Arianisme

Arianisme er innen kristendommen en monoteistisk,[1] kristologisk lære[2] som hevder troen på at Jesus Kristus er Guds sønn som ble født av Gud hans far på et bestemt tidspunkt,[1] er forskjellig fra Faderen og er derfor underordnet Faderen.[1][3] Arianisme og dens teologiske lære er først tilskrevet Arius (ca. 260-336 e.Kr.).[1] Han var en kristen prest i den egyptiske byen Alexandria. Arius' lære og hans tilhengere (som kalles arianere) ble imøtegått og motsagt av det teologiske synet som ble hevdet av andre kristne som fastholdt homoousios (gresk: ὁμοούσιος, «av samme vesen», angående treenighetens vesen og Jesus Kristi vesen. Det arianske konseptet om Jesus Kristus er basert på den forståelsen at Gud har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har således ikke alltid eksistert.[1][3]

I kristendommens begynnelse og dens første utbredelse på 300-tallet var det en strid mellom to tolkninger (arianisme og homoousios) basert på den teologiske ortodoksi (rett-troenhet) på denne tiden, og begge retningene forsøkte å løse det teologiske dilemmaet.[3] Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi.[3] Arianismen ble fordømt av det økumeniske konsilet i Nikea i 325,[4] men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa til den katolske kirkes vrede, da den mente at arianismen var ødeleggende kjetteri ved å benekte Jesu Kristi guddom. Blant mange av de germanske folkeslag, blant annet vestgoterne på den iberiske halvøy og vandaler i Nord-Afrika og langobarder i nordlige Italia levde arianismen videre i adskillige århundrer, blant annet av maktpolitiske årsaker. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å være heterodoksi (annerledestenkende) og kjettersk.[5]

Ariusz
Arius, bysantinsk takmaleri fra 1500-tallet som framstiller Arius og konsilet i Nikea i 325.

Bakgrunn

Constantine burning Arian books
Keiser Konstantin den store beordrer brenning av arianske bøker, illustrasjons fra en bok kirkelov, ca 825.

Ifølge arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den hellige ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.

Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.

Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsil i Konstantinopel i 381.

Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.

Ettersom Wulfila, goternes første biskop, forsto seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg til den katolske lære, men blant langobardene levde arianismen videre til inn på 700-tallet.

Referanser

  1. ^ a b c d e Berndt, Guido M.; Steinacher, Roland (2014): Arianism: Roman Heresy and Barbarian Creed, Routledge. ISBN 978-14-09-44659-0. Sitat: «Arius wanted to emphasise the transcendence and sole divinity of God [...]. God alone is, for Arius, without beginning, unbegotten and eternal. In the terminology of negative theology, Arius stresses monotheism with ever-renewed attempts. God can only be understood as creator. He denies the co-eternal state of the Logos with God, since otherwise God would be stripped of his absolute uniqueness. God alone is, and thus he was not always Father. [...] Following Proverbs 8:22–25, Arius is able to argue that the Son was created. For Arius the Logos belongs wholly on the side of the Divine, but he is markedly subordinate to God.»
  2. ^ Hadley, Gregory: Past and Present: An Overview of The Arian Controversy; «Arianism», Encyclopædia Britannica.
  3. ^ a b c d «The Controversies about Christ: Arius and Alexander», The Bart Ehrman Blog
  4. ^ Ferguson, Everett (26. november 2013): Church History, Volume One: From Christ to the Pre-Reformation: The Rise and Growth of the Church in Its Cultural, Intellectual, and Political Context. Zondervan. ISBN 978-0-310-51657-6, s. 267
  5. ^ Witherington III, Ben (2009): The Living Word of God: Rethinking the Theology of the Bible, Waco, TX: Baylor University Press, s. 241.

