Bispedømme

Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi)[1] er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene.[1] Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.[2]

Den norske kirke

Bispedømmer i Norge
Den norske kirkes bispedømmer:

██ Nord-Hålogaland

██ Sør-Hålogaland

██ Nidaros

██ Møre

██ Bjørgvin

██ Stavanger

██ Agder og Telemark bispedømme

██ Tunsberg

██ Oslo

██ Borg

██ Hamar

Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:

Inntil 1998 var regelen at Oslo biskop fungerte som kirkens preses. Fra dette året ble det besluttet at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Ved bispemøtet i 2011 ble det er opprettet en fast presesbiskop vil være «fremst blant likestilte» (primus inter pares), liknende erkebiskopen i Svenska kyrkan og i den Den evangelisk-lutherske kirken i Finland. Dette bispeembete skal bruke det meste av sin tid på presesoppgaver, med Nidarosdomen som felles domkirke med Nidaros biskop, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde.

Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.

Den katolske kirke i Norge

Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne som den gangen tilhørte Danmark. I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet og omfattet Norgesveldet.

Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem, ved at Stavanger bispedømme ble opprettet i 1125 og Hamar bispedømme ble opprettet i 1153. Disse fem regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge.

I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:

Den evangelisk-lutherske kirke i Norge

Etter reformasjonen i 1536-7 ble antallet bispedømmer (stift) i Norge redusert til fire:

Senere endringer

Referanser

  1. ^ a b «bispedømme», Bokmål- og nynorskordboka
  2. ^ Regler for valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, Lovdata.no
Agder og Telemark bispedømme

Agder og Telemark bispedømme er et bispedømme i Den norske kirken som omfatter menighetene i Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, med Kristiansand domkirke som bispesete. Bispedømmet er fra 2015 organisert i 10 prostier og 135 menigheter. I bispedømmet var det i 2013 341 768 medlemmer i Den norske kirke. dvs. 73,9% av befolkningen. Tidligere besto bispedømmet i tillegg av 67 prestegjeld.

Kristiansand har vært bispesete siden 1682, da dette ble flyttet fra Stavanger for å styrke den nye byen Christianssand. Bispedømmet omfattet Øvre Telemarken fogderi, Nedenes amt, Lister og Mandals amt og Stavanger amt, og hadde frem til 1918 navnet Christianssands stift som fra slutten av 1800-tallet ble skrevet Kristiansands stift. Fra 1918 til 2005 var navnet Agder bispedømme.

Det (gjenopprettede) nye Stavanger bispedømme, i utstreking tilsvarende Rogaland fylke, ble utskilt fra Agder bispedømme 1. januar 1925. Agder bispedømme omfatter etter dette fylkene Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Fra 1. januar 2005 er navnet endret til Agder og Telemark bispedømme. Det er det eneste bispedømme i Norge som omfatter minst tre fylker.

Bjørgvin bispedømme

Bjørgvin bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i Hordaland og Sogn og Fjordane, med Bergen domkirke som bispesete. Dette bispedømmet regnes som et av de fem historiske bispesetene i Norge og ble opprettet rundt 1070 som Dioecesis Bergensis. Bjørgvin er delt i 11 prosti, 58 kirkelig fellesråd og 179 sogn, og er fra 2009 ledet av biskop Halvor Nordhaug.

Borg bispedømme

Se også andre betydninger av BorgBorg er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i Østfold og Akershus fylker, med unntak av Asker og Bærum sogn som ligger under Oslo bispedømme, med Fredrikstad domkirke som bispesete.

Borg bispedømme ble opprettet i 1969, ved delingen av Oslo bispedømme, og Per Lønning ble utnevnt til den første biskop i Borg. Ved en nyordning i bispemøtet 2011 ble Helga Haugland Byfuglien utnevnt til fast preses i bispemøtet, og Atle Sommerfeldt ble 28. oktober 2011 utnevnt til ny biskop. Han ble vigslet til embetet 29. januar 2012.

Borg bispedømme er delt i 9 prostier, 38 fellesråd og 116 sogn/menigheter.

Bremen erkebispedømme

Bremen erkebispedømme (periodevis også Bremen bispedømme eller Hamburg-Bremen erkebispedømme) var et tysk romersk-katolsk erkebispedømme som hadde stor betydning for kristningen av Norden. «Nordens apostel» Ansgar var Hamburg-Bremens første erkebiskop.

