk) (24 utg.). s. 397. ISBN 978-1-4057-5106-3. «A motion or amendment which is the same, in substance, as a question which has been decided during a session may not be brought forward again during the same session […] Whether the second motion is substantially the same as the first is finally a matter for the judgement of the Chair.»
  121. ^ Jessica Elgot (18. mars 2019). «Brexit: John Bercow rules out third meaningful vote on same deal» (engelsk). The Guardian. Besøkt 19. mars 2019.
  122. ^ Jessica Elgot, Rowena Mason, Rajeev Syal og Daniel Boffey (19. mars 2019). «Brexit: constitutional chaos after third vote on deal blocked» (engelsk). The Guardian. Besøkt 19. mars 2019.
  123. ^ Peter Walker (20. mars 2019). «Theresa May asks EU for Brexit delay until 30 June» (engelsk). The Guardian. Besøkt 20. mars 2019.
  124. ^ Theresa May (20. mars 2019). «May's letter to Tusk» (engelsk). The Guardian/Scribd. Besøkt 20. mars 2019.
  125. ^ Daniel Boffey (21. mars 2019). «Brexit: EU rejects May's request for three-month delay» (engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mars 2019.
  126. ^ Daniel Boffey, Heather Stewart og Jennifer Rankin (21. mars 2019). «May's appeal falls flat as EU seizes control of Brexit date» (engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mars 2019.
  127. ^ «L’Union européenne prête à accorder à Londres deux options pour un report du Brexit» (fransk). Le Monde. 21. mars 2019. Besøkt 21. mars 2019.
  128. ^ «EUROPEAN COUNCIL DECISION taken in agreement with the United Kingdom, extending the period under Article 50(3)TEU» (PDF) (engelsk). Europarådet. 22. mars 2019. Besøkt 4. april 2019.
  129. ^ Bernardo de Miguel (22. mars 2019). «La UE ofrece una prórroga del Brexit hasta el 22 de mayo si Londres aprueba el pacto de salida de May» (spansk). El Pais. Besøkt 22. mars 2019.
  130. ^ Rafael Behr (23. mars 2019). «Theresa May is finished and the EU knows it» (engelsk). The Irish Times. Besøkt 21. mars 2019.
  131. ^ Toby Helm og Michael Savage (23. mars 2019). «One million join march against Brexit as Tories plan to oust May» (engelsk). The Guardian. Besøkt 24. mars 2019.
  132. ^ «Petition: Revoke Article 50 and remain in the EU» (engelsk). Storbritannias parlament. Besøkt 31. mars 2019.
  133. ^ Natasha Clark (22. mars 2019). «Remainers Hugh Grant and David Mitchell lead charge for UK to revoke Article 50 and cancel Brexit with no vote» (engelsk). The Sun. Besøkt 24. mars 2019.
  134. ^ «Revoke Article 50 petition to cancel Brexit becomes most popular in Parliament website's history with 4.2 million signatures» (engelsk). Evening Standard. 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019.
  135. ^ Kate Lyons (28. mars 2019). «How the papers covered May's resignation offer and the indicative votes» (engelsk). The Guardian. Besøkt 28. mars 2019.
  136. ^ a b Danica Kirka og Jill Lawless/Associated Press (27. mars 2019). «Prime Minister May says she’ll step down if Brexit deal OK’d» (engelsk). Albuquerque Journal. Besøkt 27. mars 2019.
  137. ^ «No majority for any of Brexit options» (engelsk). BBC. 27. mars 2019. Arkivert fra originalen 27. mars 2019. Besøkt 27. mars 2019. «Anm.: Tellekorpset oppga opprinnelig ukorrekte tall, som ble rettet av speaker John Bercow neste dag, 28. mars.»
  138. ^ Nilas Johnsen og NTB (27. mars 2019). «May tilbyr seg å gå av for å redde brexit» (norsk). VG. Besøkt 27. mars 2019.
  139. ^ Rowena Mason og Heather Stewart (27. mars 2019). «Theresa May to resign before next phase of Brexit» (engelsk). The Guardian. Besøkt 27. mars 2019.
  140. ^ Guy Faulconbridge, Elizabeth Piper og Kylie MacLellan (27. mars 2019). «May says she will quit if her Brexit deal passes» (engelsk). Reuters. Besøkt 27. mars 2019.
  141. ^ Joe Watts og Lizzy Buchan (29. mars 2019). «Independent Group applies to become political party to stand in EU elections» (engelsk). The Independent. Besøkt 29. mars 2019.
  142. ^ «How did each MP vote on the withdrawal agreement?» (engelsk). The Guardian. 29. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019. «Detaljert oversikt over stemmegivningen 29. mars.»
  143. ^ «Europakommisjonen: Pressemelding i forbindelse med avstemningen i Underhuset, 29. mars 2019 (Engelsk)». Arkivert fra originalen 29. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019.
