Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA),[3] er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i Arendal i 1887. Partiet ble stiftet for å organisere arbeidstakere og fagbevegelsen til kamp for et mer rettferdig, og sosialistisk samfunn. I mellomkrigstiden gjennomgikk partiet to partisplittelser som bidro til å avklare partiets ideologi som reformorientert og sosialdemokratisk, og partiet vant regjeringsmakt i 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.

Målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2017 er Arbeiderpartiet det største partiet i Norge.

Partiet har særlig arbeidet for generelle velferdsordninger og sosiale rettigheter, gjennom nært faglig-politisk samarbeid med LO. Arbeiderpartiet har samtidig vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien.

Partiets leder er Jonas Gahr Støre, nestledere er Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran, mens Kjersti Stenseng er partisekretær. Trond Giske ble valgt som nestleder i 2015 men trakk seg i 2018 som følge av varsler om upassende oppførsel.

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.

Arbeiderpartiet

Arbeidarpartiet
Bargiidbellodat
Arbeiderpartiet Arbeidarpartiet Bargiidbellodat
LederJonas Gahr Støre
PartisekretærKjersti Stenseng
Grunnlagt21. august 1887
HovedkvarterOslo
Ungdomsorg.Arbeidernes ungdomsfylking
Antall medlemmer51 173 (2018)[1]
IdeologiSosialdemokrati[a]
Politisk posisjonSentrum-venstre[2]
Nettstedwww.arbeiderpartiet.no
Representanter:
Ordførere
201 / 428
(2015)
Kommune
3 460 / 10 620
(2015)
Fylke
277 / 777
(2015)
Storting
49 / 169
(2017)

a^ Som definert av partiet selv, se Arbeiderpartiets partiprogram 2009–2013
Jonas Gahr Støre
Jonas Gahr Støre ble valgt til ny leder i Arbeiderpartiet 14. juni 2014. Foto: Jarvin Jarle Vines

Historie

LosjehusetvOrmetjern (3)
Losjehuset "Sigholts Minde" ved Ormetjern i Arendal der Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887. Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter[4][5]

  • alminnelig stemmerett for menn og kvinner
  • lovfestet normalarbeidsdag
  • direkte skatt
  • støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser

Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21. og 22. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet.[6]

Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

1900–1918

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.

1918–1927: Fra revolusjon til revisjon

Utdypende artikler: Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923 og Arbeiderpartiets partisamling i 1927

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.

1927–1935: Krisetid og ny politikk

Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering.

Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.

1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid

Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

1986–1997: Ny Ap-epoke

Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

1997–nå: Opposisjon og ny kurs

Jens Stoltenberg 02
Arbeiderpartiet kunne 14. september 2009 feire gjenvalg for Jens Stoltenbergs flertallsregjering, det første norske gjenvalget siden 1993 og det første for en flertallsregjering siden 1969.

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Organisasjon

Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.[7]

Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.[8]

Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.[9]

Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.

Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over 14 066 medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.[10]

Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.[9]

Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.[11]

Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK).[12] De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.[13]

Ledere

Leiartrio og generalsekretær Arbeiderpartiet 2017 (160921)
Ledertrioen og generalsekretæren i Arbeiderpartiet i 2017. Fra venstre: Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng, Hadia Tajik og Trond Giske. Giske trakk seg som nestleder i januar 2018.

Parlamentariske ledere

Ledere

Partisekretærer

Redaktører av Arbeiderbladet (landsmøtevalgt)

Social-Demokraten:

Vort Arbeide:

Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon.