Erkebispedømmet omfattet hele den tyske Nordsjøkysten med bl.a. byene Hamburg og Bremen. Bremen var metropolitanbispedømmet for middelalderens største kirkeprovins, som inntil opprettelsen av egne nordiske erkebispeseter omfattet hele Nord-Tyskland og Norden.

Hamar bispedømme

Hamar bispedømme (opprettet 1153) er et bispedømme i Den norske kirken som omfatter menighetene i Hedmark og Oppland, med Hamar domkirke som bispesete. Bispedømmet er organisert i 10 prostier, 65 prestegjeld og 164 sogn.

Det ledes av nordmøringen Solveig Fiske (1952–) som har jobbet i Hedmark siden 1981 og ble dets biskop i 2006.

Hattfjelldal

Hattfjelldal, på sørsamisk Aarborte, er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Hemnes, i vest mot Grane og Vefsn, og i sør mot Røyrvik kommune i Trøndelag. I øst ligger Sverige (kommunene Storuman og Vilhelmina i Västerbottens län). Hattfjelldal ble en del av forvaltningsområdet for samisk språk 1. juli 2017.

Kommunen har administrasjonssentrum i tettstedet Hattfjelldal, som har 581 innbyggere per 1. januar 2018. Her ligger også Sameskolen, som gir opplæring i sørsamisk språk. Skogbruk og landbruk er de viktigste næringsveiene i kommunen. Den største industribedriften er sponplatefabrikken Arbor.

Kommunen har riksveiforbindelse til Sverige og til Trofors.

Katedral

En katedral er den kirken hvor en biskop har sitt sete, og dermed hovedkirken i et bispedømme. På norsk brukes helst ordet domkirke om slike kirker, men også dom, bispestol, bispesete og katedralkirke er dekkende uttrykk. Ordet katedral kommer fra gresk καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». Den tidligste bruk av ordet er kjent fra Tarragona i 516, der biskopens kirke omtales som ecclesia cathedralis (kirken der biskopen har sin stol). Stolen eller setet det refereres til har sammenheng med at biskopen hadde en egen stol stående i koret. Dette må sees i sammenheng med at visse kirkelige handlinger bare kan utføres av en biskop i en katedral/domkirke.

Ordet katedral brukes også ofte om store og prestisjefylte kirker, noe som ikke er korrekt. I bispedømmet Roma er det Laterankirken som er pavens katedral, men det pavelige kapellet Peterskirken blir ofte oppfattet som byens hovedkirke.

Opprinnelig ble en katedral betjent av biskopen, men utover i middelalderen vokste de andre oppgavene biskopene måtte ta seg av, og ansvaret måtte overlates til andre. De liturgiske tjenester i katedralen ble derfor mer og mer overlatt til prester. Der det var mange prester involvert ble disse ofte skilt ut i et kapittel (eller domkapittel), med egne plikter og rettigheter (kanniker eller domkapitularer).

Møre bispedømme

Møre bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i Møre og Romsdal, med Molde domkirke som bispesete. Det er delt i 7 prostier, 32 kirkelige fellesråd og 97 sogn, og er fra 2008 ledet av biskop Ingeborg Midttømme.

Bispedømmet ble opprettet 18. september 1983 da de tre prostiene på Sunnmøre ble overført fra Bjørgvin bispedømme, og de to prostiene på Nordmøre og de to i Romsdal fra Nidaros bispedømme. Før dette var Møre og Romsdal det eneste fylket i landet som var delt mellom to bispedømmer, hvilket gikk helt tilbake til 1622 da Sunnmøre ble overført fra Nidaros til Bjørgvin.Bispedømmet heter «Møre» selv om det også omfatter Romsdal og kommer av et kompromiss der Sunnmøre, med cirka halvparten av innbyggerne, aksepterte at bispesetet ble lagt til Molde, fremfor Ålesund, mot at Romsdal ikke ble med i navnet.Møre bispedømme har også et aktivt ungdomsråd, som består av ungdommer bosatt innenfor bispedømmets grenser. Disse velges på bispedømmets Ungdomsting blant delegater fra menighetene og ungdomsorganisasjonene. Ungdomsrådet fungerer som et rådgivende organ til bispedømmerådet og biskopen i ungdomsspørsmål, og som en ressurs for menigheter, da ungdomsrådet også arrangerer inspirasjonssamlinger og kurs for ungdommer i menigheter tilknyttet bispedømmet.