  144. ^ Daniel Boffey (29. mars 2019). «EU gives Britain 11 days to come up with new Brexit plan» (engelsk). The Guardian. Besøkt 29. mars 2019.
  145. ^ Lisa O'Carroll (6. april 2019). «Javid defends removal of words 'European Union' from passports» (engelsk). The Guardian. Besøkt 4. mai 2019.
  146. ^ a b Vemund Anke Garden (1. april 2019). «Brexit-avstemningen: Ingen enighet» (norsk). VG. Besøkt 1. april 2019.
  147. ^ Josh Holder, Antonio Voce og Seán Clarke (1. april 2019). «How did your MP vote in the indicative votes?» (engelsk). The Guardian. Besøkt 1. april 2019.
  148. ^ Stephen Castle (1. april 2019). «Parliament Votes Down Brexit Alternatives, Worsening Deadlock» (engelsk). The New York Times. Besøkt 1. april 2019.
  149. ^ Rowena Mason (1. april 2019). «Conservative MP Nick Boles quits party after his soft Brexit plan fails» (engelsk). The Guardian. Besøkt 1. april 2019.
  150. ^ «To brexit-avtaler med Storbritannia undertegnet» (norsk). Regjeringen.no. 2. april 2019. Arkivert fra originalen 2. juni 2019. Besøkt 2. juni 2019.
  151. ^ «Brexit: Theresa May to ask EU for further extension» (engelsk). BBC. 2. april 2019. Arkivert fra originalen 2. april 2019. Besøkt 2. april 2019.
  152. ^ Annika Aronsen og Amalie Frøystad Nærø (2. april 2019). «Jemery Corbyn takker ja til brexit-samtaler med Theresa May» (norsk). VG. Arkivert fra originalen 2. april 2019. Besøkt 2. april 2019.
  153. ^ Gabriela Baczynska og Jan Strupczewski (3. april 2019). «EU's Juncker: no more short Brexit delays unless leave deal approved by April 12» (engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 3. april 2019. Besøkt 3. april 2019.
  154. ^ «Brexit vote tied in Commons» (engelsk). BBC. 3. april 2019. Arkivert fra originalen 3. april 2019. Besøkt 3. april 2019.
  155. ^ Reuters (3. april 2019). «British Parliament Rejects Plan to Hold More Brexit Indicative Votes on Monday» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 3. april 2019. Besøkt 3. april 2019.
  156. ^ «May and Corbyn agree to continue talks on Brexit» (engelsk). Al Jazeera. 3. april 2019. Arkivert fra originalen 3. april 2019. Besøkt 3. april 2019.
  157. ^ Theresa May (5. april 2019). «PM's letter to his Excellency Mr Donald Tusk (faksimile)» (PDF) (engelsk). Storbritannias regjering. Arkivert fra originalen (PDF) 5. april 2019. Besøkt 5. april 2019.
  158. ^ Heather Stewart og Daniel Boffey (5. april 2019). «May asks for Brexit extension to 30 June as Tusk offers up to a year» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 5. april 2019. Besøkt 5. april 2019.
  159. ^ Daniel Boffey og Rowena Mason (11. april 2019). «Theresa May agrees to October Brexit as Donald Tusk warns UK 'don't waste this time'» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 11. april 2019. Besøkt 11. april 2019.
  160. ^ Samantha Herbert, Jack Maidment og Jack Hardy (3. mai 2019). «Local elections 2019: Tories lose more than 1,200 seats in worst performance since 1995» (engelsk). The Telegraph. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  161. ^ Rajeev Syal og Libby Brooks (3. mai 2019). «Theresa May under pressure to quit after local election losses» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  162. ^ a b kko og dpa (3. mai 2019). «Tories verlieren fast 38 Prozent ihrer Sitze» (tysk). Der Spiegel. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  163. ^ NTB (4. mai 2019). «Toryene mistet makten i 45 distrikter» (norsk). Aftenposten. Arkivert fra originalen 4. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  164. ^ «Local elections: Results in maps and charts» (engelsk). BBC. 3. mai 2019. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  165. ^ «Local elections: Brexit dithering and delay hurts the main parties» (engelsk). The Guardian. 4. mai 2019. Arkivert fra originalen 4. mai 2019. Besøkt 4. mai 2019.
  166. ^ «Brexit: UK will take part in European elections, says David Lidington» (engelsk). BBC. 7. mai 2019. Arkivert fra originalen 8. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019.