Valgresultater

Stortingsvalg 1906–2017
Årstall Prosent av stemmene Mandater
1906 15,9 % 11
1909 21,5 % 11
1912 26,2 % 23
1915 32,0 % 19
1918 31,6 % 18
1921 21,3 % 29
1924 18,4 % 24
1927 36,8 % 59
1930 31,4 % 47
1933 40,1 % 69
1936 42,5 % 70
1945 41,0 % 76
1949 45,7 % 85
1953 46,7 % 77
1957 48,3 % 78
1961 46,8 % 74
1965 43,1 % 68
1969 46,5 % 74
1973 35,3 % 62
1977 42,3 % 76
1981 37,2 % 66
1985 40,8 % 71
1989 34,3 % 63
1993 36,9 % 67
1997 35,0 % 65
2001 24,3 % 43
2005 32,7 % 61
2009 35,4 % 64
2013 30,8 % 55
2017 27,4 % 49
Kommunestyrevalg 1910–2015[14]
Årstall Prosent av stemmene
1910 31,8 %
1913 33,8 %
1916 40,1 %
1919 34,6 %
1922 30,6 %
1925 30,0 %
1928 36,4 %
1931 36,0 %
1934 40,9 %
1937 43,4 %
1945 39,8 %
1947 38,2 %
1951 42,4 %
1955 43,4 %
1959 43,7 %
1963 45,8 %
1967 43,8 %
1971 41,7 %
1975 38,0 %
1979 35,9 %
1983 38,9 %
1987 35,9 %
1991 30,2 %
1995 30,5 %
1999 28,6 %
2003 27,5 %
2007 29,6 %
2011 31,7 %
2015 33,0 %
2019 24,8 %
Fylkestingsvalg 1975–2015
Årstall Prosent av stemmene
1975 38,1 %
1979 36,0 %
1983 38,9 %
1987 35,9 %
1991 30,4 %
1995 31,3 %
1999 28,2 %
2003 27,0 %
2007 30,8 %
2011 33,2 %
2015 33,6 %
2019 24,2 %
Fylkesvis fordeling av Arbeiderpartiets innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:
Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 4 5 4 4 3 4 4 2 3 4 3 3
Akershus 3 4 4 5 4 5 5 3 5 5 5 5
Oslo 6 7 5 5 5 6 6 4 6 6 6 5
Hedmark 4 6 5 5 5 4 4 3 4 4 3 2
Oppland 4 4 4 5 4 4 4 3 4 3 3 2
Buskerud 3 4 4 4 4 4 4 2 4 4 3 3
Vestfold 3 3 3 3 3 3 3 2 3 3 2 2
Telemark 2 4 3 3 2 3 3 2 3 3 3 2
Aust-Agder 2 2 2 2 1 2 2 1 2 1 1 1
Vest-Agder 2 2 2 2 2 2 1 1 1 1 2 1
Rogaland 3 4 3 3 3 3 3 2 3 3 3 4
Hordaland 5 6 4 5 5 5 5 3 4 5 4 4
Sogn og Fjordane 2 2 2 2 2 2 2 1 2 2 1 1
Møre og Romsdal 3 3 3 4 3 4 3 2 2 3 2 2
Sør-Trøndelag 4 5 4 4 4 4 4 3 4 4 4 4
Nord-Trøndelag 3 3 3 3 3 3 3 2 2 3 2 2
Nordland 5 6 5 6 5 5 5 3 4 4 4 2
Troms 2 3 3 3 3 2 2 2 3 3 2 2
Finnmark 2 3 3 3 2 2 2 2 2 3 2 2
Norge 62 76 66 71 63 67 65 43 61 64 55 49

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Medlemstall

Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette.[15] Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.

Medlemmer inkludert kollektivt tilsluttede:

  • 1890: 1 633
  • 1895: 6 000
  • 1900: 10 655
  • 1906: 19 100
  • 1910: 32 926
  • 1915: 62 952
  • 1920: 97 585
  • 1925: 40 874
  • 1930: 80 177
  • 1935: 122 007
  • 1938: 170 889
  • 1945: 191 045
  • 1950: 200 501
  • 1957: 177 000
  • 1960: 165 096
  • 1965: 150 262
  • 1970: 155 254
  • 1975: 137 954
  • 1980: 153 507
  • 1985: 174 143
  • 1990: 128 109
 

Individuelle medlemmer:

  • 1995: 72 557
  • 1996: 68 833
  • 1997: 64 415
  • 1998: 62 964
  • 1999: 71 037
  • 2000: 66 813
  • 2007: 51 163
  • 2008: 48 589
  • 2009: 50 269
  • 2010: 50 268
  • 2011: 55 869
  • 2012: 52 758
  • 2013: 52 661
  • 2014: 56 024
  • 2015: 57 602
  • 2016: 54 856
  • 2017: 53 323
  • 2018: 51 173

Stortingsrepresentanter

Arbeiderpartiet har 49 stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:[16]

