Antisemittisme

Antisemittisme er fordommer mot, hat mot eller diskriminering av jøder som en etnisk eller religiøs folkegruppe.[1][2] En person som hevder slike holdninger er kalt for en antisemitt. Antisemittisme er forstått som en form for rasisme.[3][4].

Ordet antisemittisme er ikke gammelt, og den tidligste bekreftede bruken i politisk mening kom sent i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum». Samme år opprettet han Antisemiten-Liga, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk før dette.[5] I normal språkbruk benyttes begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep. Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til sionismens ønske om en egen jødisk stat.[6] Edward Said argumenterte i 1978 for at orientalisme og antisemittisme har viktige likhetstrekk.[7] Likhetstrekk mellom islamofobi og antisemittisme er også omdiskutert.[8]

Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasistisk motivert.

Judenstern JMW
Gul davidstjerne var påbudt tøymerke for jøder i det nasjonalsosialistiske Tyskland og tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Slike jødestjerner har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.

Kjennetegn

Sitat«Jew» is an unambiguous designation only in the eyes of anti-Semites. («Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne.)Sitat
Imre Kertész[9]

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.[6][10][11] Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en rase.[8] Ifølge Klug handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.[12]

Antisemittismen kjennetegnes ifølge Harket, Eriksen og Lorenz ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødenes moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle myter og fordommer og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «arierne». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse parasitter. Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel har antisemittisme også vært knyttet til palestinernes skjebne og til ulike grader av holocaustbenektelse, blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som antisionisme, kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.[13]

Konspirasjonsteori har vært en viktig ingrediens i antisemittismen. Siden 1700-tallet har det versert forestillinger om jødenes plan for verdensherredømme blant annet gjennom liberalisme og demokrati som skulle undergrave både kirken og monarkiet. Konspirasjonsteorier fikk ny kraft etter den russiske revolusjonen der revolusjonen ble fremstilt som en jødisk konspirasjon.[7]

Historikk

Judensau Blockbuch
Den tyske Judensau, det vil si «jødesvin», framstilt på et tresnitt fra 1400-tallet. Jødene på bildet bærer flate hatter med spiss som var påbudt jødemerke i deler av det katolske Europa i middelalderen.
1543 On the Jews and Their Lies by Martin Luther
Kirkereformatoren Martin Luthers bok Om jødene og deres løgner (Von den Jüden und iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida.
Wandering Jew
Legendefiguren den vandrende jøde spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg.
1910s antisemitic flier Andrei Yushchinsky
Dette flygebladet, som ble laget i forbindelse med Beilis-saken i 1913 da en ukrainsk jøde var anklaget for rituelt barnemord, advarer kristne foreldre og barn i Kiev i Russland mot byens jøder under deres påskefeiring.
Dearborn Independent antisemitic
Den amerikanske bilfabrikanten Henry Fords avis The Dearborn Independent var kjent for sin antisemtittiske linje. Denne faksimilen fra 1920 viser oppslaget «Den internasjonale jøde: verdens problem»
Antisemitisme Duitsland 1933
1. april 1933 ble det satt i gang en nasjonalsosialistisk boikott av jødiske butikker over hele Tyskland. Bildet viser en SA-mann på vakt utenfor en jødisk forretning i Berlin. Plakatteksten lyder: Tyskere! Beskytt dere! Kjøp ikke av jøder!
Anti-Semitism Klapeida
Anti-jødisk tagging i Klaipėda i Litauen, 2005. Juden 'raus og Hasse betyr «Jøder ut!» og «hat» på tysk. Dobbelt-s-ene i hasse er formet som ss-runene til Schutzstaffel fra det nasjonalsosialistiske Tyskland

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av testamentet med blant Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var også utelukket som ikke-kristne fra å få jobber i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens grep om mennesker tro og virke fra opplysningstiden begynte å forvitre ble jødehatet fornyet og transformert inn i en ny kontekst gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som Pierre-Joseph Proudhon og Karl Marx.