  167. ^ Heather Stewart, Rowena Mason og Peter Walker (22. mai 2019). «Brexit: May’s final effort to win backing falls flat as MPs reject ‘new' deal» (engelsk). The Guardian. Besøkt 23. mai 2019.
  168. ^ Heather Stewart og Peter Walker (22. mai 2019). «Andrea Leadsom quits over Theresa May's Brexit bill» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 22. mai 2019. Besøkt 23. mai 2019.
  169. ^ Ella Wills (23. mai 2019). «Mel Stride appointed new Commons Leader after Andrea Leadsom quit» (engelsk). MSN.com. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 6. juni 2019.
  170. ^ «Theresa May resigns over Brexit: What happened?» (engelsk). BBC. 24. mai 2019. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 24. mai 2019.
  171. ^ Heather Stewart (24. mai 2019). «Theresa May announces her resignation» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 24. mai 2019.
  172. ^ Marthe S. Lien Halvor Bjørntvedt og Ahmed Fawad Ashraf (24. mai 2019). «Gråtkvalt Theresa May går av som Storbritannias statsminister» (norsk). VG. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 24. mai 2019.
  173. ^ «European Election 2019: UK results in maps and charts» (engelsk). BBC. 27. mai 2019. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  174. ^ «European elections 2019: Key points at a glance» (engelsk). BBC. 27. mai 2019. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  175. ^ «European elections 2019: Brexit Party dominates as Tories and Labour suffer» (engelsk). BBC. 26. mai 2019. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  176. ^ Dan Sabbagh (27. mai 2019). «Remain v hard Brexit: what the UK's EU election results tell us» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  177. ^ Antonio Voce, Pablo Gutiérrez, Niko Kommenda og Seán Clarke (26. mai 2019). «EU election results 2019: across Europe» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  178. ^ Basit Mahmood (27. mai 2019). «European Elections turnout was highest it’s been in 20 years» (engelsk). Metro. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019.
  179. ^ «Theresa May officially steps down as Tory leader» (engelsk). BBC. 7. juni 2019. Arkivert fra originalen 7. juni 2019. Besøkt 8. juni 2019.
  180. ^ «Theresa May officially steps down as Tory leader» (engelsk). YouGov. 8. juni 2019. Arkivert fra originalen 18. juni 2019. Besøkt 18. juni 2019.
  181. ^ «UK economy shrinks for the first time in six years» (engelsk). BBC. 9. august 2019. Arkivert fra originalen 9. august 2019. Besøkt 9. august 2019.
  182. ^ «UK economy rebounds in first quarter» (engelsk). BBC. 10. mai 2019. Arkivert fra originalen 11. juli 2019. Besøkt 9. august 2019.
  183. ^ «GDP up by 0.2% in both euro area and EU28» (PDF) (engelsk). Eurostat. 31. juli 2019. Arkivert (PDF) fra originalen 7. august 2019. Besøkt 9. august 2019.
  184. ^ Amie Tsang (23. juli 2019). «The Pound Is a Brexit Barometer. It’s Not Looking Great Right Now.» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 25. juli 2019. Besøkt 9. august 2019.
  185. ^ mik/dpa (14. august 2019). «Wirtschaftsleistung in Deutschland im zweiten Quartal geschrumpft» (tysk). Der Spiegel. Arkivert fra originalen 14. august 2019. Besøkt 14. august 2019.
  186. ^ Robert Hutton og Kitty Donaldson (18. juli 2019). «No-Deal Brexit Risk Recedes as U.K. Parliament Moves to Stop It» (engelsk). Bloomberg. Arkivert fra originalen 18. juli 2019. Besøkt 18. juli 2019.
  187. ^ «MPs back amendment to take suspension of Parliament off the table» (engelsk). ITV. 18. juli 2019. Arkivert fra originalen 18. juli 2019. Besøkt 18. juli 2019.
  188. ^ Peter Walker og Jessica Elgot (18. juli 2019). «MPs pass amendment seeking to thwart no-deal Brexit prorogation» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 18. juli 2019. Besøkt 18. juli 2019.
  189. ^ «Brexit: EU 'refusing to negotiate', says Gove» (engelsk). BBC. 6. august 2019. Besøkt 6. august 2019. Teksten « arkiv-https://web.archive.org/save/https://www.bbc.com/news/uk-politics-49251257 » ignoreres (hjelp)
  190. ^ Rebecca Perring (2. august 2019). «Conservatives crash to loss as Boris's majority cut to just ONE» (engelsk). Daily Express. Arkivert fra originalen 3. august 2019. Besøkt 12. august 2019.