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Stein Erik Lauvås 1965 Marker Østfold 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Elise Bjørnebekk-Waagen 1990 Sarpsborg Østfold 1. Helse- og omsorgskomitéen
Svein Roald Hansen 1949 Fredrikstad Østfold 5. Finanskomitéen
Anniken Huitfeldt 1969 Ullensaker Akershus 4. Utenriks- og forsvarskomitéen Fraksjonsleder
Sverre Myrli 1971 Skedsmo Akershus 5. Transport- og kommunikasjonskomitéen Fraksjonsleder
Nina Sandberg 1967 Nesodden Akershus 1. Utdannings- og forskningskomitéen
Åsmund Aukrust 1985 Bærum Akershus 2. Energi- og miljøkomitéen
Tuva Moflag 1979 Ski Akershus 1. Helse- og omsorgskomitéen
Jonas Gahr Støre 1960 Oslo Oslo 3. Utenriks- og forsvarskomitéen Parlamentarisk leder
Marianne Marthinsen 1980 Oslo Oslo 4. Utenriks- og forsvarskomitéen
Jan Bøhler 1952 Oslo Oslo 4. Justiskomitéen
Siri Staalesen 1973 Oslo Oslo 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Espen Barth Eide 1964 Oslo Oslo 1. Energi- og miljøkomitéen Fraksjonsleder
Anette Trettebergstuen 1981 Hamar Hedmark 4. Familie- og kulturkomitéen Fraksjonsleder
Nils Kristen Sandtrøen 1989 Tynset Hedmark 1. Næringskomitéen
Rigmor Aasrud 1960 Gran Oppland 3. Finanskomitéen Fraksjonsleder
Tore Hagebakken 1961 Gjøvik Oppland 4. Helse- og omsorgskomitéen
Martin Kolberg 1949 Lier Buskerud 3. Utenriks- og forsvarskomitéen
Lise Christoffersen 1955 Drammen Buskerud 4. Arbeids- og sosialkomitéen
Masud Gharahkhani 1982 Drammen Buskerud 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Dag Terje Andersen 1957 Lardal Vestfold 5. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Fraksjonsleder
Maria-Karine Aasen-Svensrud 1980 Horten Vestfold 1. Justiskomitéen
Terje Lien Aasland 1965 Skien Telemark 4. Næringskomitéen Fraksjonsleder
Lene Vågslid 1986 Tokke Telemark 2. Justiskomitéen Fraksjonsleder
Tellef Inge Mørland 1980 Arendal Aust-Agder 1. Helse- og omsorgskomitéen
Kari Henriksen 1955 Kristiansand Vest-Agder 3. Familie- og kulturkomitéen Innpisker
Hadia Tajik 1983 Sandnes Rogaland 3. Arbeids- og sosialkomitéen Fraksjonsleder. Parlamentarisk nestleder
Torstein Tvedt Solberg 1985 Stavanger Rogaland 2. Utdannings- og Forskningsskomitéen
Hege Haukeland Liadal 1972 Haugesund Rogaland 2. Energi- og miljøkomitéen
Øystein Langholm Hansen 1957 Stavanger Rogaland 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Magne Rommetveit 1956 Stord Hordaland 3. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Stortingets 3. visepresident
Jette F. Christensen 1983 Bergen Hordaland 2. Utenriks- og forsvarskomitéen
Eigil Knutsen 1988 Bergen Hordaland 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Ruth Grung 1959 Bergen Hordaland 2. Næringskomitéen
Ingrid Heggø 1961 Høyanger Sogn og Fjordane 4. Finanskomitéen
Else-May Botten 1973 Molde Møre og Romsdal 3. Energi- og miljøkomitéen
Fredric Holen Bjørdal 1990 Ørsta Møre og Romsdal 2. Finanskomitéen
Trond Giske 1966 Trondheim Sør-Trøndelag 6. Familie- og kulturkomitéen
Eva Kristin Hansen 1973 Trondheim Sør-Trøndelag 4. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Stortingets 1. visepresident
Jorodd Asphjell 1960 Orkdal Sør-Trøndelag 4. Utdannings- og forskningskomitéen
Kirsti Leirtrø 1963 Ørland Sør-Trøndelag 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Ingvild Kjerkol 1975 Stjørdal Nord-Trøndelag 2. Helse- og omsorgskomitéen Fraksjonsleder
Arild Grande 1978 Levanger Nord-Trøndelag 4. Arbeids- og sosialkomitéen
Eirik Sivertsen 1971 Bodø Nordland 3. Kommunal- og forvaltningskomitéen Fraksjonsleder
Åsunn Lyngedal 1968 Narvik Nordland 1. Finanskomitéen
Cecilie Myrseth 1984 Tromsø Troms 1. Næringskomitéen
Martin Henriksen 1979 Harstad Troms 2. Utdannings- og forskningskomitéen Fraksjonsleder
Runar Sjåstad 1968 Vadsø Finnmark 1. Energi- og miljøkomitéen
Ingalill Olsen 1955 Måsøy Finnmark 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen

2013-2017

Arbeiderpartiet hadde 55 stortingsrepresentanter i perioden 2013–2017:

