Boris Johnson

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (født 19. juni 1964 i New York City i USA) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist og siden 24. juli 2019 statsminister i Storbritannia.

Johnson arbeidet i mange år som journalist. Han var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble borgermester i London. I august 2014 kunngjorde Johnson at han ville stille i parlamentsvalget i 2015. Han understreket at han kom til å sitte ut sin periode som borgermester i London, en periode som sluttet i 2016. Johnson var en ledende skikkelse i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Han ble 13. juli 2016 utnevnt som utenriksminister i Theresa Mays regjering. Den 9. juli 2018 trakk han seg på bakgrunn av uenighet med statsministerens brexit-plan.

Boris Johnson
Boris Johnson GOV UK (cropped)
FødtAlexander Boris de Pfeffel Johnson
19. juni 1964[1][2][3][4] (55 år)
New York[5]
Ektefelle Marina Wheeler (19932018), Allegra Mostyn-Owen (19871993)
Partner(e) Carrie Symonds (2018–)
Far Stanley Johnson
Mor Charlotte Johnson Wahl
Søsken Jo Johnson, Rachel Johnson, Leo Johnson
Utdannet ved Eton College, Balliol College (Oxford) (–1986), Ashdown House School, University of Oxford, European School of Brussels I
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet USA (–2016), Storbritannia
Storbritannias statsminister
24. juli 2019
RegjeringJohnson-regjeringen
ForgjengerTheresa May
Leder av det konservative partiet
23. juli 2019
ForgjengerTheresa May
Storbritannias utenriksminister
13. juli 20169. juli 2018
ForgjengerPhilip Hammond
EtterfølgerJeremy Hunt
Parlamentsmedlem
7. juni 2001 - 4. juni 2008[6]
ValgkretsHenley
ForgjengerMichael Heseltine
Signatur
Boris Johnsons signatur

Familie og personlige forhold

Stanleyjohnson
Stanley Johnson (født 1940), Boris Johnsons far, er forfatter og tidligere politiker for det konservative partiet. Stanley Johnson var medlem av EU-parlamentet og arbeidet flere år for EU-kommisjonen. Han var EU-tilhenger og var tidligere mot Brexit.[7]
Official portrait of Joseph Johnson crop 2 (cropped)
Jo Johnson (født 1971), Boris Johnsons bror, er parlamentsmedlem for Orpington (det konservative partiet). Han hadde flere statsrådsposter i Theresa Mays og David Camerons regjeringer.[8] Han vært nevnt som mulig utdanningsminister i Boris Johnsons regjering.[9]

Johnson har engelske, franske, tyrkiske, russiske og tyske aner. Han ble født i New York City av engelske øvre middelklasse-foreldre, og hadde slik dobbelt amerikansk og britisk statsborgerskap. I 2016 oppga han sitt statsborgerskap i USA.[10]

Johnson er den eldste av fire barn av forfatteren og politikeren Stanley Johnson. Boris Johnson tilbragte mye av barndommen i Brüssel der faren var medlem av Europaparlamentet i perioden 1979 til 1984 og arbeidet med miljøvern i Europakommisjonen (1973-1979). Faren arbeidet også i Verdensbanken. Moren er maleren Charlotte Johnson Wahl (født Fawcett), datter av skrankeadvokaten, James Fawcett,[11][12] og president i Den europeiske menneskerettighetskommisjon.[13] Stanley Johnsons farfar, Ali Kemal, var politiker og avisredaktør i det ottomanske riket. Kemal var blant annet innenriksminister noen måneder i Damad Ferid Pasjas regjering. Kemal var motstander av Atatürk og ble myrdet i 1922. Stanley Johnsons far, Osman Wilfred Ali, tok etternavnet Johnson etter den britiske bestemoren.[14][15][16][11]

Hans yngre søsken er forfatteren og journalisten Rachel Johnson, Leo Johnson, en av partnerne i PricewaterhouseCoopers,[17] og Jo Johnson, statssekretær for universiteter og vitenskap og konservativt parlamentsmedlem fra valgkretsen Orpington i London. I familien kalles Boris Johnson for «Al» for Alexander. Han gikk over til å kalle seg «Boris» i studietiden. Faren Stanley drev kampanje mot Brexit, mens Boris organiserte kampanje for. Søsteren Rachel og broren Jo var også mot Brexit.[7]

Hans doble amerikanske/britiske statsborgerskap medførte at han i 2014 protesterte på skattlegging fra amerikanske skattemyndigheter,[18][19] men endte med å betale skattekravet.[20] I februar 2015 erklærte Johnson at han hadde til hensikt å gi opp sitt amerikanske statsborgerskap for å vise sin lojalitet til Storbritannia.[21][22]

Johnson er en lidenskapelig syklist og liker tennis og maling. Han bor i Islington i Nord-London med sin kone Mariana og parets fire barn,[23][24][25][26] de to døtrene Lara og Cassia, og de to sønnene Milo og Theodore.[27]

I 1987 giftet han seg med Allegra Mostyn-Owen, men ekteskapet ble oppløst i 1993.[28] Senere samme år giftet han seg med advokaten Marina Wheeler, datter av journalisten og kringkastingsmannen Charles Wheeler og hans kone Dip Singh.[29] Wheeler-og Johnson-familiene har kjent hverandre i flere tiår,[30] og Marina Wheeler var på European School i Brussel samtidig med sin kommende ektemann. Wheelers og Johnsons forhold ble siden kjent som oppløst, og Johnson ble knyttet som partner til Carrie Symonds. Carrie Symonds er datter av Matthew Symonds, en av grunnleggerne av The Independent.[31]