  191. ^ Aubrey Allegretti (18. august 2019). «Barclay signs legislation in 'landmark' move to stop EU law applying after Brexit» (engelsk). Sky News. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  192. ^ Aubrey Allegretti (18. august 2019). «Barclay signs legislation in 'landmark' move to stop EU law applying after Brexit» (engelsk). Sky News. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  193. ^ «Brexit Secretary signs order to scrap 1972 Brussels Act - ending all EU law in the UK» (engelsk). Department for Exiting the European Union. 18. august 2019. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  194. ^ «UK officials will stop attending most EU meetings from 1 September» (engelsk). Ministeriet for uttreden fra EU. 20. august 2019. Arkivert fra originalen 21. august 2019. Besøkt 21. august 2019.
  195. ^ Jessica Elgot og Jennifer Rankin (20. august 2019). «Brexit bingo: what does ‘prorogation’ actually mean?» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 20. august 2019. Besøkt 21. august 2019.
  196. ^ «Parliament to be suspended in September» (engelsk). BBC. 28. august 2019. Arkivert fra originalen 28. august 2019. Besøkt 28. august 2019.
  197. ^ «Boris Johnson's letter to MPs in full» (engelsk). BBC. 28. august 2019. Arkivert fra originalen 28. august 2019. Besøkt 28. august 2019.
  198. ^ a b «Boris Johnson asks Queen to suspend Parliament» (engelsk). BBC. 28. august 2019. Arkivert fra originalen 28. august 2019. Besøkt 28. august 2019.
  199. ^ Harriet Brewis (4. september 2019). «Scottish courts throw out challenge to Boris Johnson proroguing Parliament» (engelsk). Evening Standard. Arkivert fra originalen 4. september 2019. Besøkt 4. september 2019.
  200. ^ «Major: I will seek a judicial review to stop Parliament shutdown» (engelsk). BBC. 10. juli 2019. Arkivert fra originalen 15. juli 2019. Besøkt 28. august 2019.
  201. ^ «Sir John Major joins court case to stop Parliament suspension» (engelsk). BBC. 30. august 2019. Arkivert fra originalen 30. august 2019. Besøkt 30. august 2019.
  202. ^ «Parliament suspension: Thousands protest across the UK» (engelsk). BBC. 31. august 2019. Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 31. august 2019.
  203. ^ Simon Murphy (31. august 2019). «Thousands protest against Boris Johnson's parliament shutdown» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 31. august 2019.
  204. ^ «Brexit: Tory MP defects ahead of crucial no deal vote» (engelsk). BBC. 3. september 2019. Arkivert fra originalen 3. september 2019. Besøkt 3. september 2019.
  205. ^ Dan Bloom (3. september 2019). «Brexit vote full results - search how your MP voted over Boris Johnson's no-deal» (engelsk). The Mirror. Arkivert fra originalen 4. september 2019. Besøkt 3. september 2019.
  206. ^ «Brexit: Boris Johnson defeated as MPs take control» (engelsk). BBC. 3. september 2019. Arkivert fra originalen 4. september 2019. Besøkt 3. september 2019.
  207. ^ «Stygt brexit-nederlag for Johnson - vedtok ny utsettelse» (norsk). VG. 3. september 2019. Arkivert fra originalen 3. september 2019. Besøkt 3. september 2019.
  208. ^ Jessica Elgot (4. september 2019). «Who are the 21 Tory rebels who have lost the whip?» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 4. september 2019. Besøkt 4. september 2019.
  209. ^ Brakkton Booker (6. september 2019). «Britain's House Of Lords Approves Bill Blocking No-Deal Brexit» (engelsk). NPR. Arkivert fra originalen 7. september 2019. Besøkt 7. september 2019.
  210. ^ «Brexit: MPs back bill to block no deal» (engelsk). BBC. 4. september 2019. Arkivert fra originalen 4. september 2019. Besøkt 4. september 2019.
  211. ^ a b «Brexit: Boris Johnson's second attempt to trigger election fails» (engelsk). BBC. 9. september 2019. Arkivert fra originalen 9. september 2019. Besøkt 9. september 2019.
  212. ^ Heather Stewart, Jessica Elgot og Peter Walker (4. september 2019). «Cornered Boris Johnson suffers triple Commons defeat» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 5. september 2019. Besøkt 5. september 2019.
  213. ^ Siri Eggen (5. september 2019). «Dobbel smell for Boris Johnson: – Fullstendig ydmyket» (norsk). VG. Arkivert fra originalen 5. september 2019. Besøkt 5. september 2019.