Litteratur

  • Brennecke, Hanns Christof (1999): «Arianism» i: Fahlbusch, Erwin: Encyclopedia of Christianity, 1, Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans, ISBN 0-8028-2413-7, s. 121–122
  • Hall, Christopher A.: «How Arianism Almost Won», After the Council of Nicaea, the Real Fight for the Divinity of Christ Began, Christian History

Eksterne lenker

Aegyptus

Aegyptus eller Ægyptus var den latinske betegnelsen på Egypt, og var navnet på landet da det ble en provins i Romerriket etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. Egypt som romersk provins ble etablert i 30 f.Kr. da Octavianus (den senere Augustus) beseiret sin rival Marcus Antonius, avsatte dennes hustru Kleopatra (som deretter begikk selvmord), og annekterte det ptolemeiske kongedømme for Romerriket. Provinsen besto av det meste av dagens Egypt, unntatt av Sinaihalvøya (som senere ble erobret av keiser Trajan). Aegyptus grenset mot provinsen Creta et Cyrenaica (Kreta og Kyrenaika) i vest og Judea (senere kalt for Arabia Petraea) i øst. Egypt var viktig for Romerriket da det tjente som en betydelig produsent av korn for riket.

Flere keisere prøvde å organisere landet, men de måtte også hanskes med bondeopprør og andre vanskeligheter. De første kristne kom til Egypt og etablerte de første urkristne menigheter. Med tiden ble hele landet kristnet, og den koptiske kirke ble opprettet. Klosterbevegelsen oppsto i Egypt.

Etter at Romerriket ble delt i 395, ble Egypt en del av Østromerriket (Det bysantinske rike). Bysantinernes kriger i løpet av 600-tallet førte til at landet tapte flere områder. Araberne trengte inn i Syria og det nordlige Afrika, og Egypt ble erobret og underlagt islamsk styresett.

De eleusinske mysterier

De eleusinske mysterier (gresk Ἐλευσίνια Μυστήρια) var en antikk gresk religiøs kult basert på gudinnene Demeter og Persefone, henholdsvis mor og datter. Kulten hadde sin base i Eleusis, en by som i antikken lå rundt 20 km nordvest for Athen, og var en mysteriereligion basert på hemmelige innvielsesritualer som ble feiret hvert år i antikken. Disse festivalene ble betraktet som en av de viktigste. Selve kulthandlingere i Eleusis var hemmelige, og man vet derfor i dag ikke med sikkerhet hva de innebar. Ordet «mysterium» finnes også på norsk og kommer av det greske ordet mystes, «innvidd», av myein, «lukke øyne og munn», Mysterion er således forbundet med det lukkede og det hemmelige.Det er anerkjent at grunnlaget for mysteriene var utviklet fra en eldre jordbrukskult som antagelig går tilbake til mykensk tid (ca. 1600-1100 f.Kr.) og der antatt at kulten rundt Demeter ble etablert en gang rundt 1500 f.Kr. Ideen om udødelighet som å opptrådt i synkretiske religioner som ble introdusert i senantikken.Mysteriene representerte myten om Persefones bortførelse fra sin mor Demeter av guden av dødsriket, Hades, i en syklus med tre faser; nedstigning (tapet), søken og oppstigning, hvor hovedtemaet er Persefones oppstigning og gjenforeningen med hennes mor. Mysteriene ble en betydelig festival i løpet av den hellenistiske tiden, og den spredde seg senere til Romerriket. Navnet på byen, Eleusís, synes å være før-gresk, og det er antagelig en motpart med Elysion og gudinnen Eileithyia