I 2009 fikk Johnson en datter utenfor ekteskap med kunstkonsulenten Helen MacIntyre. Denne datteren ble gjenstand for en rettsbehandling i 2013 i Appelldomstolen for England og Wales som behandlet et krav om å forby å omtale hennes eksistens offentlig. Retten bestemte imidlertid at offentligheten hadde rett til å få kjennskap til Johnsons «uansvarlige» oppførsel.[32][33][34]

I 2016 vant Johnson «President Erdogan Insulting Poetry Competition», en diktkonkurranse om å fornærme Tyrkias president.[35][36][37]

Utdanning

Etter grunnskole i Camden gikk Johnson på the European School i Brussel, Ashdown House og deretter på Eton College i Berkshire. Senere studerte Johnson klassiske fag på Balliol College ved Universitetet i Oxford.

Journalist

Etter avsluttet utdanning i 1987 arbeidet Johnson som lærling i The Times. Han fikk imidlertid sparken etter kort tid på grunn av sitatfusk.[38] Etter en kort periode som skribent for the Wolverhampton Express and Star, gikk han over til The Daily Telegraph i 1987 som leder og reportasjeforfatter. I perioden 1989 til 1994 var han The Telegraphs EU-korrespondent, og i perioden 1994-99 var han assisterende redaktør. I 1999 ble han redaktør av The Spectator, et magasin Johnson hadde vært tilknyttet siden 1994. Denne jobben hadde Johnson til desember 2005.[26]

Johnson har vunnet flere priser for sin journalistikk, både som redaktør og skribent. I 1997 vant han prisen What the Papers Say som årets politiske kommentator, i 1998 ble han kåret til Pagan Federation of Great Britain National Journalist of the Year, i 2003 ble han valgt til Editors’ Editor of the Year, i 2004 ble han valgt til Columnist of the Year på the British Press Awards og i 2005 fikk han prisen What the Papers Say Columnist of the Year. I 2004 og 2005 fikk han Channel 4 News Award som den personen som gjorde mest politisk inntrykk. Johnson har en ukentlig spalte i The Daily Telegraph.[25][39]

Politisk karriere

Parlamentsmedlem

Ved parlamentsvalget i mai 1997 stilte Johnson som kandidat i kretsen Clwyd South i Wales, men 23 prosent av stemmene holdt kun til andreplass. Ved parlamentsvalget i 2001 stilte han som kandidat i kretsen Henley, og 46 prosent av stemmene holdt til førsteplass og sete i parlamentet. Johnson holdt sin første tale i parlamentet 12. juli 2001. Johnson var skyggeminister for kultur i perioden mai–november 2004. Ved valget i 2005 fikk Johnson mer enn 53 prosent av stemmene i samme krets, noe som holdt til førsteplass og fornyet plass i parlamentet. Johnson var skyggeminister for høyere utdanning i perioden desember 2005–juli 2007. Da Johnson fikk denne posten trakk han seg som redaktør for the Spectator. Ifølge BBC var dette et krav fra partileder David Cameron.[23][40][41][42]

Ordfører i London

Ken Livingstone 2008
Ken Livingstone tapte for Boris Johnson i 2008 og 2012.

I juli 2007 kunngjorde Johnson at han ønsket å stille som De konservatives kandidat til ordførervalget i London om et års tid. Han sa at muligheten til å lede nasjonens hovedstad var for god til å gå glipp av. Ledelsen i det konservative partiet hadde slitt med å finne en profilert kandidat, og lettelsen var stor da Johnson bekreftet at han ville kjempe om å bli de konservatives kandidat til ordførervervet. Sittende ordfører Ken Livingstone ønsket konkurrenten velkommen, men hevdet at Johnsons sterkt høyreorienterte meninger ville være til alvorlig skade for London.[43]

I september 2007 vant Johnson kampen om å bli de konservatives kandidat. Han fikk 75 prosent av 20 000 avgitte stemmer i et valg som var åpent for alle londonere.[44] I mars 2008 startet Johnson sin offisielle valgkamp, godt støttet av partileder David Cameron.[45] Ved et ordførervalg i London skal velgerne krysse av for en første- og andrekandidat. Dersom en kandidat får over halvparten av førstestemmene, blir han ordfører. Dersom ingen kandidater får mer enn halvparten av førstestemmene, blir alle kandidater foruten de to med flest førstestemmer eliminert. Andrestemmene til de frafalte kandidatene blir så fordelt på de to gjenværende kandidatene.[46][47] Etter at andrestemmene var fordelt, sto Johnson igjen som vinner. Han fikk 1 168 738 første- og andrestemmer, mens motkandidaten Ken Livingstone fikk 1 028 966 første- og andrestemmer. Oppmøtet var på rekordhøye 45 prosent.[48] Etter valgseieren kunngjorde Johnson at han kom til å trekke seg som parlamentsmedlem.[49]