Jøder, kristne og muslimer

Den kristne antisemittismen har utgangspunkt i at jødene var skyld i Jesus død på korset. Dette motivet er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men denne grunnlaget for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa.[13] Den kristne antisemittismen har også være begrunnet med jødenes motvilje mot å ta til seg den kristne lære og allerede i år 388 ble en synagoge i Syria brent av kristne. Middelalderens korstog var begrunnet med å gjenvinne det hellige land fra hedningene (der det ikke ble skjelnet særlig mellom jøder og muslimer). I Nord-Europa ble jødene på samme tid forsøkt tvangsomvendt. Martin Luthers senere skrifter er fulle av jødehat og Luther ville bare akseptere jøder som lot seg omvende.[14] I tillegg til religiøse motiv hadde den kristne antisemittismen sosiale og økonomiske sider.[15]

Den islamistiske antijudaismen blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne («unquestionably historically less malicious than traditional Christian anti-Judaism»). I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som Ahl al-Kitab (bokens folk) og dermed definert som dhimmi (beskyttet) med religionsfrihet innenfor islamske riker. Spesielle regler for jøder (som at de bare kunne bruke esler og ikke hester) skapte i flere områder en diskriminering og markering av at det var en underordnet religion. Blodanklagen mot jødene kom til den islamske verden fra de gresk-kristne i det osmanske riket under Mehmet II. Under det osmanske rikets oppløsning fra slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd fra Europa til Midtøsten. På 1930-tallet og under andre verdenskrig inspirerte nazister og fascister i Europa fremveksten av bevegelser i den arabiske verden. Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, regisserte anti-jødiske opptøyer i Palestinamandatet og allierte seg med Hitler.[16](s541)

Etter maurernes erobring av al-Andalus i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens Den iberiske halvøy var under Romerriket, som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: La Convivencia) mellom folkegruppene. Etter 1492 (Reconquista) ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje 400 000 i Iberia, ble omkring 160 000 i henhold til Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra).[17][18][19] Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebilogiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.[14] Etter fordrivelsen fra det katolske Spania tok mange sefardiske jøder imot sultanens invitasjon og slo seg ned i Istanbul. Under det osmanske millet-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover.[20] Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker.[21] Konstantinopel hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.[22] Det er mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika.

Antisemittisme gjennom historien

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til 1900.

Antisemittismen i Europa tiltok fra rundt 1890 og hadde blant sammenheng med konspirasjonsteorier som Sions Vises protokoller og Dreyfus-saken.[23] I forbindelse med Dreyfus-saken introduserte Anatole France også begrepet xenofobi.[24]

Storbritannias statsminister Arthur Balfour fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at bolsjevisme og lignende avvik kan spores direkte til jøder. Den tyske filosofen Johann Fichte skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.[6] Det har også forekommet overlapp mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».[25] Et utkast til artikkel av Winston Churchill fra 1937 reflekterte anti-jødiske stereotypier, blant annet at jødene var blodsugere som tok ågerrent («Hebrew bloodsuckers») og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke ville la seg integrere i samfunnet. Utkastet var trolig skrevet av en «ghostwriter» som sympatiserte med Oswald Mosley og Churchill avviste utkastet og stanset publisering av artikkelen.[26][27]

Norge

Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1500 mennesker. Lars Lien viser i sin doktorgradsavhandling at norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» i svært liten grad handlet om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge. Pressen fremstilte samtidig de enkelte norske jødene på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble ifølge Lien brukt til å henge ut meningsmotstandere som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under bolsjevikrevolusjonen i Russland, forestillingene også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet[28] Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra akademikere, forfattere og kunstnere ifølge Lien. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i mange regional aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble Sam Eyde fremstilt som jøde.[29]

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i Morgenbladet på 1800-tallet. Morgenbladet støttet kampen mot jødeparagrafen, men var nedlatende i omtale av jøder. Morgenbladet argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. Henrik Wergeland var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning av jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak. På 1920-tallet trykket Aftenposten og Tidens Tegn, landets to største aviser, mange antisemittiske karikaturer. På valgdagen til Stortinget i 1924 trykket Aftenposten en karikatur av den internasjonale bolsjeviken med jødiske trekk, og appellerte «stem norsk». Nils Kjær, en populær journalist og forfatter av blant annet obligatoriske skolebøker, var åpent antijødisk, men var klar motstander av vold mot jøder.[30]