Det langobardiske kongerike

Det langobardiske kongerike (latin: regnum Langobardorum), senere Kongedømmet over [hele] Italia (latin: regnum totius Italiae), var en tidlig middelalderstat etablert av langobardene, et germansk folkeslag med opphav fra Skandinavia, på Den italienske halvøy mellom 568–569. Kongen var tradisjonelt valgt ut blant de gjeveste aristokratene – hertugene – og alle forsøk på å etablere en arverekke feilet. Kongedømmet var delt i forskjellige hertugdømmer, styrt av semi-autonome hertuger, som igjen var delt opp i gastalder på bynivå. Hovedstaden til kongedømmet og sentret for politikk var Pavia.Langobard-invasjonen møtte motstand i Østromerriket, som hadde beholdt kontroll over mye av halvøya fram til 700-tallet. Eksarkatet Ravenna og Hertugdømmet Roma skilte de nordlige hertugdømmene, eller Langobardia major, fra de to større sydlige hertugdømmene Spoleto og Benevento, som utgjorde Langobardia minor. På grunn av dette skillet var de sørlige hertugdømmene mer selvstyrte enn de mindre nordlige hertugdømene.Langobardene tok gradvis til seg romerske titler, navn og tradisjoner. Innen Paulus Diaconus' tid hadde langobardernes språk, klesdrakt og hårstil forsvunnet. Opprinnelig var langobardene arianere, og var mot paven både religiøst og politisk. Innen slutten av 600-tallet hadde nærmest alle konvertert til katolisisme. Konflikten med Vatikanet fortsatte derimot, og var delaktig i deres makttap mot frankerne, som erobret kongedømmet i 774. Karl den store, frankernes konge, tok til seg tittelen «langobardenes konge», men klarte aldri å oppnå kontroll over Benevento. Et mindre regnum Italiae, en arverekke av langobardene, fortsatte å eksistere i århundrer. Den såkalte Jernkronen av Lombardia, som kan ha blitt laget i det langobardiske Italia så tidlig som 600-tallet, fortsatte å krone Italias konger helt frem til Napoléon Bonaparte.

Diatessaron

Diatessaron (fra gresk gjennom de fire) var fra begynnelsen en gresk musikkbetegnelse, men ble også brukt som betegnelse på en evangelieharmoni, en sammenfallende tekst som inkorporerte de fire evangeliene fra Det nye testamente, som Tatianus sammenstilte rundt år 175 e.Kr.

Tatianus ville ha med alle de fire vitnemålene, men ikke i form av fire evangelier. Han utarbeidet en harmonisering av de fire, et firstemt evangelium. Diatessaron var det mest fremstående av et antall harmoniseringer om de fire evangelier, det vil si materialet etter at de fire evangelier ble omskrevet til å én sammenhengende fortelling, og således løste motsigende utsagn og fjernet dupliserende tekstparter.

Kun 56 vers i de kanoniske evangelier hadde ikke noe motstykke i Diatessaron, hovedmengden av den teksten som ble fjernet danner øyensynlig to gjensidig uforsonlige opplysninger om Jesus Kristus’ slektsforhold (i Matteusevangeliet og i Lukasevangeliet), sammen med utdraget om den prostituerte (Johannes 7,53 – 8,11). Det ble ikke lagt til tekst av betydning, men for å tilpasse den kanoniske teksten la Tatianus til egne fortellende sekvenser som avvek radikalt fra rekkefølgen og episodene i alle evangeliene. Det endelige arbeidet har omtrent 72% av lengden til de fire evangeliene lagt sammen.

Et poeng med Diatessaron var å få hele evangeliet få plass i en bokrull. Kronologien følger Johannes. I den østsyriske bibel ble foruten Tatianus' harmoni også tolv Paulusbrev og Hebreerbrevet, som ble regnet som paulinsk, tatt med og et tredje Korinterbrev, og denne kanon var fast i den syriske kirken de neste 300 år. I første halvdel av 400-tallet ble evangelieharmonien erstattet med en nybearbeidet oversettelse av Det nye testamente.

Før dette hadde det skjedd en endring i bokfremstillingen ved at man var gått over til en kodeks, boken slik vi kjenner den i dag med blader av pergament. Det var nå blitt mulig å samle Det nye testamente i ett verk, og enhetsbestrebelser innen storkirken gjorde at de fire evangelier ble innarbeidet overalt. Dette var også viktig i lærespørsmålet, og i en tid med strid, som kampen mot arianisme, var det viktig å samles om en felleskirkelig kanon som grunnlag for den rette tro.