I mai 2012 ble Johnson gjenvalgt som ordfører, også denne gang var det Livingstone som var den viktigste utfordreren. Denne gang ble valget jevnere. Johnson fikk 44 prosent av førstestemmene, mens Livingstone fikk drøyt 40 prosent. Etter at andrestemmene var fordelt, satt Johnson igjen med 51,5 prosent av stemmene, mens Livingstone fikk 48,5 prosent.[50] Statsminister David Cameron var henrykt over Johnsons gjenvalg.[51]

Utenriksminister

Javad Zarif meeting with UK foreign minister Boris Johnson in Tehran 2017-12-09 01
Sammen med Irans utenriksminister, Mohammad Javad Zarif (til venstre), i Teheran 2017. Zarif beskrives som en moderat reformist.[52]

Johnson ble utnevnt til utenriksminister i Theresa Mays regjering 13. juli 2016.[53] Som uttalt tilhenger av brexit forsøkte han å legge press på regjeringen for å skynde på prosessen.[54]

Han støttet Saudi-Arabias militære intervensjon i Jemen og nektet å stanse våpensalg til landet,[55] og ble beskyldt for å forsøke å hindre internasjonale undersøkelse om påståtte folkerettsbrudd under krigføringen.[56] Han kom også i konflikt med sin egen statsminister på grunn av uttalelser omkring Saudi-Arabia.[57]

Johnsons utrettelige motstand mot integrering i et videre europeisk samarbeide skapte ifølge noen observatører problemer innad i den britiske statsadministrasjonen og frustrasjon i EU-systemet.[58] Også en rekke andre uttalelser om fordelene ved brexit vakte oppsikt og kritikk.[59][60]

I respons til planen om britisk brexit-strategi som ble vedtatt under regjeringens møte på Chequers 7. juli 2018,[61] kunngjorde Johnson og minister David Davis, som var ansvarlig for forhandlingene med EU,[62] at de trakk seg fra sine respektive stillinger.[63]

Partileder

Johnson ble 23. juli 2019 valgt som leder av Det konservative partiet, med 92 153 stemmer, mot 46 656 til Jeremy Hunt.[64]

Statsminister

Utdypende artikkel: Boris Johnsons regjering

I kjølvannet av Theresa Mays avgang, som skyldtes at hun ikke lykkes med å iverksette Storbritannias uttreden fra EU, overtok Johnson statsministervervet den 24. juli 2019.[65] Johnson har lovt at Storbritannia vil forlate EU 31. oktober 2019.[66] Ved tiltredelse hadde Johnsons regjering en overvekt på bare en stemme i Underhuset.[67]

Forfatter

Johnson har skrevet flere bøker:[68]

  • The Churchill Factor. How one man made history. (2014)[69][70][71][72][73]
  • The Spirit of London (2012)[74]
  • Johnson's Life of London: The People Who Made the City that Made the World (2012)[75]
  • The British (2008)[76]
  • The Perils of the Pushy Parents: A Cautionary Tale (2007), også illustrasjoner[77]
  • Life in the Fast Lane: The Johnson Guide to Cars (2007)[78]
  • The Dream of Rome (2006)[79] – også tv-serie (BBC)[80]
  • Have I Got Views for You (2006)[81]
  • Seventy-Two Virgins (2005)[82]
  • Lend Me Your Ears (2004)[83]
  • Friends, Voters, Countrymen (2001)[84]