  214. ^ Stephen Castle (4. september 2019). «U.K. Lawmakers Batter Johnson Again, Defying Him on Brexit and Election» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 5. september 2019. Besøkt 4. september 2019.
  215. ^ Jessica Elgot og Peter Walker (5. september 2019). «Jo Johnson quits as MP and minister, citing 'national interest'» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 8. september 2019. Besøkt 8. september 2019.
  216. ^ Toby Helm, Michael Savage, Andrew Rawnsley og Daniel Boffey (7. september 2019). «Amber Rudd quits cabinet and attacks PM for 'political vandalism'» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 7. september 2019. Besøkt 8. september 2019.
  217. ^ «Amber Rudd quits government over Johnson's Brexit stance» (engelsk). BBC. 8. september 2019. Arkivert fra originalen 8. september 2019. Besøkt 8. september 2019.
  218. ^ Benjamin Mueller (10. september 2019). «U.K. Parliament Closes, but Lawmakers Don’t Go Quietly» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 10. september 2019. Besøkt 10. september 2019.
  219. ^ Michael Savage (14. september 2019). «Sam Gyimah slams ‘populist Johnson’ as he joins Lib Dems» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 14. september 2019. Besøkt 14. september 2019.
  220. ^ Paris Gourtso Yannis (25. november 2018). «Analysis shows economy would be 3.9% smaller under Theresa May’s Brexit deal» (engelsk). The Scotsman. Arkivert fra originalen 1. august 2019. Besøkt 7. september 2019.
  221. ^ «Making a success of Brexit (PDF)» (PDF) (engelsk). Universitetet i Birmingham: 24.
  222. ^ Wiedeswang: Boris Johnsens uvirkelige løfter. Dagens Næringsliv, 26. juni 2019, s.8.
  223. ^ The Independent 6. september 2018: Photo of secret government no-deal Brexit papers reveals questions over 'rail access to the EU'
  224. ^ The Times, 21. mars 2019: Brexit vote: Cobra takes over planning for no-deal
  225. ^ Rosamund Urwin og Caroline Wheeler (18. august 2019). «Operation Chaos: Whitehall’s secret no‑deal Brexit plan leaked» (engelsk). The Sunday Times. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  226. ^ Rowena Mason (19. august 2019). «No-deal Brexit: key points of Operation Yellowhammer report» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 19. august 2019. Besøkt 19. august 2019.
  227. ^ «No-deal Brexit preparations: the leaked Operation Yellowhammer document» (engelsk). The Sunday Times. 18. august 2019. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  228. ^ «Läckta dokument avslöjar: Matbrist förutspås vid hård brexit» (nordsamisk). SVT. 18. august 2019. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  229. ^ Rowena Mason (18. august 2019). «Brexit: leaked papers predict food shortages and port delays» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  230. ^ NTB (18. august 2019). «– Britene står overfor mangel på mat, drivstoff og medisiner ved brexit» (norsk). Aftenposten. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  231. ^ Ross Ibbetson og Joe Middleton (18. august 2019). «No Deal Brexit doomsday dossier is 'Project Fear scaremongering' say ministers after documents predict fuel, food and medicine shortages and Irish border chaos on Oct 31» (engelsk). Daily Mail. Arkivert fra originalen 18. august 2019. Besøkt 18. august 2019.
  232. ^ Caroline Wheeler and Rosamund Urwin (25. august 2019). «We want truth about no-deal Brexit and Operation Yellowhammer, Labour tells Michael Gove» (engelsk). The Times. Arkivert fra originalen 25. august 2019. Besøkt 9. september 2019.
  233. ^ «Parliament votes 311-302 to force publication of no-deal Brexit report and private messages about suspending parliament» (engelsk). MSN. 9. september 2019. Arkivert fra originalen 9. september 2019. Besøkt 9. september 2019.
  234. ^ Heather Stewart og Peter Walker (12. september 2019). «Brexit: no-deal chaos fears as secret Yellowhammer papers published» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 12. september 2019. Besøkt 12. september 2019.
  235. ^ «Operation Yellowhammer – HMG Reasonable Worst Case Planning Assumptions» (PDF) (engelsk). Storbritannias regjering. 2. august 2019. Arkivert (PDF) fra originalen 12. september 2019. Besøkt 12. september 2019.