Fritigern

Fritigern (gotisk: Frithugairns, «ønsker fred», død 380), konge av vestgoterne (369-380), var en av de prominente germanske krigerkongene viss militære seire i goterkrigen 377–382 til slutt førte til fallet til den vestlige delen av Romerriket rundt 100 år senere.

Fritigern var en rival av Atanarik, en annen prominent leder, og foretrukket av den romerske keiseren Valens hovedsakelig på grunn av at han hadde konvertert til arianisme, en form for kristendom som var populær på den tiden og som Valens sympatiserte med. Vestgoterne var under tungt press fra hunnerne som allerede hadde erobret deres slektninger, østgoterne. I 376 ba vestgoterne Valens om å få krysse Donau og slå seg ned i romersk territorium som hunnerne ikke kunne nå på den tiden på grunn av deres manglende evne til å krysse Donau med stor kraft.

Valens gikk med på å la Fritigerns tilhengere slippe inn i riket. I bytte måtte de gå inn i militær tjeneste, men ville bli behandlet på samme måte som andre romerske undersåtter. Men ingenting av dette skjedde. I løpet av høsten 376, hjalp romerne Fritigerns folk over Donau og til å slå seg ned i provinsen Moesia. Men mange av tilhengerne til Atanarik slapp også over elven, noe som gjorde det vanskeligere for Fritigern i å styre sitt folk.

I 377 herjet tørke områdene som vestgoterne hadde slått seg ned i, og deres bønn om hjelp forble ubesvart. De romerske guvernørene i området, Lupicinus og Maximus, behandlet dem faktisk dårlig. Uten annet valg enn å kjempe eller dø, ledet Fritigern sitt folk i krig (goterkrigen 377–382), og vestgoterne tok snart kontroll over store deler av naboprovinsen, den rikere Thrakia. Krisen fortsatte i 378 og den 9. august hevnet Fritigern sine slektningers nederlag 109 år tidligere i slaget ved Naissus ved å påføre romerne deres verste militære nederlag på flere århundrer i slaget ved Adrianopel.

Fritigerns seier førte snart til at vestgoterne tok kontroll over nesten hele Balkan. Selv om hans hær manglet beleiringsmaskiner som trengtes for å ta den romerske hovedstaden Konstantinopel, raidet de Hellas, og etterlot kun små områder uplyndret, inkludert byen Athen.

Fritigern fortsatte å kjempe med romerne med blandet suksess i to år etter hans store seier og vant etterhvert anerkjennelse som konge blant de fleste vestgoterne innenfor riket. Da han døde, ble Atanarik konge over hele det vestgoterske folket og inngikk til slutt fred med romerne.

Første konsil i Konstantinopel

Første konsil i Konstantinopel, var det andre økumeniske kirkemøtet og ble avholdt i 381. Keiser Theodosius I sammenkalte til møtet for at kirkene skulle anta Den nikenske trosbekjennelse og for å ta opp spørsmål i forbindelse med arianismen. Det deltok 150 biskoper på møtet, men ingen fra den vestlige delen av kirken.

Patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia, biskopene Gregor av Nazianz og Nectarius av Konstantinopel delte på å lede møtet. Gregor av Nazianz var opprinnelig utpekt til patriark av Konstantinopel, men måtte trekke seg etter få måneder, og Nectarius ble utnevnt som etterfølger.

Konsilet bekreftet Den nikenske trosbekjennelse som sann og en riktig beskrivelse av Den hellige skrift. Konsilet utarbeidet også en trosbekjennelse som inkluderte teksten fra Nikea, men utvidet omtalen av Den hellige ånd og en del andre endringer.

Isakskatedralen

Isak-katedralen (russisk: Исаакиевский собор, Isaakijevskij sobor) er en kirke i St. Petersburg som er oppkalt etter den greske helgenen Isak av Dalmatia (også kalt Isak av Konstantinopel). St. Isak levde i siste halvdel av 300-tallet og ble fengslet fordi han anklaget keiser Valens for arianisme. Tsar Peter den store, grunnleggeren av St. Petersburg, var født på st. Isaks festdag, og betraktet ham som sin skytshelgen.