TV-opptredener

Referanser

  1. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Boris Johnson (2), 4317395
  2. ^ the peerage, 9. okt. 2017, Alexander Boris de Pfeffel Johnson, p20576.htm#i205751
  3. ^ Internet Speculative Fiction Database, 9. okt. 2017, Boris Johnson, 206940
  4. ^ Internet Movie Database, 16. okt. 2015, nm1296124
  5. ^ Mr Johnson, who was born in New York, revealed last year he had received a bill from the US Internal Revenue Service., http://www.bbc.co.uk/news/uk-politics-30932891, BBC, London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill
  6. ^ Parlamentets oversikt over tidligere medlemmer
  7. ^ a b Lyall, Sarah (21. juli 2019). «For Boris Johnson’s Clan, Blood Is Thicker Than Political Conviction». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 24. juli 2019. «Rachel, 53 — a columnist, novelist, former magazine editor, talk-show talking head and reality TV star who ran (unsuccessfully) for a seat in the European Parliament this spring on a pro-Remain platform — is not the only high-profile relative of Boris. There is also Stanley, the 78-year-old family patriarch and a lifelong Europhile who now supports Brexit after opposing it; and Jo, 47, a younger brother and Conservative member of Parliament who voted Remain in the Brexit referendum and changed his position later.»
  8. ^ «Jo Johnson quits as minister over Theresa May's Brexit plan». The Guardian (engelsk). 9. november 2018. ISSN 0261-3077. Besøkt 24. juli 2019. «Four months after his Brexiter brother Boris quit as foreign secretary, the remainer MP for Orpington, and erstwhile transport minister, said he could not vote for the deal that May is expected to bring back to parliament within weeks, and instead would throw his weight behind a second referendum.»
  9. ^ Elgot, Jessica; Mason, Rowena (19. juli 2019). «How a Boris Johnson cabinet could shape up». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. juli 2019. «Education secretary. It would probably be a dream role for Andrea Leadsom, a former leader of the House of Commons, who has a specialist interest in early years. However, the brief could also be a juicy promotion for a junior ministerial backer of Johnson – or even his brother, Jo Johnson, though he has serious qualms about no deal.»
  10. ^ Wintour, Patrick (9. februar 2017). «Boris Johnson among record number to renounce American citizenship in 2016». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. juli 2018.
  11. ^ a b Barry, Ellen (26. juni 2019). «Boris Johnson, Political Escape Artist, Lands in Hot Water. Again.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. juli 2019. «Despite his Middle-England surname, his great-grandfather was a Turkish politician, Ali Kemal, who was lynched by pro-Ataturk nationalists. His grandfather, Osman Ali, changed his name to Wilfred Johnson and raised his children to be emphatically English and emphatically upper class.»
  12. ^ Sholto Byrnes (27. mars 2008). «Who is Boris Johnson?». New Statesman. London. Arkivert fra originalen 3. april 2008.
  13. ^ Clapham, Andrew: Human Rights in the Private Sphere, OUP, side 186, 1993
  14. ^ «Istanbul Letter: Lunch with Boris Johnson’s Turkish cousin». The Irish Times (engelsk). 18. mai 2016. Besøkt 23. juli 2019. «BoJo is the great-grandson of Ali Kemal, a politician in the dying days of the Ottoman Empire.»
  15. ^ «BBC - Who Do You Think You Are? - Boris Johnson - How we did it - Political Murder in the Ottoman Empire». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 23. juli 2019.
  16. ^ Schindler, Jörg (20. juli 2019). «Mad in Britain: How Boris Johnson Turned the British against Europe». Spiegel Online. Besøkt 23. juli 2019. «Boris Johnson's great-grandfather, Ali Kemal, was the last interior minister of the Ottoman Empire and even ordered the arrest of Kemal Atatürk, the man who would go on to found modern Turkey. Ali Kemal eventually got lynched. Johnson's grandfather Osman Ali fled to London and renamed himself "Wilfred Johnson."»
  17. ^ «Leo Johnson, partner, PwC Sustainability and Climate Change». PricewaterhouseCoopers. 15. januar 2009. Arkivert fra originalen 8. juni 2013. Besøkt 30. juni 2016.
  18. ^ Watt, Holly (20. november 2014). «Boris Johnson could be hit with six-figure tax bill». The Daily Telegraph. London. Besøkt 30. juni 2016.
  19. ^ Siddique, Haroon (20. november 2014). «New York-born London mayor Boris Johnson refuses to pay US tax bill». The Guardian. London. Besøkt 30. juni 2016.
  20. ^ «London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill». BBC News. 22. januar 2015. Besøkt 30. juni 2016.
  21. ^ «Crikey! Boris gives up White House to bid for No 10». The Sunday Times. London. 15. februar 2015.
  22. ^ «Мэр Лондона намерен отказаться от гражданства США». 15. februar 2015. Besøkt 30. juni 2016. (ru)
  23. ^ a b Boris Johnson på The Biography Channel Arkivert 10. desember 2012 hos Wayback Machine.
  24. ^ The Telegraphs profil på Boris Johnson, april 2008
  25. ^ a b Omtale av Boris på hans offisielle hjemmeside
  26. ^ a b Biografien til Boris på ordførerembetets hjemmeside
  27. ^ Wheeler, Brian (4. mai 2008). «The Boris Johnson story». BBC News. Besøkt 30. juni 2016.
  28. ^ Doward, Jamie (29. august 2004). «No dumb blond». The Observer. London. Besøkt 30. juni 2016.
  29. ^ «Boris celebrates Vaisakhi in Southall». BackBoris.com. 6. april 2008. Arkivert fra originalen 13. april 2008. Besøkt 30. juni 2016.
  30. ^ Gimson, Andrew (2006) [2007]. Boris: The Rise of Boris Johnson. Pocket Books [Simon & Schuster]. s. 11–12, 26–27, 71, 118, 119, 254. ISBN 0-7432-7584-5.