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Svein Roald Hansen 1949 Fredrikstad Østfold 4. Utenriks- og forsvarskomitéen
Irene Johansen 1961 Moss Østfold 3. Finanskomitéen
Stein Erik Lauvås 1965 Marker Østfold 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Anniken Huitfeldt 1969 Ullensaker Akershus 3. Utenriks- og forsvarskomitéen
Sverre Myrli 1971 Skedsmo Akershus 4. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Marianne Aasen 1967 Asker Akershus 3. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Åsmund Aukrust 1985 Bærum Akershus 1. Energi- og miljøkomitéen
Gunvor Eldegard 1963 Ski Akershus 3. Kontroll- og konstitusjonskomitéen
Jens Stoltenberg 1959 Oslo Oslo 6. Permisjon Generalsekretær i NATO
Hadia Tajik 1983 Oslo Oslo 2. Justiskomitéen
Jonas Gahr Støre 1960 Oslo Oslo 2. Utenriks- og forsvarskomitéen Partileder. Parlamentarisk leder.
Marianne Marthinsen 1980 Oslo Oslo 3. Finanskomitéen
Jan Bøhler 1952 Oslo Oslo 3. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Marit Nybakk 1947 Oslo Oslo 7. Utenriks- og forsvarskomitéen
Knut Storberget 1964 Elverum Hedmark 4. Næringskomitéen
Anette Trettebergstuen 1981 Hamar Hedmark 3. Arbeids- og sosialkomitéen
Tone Sønsterud 1959 Kongsvinger Hedmark 2. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Rigmor Aasrud 1960 Gran Oppland 2. Familie- og kulturkomitéen
Tore Hagebakken 1961 Gjøvik Oppland 3. Finanskomitéen
Stine Renate Håheim 1984 Nord-Aurdal Oppland 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Martin Kolberg 1949 Lier Buskerud 2. Kontroll- og konsitusjonskomitéen
Lise Christoffersen 1955 Drammen Buskerud 3. Arbeids- og sosialkomitéen
Torgeir Micaelsen 1979 Drammen Buskerud 3. Helse- og omsorgskomitéen
Dag Terje Andersen 1957 Lardal Vestfold 4. Arbeids- og sosialkomitéen
Sonja Mandt 1960 Larvik Vestfold 3. Familie- og kulturkomitéen
Terje Lien Aasland 1965 Skien Telemark 3. Energi- og miljøkomitéen
Lene Vågslid 1986 Tokke Telemark 1. Justiskomitéen
Christian Tynning Bjørnø 1985 Porsgrunn Telemark 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Freddy De Ruiter 1969 Arendal Aust-Agder 3. Helse- og omsorgskomitéen
Kari Henriksen 1955 Kristiansand Vest-Agder 2. Justiskomitéen
Odd Omland 1956 Kvinesdal Vest-Agder 1. Næringskomitéen
Eirin Kristin Sund 1967 Time Rogaland 3. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Torstein Tvedt Solberg 1985 Stavanger Rogaland 1. Finanskomitéen
Hege Haukeland Liadal 1972 Haugesund Rogaland 1. Familie- og kulturkomitéen
Per Rune Henriksen 1960 Bergen Hordaland 3. Energi- og miljøkomitéen
Jette F. Christensen 1983 Bergen Hordaland 1. Kontroll- og konstitusjonskomitéen
Magne Rommetveit 1956 Stord Hordaland 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Ruth Grung 1959 Bergen Hordaland 1. Helse- og omsorgskomitéen
Ingrid Heggø 1961 Høyanger Sogn og Fjordane 3. Næringskomitéen
Else-May Botten 1973 Molde Møre og Romsdal 2. Næringskomitéen
Fredric Holen Bjørdal 1990 Ørsta Møre og Romsdal 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Trond Giske 1966 Trondheim Sør-Trøndelag 5. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Eva Kristin Hansen 1973 Trondheim Sør-Trøndelag 3. Energi- og miljøkomitéen
Jorodd Asphjell 1960 Orkdal Sør-Trøndelag 3. Justiskomitéen
Karianne O. Tung 1984 Rissa Sør-Trøndelag 1. Helse- og omsorgskomitéen
Ingvild Kjerkol 1975 Stjørdal Nord-Trøndelag 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Arild Grande 1978 Levanger Nord-Trøndelag 3. Familie- og kulturkomitéen
Lisbeth Berg-Hansen 1963 Bindal Nordland 1. Finanskomitéen
Eirik Sivertsen 1971 Bodø Nordland 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Anna Ljunggren 1984 Narvik Nordland 3. Energi- og miljøkomitéen
Kjell-Idar Juvik 1966 Hemnes Nordland 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Martin Henriksen 1979 Harstad Troms 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Tove Karoline Knutsen 1951 Tromsø Troms 3. Helse- og omsorgskomitéen
Helga Pedersen 1973 Tana Finnmark 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Kåre Simensen 1955 Alta Finnmark 2. Utenriks- og forsvarskomitéen
Truls Wickholm 1978 Oslo Oslo 3. Vararepresentant for Stoltenberg

Ordførere

Ap har 152 ordførere valgt på rene Ap-lister og 4 valgt på lokale bygdelister eller felleslister. Partiet har 110 varaordførere valgt på rene Ap-lister og 1 valgt på fellesliste. Ap har fylkesordføreren i Østfold, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, og fylkesvaraordfører i Hedmark, Telemark og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland.