Før andre verdenskrig var ideologisk og organisert antisemittisme i Norge et relativt marginalt fenomen og forekom mest i litteraturen. Den første antisemittisme propagandaen dukket opp omkring 1910 med juristen Eivind Saxlunds tekst Jøden og Gojim. Saxlund advarte mot et semittisk livssyn som trussel mot Norges nasjonale karakter og kritiserte at jødene hadde fått frihet til å praktisere sin religion og mente at jødene i Norge laget en stat innenfor staten. National Tidsskrift og Fronten. Organ for politisk nyorientering la vekt på raseteorier i sin antisemittisme samtidig med referanser til sammenhengen mellom religion, kultur og «jødisk mentalitet». Disse tidsskriftene beskrev jødene som en femtekolonne i Norge og parasitter innenfor Europas grenser. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk i disse tidsskriftene på 1920-tallet. Saxlund og andre på den tiden fremhevet at det krevde mot til å si sannheten om jødene. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.[7]

Forfatteren Marta Steinsvik var en ivrig propagandist for det antisemittiske og var en 1920-tallets mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte Sions vises protokoller lenge etter at det var påvist som forfalskning. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var jødenes destruktive innflytelse og den hun mente var jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske grunnloven.[31][32][33][34] Steinsvik hevdet at jødene sto bak samtlige revolusjoner inkludert den franske og bolsjevikenes i Russland.[35]

Weimarrepublikken

Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916. Under Weimarrepublikken økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929. I Scheunenviertel 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert. Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, og få fra mobben. I Bayern bodde under 10000 «østjøder» og disse ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. Gustav von Kahr innførte unntakstilstand høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var lite ensartet og var organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.[36]

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland. Sionistene mente at den egen jødisk stat var løsningen på antisemittismen. Walther Rathenau talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme. Rathenau ble for antisemittene og antirepublikanere et symbol at Weimarrepublikken lot jøder nå den politiske eliten i landet. Han ble myrdet av nasjonalsosialister i 1922.[36]

Etter andre verdenskrig

I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at holocaust var en svindel («hoax») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten Paul Rassinier som selv hadde overlevd Buchenwald. Holocaustbenektelse fikk på 1960-1970-tall en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. Jean-Marie Le Pen uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom Arthur R. Butz' bok The Hoax of the Twentieth Century. Senere ble David Irving, Ernst Zündel og Robert Faurisson frontfigurer.[16]

Blant islamister som Sayyid Qutb har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor det ottomanske riket. På 1930-tallet ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.[16]

Etter andre verdenskrig var det anslagsvis 350.000 jøder igjen i Polen, av 3,5 millioner før krigen. En stor del av de overlevende forlot Polen de første årene etter krigen. Holocaust-overlevende ble utsatt for antisemittisme og i Kielce ble et titalls jøder massakrert av polakker i 1946. I forbindelse med den politiske krisen i Polen i mars 1968 satte Władysław Gomułka og regjeringen i gang en antisemittisk propaganda. Jødene ble beskyldte for å være «femtekolonnister», «sionister», «utlendinger», «kosmopolitter» og fiender av den polske stat. Jødene ble beskyldt for å stå bak opptøyene i mars 1968. En antisemittisk demonstrasjon i Katowice samlet 100.000 og hadde slagord mot «sionistene». Gomułka tok til orde for å utvise de gjenværende jødene i landet. Omkring 20.000-25.000 jøder ble deretter presset til å forlate Polen og omkring 1970 var det 5.000-10.000 jøder igjen i Polen. Regjeringen i Polen ga jøder utreisetillatelse fra mars 1968. For å få forlate Polen måtte de oppgi sitt polske statsborgerskap og erklære at Israel var målet for utvandringen. Det var ikke tillatt å ta med eiendeler fra før 1945, som for disse stort sett bare var gjenstander av affeksjonsverdi.[37][38] I mars 2018, i forbindelse med 50 års minnet, ba president Andrzej Duda om unnskyldning for fordrivelsen av de polske jødene.[39][40][41][42]

Bakgrunnen for den antisemittiske kampanjen var særlig seksdagerskrigen og kampanjen var i begynnelsen Israel-fiendtlig. President Duda signerte i januar 2018 en lov som gjør det ulovlig og straffbart å hevde at Polen eller polakker medvirket til holocaust.[43][44][45]