  31. ^ «Carrie Symonds: Who is Boris Johnson's partner?». ITV News (engelsk). Besøkt 8. september 2019.
  32. ^ «Public has right to know about Boris Johnson's secret lovechild, court rules». The Daily Telegraph. London. 21. mai 2013. Besøkt 30. juni 2016.
  33. ^ Halliday, Josh (21. mai 2013). «Public has right to know Boris Johnson fathered child during affair, court rules». The Guardian. Besøkt 30. juni 2016.
  34. ^ Pitel, Laura (22. mai 2013). «'Boris lovechild' can be public knowledge, appeal court rules». The Times. Besøkt 30. juni 2016.
  35. ^ «Boris Johnson fikk pris for beste Erdogan-fornærmelse med et dikt om en wanker fra Ankara». Medier24.no (norsk). 20. mai 2016. Besøkt 25. juli 2019.
  36. ^ Elgot, Jessica (19. mai 2016). «Boris Johnson wins 'most offensive Erdoğan poem' competition». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. juli 2019.
  37. ^ Helljesen, Vilde (16. juli 2016). «Her er Boris Johnsons mest oppsiktsvekkende uttalelser». NRK. Besøkt 25. juli 2019.
  38. ^ BBCs omtale av Johnson, juli 2007
  39. ^ The Telegraphs oversikt over Johnsons innlegg
  40. ^ Parlamentets oversikt over medlemmer 1979-2010 (pdf)
  41. ^ The Guardians profil på Boris Johnson
  42. ^ BBC: The Boris Johnson Story, mai 2008
  43. ^ The Telegraphs omtale av nominasjonskampen, juli 2007
  44. ^ BBCs omtale av valget, september 2007
  45. ^ BBCs omtale av valgkampåpningen, mars 2008
  46. ^ BBCs omtale av hvordan valget foregår
  47. ^ The Telegraphs omtale av valget, april 2008
  48. ^ BBCs omtale av valget, mai 2008
  49. ^ The Guardians omtale av valgseieren, mai 2008
  50. ^ BBCs omtale av 2012-valget, mai 2012
  51. ^ BBCs omtale av Camerons reaksjon, mai 2012
  52. ^ Vatanka, Alex (9. april 2019). «Iran’s Zarif Can’t Catch a Break». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 27. juli 2019. «Despite his repeated denials of having any presidential ambitions, Zarif could easily decide to throw his name into the hat. He gave an impassioned speech to a gathering of members of the reformist Iranian political party Nedaye Iranian, in which he said that hard-line camp’s “obsession” with the United States could lead to conflict and bring about the end of Iran as one country.»
  53. ^ Hutton, Robert (13. juli 2016). «Boris Johnson Appointed U.K. Foreign Secretary in May Government» (engelsk).
  54. ^ Peter Walker and Toby Helm (11. september 2016). «Boris Johnson backs Brexit pressure campaign Change Britain». Guardian newspapers (engelsk). Besøkt 11. september 2016.
  55. ^ «Boris Johnson defends UK arms sales to Saudi Arabia». The Guardian (engelsk). 5. september 2016.
  56. ^ «Boris Johnson criticised by human rights groups after blocking inquiry into war crimes in Yemen». The Independent (engelsk). 27. september 2016.
  57. ^ «Boris Johnson's Saudi 'proxy wars' comment 'not UK's view'» (engelsk). BBC. 8. desember 2016. Besøkt 4. mai 2017.
  58. ^ Baxter, Holly; Watts, Joe (4. januar 2017). «Brexit: Former government member says Foreign Office ‘in despair’ over Boris Johnson». The Independent (engelsk). Besøkt 4. januar 2017.
  59. ^ Asthana, Anushka (17. september 2017). «Boris Johnson left isolated as row grows over £350m post-Brexit claim». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077.
  60. ^ «Brexit: Boris Johnson and stats chief in row over £350m figure» (engelsk). 18. september 2017. Besøkt 9. juli 2018.
  61. ^ «BBC - At-a-glance: The new UK Brexit plan agreed at Chequers» (engelsk). 7. juli 2018. Besøkt 9. juli 2018.
  62. ^ «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis» (engelsk). 9. juli 2018. Besøkt 9. juli 2018.
  63. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «May's plan 'sticks in the throat', says Boris Johnson as he resigns over Brexit». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. juli 2018.
  64. ^ Cooper, Charlie (23. juli 2019). «Boris Johnson elected Tory leader, set to become UK PM». POLITICO. Besøkt 23. juli 2019.
  65. ^ «Boris Johnson is the new Prime Minister» (engelsk). BBC. 24. juli 2019. Arkivert fra originalen 23. juli 2019. Besøkt 24. juli 2019.
  66. ^ Sparrow, Andrew (24 July 2019). "Boris Johnson cabinet: Sajid Javid, Priti Patel and Dominic Raab given top jobs – live news" – via www.theguardian.com.
  67. ^ «Can Parliament stop no-deal?». The Economist. 8. august 2019. ISSN 0013-0613. Besøkt 11. august 2019. «Mr Johnson’s government has a working majority of just one, so it requires only a handful of Tories to switch sides for a vote to succeed.»
  68. ^ Bokoversikt på Johnsons offisielle hjemmeside
  69. ^ The Telegraphs omtale av boken om Churchill, juni 2013
  70. ^ The Guardians omtale av boken om Churchill, juni 2013
  71. ^ Omtale av The Churchill Factor, The Guardian, november 2014
  72. ^ The Guardians anmeldelse av The Churchill Factor, november 2014
  73. ^ The Telegraphs anmeldelse av The Churchill Factor, oktober 2014
  74. ^ The Guardians omtale av The Spirit of London
  75. ^ The Guardians omtale av Johnson's Life of London
  76. ^ The Guardians omtale av The British
  77. ^ The Guardians omtale av The Perils of the Pushy Parents
  78. ^ The Guardians omtale av Life in the Fast Lane
  79. ^ The Guardians omtale av The Dream of Rome
  80. ^ Omtale av tv-serien på Johnsons egen hjemmeside
  81. ^ The Guardians omtale av Have I Got Views for You
  82. ^ The Guardians omtale av Seventy-Two Virgins
  83. ^ The Guardians omtale av Lend Me Your Ears
  84. ^ The Guardians omtale av Friends, Voters, Countrymen
  85. ^ BBCs omtale av Johnsons deltakelse i Who Do...
  86. ^ Top Gear, BBC America
  87. ^ Top Gears hjemmeside Arkivert 29. januar 2013 hos Wayback Machine.
  88. ^ BAFTAs omtale av aktuell nominasjon