Referanser

  1. ^ Bergens Tidende: Meir gøy på ytre fløy
  2. ^ Evidence from Norway suggests that a rise in turnout not only benefits centre-left parties, but can also benefit the radical right "...Using data from Norway, they illustrate that the right-wing Progress Party appears to benefit from high turnout as much as Norway's center-left Labour Party..."
  3. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article4088256.ece Slutt på Det norske Arbeiderparti
  4. ^ Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra – bakgrunn og innhold, hovedoppg., Universitetet i Oslo. 1980.
  5. ^ Johannes G. Torstveit: Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti 1886-88, Arendal 1886–1888, Arendals Tidende, 2012. Flodda og Torstveit bygger begge på referat fra møtet gjengitt i en lokal avis.
  6. ^ Arbeidernes leksikon. Arbeidermagasinets forlag. Oslo 1932. Oppslagsord: Det norske Arbeiderparti. Bind 2, s.291 -292
  7. ^ Landsstyret Arkivert 19. desember 2013 hos Wayback Machine. Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  8. ^ Sentralstyret Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  9. ^ a b Kvinnenettverket Arkivert 19. desember 2013 hos Wayback Machine. Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  10. ^ «Kraftig medlemsvekst for både Arbeiderpartiet og AUF». sosialdemokraten.no. 16. januar 2015. s. 1.
  11. ^ Samepolitisk arbeid Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  12. ^ Internasjonalt arbeid Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  13. ^ Stein Inge Jørgensen (15. mai 2013) Internasjonalen får rival Morgenbladet. Hentet 21. november 2013
  14. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  15. ^ Lengre mellom partimedlemmene i dag Arkivert 30. desember 2010 hos Wayback Machine., Aftenposten, 07. januar 2009
  16. ^ NRK: Arbeiderpartiets stortingsgruppe 2017-2021

Litteratur

Eksterne lenker

Historie

1990-årene

Tim Berners Lee lager sin første webside i 1991, og med det ble weben født.

Rosenborg Ballklub vant den norske eliteserien i fotball ni av ti sesonger dette tiåret, unntak var 1991 da Viking vant gullet.

Det norske herrelandslaget i fotball hadde også en storhetstid, med deltakelse i to VM-sluttspill.

Rosemarie Køhn blir Norges første kvinnelige biskop.

Arbeiderpartiet regjerte frem til Thorbjørn Jaglands famøse 36,9 i 1997 da Kjell Magne Bondevik overtok med en koalisjonsregjering, kalt Bondevik I.

Hubble Space Telescope starter sin utforsking av kosmos.

Sovjetunionen går i oppløsning

TV 2 starter sine sendinger i Norge.

Vinter-OL 1994 arrangeres på Lillehammer og Ski-VM 1997 i Trondheim.

Jugoslavia går i oppløsning, og det ender med borgerkrig både i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Krigshandlingene får sin avslutning etter at NATO angriper Serbia.

Arbeidernes ungdomsfylking

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og Norges største politiske ungdomsorganisasjon med 14 422 medlemmer per 31. desember 2018. Etter AUFs 56. ordinære landsmøte i oktober 2018 er Ina Libak AUFs leder.

AUF regner selv sin grunnleggelse til 1903, og i forbindelse med hundreårsjubileet i 2003 ble boken Partiets salt utgitt. Boken er en gjennomgang av AUFs historie, og fikk sin tittel etter en omtale som har vært brukt om AUF ved mange anledninger som et korrektiv til Arbeiderpartiet. Alle Arbeiderpartiets ledere frem til 2014, hadde tidligere holdt tillitsverv i AUF eller dets forgjengere, et tydelig eksempel på organisasjonens rolle som rekrutteringsarena for Arbeiderpartiet og innflytelse på norsk venstreside.En lang rekke ledende skikkelser i Arbeiderpartiet har bakgrunn som ledere i AUF, blant andre Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Trond Giske og Anniken Huitfeldt.

AUF utgir tidsskriftet Praksis, som tidligere har hatt navnene Den røde Ungdom, Arbeiderungdommen og Fritt Slag. I perioden 2018–2020 er sentralstyremedlem Hoda Imad tidsskriftets redaktør.

Den 22. juli 2011 var AUF og deres sommerleir på Utøya mål for norsk histories verste terrorangrep i fredstid. 69 personer, de fleste under 18 år, ble drept i det politisk motiverte angrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.

Dag Terje Andersen

Dag Terje Andersen (født 27. mai 1957 i Frogn i Akershus) er en norsk politiker (Ap). Han var stortingspresident i stortingsperioden 2009–2013.

Andersen var statsråd i Nærings- og handelsdepartementet 29. september 2006 – 20. juni 2008, fungerende statsråd i Fiskeri- og kystdepartementet 16. november 2006 – 9. april 2007 og statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet 20. juni 2008 – 2. oktober 2009. Han satt på Stortinget for Vestfold i perioden 1997–2001 og ble på ny valgt inn i 2005 med gjenvalg i 2009 og 2013. Han var vararepresentant i periodene 1985–93 og 2001–05. I Stortingsvalget 2017 var han Arbeiderpartiets førstekandidat i Vestfold.Andersen er bosatt i Lardal. Han er gift og har to barn.

