Auschwitzprosessen

Auschwitzprosessen var en serie rettssaker mot 40 personer med kobling til konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Den ble holdt i Kraków og pågikk fra den 24. november til den 22. desember 1947.

I rettssakene figurerte en rekke nazistiske krigsforbrytere som ble tiltakte og dømte av den polske rettsmyndigheten Najwyższy Trybunał Narodowy. Noen prominente personligheter som figurerte i rettergangen var tidligere kommendanten Arthur Liebehenschel og sjefen for kvinneleiren, Maria Mandel og SS-legen Johann Kremer.

Liebehenschel, Mandel og Kremer ble sømt til døden, likesom Hans Aumeier, August Bogusch, Therese Brandl, Arthur Breitwieser, Fritz Buntrock, Wilhelm Gehring, Paul Götze, Maximilian Grabner, Heinrich Josten, Hermann Kirschner, Josef Kollmer, Franz Kraus, Herbert Ludwig, Karl Möckel, Kurt Mueller, Eric Muhsfeldt, Ludwig Plagge, Hans Schumacher og Paul Szczurek.

Arthur Breitwieser og Johann Kremer fikk sine dommer omgjorte til livsvarig fengsel.

Auschwitz Trial 1947 2.tiff
Auschwitzprosessen
Maria Mandel
Maria Mandel var en av de tiltalte i Auschwitzprosessen.

Litteratur

  • Ernst Klee: Auschwitz. Täter, Gehilfen, Opfer und was aus ihnen wurde. Ein Personenlexikon. S. Fischer, Frankfurt am Main 2013, ISBN 978-3-10-039333-3.

Portal: Andre verdenskrig

Auschwitz

Auschwitz (uttales /aosj-vits/) er det tyske navnet på den polske byen Oświęcim. Navnet er tett knyttet til konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz, den største tyske, nasjonalsosialistiske utryddelsesleir under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust.

Auschwitz brukes ofte som samlebetegnelse for:

Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren.

Auschwitz II-Birkenau, som også fungerte som utryddelsesleir, og

Auschwitz III-Monowitz («Bunaleiren»), som var en arbeidsleir der det ble lagd syntetisk gummi

De over 30 satellittleirene som omgav hovedleiren.De enorme anleggene som til sammen utgjorde Auschwitz-leirene, hadde altså to ulike funksjoner. Størstedelen var en rekke tvangsarbeidsleirer, mens Birkenau-leiren i tillegg altså inneholdt et stort anlegg for massedrap.

Lik alle andre tyske leirer var Auschwitz styrt av SS. Kommandantene i leiren var: SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß frem til sommeren 1943, og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble hengt i 1947 rett foran inngangen til krematoriene i Auschwitz I.

Kommandoen over kvinneleiren, som ble skilt fra mannsområdet av de inngående jernbaneskinnene, ble holdt av Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath.

Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig

Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.

Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner og 14 millioner, inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland. Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien. Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere. Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa. Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA, samt andre land.

Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare. Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt 600 000 ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes. Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile. Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall. 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945. Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam, som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn. Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer. De største fordrivelsene var fullført i 1950; estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra 700 000 til 2,7 millioner.

Holocaust

Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.

Da nazistene kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid, dels som lov med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Belzec, Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.

Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.

Det er fortsatt uklart i hvilken grad det var en stor, systematisk plan i utgangspunktet eller om holocaust vokste frem og eskalerte på bakgrunn av enkelthendelser. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av Holocaust.

Tysklands historie (1933–1945)

Nazi-Tyskland blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland», og beskriver perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble trappet opp fra 1935 og kulminerte med drap på omkring 6 millioner jøder i okkuperte områder.

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten, men Hitlers regimet innledet snart opprusting i hemmelighet. Østerrike ble innlemmet i riket i april 1938. Blant etniske tyskere i Tsjekkoslovakias Sudetenland var det stemning for å overføre området til Tyskland, og Sudetenkrisen sommeren 1938 endte med Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå området til Tyskland. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over hele Böhmen og Mähren, mens et lydrike ble opprettet i Slovakia.

Tyskland gikk til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt. Polen ble erobret etter en måneds kamp og delt med Sovjetunionen som invaderte de østlige provinsene. Frankrike og Storbritannia innledet ikke noe felttog i den perioden som kalles Phony War. Danmark ble besatt på kort tid 9. april 1940, mens Norge fikk støtte av britiske, franske og polske styrker og Tyskland tapte sitt første slag i Narvik. I mai ble Belgia, Nederland og Luxembourg besatt, og etter noe ukers kamp kapitulerte de franske styrkene. Den tyske rustningsindustrien ble forsterket med tvangsarbeidere fra okkuperte områder.

Sommeren 1941 ble Jugoslavia og Hellas erobret og tyske styrker avanserte raskt gjennom Sovjetunionen fra 22. juni. Etter slaget om Stalingrad hadde sovjetisk styrker overtaket på Østfronten. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941 var Tyskland i krig med store deler av verden. Allierte styrker gikk i land i Italia i 1943 og Normandie i 1944. Byer nord i Tyskland (særlig Hamburg, men også Berlin) ble gjenstand for omfattende allierte flybombing. Tyskland ble invadert av sovjetiske styrker fra øst og britiske og amerikanske styrker fra vest. Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945 og regimet kapitulerte 8. mai. Tyskland og Berlin ble okkupert av de allierte som fikk ansvar for hver sin sone.

I Tysklands krigføring ble omkring 4 millioner av landets innbyggere drept på slagmarken, over 1 million sivile døde, til sammen over opp mot 10 % av innbyggerne. De allierte gjennomførte et omfattende rettsoppgjør i Tyskland, der Nürnbergprosessen mot ledende personer er særlig kjent.

Sommer-OL 1936 ble arrangert i Berlin og ble brukt til propagandaformål av naziregimet. I tysk språkbruk brukes om den samme perioden betegnelsen «Zeit des Nationalsozialismus» (den nasjonalsosialistiske tid), forkortet «NS-Zeit».

Einsatzgruppen murder Jews in Ivanhorod, Ukraine, 1942

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.