Eksterne lenker

19. juni

19. juni er den 170. dagen i året. 171. i skuddår. Det er 195 dager igjen av året.

2019

2019 (MMXIX) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en tirsdag.

Avslutningsseremonien for Sommer-OL 2008

Avslutningsseremonien for Sommer-OL 2008 avsluttet OL i Beijing 24. august 2008. Seremonien startet klokken 20.00 lokal tid (UTC+8) på Beijing nasjonale stadion («Fugleredet»).

Den britiske sangeren Leona Lewis og Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page opptrådte på avslutningsseremonien for å markere overgangen fra Beijing til sommer-OL 2012 i London. I tillegg deltok verden mest kjente fotballspiller, David Beckham .Stefanie Sun, en popstjerne fra Singapore, opptrådte sammen med den kinesiske sangeren Wang Lee Hom. Han Hong opptrådte og Jackie Chan tok også del i seremonien.

Et viktig element av avslutningsseremonien var også den tradisjonelle flaggoverrekkelsen. Beijings borgermester Guo Jinlong overrakk det olympiske flagget til Londons borgermester Boris Johnson og man fikk se et bidrag fra Londons olympiske organisasjonskomité (LOCOG).

Den kinesiske musikeren og komponisten Bian Liunian var ansvarlig for produksjonen av musikken til avslutningsseremonien.

Tradisjonen tro ble også den olympiske ilden slukket. Dette skjedde i det den norske mannen Anders Nordøy Snellingen sammen med en afrikansk mann og en rumensk kvinne sto på en høy flytrapp og viste fram en tradisjonell kinesisk rull med bilder fra alle dagene lekene varte. De samme bildene ble vist fram på storskjermer på arenaen.

Avslutningsseremonien for Sommer-OL 2012

Avslutningsseremonien for Sommer-OL 2012 (også kjent som A Symphony of British Music,) fant sted den 12. august 2012 på Olympiastadion. Seremonien var laget av Kim Gavin, Es Devlin, Stephen Daldry, David Arnold og Mark Fisher. Seremonien startet klokken 21.00 lokal tid og varte tre timer og elleve minutter. Som med alle avslutningsseremonier til OL inneholdt også denne en del av det tradisjonelle programmet, blant annet flaggbærere, framføring av både den britiske og brasilianske nasjonalsangen og overrekking av det olympiske flagg fra Boris Johnson, borgermesteren i London til Eduardo Paes, borgermesteren i Rio de Janeiro, vertsbyen til Sommer-OL 2016.

Borgermester

En borgermester er den øverste administrative og politiske lederen for en by eller kommune. Borgermesteren kan være valgt direkte av innbyggerne, eller velges av et bystyre eller kommunestyre.

Borgermesteren er vanligvis jurisdiksjonens utøvende myndighet. I noen jurisdiksjoner delegerer borgermesteren mye av sin utøvende makt til en administrativ leder, for eksempel en byrådsleder.

Borgermesteren i London

Borgermesteren i London er en politisk posisjon i Storbritannias hovedstad London, som innehas av Sadiq Khan fra Labour. Borgermesteren i London blir valgt for en fireårsperiode, og har ansvar for budsjetter og strategisk planlegging for hele London. Ansvaret inkluderer transport, politi og brann, kulturelle strategier og økonomisk utvikling.

Boris Johnsons regjering

Boris Johnsons regjering er Storbritannias regjering og ledes av Boris Johnson som regjeringssjef. Han ble utnevnt til Storbritannias statsminister og First Lord of the Treasury av dronning Elisabeth II 24. juli 2019.Regjeringen har parlamentarisk støtte fra Det konservative parti og Democratic Unionist Party. Den tok over etter Theresa Mays regjering etter at statsminister Theresa May trakk seg som følge av at hun mislyktes med å få parlamentarisk støtte for brexit-avtalen hennes regjering hadde fremforhandlet med Den europeiske union (EU).

Regjeringen mistet sitt knappe flertall i Underhuset 3. september 2019 etter at representanten fra Bracknell, Phillip Lee, meldte overgang fra Det konservative parti til Liberaldemokratene. Samme dag gikk regjeringen på et nederlag i Underhuset, da opposisjonens forslag om å behandle et lovforslag mot å gå ut av EU uten en handelsavtale fikk flertall, ved hjelp av 21 av Det konservative parti sine medlemmer. Dette var den første voteringen i Underhuset i Johnsons regjeringstid.

Brexit

Utmeldelsen av Storbritannia fra Den europeiske union (gjerne omtalt som Brexit, et teleskopord for britisk exit) var opprinnelig ment å tre i kraft den 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid, men er siden utsatt. Bakgrunnen for utmeldelsen er den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, hvor 51,9 % av velgerne stemte for å forlate Den europeiske union (EU).

Det konservative parti (Storbritannia)

Det konservative parti i Storbritannia (engelsk tittel: The Conservative and Unionist Party) er det største partiet på høyresiden i britisk politikk.

I Europaparlamentet tilhører partiet gruppen Alliansen av europeiske konservative og reformister. Denne gruppen av partier er skeptisk til ytterligere europeisk politisk integrasjon, og ble dannet etter valget til Europaparlamentet i 2009.