Dagens kirke er den fjerde kirken i St. Petersburg som er viet til st. Isak. Den opprinnelige Isak-kirken var en enkel tre-kirke fra 1707, som bl.a. var åsted for Peter den stores bryllup med den senere keiserinne Katarina I.

Grunnsteinen til kirke nr. 2 ble lagt ned i 1717 like ved elven Neva, omtrent der ryttermonumentet over Peter den store står i dag. Den ble innviet i 1727. Det viste seg etterhvert at kirken lå for nære elven, for vannet tærte på fundamentene. I tillegg ble den rammet av lynnedslag i 1735, som forårsaket en ødeleggende brann. Den ble restaurert, men i 1759 var setningsskadene så omfattende at man var nødt til å stenge kirken.

I 1762 ga keiserinne Katarina II den italienske arkitekten Antonio Rinaldi i oppdrag å bygge en ny isak-katedral. Av naturlige grunner ble den trukket litt bort fra elven, til samme stedet der den nåværende Isak-katedralen står. Byggingen trakk i langdrag, og i 1796 døde Katarina II. Sønnen, keiser Pavel, hadde et svært anstrengt forhold til sin mor, og var ikke interessert i å bruke masse penger på å fullføre et av hennes prestisjeprosjekter. Han ga ordre om at planene skulle legges til side, og katedralen settes i brukbar stand så raskt som overhode mulig.

Estetisk sett var denne løsningen særdeles lite tilfredsstillende, og det ble besluttet å erstatte katedralen med en ny. I 1818 godkjente Aleksander I planene til den unge franske arkitekten Auguste de Montferrand. Byggeprosessen var komplisert, bl.a. måtte man bygge et eget jernbanespor for å frakte de 80 tonn tunge granittsøylene (som er hugget ut og fraktet i ett stykke).

Sovjetmyndighetene stengte katedralen i 1928 og gjorde den om til museum. Det er den fortsatt, men i dag holdes det gudstjenester i det ene sidekapellet.

Isidor av Sevilla

Isidor av Sevilla eller Isidorus Hispalensis (spansk San Isidoro de Sevilla), født ca. 560, død 4. april 636, var biskop i Sevilla i mer enn tre tiår, forfatter og kirkelærer. Han var en av de fremste lærde i den tidlige middelalder. All senere historieskrivning om Hispania (dagens Portugal og Spania) er basert på hans skrifter. Han var en meget respektert person i kirken, og ble kanonisert i 1598 av den katolske kirken.

På en tid hvor den klassiske kulturen smuldret opp og analfabetisme spredte seg, var Isidor involvert i konverteringsprosessen av de kongelige vestgotiske arianere til katolisismen. Først assisterte han sin eldre bror Leander, biskop av Sevilla, og fortsette etter brorens død i brorens posisjon. Som broren hadde Isidor en meget prominent plass i kirkerådene i Toledo og Sevilla.

Han er skytshelgen for Spania, og Vatikanets medieutvalg anbefalte i 2002 paven å gjøre ham til skytshelgen også for Internett.

Klodvig I

Klodvig I (latin: Chlodovechus; rekonstruert frankisk: *Hlodowig; født ca. 466, død 27. november 511) var en frankisk konge av Frankerriket, og et medlem av merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Kilderik I som konge over de saliske frankerne i 481. Han var den første kongen av frankerne som samlet alle frankiske stammer under en hersker. Han endret formen på lederskapet fra en gruppe kongelige høvdinger til styre av en enekonge og sikret at kongedømmet ble gitt videre til sine arvinger.Klodvig I var sønn av Kilderik I, en merovingerkonge av de saliske frankere, og Basina fra Thüringen. Han etterfulgte sin far i 481 da han var femten år gammel. Han erobret den gjenværende reststaten i Vestromerriket i slaget ved Soissons i 486, og ved sin død i 511 hadde han erobret det meste av de nordlige og vestlige delene av hva som tidligere hadde vært romersk Gallia.