Antisemittisme og staten Israel

Etter Seksdagerskrigen (1967), Jom kippur-krigen og Libanon-krigen 1982 ble det advart om at den politiske venstresidens kritikk av Israel hadde preg av antisemittisme. Den «nye antisemittismen» skjulte seg bak anti-sionisme, spesielt innen den europeiske radikale venstresiden og i deler av den islamske verden. Denne antisemittismen er ikke basert på myter om den ariske rase eller på biologisk rasisme, som hos nazistene, ifølge Judaken. Denne antisemittismen er kulturelle, religiøs eller politisk, men ifølge Judaken ofte like dogmatisk «essensialistiske» som den rasebaserte antisemittismen. Det er et paradoks ifølge Judaken at motviljen mot Israel og sionismen begrunnes som antirasisme og slår selv over i antisemittisme: I 1975 vedtok FN resolusjon 3379 som erklærte at sionisme er en form for rasisme («Zionism is a form of racism and racial discrimination»).[16]

Under den kalde krigen medvirket Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten til at antisemittismen også fikk en venstrevridd sjargong. Sionismen ble av blant andre Yasir Arafat beskrevet som aggressiv, ekspansiv, kolonial i sine ambisjoner og fascistisk i sine metoder.[16](s542) Seksdagerskrigen skapte eller styrket motsetningsforhold mellom Israel og den radikale venstresiden. Antisionisme ble i løpet den kalde krigen og avkoloniseringen etter andre verdenskrig gradvis en del av holdningene på den revolusjonære venstresiden. Palestinernes sak overtok rollen til de nasjonale frigjøringsbevegelsene i koloniene. Antisionismen ble koblet til kraftfull antiamerikanisme, dette tilspisset seg særlig i Ariel Sharons og George Bush regjeringstid. Mens den høyreorienterte antisemittismen i mellomkrigstiden snakket om jøde-bolsjevismen.[16](s544-545) Stalins jødeforfølgelser fra 1949 og etter hans død, hadde utgangspunkt i motstand mot staten Israel og dens støttespillere i vesten. Den sovjetiske antisionistiske diskursen tok opp i seg gammel antisemittisme.[16](s550)

Ifølge Judaken kan det være vanskelig å skjelne mellom antisemittisme og legitim kritikk av staten Israels politikk: Kritikk av Israel som er dobbelmoralsk ved at tilsvarende kritikk ikke blir rettet mot andre land har preg av antisemittisme; kritikk som inneholder en form for demonisering av Israel og israelere har preg av antisemittisme; og kritikk av Israel som en illegitim stat har et innslag av antisemittisme. Dobbelmoral (double standards) innebærer ifølge Zygmunt Bauman at jøder og jødedom skilles ut som noe spesielt og unikt, og som dermed fortjener å bli moralsk vurdert etter egne kriterier - dette er antisemittismens opprinnelige utspring ifølge Bauman. Israels politikere kritiseres ofte på en måte som kobles sammen med gamle antisemittiske forestillinger om jødenes generelle karaktertrekk. Charles de Gaulle uttalte 27. november 1967 at jødene er en selvsikker dominerende elite(fransk: un peuple d’elite, sur de soi-meme et dominateur).[16](s553-555)

Russiske jødeforfølgelser

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet til 1920, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden. Forfølgelsene i tsarens rike kalles progromer og innebar brann, vold og drap ofte utført av kosakker med oppmuntring fra myndighetene.[23]

Diskriminering i USA

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'».[46]

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust

Antisemitic graffiti in Oslo, 1941
Antisemittisk graffiti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.[47] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet Mary Berg utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Łódź i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.[48]

I tidsskriftet Deutsche Justiz (= Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»[49]

Bundesarchiv Bild 101III-Ege-018-30, Paris, Diskriminierung von Juden
Antijødisk plakat i Paris under tysk okkupasjon 1940. «In diesem Lokal Juden unerwünscht! Rein arischer Betrieb.» (I dette lokalet er jøder uønsket! Rent arisk bedrift.)

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (= Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»[50]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Holocaust var trolig ikke en nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen gjorde at nazistenes fremvekst og politikk ble møtt med lite motstand.[7][11]

Avvisningen av jøder i Norge

Utdypende artikkel: Jøder i Norge

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.
1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.
2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene.

Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland.