Dagsavisen

Dagsavisen (også kjent som Social-Demokraten, Arbeiderbladet eller Dagsavisen Arbeiderbladet) er en dagsavis som blir utgitt i Oslo. Avisa kom ut første gang under navnet Vort Arbeide i 11. mai 1884, utgitt og eid av Christian Holtermann Knudsen, med undertittel Organ for Arbeidernes Interesser. 1. april 1885 gav Knudsen avisa til Den Socialdemokratiske Forening. I 1887 ble avisa organ for det nystiftede partiet Det norske Arbeiderparti. Arbeiderbladet hadde lenge rollen som den ledende avisa innenfor arbeiderbevegelsen, både som meningsbærer og i størrelse. Arbeiderpartiet eide avisa fram til 1991, da den ble overtatt av A-pressen. I 1999 ble en egen stiftelse etablert for å overta avisen, før den i 2008 ble solgt til Mentor Medier.

Einar Gerhardsen

Einar Henry Gerhardsen (født 10. mai 1897 i Asker som Einar Henry Olsen, død 19. september 1987 i Oslo) var en norsk politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var Norges statsminister fra 1945 til 1951, fra 1955 til 1963 og fra 1963 til 1965. I Norge er Gerhardsen kjent under kallenavnet «landsfaderen», og han er omtalt som en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten som vokste frem etter andre verdenskrig.

Helga Pedersen

Helga Pedersen (født 13. januar 1973 i Sør-Varanger) er en norsk politiker (Ap). Hun var innvalgt på Stortinget fra Finnmark fra 2009 til 2017 og var parlamentarisk leder 2009–2013. Hun var nestleder i Arbeiderpartiet 2007–2015, og var fiskeri- og kystminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2005–2009, da som regjeringens yngste medlem. Pedersen har samisk bakgrunn, og var den første samisktalende nestlederen i Arbeiderpartiet. Etter at hun var ferdig på Stortinget i 2017, flyttet hun tilbake til hjemkommunen.

Jens Stoltenberg

Jens Stoltenberg (født 16. mars 1959 i Oslo) er en norsk sosialøkonom og politiker (Ap), som siden 1. oktober 2014 har vært generalsekretær i NATO. Han var Norges statsminister 2000–2001 og 2005–2013, og leder i Arbeiderpartiet fra 2002 til 2014. Han var innvalgt som stortingsrepresentant for Oslo 1993–2017.Da Stoltenberg tiltrådte i 2000 ble han Norges yngste statsminister noensinne med sine 41 år, men hadde allerede da en omfattende politisk karriere bak seg. Stoltenberg var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) 1985–1989, statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991, nærings- og energiminister 1993–1996 og finansminister 1996–1997.

Blant Stoltenbergs viktigste mål og prioriteringer i sin politiske karrière, er høy sysselsetting og stabil økonomi gjennom moderat oljepengebruk og inntektspolitisk samarbeid; politisk samarbeid og flertallsregjeringer med andre partier; og arbeid for internasjonale avtaler for å redusere klimagassutslipp. Stoltenberg er personlig sterkt engasjert i den økonomiske politikken og inntok under finanskrisen en rolle for å fremme internasjonalt finansielt samarbeid gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Sosialistinternasjonalen. Med dannelsen av den rødgrønne regjeringen i 2005 endret Arbeiderpartiet strategi og gikk for første gang på seksti år i koalisjon med andre partier, som resultat av tre–fire års planlegging og samarbeid med SVs Kristin Halvorsen om et nytt, formalisert politisk flertall. I internasjonalt klimaarbeid har Stoltenberg blant annet inntatt en sentral rolle for å finansiere globale klimatiltak, verne skog og bringe dette inn i klimaforhandlingene. Initiativene er tatt i samarbeid med Brasil, Etiopia og andre stater, og under COP15 i København fikk hovedforslagene støtte av USAs daværende president Barack Obama.

I tillegg har Stoltenberg et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot fundamentale barnesykdommer. Han har som styremedlem i GAVI-stiftelsen 2002–2005 utviklet et samarbeid med Bill Gates, som i 2011 resulterte i offisielle norske pengebidrag til vaksineringsprosjektene.

Den 22. juli 2011 ble Norge utsatt for et terrorangrep som også var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Bombeeksplosjonen som raserte Regjeringskvartalet og terroristens påfølgende angrep på AUFs sommerleir på Utøya, satte også statsministerens lederevner på prøve. Utfordringen ble enda større ettersom Stoltenberg selv kjente flere av de drepte både i Oslo og på Utøya. Han befant seg i statsministerboligen da terroraksjonene startet, og gikk øyeblikkelig til oppgaven ved å sette krisestab, kommunisere med media og utenlandske ledere, og formidle den nasjonale sorgen over de mange ofrene for terroren.