Klodvig er viktig i fransk historiografi som «den første kongen av hva som ble Frankrike». Hans navn Klodvig er germansk, sammensatt av elementene hlod, «vidkjent» + wig, «kamp», og er opprinnelsen av det senere franske navnet Louis, gitt til 18 senere franske konger. Nederlandsk, det mest nært beslektede moderne språket til frankisk, lånte navnet på nytt som Lodewijk fra tysk på 1100-tallet. Navnet tilsvarer dagens tyske Ludwig, norske Ludvig, og på engelsk er han tradisjonelt blitt hetende Clovis.

Klodvig er også betydningsfull grunnet at han konverterte til katolisismen i 496, hovedsakelig grunnet hans hustru, Klotilde, som senere ble opphøyd til helgen for denne handlingen, og i dag æret av både den katolske kirke og den ortodokse kirke. Å knytte seg til den khalkedonske kristendom i motsetningen til den arianiske kristendommen som ble oppfattet som farlig kjetteri av katolikkene, verre enn selv barbariske frankere, i henhold til Gregorius av Tours som gjorde Klodvig til en helt i sitt historieverk Historia Francorum, «frankernes historie», hovedkilden til hans historie. At Klodvig konverterte førte til storstilt konvertering av hans frankiske undersåtter, og førte til religiøs forening på tvers av ulike folkeslag i hva som i dag er Frankrike og Tyskland, og førte senere til Karl den stores allianse med paven og den påfølgende fødselen til det tidlige det hellige romerske rike.

Klotilde

Klotilde (fransk: Clotilde/Clothilde, latin: Chrodechildis/Chrodigildis; født ca. 474, død 3. juni 544) var den andre hustruen av den frankiske kongen Klodvig I, datter av kong Kilperik II av Burgund, og opphøyd til helgen av den katolske kirke. Hun er blitt kreditert for å ha fått sin ektemann Klodvig konvertert og døpt til katolisisme (i motsetningen til arianisme). Med Klodvigs berømte konvertering ble også hans frankiske hær massedøpt, og i henhold til Gregorius av Tours ble de barbariske frankerne gjenfødt som kristne forkjempere, og Klodvig ble sammenlignet med Konstantin den store. I sine senere år var hun rost for sine almisser og for sitt botsarbeid. Hun fødte fem barn, hvorav tre ble konger, og en datter gift med en konge.

Konsilet i Nikea

Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bithynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. Riktignok hadde tidligere forsamlinger, inkludert det første kirkeråd, kirkerådet i Jerusalem, hadde møtt tidligere for å avgjøre stridsspørsmål.Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Det ble ledet av Hosius eller Ossius av Córdoba, en biskop fra Vesten som fulgte paven som var biskopen av Roma og patriarken av Vesten. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Dets fremste resultater var å avgjøre spørsmålet om kristologiske spørsmål om Guds sønns vesen og hans forhold til Gud faderen, konstruksjonen av den første delen av den nikenske trosbekjennelse, etableringen av enhetlig overholdelse av datoen for påsken, og kunngjøring av den tidlige kanonisk rett (jus canonicum).

Liuva II

Liuva II, den unge sønnen til Reccared I, var vestgoternes konge i Hispania fra 601 til 603. Han etterfulgte Reccared bare atten år gammel.

Våren 602 fikk Witterik, en av konspiratørene med Sunna de Mérida for å reetablere arianisme i 589, kommandoen over hæren for å slå tilbake bysantinerne. Fra sin maktposisjon omga han seg med folk han stolte på. Da tiden kom for å slå tilbake bysantinerne, brukte Witterik sine tropper i stedet mot kongen våren 603. Han invaderte det kongelige slott og avsatte den unge kongen, han stolte på støtte fra fraksjonen med adelsmenn som opponerte mot Liuvigild-dynastiet. Witterik skar av kongens høyre hånd og fordømte og henrettet ham sommeren 603.

Liuvigild

Liuvigild (Leuvigild, Leuvigildo, Leovigild, Leovigildo, Leogild) var vestgoternes konge fra 569 til 21. april 586.