Nidaros bispedømme

For informasjon om bispedømmet før reformasjonen, se Nidaros erkebispedømme.

Nidaros bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter Trøndelag fylke, med Nidarosdomen i Trondheim som bispesete. Det er delt i ti prostier, 48 kirkelige fellesråd og 131 sogn.

Nidaros er siden 2011 i særstilling blant norske bispedømmer, ettersom det er to biskoper som residerer der, både den "stedlige" biskop og preses i Bispemøtet Helga Haugland Byfuglien. Herborg Finnset er fra september 2017 biskop.

Nord-Hålogaland bispedømme

Nord-Hålogaland bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke og omfatter menighetene i Troms og Finnmark, med Tromsø domkirke som bispesete. Det er organisert i 9 prostier, 46 kirkelige fellesråd og 64 sogn, og er ledet fra 2014 av biskop Olav Øygard. Bispedømmet ble opprettet i 1952 ved delingen av det tidligere Hålogaland bispedømme.

Orkdalsregionen

Orkdalsregionen er et interkommunalt regionråd og samarbeidsorgan i den sørvestlige delen av Trøndelag fylke, som omfatter ni kommuner i og ved Orkladalføret (Orkdal, Meldal, Skaun og Rindal) og kystkommunene sørvest for Fosenhalvøya (Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord og Agdenes).

I fogderienes tid – inntil 1894 – var Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord og Agdenes en del av Fosen fogderi. De resterende deler av distriktet hørte til Orkedalen fogderi, med unntak av Skaun som tilhørte Strinden og Selbu fogderi.

Hitra og Frøya inngår i dag i domsmyndighetsområdet til Fosen tingrett, mens de øvrige kommunene er underlagt Sør-Trøndelag tingrett, begge under Frostating lagdømme. Kommunene utgjør virkeområdet til Orkdal prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke. Orkdal og Skaun deltar samtidig i regionrådet Trondheimsregionen.

Oslo bispedømme

Oslo bispedømme er Den norske kirkes minste bispedømme i geografisk utbredelse og omfatter menighetene i kommunene Oslo, Asker og Bærum, med Oslo domkirke som bispesete. Det regnes som et av de fem historiske bispesetene i Norge og ble opprettet rundt 1070 som Dioecesis Osloensis.

Oslo bispedømme omfatter fire kirkelige fellesråd (Oslo, Asker, Bærum og Døvekirkenes fellesråd), syv lokale prostier og to landsdekkende prostier, Døveprostiet og Feltprostiet, og 64 sogn.

Oslo katolske bispedømme

Oslo katolske bispedømme er Den katolske kirkes jurisdiksjon i det sørlige Norge. Bispedømmet dekker landets tretten sydligste fylker. I nord grenser bispedømmet til Trondheim stift.

Oslo katolske bispedømme ses på som en gjenopprettelse av og videreføring av det gamle katolske Oslo bispedømme, som eksisterte fra tidlig middelalder og frem til reformasjonen. Fra den lutherske kirkes synspunkt er det imidlertid det reformerte (lutherske) bispedømmet Oslo som er den direkte videreføringen av det tidligere katolske bispedømmet.

Bispedømmets katedral er St. Olav domkirke i Oslo.

Prestegjeld (Norge)

Prestegjeld var tidligere et geografisk, administrativt område i Den norske kirke, og var historisk også den grunnleggende forvaltningsenheten i Norge i verdslig forstand og forløper til de moderne kommunene. Et prestegjeld bestod av ett eller flere sogn. Prestegjeldet var i sin tur underlagt et prosti.

Prosti

Prosti er i flere kirkesamfunn betegnelsen på et som regel geografisk avgrenset administrativt område. Et prosti er en enhet innen et bispedømme og ledes av en prost. Betegnelsene kan variere fra trossamfunn til trossamfunn, og det varierer også hvor vide reelle fullmakter en prost utøver innad i prostiet.

Stavanger bispedømme

Stavanger bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke, som omfatter Rogaland med Stavanger domkirke som bispesete. Det er organisert i 9 prosti, 26 kirkelige fellesråd og 92 sogn. Anne Lise Ådnøy er biskop, og ble innsatt 17. mars 2019.

Sør-Hålogaland bispedømme

Sør-Hålogaland bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i Nordland, med Bodø domkirke som bispesete. Det er organisert i 8 prostier, 44 kirkelige fellesråd og 86 sogn, og er fra 2015 ledet av biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes. Bispedømmet ble opprettet i 1952 ved delingen av det tidligere Hålogaland bispedømme.