Labour Party

Labour Party (norsk: Arbeiderpartiet) er et britisk sosialdemokratisk politisk parti. Partiet ble dannet i 1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representere arbeiderbevegelsen i Underhuset. Fram til 1922 var de konservative og de liberale de to største partiene, men dette året overtok Labour de liberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter 1945. Tross sin bakgrunn som et sosialistisk parti, beveget partiet seg under tidligere leder, Tony Blair, i retning av en nyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år med konservativt styre under statsministrene Margaret Thatcher og John Major.

Labour vant en overlegen seier valget i 1997. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at Storbritannia har en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon og et svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de konservative hadde gjort i 1983, da de fikk 397 representanter i Underhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i 1983, mens Liberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater ved valget i 2001 hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig til liberaldemokratene, mens de konservative kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i 2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall. Labour tapte regjeringensmakten etter valget i 2010 etter å ha gått tilbake 91 mandater til 258 mandater, og en koalisjonsregjering med De konservative og Liberaldemokratene overtok med David Cameron som statsminister. Labour klarte ikke å vinne tilbake regjeringsmakten i 2015, men gikk tvert imot ytterligere tilbake til 232 mandater, mens De konservative gikk fram og sikret seg rent flertall for første gang siden valget i 1992. Jeremy Corbyn ble valgt til ny leder i 2015, med Tom Watson som nestleder. Corbyn omtales som «hard left» og venstreradikal.

Landsorganisasjonen i Norge

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. Sammenslutningen består av 26 fagforbund (2017) med til sammen 930 000 medlemmer (2018) og er Norges største sammenslutning av fagforbund. Over 590 000 medlemmer er fullt betalende medlemmer, noe som tilsvarer 22 prosent av alle lønnstakere.

LO ble stiftet 1. april 1899 som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og byttet til dagens navn i 1957.

Hans-Christian Gabrielsen ble under LOs kongress 11. mai 2017 valgt til leder av Landsorganisasjonen.Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker.

Liste over stortingsrepresentanter 1997–2001

Liste over alle stortingsrepresentanter i perioden 1997 til 2001. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget.

Det var totalt 165 representanter, fordelt med 65 til Det norske Arbeiderparti,

25 til Kristelig Folkeparti, 25 til Fremskrittspartiet,

23 til Høyre, 11 til Senterpartiet, 9 til Sosialistisk Venstreparti,

6 til Venstre og 1 til Kystpartiet.

De 8 utjevningsmandatene gikk til Akershus (2), Hedmark (1), Hordaland (1), Oslo (2) og Rogaland (2).

Martin Kolberg

Martin Arvid Kolberg (født 24. februar 1949 i Lier, Buskerud) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Han er valgt som stortingsrepresentant for Buskerud og var leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité fra 2013 til 2017. Han var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 2001 til 2009. Ved Stortingsvalget 2017 var han Arbeiderpartiets førstekandidat i Buskerud.

Norges politiske system

Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet.

Grunnloven av 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makt, som er gitt til Stortinget, den utøvende makt, som er gitt til kongen med sin regjering, og den dømmende makt, som er gitt til domstolene. Parlamentarismen som ble innført fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha et flertall i Stortinget bak seg, for at dens beslutninger og handlinger skal være gyldige.

Sosialistisk Venstreparti

SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).

Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.

I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt og NKP.

Sovjetunionens kommunistiske parti

Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), russisk Коммунистическая партия Советского Союза (Kommunistitsjeskaja partija Sovetskogo Sojuza, KPSS) var Sovjetunionens statsbærende parti og moderpartiet for den internasjonale kommunistbevegelsen inntil 1960-tallet, da maoismen og eurokommunismen ble selvstendige retninger. Fra før var trotskismen (etter Lev Trotskij) en egen retning i opposisjon til det stalinistiske sovjetiske kommunistpartiet, men uten et internasjonalt sentrum.

På samme måte oppstod titoismen ved bruddet mellom den jugoslaviske kommunistlederen Josip Broz Tito og sovjetlederen Stalin.

SUKP oppstod som en fløy av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (RSDAP) i 1903, den såkalte bolsjevikfløya under ledelse av Vladimir Lenin. Etter 1912 ble bolsjevikene stadig mer uavhengige av resten av partiet, og opererte i stor grad som eget parti, under namnet RSDAP(b).

Den 7. november 1917 tok bolsjevikene makta i hovedstaden Petrograd ved et væpna kupp (oktoberrevolusjonen). I 1918 skiftet partiet navn til Det russiske kommunistpartiet (bolsjevikene), RKP (b). Den moderne kommunismen var født som egen politisk retning. Alle partier som ville være med i Den kommunistiske Internasjonalen som ble dannet i 1919, måtte etter 1920 skifte navn og kalle seg «kommunistisk». Det norske Arbeiderpartiet var medlem i Komintern til 1923, men nektet å skifte navn. Mindretallet brøt ut og etablerte Norges Kommunistiske Parti.