Liuvigild ble erklært medkonge med hans bror Liuva I på vestgoternes trone etter en kort periode med anarki som fulgte døden til kong Atanagild som var bror av dem begge. Begge var ariansk kristne. Liuva var foretrukket av de vestgotiske adelsmennene og hersket over områdene nord for Pyreneene, mens Liuvigild hersket i Hispania.

Liuvigild giftet seg med Atanagilds enke, Goiswintha. Hans første kone, Teodosia, mor til hans sønner, døde tidligere.

Liuva døde i 572 eller 573. Liuvigild begynte sitt styre over de gjenforente vestgotiske territoriene ved å ta den bysantinsk-styrte byen Cordoba, hvor bysantinerne nylig hadde svart på Atanagilds bønn om hjelp ved å etablere et bysantinsk territorium sørøst på Den iberiske halvøy. Liuvigild drev også de germanske sueviene bort fra deres befestninger i León og Zamora, og på den måten utvidet han sitt kongedømme mot nord og vest også, men i mer enn en ny generasjon skulle den østlige romerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navn Hispania Baetica.

Selv om han var konstant i krig med bysantinerne i det sørlige Hispania, aksepterte Liuvigild administrasjonen til Det bysantinske riket, adopterte dets pomp og seremonier og etterlignet dets mynter. Han gjorde viktige forbedringer i vestgotisk lov. Liuvigild styrket videre mulighetene for en fremtidig fredelig etterfølging, ved å trekke hans to sønner, Hermenegild og Reccared, med seg i kongelige embeter og plasserte visse regioner under deres styre. Hermenegild, den eldste, var gift med den frankiske prinsessen Ingund, datter av kong Sigibert I, den austrasiske kongen ved Metz.

Reccared I

Reccared I (født ca 559, død 21. desember 601) var vestgoternes konge, og hersket fra 586 til sin død i 601.

Sadeq Hedayat

Sadeq Hedayat (persisk: صادق هدایت) (født 17. februar 1903 i Teheran, død 14. mai 1951 i Paris) var en persisk forfatter.

Hedayat regnes som en av Irans mest betydningsfulle moderne forfattere.

Skisma

Skisma (gresk kløft eller uenighet) er en betegnelse for (kirkelig) spaltning, splittelse eller brudd. Det tilhørende tilleggsord er skismatisk.

I den kristne kirke var det fra begynnelsen av stor uenighet om hvordan det kristne budskap skulle fortolkes. Mange kirkehistoriske stridigheter oppsto i tidens løp, hvor av en stor del av dem førte til kirkesplittelser. Ordet skisma benyttes særlig om opprivende religiøs uenighet som førte til dannelsen av nye kirkesamfunn.

Eksempler på kirkelige stridsemner er

Gnostisisme

Mandænisme

Donatister

Nestorianisme (Den assyriske kirke i øst)

Monofysittisme

Pelagianisme

Arianisme

Det store skisma 1054 – splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054

Det store skisma i den vestlige kristenhet – delingen innen den katolske kirken i 1378

Reformasjonen

Sulpicius Severus

Sulpicius Severus (født ca. 363, død ca. 425) var en gallo-romersk, kristen forfatter og innfødt av Gallia Aquitania. Han er kjent for sin krønike av hellig historie som strakte seg fra verdens tilblivelse og fram til forfatterens egen tid, ca 403 e.Kr. Han skrev også den første hagiografi over Martin av Tours.

Vestgotere

Vestgoterne, også kalt Visigoterne, var en av de to hovedstammene av goterne; den andre var østgoterne. Begge disse stammene var blant de germanske folkene som brakte uro i Romerriket i folkevandringstiden. Etter Romerrikets sammenbrudd spilte vestgoterne en viktig rolle i vesteuropeisk historie gjennom enda to og et halvt århundre. Den spanske kongen regner sin avstamning fra vestgoterne.

Kristus på korsetStaurogram

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.