Eksterne lenker

2017

2017 (MMXVII) i den gregorianske kalender var et normalår som begynte på en søndag.

2019

2019 (MMXIX) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en tirsdag.

29. mars

29. mars er den 88. dagen i året, den 89. i skuddår. Det er 277 dager igjen av året.

Boris Johnson

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (født 19. juni 1964 i New York City i USA) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist og siden 24. juli 2019 statsminister i Storbritannia.

Johnson arbeidet i mange år som journalist. Han var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble borgermester i London. I august 2014 kunngjorde Johnson at han ville stille i parlamentsvalget i 2015. Han understreket at han kom til å sitte ut sin periode som borgermester i London, en periode som sluttet i 2016. Johnson var en ledende skikkelse i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Han ble 13. juli 2016 utnevnt som utenriksminister i Theresa Mays regjering. Den 9. juli 2018 trakk han seg på bakgrunn av uenighet med statsministerens brexit-plan.

Boris Johnsons regjering

Boris Johnsons regjering er Storbritannias regjering og ledes av Boris Johnson som regjeringssjef. Han ble utnevnt til Storbritannias statsminister og First Lord of the Treasury av dronning Elisabeth II 24. juli 2019.Regjeringen har parlamentarisk støtte fra Det konservative parti og Democratic Unionist Party. Den tok over etter Theresa Mays regjering etter at statsminister Theresa May trakk seg som følge av at hun mislyktes med å få parlamentarisk støtte for brexit-avtalen hennes regjering hadde fremforhandlet med Den europeiske union (EU).

Regjeringen mistet sitt knappe flertall i Underhuset 3. september 2019 etter at representanten fra Bracknell, Phillip Lee, meldte overgang fra Det konservative parti til Liberaldemokratene. Samme dag gikk regjeringen på et nederlag i Underhuset, da opposisjonens forslag om å behandle et lovforslag mot å gå ut av EU uten en handelsavtale fikk flertall, ved hjelp av 21 av Det konservative parti sine medlemmer. Dette var den første voteringen i Underhuset i Johnsons regjeringstid.

Brexitpartiet

Brexitpartiet (egentlig The Brexit Party) er et britisk politisk parti som ble opprettet i begynnelsen av 2019. Partiet stiller til valg i Storbritannia, dvs. i Skottland samt i England og Wales, men ikke i Nord-Irland. Siden sommeren 2016 har UK Independence Party (UKIP) rykket mot høyre; dette er én av grunnene til at Brexitpartiet er blitt dannet.

Colin Firth

Colin Andrew Firth (født 10. september 1960) er en britisk film-, TV- og teaterskuespiller. Firth ble først verdenskjent for sin rolle som mr. Darcy i TV-serien Stolthet og fordom.

Firth vant Golden Globe for beste mannlige skuespiller i en dramafilm for innsatsen i Kongens tale. Han vant også Oscar for beste mannlige hovedrolle under Oscar-utdelingen 2011 for den samme rollen. Filmen ble nominert til Oscar i tolv kategorier.

Firth ble i 2011 utnevnt til kommandør av Den britiske imperieordenen for sin innsats for skuespillerkunsten. Han søkte og fikk innvilget italiensk statsborgerskap i 2017 etter sin misnøye med brexit.

David Cameron

David William Donald Cameron (født 9. oktober 1966) er en britisk politiker, tidligere Storbritannias statsminister og tidligere partileder for Det konservative partiet.

Han ble statsminister 11. mai 2010 og ble gjenvalgt den 8. mai 2015. Etter nederlaget i folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap i juni 2016, trakk han seg som partileder og statsminister. Han ble etterfulgt av Theresa May.

Democratic Unionist Party

Democratic Unionist Party (DUP) er et unionistisk parti i Nord-Irland.

Partiet ble stiftet i 1971 av Ian Paisley og Desmond Boal. Partiet har vært representert i det britiske underhuset og lokalråd i Nord-Irland siden opprettelsen. Paisley ble valgt inn i Europaparlamentet i 1979. Han beholdt plassen inntil han ble erstattet som partiets representant i 2004 av Jim McAllister.

I forhold til den største konkurrenten, Ulster Unionist Party (UUP) representerer DUP en mindre forsonlig form for unionisme. Under forhandlingene som førte frem til Belfastavtalen i 1998 deltok DUP fra starten. Da Sinn Féin som en konsekvens av IRAs våpenhvile fikk ta del i forhandlingene trakk DUP seg, og ved folkeavstemningen om avtalen gikk partiet mot godkjennelse.

Etter valget til Den nordirske forsamling fikk DUP to seter i det utøvende rådet, men nektet å delta i kabinettmøter fordi Sinn Féin også var representert der. I valget i 2003 ble DUP Nord-Irlands største parti med tretti seter i forsamlingen. Året etter ble det fjerde største parti i Det britiske underhuset, og det største nordirske parti som er representert der, ved at Jeffrey Donaldson gikk over fra UUP.

Per 2006 ble partiet ledet av Peter Robinson, og var det største partiet i provinsen. Det er også det fjerde største partiet i Det britiske underhuset.

Den europeiske union

Den europeiske union (EU eller Europaunionen) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 28 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt opphav i De europeiske fellesskap som ble dannet av seks stater i 1951 og 1958. Siden har flere land sluttet seg til, og samarbeidet økt i omfang. Gjennom Maastricht-traktaten fra 1993 fikk unionen sitt nåværende navn.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder særlig felles landbrukspolitikk, handelspolitikk og det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene. EUs viktigste institusjoner er Europakommisjonen, Den europeiske unions råd, Det europeiske råd, Den europeiske unions domstol og Den europeiske sentralbank. Hvert femte år velger unionsborgerne representanter til Europaparlamentet, EUs eneste politiske institusjon der medlemmene er direkte folkevalgte. Kommisjonen, domstolen og parlamentet har særlig innflytelse på saksområder som håndteres overnasjonalt.Innenfor unionen er det blant annet utviklet et fellesmarked som krever fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.