Titulærbiskop

En titulærbiskop er en biskop som ikke har en reell ledelsesfunksjon over et eksisterende bispedømme. Tittelen brukes i den katolske kirke og ortodokse kirker om prelater som har rangen av en biskop (dvs. er ordinert som biskop), men utøver andre kirkelige oppgaver enn å lede et bispedømme. Siden kirkeretten krever at enhver biskop må ha et bispesete, får titulærbiskoper tildelt et historisk, opphevet bispesete (titulært bispedømme).

Hvis de opphevede bispedømmene var metropolitan- eller andre erkebispedømmer, har de respektive prelatene rang som titulære metropolitter eller erkebiskoper. Per 2009 fantes det i den katolske kirken totalt 95 titulære metropolitter, 88 øvrige titulærerkebiskoper og 1904 vanlige titulærbiskoper.

Tittelen gis bl.a. til ledere av særkirker som ikke er bispedømmer (apostoliske prefekturer, vikariater, territorialprelaturer osv.), til hjelpebiskoper, til apostoliske nuntiuser og til prelater med embeter i den romerske kurie. De to sistnevnte gruppene blir oftest utnevnt til titulærerkebiskoper. Et eksempel er pavens nuntius til de nordiske landene, Emil Paul Tscherrig, som ikke leder noe bispedømme, men er titulærerkebiskop av Voli. Voli var et bispedømme i Karthagos kirkeprovins i Nord-Afrika.

De titulære bispesetene var opprinnelig bl.a. bispeseter i Nord-Afrika og Vest-Asia, som har gått under som en følge av islams utbredelse. Behovet for titulærbiskoper har imidlertid etter hvert økt utover tallet for disse tapte bispesetene. På 1900-tallet har paven derfor begynt å ta i bruk bl.a. europeiske bispeseter som har blitt opphevet av andre årsaker (f.eks. sammenslåinger).

Situasjonen er noe mer kompleks for titulære patriarker. Ofte omtales alle patriarker uten egen kirkelig jurisdiksjon som titulære. Dette omfatter imidlertid også enkelte patriarker som faktisk har sete i patriarkatet sitt (per i dag gjelder dette patriarkatene Jerusalem, Lisboa og Venezia). Det romersk-katolske patriarkatet Østindia og de melkittisk-katolske patriarkatene Alexandria og Antiokia er derimot rene ærestitler. Flere titulære patriarkater har blitt opphevet eller vært vakante siden 1964, mens de opphevede patriarkatene Aquileia og Grado har blitt «gjenopplivet» som titulære metropolitanerkebispedømmer i 1969.

Tunsberg bispedømme

Tunsberg bispedømme er et bispedømme innen Den norske kirke som omfatter menighetene i Vestfold og Buskerud, med Tønsberg domkirke som bispesete. Det er organisert i 10 prostier, 34 kirkelig fellesråd og 113 sogn. Bispedømmet ble opprettet i 1948, etter at Odelstinget den 24. november 1947 vedtok at Buskerud og Vestfold skulle utgjøre et nytt bispedømme, og at Tønsberg skulle være bispesete. Disse fylkene lå tidligere under Oslo bispedømme.

Alt i 1936 ble det reist spørsmål om Oslo bispedømmes størrelse og håndterlighet, og et bispemøte foreslo å skille ut Buskerud og Vestfold for å lette arbeidet der. Det ble imidlertid ikke noe mer før etter at andre verdenskrig var over, da 250 prester i bispedømmet sendte en henstilling om å ta opp igjen spørsmålet. Blant annet ble det vurdert om et eventuelt nytt bispedømme skulle legges til Drammen eller Tønsberg. Når det ble Tønsberg skyldtes trolig dette byens lange forhistorie, og kanskje det faktum at Drammen var litt for nær Oslo. På Teie utenfor Tønsberg hadde det dessuten vært biskop i tidligere tider.

Den 8. mars 1948 nominerte det nyvalgte bispedømmerådet tre kandidater til det forestående bispevalget. Residerende kapellan Bjarne Skard fikk flest stemmer og ble utnevnt til Tunsbergs første biskop. Han trådte i funksjon 1. juli 1948, og kong Haakon VII var til stede ved bispevigslingen i Tønsberg domkirke 20. juni samme år.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.