Det konservative partiet har røtter i det historiske Tory-partiet, som ble grunnlagt i 1678. På grunn av dette kalles partiet i dag ofte for Tory Party. Medlemmene kalles ofte Tories. Det konservative partiet var i regjering i Storbritannia i to tredjedeler av det 20. århundre. Etter å ha vært i opposisjon til Labour siden 1997, vant partiet tilbake regjeringsmakten i parlamentsvalget 6. mai 2010. Partileder David Cameron overtok 11. mai 2010 som statsminister i en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene.

Det konservative partiet er det største politiske partiet i Storbritannia målt i antall parlamentariske representanter, det største målt i antall medlemmer, det største målt i sittende representanter i lokalt styre og landets eldste politiske parti. Det er det mest suksessrike politiske partiet i Storbritannia målt i antall valgseire.

I månedene mellom januar og mars 2008 mottok det konservative partiet rundt £5,8 millioner i donasjoner, sammenlignet med £3,1 millioner til Labour. Dette fremgikk av en rapport fra EUs valgkommisjon 22. mai 2008. De konservative har £12 millioner i gjeld, mens Labour har 17,8 millioner og Liberaldemokratene har £1,14 millioner.

Eduardo Paes

Eduardo da Costa Paes (født 14. november 1969) er en brasiliansk politiker som for øyeblikket er borgermester i Rio de Janeiro. Den 12. august 2012 på avslutningsseremonien for Sommer-OL 2012 fikk han overrakt det olympiske flagg av borgermester i London, Boris Johnson.

Jeremy Hunt (politiker)

Jeremy Richard Streynsham Hunt (født 1. november 1966 i Kennington i London) er en britisk politiker for det konservative partiet. Han ble utnevnt til utenriksminister 9. juli 2018. Tidligere hadde Hunt vært helseminister siden 4. september 2012 og kulturminister fra 2010. Han hadde også ministeransvar for OL i London i 2012.

Ken Livingstone

Kenneth Robert «Ken» Livingstone, kallenavn «røde Ken», (født 17. juni 1945) er en britisk politiker (tidligere Labour) som var borgermester i London fra 2000 til 2008 (som første borgermester, fra opprettelsen av embedet i 2000).

Han ble medlem av det britiske parlamentet (underhuset) for Labour (Arbeiderpartiet) i 1987, etter å ha vært leder for Stor-Londons byråd siden 1981 frem til det ble avskaffet i 1986. Han fikk ikke Labours støtte som borgermesterkandidat i 2000, men stilte som uavhengig kandidat og vant. Dette gjorde ham uglesett i partiet og han ble suspendert for fem år for å ha stilt til valg mot partiets offisielle kandidat. I forbindelse med George W. Bushs statsbesøk til Storbritannia høsten 2003, gjorde Londons borgermester, en sterk motstander av krigen mot Irak, seg bemerket med å erklære at Bush ikke var velkommen i London. Han boikottet den offisielle mottagelsen. I januar 2004 ble han forsont med Tony Blair og fikk tilbake medlemskapet i partiet. Han var Labours offisielle borgermesterkandidat i juni 2004, og vant igjen. Ved valget i 2008 tapte han for den konservative kandidaten Boris Johnson.

Livingstone trakk seg fra partiet i 2018 etter å ha blitt beskyldt for antisemittisme.

Kenneth Clarke

Kenneth Harry Clarke (født 2. juli 1940 i Nottingham) er en britisk politiker for Det konservative parti (Storbritannia) fram til 3. september 2019, deretter uavhengig. Han har vært sentral i britisk politikk i flere tiår, siste viktige posisjon hadde han som minister uten portefølje i den britiske regjeringen fra 2012 til juli 2014.Han har vært medlem av underhuset for valgkretsen Rushcliffe nær Nottingham siden 1970. Som lengstjenende medlem av det britiske Underhuset innehar han tittelen Father of the House, som i all hovedsak er seremoniell. Han leder imidlertid valget til Speaker, parlamentspresidenten.

Han var helseminister fra 1982 til 1985 og fra 1988 til 1990, utdanningsminister fra 1985 til 1988 og fra 1990 til 1992, innenriksminister fra 1992 til 1993 og finansminister (Chancellor of the Exchequer) fra 1993 til 1997. Fra 2010 til 2012 var han justisminister.

Clarke er leder i Tory Reform Group og er kjent som EU-tilhenger. Han har vært kandidat som partileder tre ganger, i 1997, 2001 og 2005.

Clarke har studert ved University of Cambridge, der han var leder for den konservative studentklubben. I sin tid som leder inviterte han den tidligere fascistlederen Oswald Mosley for å tale. Dette førte til at flere, deriblant den senere konservative partilederen Michael Howard, forlot studentklubben i protest.

Under uoverensstemmelsene omkring såkalt «hard» Brexit, Storbritannias uttreden fra EU uten en handelsavtale, sa Clarke seg i august 2019 villig til å lede et forretningsministerium sammen med Labours nestleder Harriet Harman dersom behovet skulle oppstå hvis Boris Johnsons konservative regjering ble felt.Clarke var en av 21 medlemmer i det konservative partiet som 3. september 2019 stemte med opposisjonen i Underhuset, for et forslag om å hastebehandle en lov mot å gå ut av EU uten en handelsavtale. Dette medvirket sterkt til at den første voteringen i Underhuset i Boris Johnson sin regjeringstid endte med et nederlag for regjeringen.