Unionen hadde anslagsvis 512,6 millioner innbyggere i begynnelsen av 2018, og medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 22 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»

Den europeiske unions historie

Den europeiske unions historie omhandler dannelsen og utviklingen av den europeiske økonomiske- og politiske union, fra slutten av andre verdenskrig frem til i dag.

Det europeiske legemiddelbyrå

Det europeiske legemiddelbyrå (EMA) (av eng. European Medicines Agency) ble grunnlagt i 1995 som European Agency for the Evaluation of Medicinal Products, men dette navnet ble endret til dagens navn i 2004. Statens legemiddelverk ble tilsluttet EMA i år 2000 og representerer Norge i dette samarbeidet.EMA er legemiddelmyndighet for hele EØS-området og tilsvarer amerikanernes Food and Drug Administration (FDA). Hovedkontoret lå opprinnelig i London, men ble flyttet til Amsterdam i forbindelse med alle usikkerhetene som oppsto i kjølvannet av Storbritannias brexit.

Europaparlamentet

Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.

Europaparlamentet består av 751 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.

Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.

Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.

Folkeavstemning

En folkeavstemning, eller et referendum, er en funksjon i et demokrati der de stemmeberettigede i et samfunn blir bedt om å ta stilling til forhåndsbestemte politiske alternativer. Kravene til hva som utgjør et flertall i en folkeavstemning varierer, fra simpelt flertall til krav som går ut over dette. I Sveits kreves det for eksempel et dobbelt flertall ved at en lovendring må ha flertall både i folket og i kantonene for å bli vedtatt. I flere land kreves det også en viss oppslutning om folkeavstemningen for at den skal være gyldig. Noen land har stemmeplikt slik at registrerte velgere må stemme.

Saker kan bli lagt ut til folkeavstemning av myndighetene, enten fordi loven krever at en sak blir vedtatt gjennom folkeavstemning eller fordi politikerne mener det er viktig at saken blir avgjort av hele befolkningen. Folkeavstemninger kan også bli satt i stand gjennom en underskriftsinnsamling, da kalt et innbyggerinitiativ. Folkeavstemning er en form for direkte demokrati.

Folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016

Folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016 var en folkeavstemning som fant sted i Storbritannia og Gibraltar den 23. juni 2016. Velgere tok stilling til om Storbritannia skal forlate Den europeiske union (EU) eller fortsatt være medlem. Det ble et flertall på 51,9 % for at Storbritannia skal forlate EU.Folkeavstemningen ble avholdt i de fire riksdelene England, Wales, Skottland og Nord-Irland, samt det oversjøiske territoriet Gibraltar, som en simpel majoritetsavstemning. Det var en rådgivende folkeavstemning, men resultatet anses likevel som bindende.Prosessen fra aksjonene for å trekke Storbritannia ut av EU til folkeavstemningen og den faktiske avviklingen av medlemskapet blir populært omtalt som brexit. Brexit er et teleskopord sammensatt av «British exit» (britisk utgang).

Datoen for folkeavstemningen ble kunngjort av statsminister David Cameron den 20. februar 2016, dagen etter at han hadde framforhandlet reformer i Storbritannias EU-medlemskap i Det europeiske råd.

Guy Verhofstadt

Guy Verhofstadt (født 11. april 1953 i Dendermonde) er en belgisk liberal politiker som var statsminister i Belgia fra 12. juli 1999 til 20. mars 2008. Han ble innvalgt i Europaparlamentet i 2009 og leder den liberale politiske gruppen ALDE.

Han er flamskspråklig, studerte jus og arbeidet som advokat. Han regnes som en ivrig EU-føderalist og tilhører Spinelli-gruppen. Han var den tyske kansleren Gerhard Schröders og den franske presidenten Jacques Chiracs favoritt til å bli ny president for Europakommisjonen i 2004. På grunn av hans motstand mot Irak-krigen oppnådde han imidlertid ikke støtte fra land som hadde støttet denne krigen. Europaparlamentet oppnevnte i 2016 Verhofstadt som sin representant under brexit-forhandlingene.På grunn av sitt radikale syn på økonomi har han fått tilnavnet «Baby-Thatcher», og blir også kalt «da joenk», eller «den gutten».Verhofstadt ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

Juncker-kommisjonen

Juncker-kommisjonen er den fjortende europakommisjon siden 1967. Kommisjonen tiltrådte 1. november 2014 og ledes av president Jean-Claude Juncker. Den etterfulgte José Manuel Barrosos andre kommisjon. Kommisjonen er valgt for perioden 2014 til 2019.