Etter borger- og intervensjonskrigen, gikk de kommunistiske sovjetrepublikkene (den russiske, den hviterussiske, den ukrainske, osv.) sammen i Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (USSR/SSSR/Sovjetunionen) i 1922. Fra da av kalte partiet seg Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP), på norsk og kalt Det sovjetiske kommunistpartiet.

Partiet ble oppløst i 1991, sammen med staten det skapte. Arvtakeren er Den russiske føderasjons kommunistparti, KPRF. Dette partiet har tidvis hatt stor oppslutning i det etterkommunistiske Russland, fordi mange er blitt skuffet over utviklingen siden Sovjetunionens fall.

SUKPs ungdomsorganisasjon het Komsomol.

Stortingsvalg 1945–

Stortingsvalg 1945– er en oversikt over alle valg til det norske Stortinget etter andre verdenskrig. Slike valg avholdes hvert fjerde år, hvor det siste valget ble avholdt 11. september 2017. Neste valg vil bli avholdt i 2021.Arbeiderpartiet har vært største parti i alle stortingsvalg i etterkrigstiden, og frem til 1961 hadde partiet også rent flertall i Stortinget. Einar Gerhardsen var den ledende Ap-politikeren i denne perioden, og var leder i Arbeiderpartiet i 20 år og Norges statsminister i 17 år.

John Lyngs regjering høsten 1963 var de borgerliges første forsøk på å danne en koalisjonsregjering, og på tross av at den kun varte kort tid banet den vei for Per Bortens regjering i 1965–1971. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen Arbeiderparti-regjeringer, med unntak av året Lars Korvalds regjering satt etter at Trygve Brattelis første regjering gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke lenger flertall i Stortinget, og Trygve Brattelis andre regjering, Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering var alle mindretallsregjeringer.

Ved stortingsvalget 1981 fikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertall, og Kåre Willochs regjering satt frem til 1986 da Fremskrittspartiet sammen med venstresiden felte Willoch. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet (med unntak av et kort mellomspill med Jan P. Syses regjering 1989–1990). Gro Harlem Brundtland (Ap) var den dominerende politiske figuren i Norge i denne perioden.

Etter stortingsvalget 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av etter det berømte 36,9-ultimatumet, og Jagland ble erstattet av Kjell Magne Bondevik (KrF). Bondeviks sentrumsregjering hadde imidlertid liten støtte i Stortinget, og i 2000 tok Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet over regjeringskontorene.

Jens Stoltenbergs første regjering måtte gå etter valget i 2001, og de neste fire årene var Bondevik tilbake med en Høyre-, KrF-, og Venstreregjering. I Stortingsvalget 2005 ble det imidlertid rød-grønt flertall, og Stoltenberg kunne igjen bli statsminister. Den rød-grønne regjeringen fikk fornyet mandat ved Stortingsvalget 2009, og hadde et flertall bak seg på Stortinget også i den perioden.

I valget i 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 96 mandater på Stortinget, mot de rødgrønne partienes (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne) 73 mandater. Erna Solberg kunne dermed danne en Høyre-Frp-regjering, med støtte fra Venstre og KrF i Stortinget. Stortingsvalget 2017 ga de fire borgerlige partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Ap, Sp, SV, MDG og Rødt).

Stortingsvalget 2009

Stortingsvalget 2009 var et riksvalg i Norge, der det ble valgt delegater til Stortinget for perioden 2009–13. Valget fant sted mandag 14. september 2009. Alle norske borgere som fylte 18 år innen utgangen av 2009, hadde stemmerett.

Valgresultatet innebar at den sittende regjeringskoalisjonen (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag. De tre regjeringspartiene samlet fikk 47,8 % av stemmene, og de tapte i alt ett mandat. Arbeiderpartiet hadde framgang, mens SV gikk tilbake og Senterpartiet holdt stillingen fra valget i 2005.

Blant de øvrige stortingspartiene hadde Høyre og Fremskrittspartiet framgang, mens Kristelig Folkeparti og Venstre gikk tilbake. Sistnevnte kom under sperregrensen for utjevningsmandater og mistet dermed åtte av ti mandater.

Stortingsvalget 2013

Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.

3 641 753 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 851 014 eller 78,3 prosent. Valgdeltagelsen var 1,9 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.

Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.

Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland (født 5. november 1950 i Drammen som Thorbjørn Johansen) er en norsk politiker (Ap). Han er fra 1. oktober 2009 til 18. september 2019 Europarådets generalsekretær. Han var leder for Arbeiderpartiet fra 1992 til 2002, statsminister fra 1996 til 1997, utenriksminister fra 2000 til 2001 og stortingspresident fra 2005 til 2009. Jagland ble første gang valgt inn på Stortinget i 1993 hvor han representerte Buskerud, og han satt på Stortinget til han ikke tok gjenvalg i 2009.

Arbeiderpartiets organisasjon
Folketeaterbygningen i Oslo

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.