Liste over Storbritannias statsministre

Liste over Storbritannias statsministre (engelsk: prime minister) er en liste over statsministre i Storbritannia.

Tittelen prime minister ble tatt i bruk i Kongeriket Storbritannia i 1721. Imidlertid var den formelle betegnelsen First Lord of the Treasury fram til 1906, da Henry Campbell-Bannerman ble den første statsminister i navn såvel som i funksjon.

Robert Walpole blir regnet som den første ekte statsminister i Kongeriket Storbritannia. Han satt i regjeringen fra 4. april 1721 til 11. februar 1742. Året for når han ble statsminister regnes enten fra tiltredelsen i 1721, eller fra 1730, da Walpoles regjeringslederskap var uomtvistet som følge av at Charles Townshend gikk ut av regjeringen.

Forholdet mellom landene i Storbritannia har endret seg over tid. Wales ble annektert av kongeriket England under Acts of Union of 1536 og 1542. En traktat mellom England og Skottland resulterte i 1707 i et enhetlig Kingdom of Great Britain, som kom i union i 1801 med Kongeriket Irland og dannet Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922, trakk fem sjettedeler av Irland seg ut av staten, slik at den formelle betegnelse ble Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Michael Heseltine

Michael Ray Dibdin Heseltine, siden 2001 baron Heseltine, (født 21. mars 1933 i Swansea i Wales i Storbritannia) er en britisk forretningsmann og politiker i Det konservative parti. Han innehadde flere høye poster, og var visestatsminister fra 1995 til 1997. Han var minister i Margaret Thatchers regjering 1979–1986, i John Majors regjering 1990–1997 og medlem av Underhuset for

Heseltine valgt til Underhuset for valgkretsen Tavistock i Devon 1966–1974 og for valgkretsen Henley-on-Thames i Oxfordshire 1974–2001. Her ble han avløst av Boris Johnson. Han er tilknyttet Tory Reform Group.

Minister for uttreden fra EU

Minister for uttreden fra EU (formelt Secretary of State for Exiting the European Union) er en statsrådpost i Storbritannias regjering, opprettet av statsminister Theresa May som en del av hennes regjering i juli 2016. Statsråden har ansvar for å forhandle frem en avtale mellom Storbritannia og Den europeiske union (EU) om uttrekning fra unionen i kjølvannet av folkeavstemningen 23. juni 2016.David Davis ble utnevnt til minister for uttrekning fra EU den 13. juli 2016, men trakk seg i likhet med utenriksminister Boris Johnson fra sin stilling, idet han mente at regjeringens strategi ikke var tilstrekkelig radikal.Davis ble erstattet av Dominic Raab 9. juli 2018.Stephen Barclay overtok ministeriet 16. november 2018.

Munira Mirza

Munira Mirza er en britisk konservativ politiker som er politisk rådgiver i Boris Johnsons regjering.Mirza var viseborgermester for utdannelse og kultur i London under borgermester Boris Johnson. Hun er født i Oldham, og var tidligere kulturell rådgiver for borgermesteren i London, Boris Johnson, og direktør for kunst, kultur og kreative næringer.Hun har tidligere jobbet som utviklingsdirektør for den konservative tankesmien Policy Exchange. Mens hun var der, redigerte hun en samling av essays publisert som Culture Vultures: Is UK arts policy damaging the arts? (ISBN 978-0955190902

I desember 2009 var hun med på programmet Great Lives på BBC Radio 4, der hun nominerte den politiske filosofen Hannah Arendt.Hennes bok The Politics of Culture: The Case for Universalism (ISBN 978-0230284531) fra 2012 ble publisert av Palgrave Macmillan.Mirza har vært nevnt av New Statesman som en mulig kandidat fra Det konservative partiet ved borgermestervalget i London i 2020.I 2018 ble hun ansatt som direktør for kultur ved King 's College i London, med ansvar for institusjonens kulturelle strategi.

Philip Hammond

Philip Hammond (født 4. desember 1955 i Epping i Essex) er en uavhengig britisk politiker som fram til 3. september 2019 representerte Det konservative parti (Storbritannia). Han var finansminister i Theresa Mays regjering fra 13. juli 2016 til 24. juli 2019.Hammond ble 15. juli 2014 utnevnt til Storbritannias utenriksminister i David Camerons regjering etter at han da hadde innehatt rollene som forsvarsminister fra 14. oktober 2011 til 15. juli 2014, og transportminister i David Camerons regjering fra 12. mai 2010 til 14. oktober 2011.

Han forlot stillingen som finansminister 24. juli 2019, samme dag som Theresa May ble avløst av Boris Johnson som landets statsminister. Hammond var uttalt motstander av at Storbritannia skulle forlate EU uten en fremforhandlet samarbeidsavtale.Han har representert valgkretsen Runnymede and Waybridge i Underhuset siden 1997.

Storbritannia

Storbritannia (engelsk: United Kingdom, forkortelse UK), offisielt Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland (engelsk: United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland), er et europeisk land og en stat i Vest-Europa. Storbritannia er et konstitusjonelt monarki som omfatter de fire riksdelene England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Storbritannia utgjør mesteparten av øygruppen De britiske øyer og omfatter blant annet øya Storbritannia og Nord-Irland på øya Irland.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.