Liberaldemokratene (Storbritannia)

Liberaldemokratene (Liberal Democrats, ofte forkortet Lib Dems) er et liberalt politisk parti i Storbritannia. Partiet ble dannet i 1988 gjennom sammenslåingen av Det liberale parti, som hadde røtter tilbake til 1700-tallet, og det kortvarige sosialdemokratiske partiet som brøt ut av Labour i 1981. Partiene hadde da allerede vært i valgallianse med hverandre ved parlamentsvalgene i 1983 og 1987.

Denne alliansen fikk i 1983 25,4 % av stemmene, men grunnet det britiske valgsystemet med flertallsvalg fikk de likevel ikke mer enn 23 av de 650 plassene i parlamentet. Underrepresentasjonen av små partier i det britiske politiske systemet var en viktig spore for sammenslåingen av de to partiene, for å gjøre det fusjonerte partiet bedre i stand til å ta opp kampen mot de konservative og Labour. Sammenslåingen ble gjennomført i 1988 med Paddy Ashdown som første leder.

Han ble i 1999 etterfulgt av Charles Kennedy, som ledet partiet fram til han måtte gå av 7. januar 2006 etter å ha innrømmet å ha alkoholproblemer. Menzies Campbell ble midlertidig leder til en ny partitopp kunne velges. 2. mars 2006 ble det klart at Campbell hadde vunnet ledervalget, og han fortsatte derfor som permanent leder fram til han ble avløst av Nick Clegg i 2007.

Under Cleggs ledelse gikk partiet inn som juniorpartner i en regjering under den konservative statsministeren David Cameron. Dette viste seg å gi svært negative utslag for oppslutningen, idet partiet ble betraktet som et haleheng for de konservative, som også gjennomførte en rekke upopulære reformer. Som resultat oppnådde partiet sitt verste valgresultat noensinne i 2015, da det mistet 48 representanter i Underhuset og gjensto med åtte.I kjølvannet av valgnederlagt overtok først Tim Farron, så Vince Cable ledervervet. Som fremste pro-europeiske parti opplevde liberaldemokratene atter et oppsving under de langvarige forhandlingene omkring Brexit, og denne fremgangen har fortsatt under Jo Swinson, som ble valgt til leder 22. juli 2019.Liberaldemokratene vant et svært viktig suppleringsvalg i distriktet Brecon and Radnorshire, hvor den konservative representanten Christopher Davies var blitt dømt for økonomiske uregelmessigheter og måtte stille til gjenvalg. Valgtapet hans reduserte statsminister Boris Johnsons parlamentsflerftall til én.

Liberaldemokratene har hatt større suksess i lokalpolitikken. Ved lokalvalgene i 2004 fikk de 29% av stemmene og ble det nest største partiet. De har rent flertall i 27 kommunestyrer i Storbritannia. I Skottland har de blitt med i en regjeringskoalisjon med Labour siden skotsk selvstyre ble innført i 1999, og i Wales var de også i en slik koalisjon fra 1999 til 2003.

Liberaldemokratene er et sosialliberalt parti. De er søsterparti med norske Venstre. Selv mener de at det ikke er enkelt å plassere dem på en høyre-venstre-akse, men tradisjonelt har de blitt sett som et sentrumsparti, et sted mellom de konservative og Labour. På enkelte områder blir det sagt at partiet nå ligger til venstre for Labour. Liberaldemokratene var det eneste av de tre store partiene som gikk mot invasjonen av Irak i 2003. De har også vært sterkt kritiske til nye anti-terrorlover som de mener innskrenker personlige friheter og borgerrettigheter. En annen viktig sak der de har vært uenig med Labour er studiefinansieringen; liberaldemokratene mener universitetsutdanning skal være gratis for alle. Liberaldemokratene er det klare Europa-partiet i Storbritannia og går inn for full og entusiastisk britisk deltagelse i integrasjonsprosessene i EU. Dessuten har det alltid vært en viktig sak for liberaldemokretane å endre det britiske valgsystemet, fra flertallsvalg til forholdstallsvalg, for å få en fordeling av parlamentsplassene som bedre stemmer over ens med stemmetallene ved valg.

Minister for uttreden fra EU

Minister for uttreden fra EU (formelt Secretary of State for Exiting the European Union) er en statsrådpost i Storbritannias regjering, opprettet av statsminister Theresa May som en del av hennes regjering i juli 2016. Statsråden har ansvar for å forhandle frem en avtale mellom Storbritannia og Den europeiske union (EU) om uttrekning fra unionen i kjølvannet av folkeavstemningen 23. juni 2016.David Davis ble utnevnt til minister for uttrekning fra EU den 13. juli 2016, men trakk seg i likhet med utenriksminister Boris Johnson fra sin stilling, idet han mente at regjeringens strategi ikke var tilstrekkelig radikal.Davis ble erstattet av Dominic Raab 9. juli 2018.Stephen Barclay overtok ministeriet 16. november 2018.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.