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Antisemittisme i dag

Ifølge Pew Research Center har antisemittismen i Tyskland og Frankrike, målt som «ufordelaktige oppfatninger om jøder», falt fra 2004 til 2016. Under 10 % av befolkningen rapporterte negative holdninger i 2016, mot 25 % i 2008. I Storbritannia var andelen i samme periode stabilt på rundt 7 %. Ifølge Lars Rensmann ved Universitetet i Groningen har det ikke vært økende antisemittismen i Europa, men den har blitt mer synlig gjennom sosiale media. I 2014 ble det jødiske museet i Brüssel angrepet av terrorister, i 2015 ble et koshersupermarked i Paris angrepet med dødsoffer som resultat. I Frankrike og Storbritannia har på samme tid vært en økning i mindre voldelige angrep på jøder for eksempel i form av kasting av egg, i årene før 2015 ble det registrert en nedgang.[51]

Motstand mot eller kritikk av staten Israel tipper ofte over i antisemittisme, særlig på den politiske venstresiden og blant europeiske muslimer er antisemittisme mer utbredt enn i befolkningen ellers. Ifølge Pears Institute for the Study of Antisemitism er den tradisjonelle nasjonalistiske antisemittismen mest utbredt. Ifølge Pew sier 23 % av innbyggerne i Litauen at de ikke ønsker jøder i landet, i Polen 18 %, mens i Ukraina sier 5 % av innbyggerne at de ikke ønsker jøder i landet. Ukraina er et multireligiøst land og har en jødisk minoritet på omkring 300 000, mens det i Polen er svært få jøder igjen etter holocaust og fordrivelsen i 1967.[51]

Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».[52]

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Håvard Rem skrev i 2016 at «Antirasister tar «jødetesten» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».[53]

I 2017-2018 beskyldte Viktor Orbán, statsminister i Ungarn, George Soros for å kontrollere opposisjonen i landet for kriminelle formål. Kampanjen mot Soros, som overlevde Holocaust, beskrives som anti-semittisk.[54][55] Polen innførte i 2018 en lov som gjør det straffbart å hevde at Polen medvirket til holocaust. Loven kritiseres som forsøk på å renvaske Polens antisemittiske historie.[51] Det høyreorienterte polske partiet Ruch Narodowy anmeldte Israels president, Reuven Rivlin, for å ha brutt loven under en minnemarkering i Auschwitz.[43][56]

Antisemittisme og islamofobi

Islamofobi eller muslimfiendtlige holdninger og retorikk som har vokst frem fra omkring år 2000 kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.[29][7] Cora Alexa Døving konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. Forestillingen om et internasjonalt nettverk som i skjul arbeider for å ta kontroll over Europa viser fellestrekk mellom antisemittiske forestillinger om «jøden» og islamfiendtlige forestillinger om «muslimen» fra omkring år 2000, ifølge Døving. Jødene ble på 1920-tallet beskrevet som en femtekolonne og parasitter på lignende måte som muslimer 80 år senere. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk og minner om «islamisering». På 1920-tallet hevdet blant andre Eivind Saxlund at det krevde mot til å si sannheten om jødene, på samme måte som det i diskursen på 2000-tallet om muslimer. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.[7]

I renessansen og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt rasialisering).[7]

Antisionisme og Israel-kritikk

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.

Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme har vært særlig etter økende motstand mot Israel etter seksdagerskrigen (1967) samt Jom kippur-krigen (1973) og Libanonkrigen (1982).[16] Klug viser til at antisemittene opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.[6]

Se også

Referanser

  1. ^ «Anti-Semitism», Merriam-Webster Dictionary
  2. ^ «A Brief History of Anti-Semitism» (PDF). Anti-defamation League.
  3. ^ United Nations General Assembly Session 53 Resolution 133: Measures to combat contemporary forms of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance A/RES/53/133 s. 4. 1. mars 1999.
  4. ^ Nathan, Julie (9. november 2014): «2014 Report on Antisemitism in Australia» (PDF). Executive Council of Australian Jewry. Arkivert fra originalen den 12. april 2015
  5. ^ Levy, Richard S. (2005): Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution, bind 1, ABC-CLIO, s. 24
  6. ^ a b c d Klug, B. (2003). The collective Jew: Israel and the new antisemitism. Patterns of Prejudice, 37(2), 117-138.
  7. ^ a b c d e f g Døving, C. A. (2010). Anti-Semitism and Islamophobia: A Comparison of Imposed Group Identities. Tidsskrift for Islamforskning, 4(2), 52-76.
  8. ^ a b Bravo López, F. (2011). Towards a definition of Islamophobia: Approximations of the early twentieth century. Ethnic and Racial Studies, 34(4), 556-573.
  9. ^ Kertész, Imre (19. oktober 2002). «The language of exile». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. september 2017.
  10. ^ Simonsen, Kjetil (29. april 2015). «antisemittisme». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. september 2017.
  11. ^ a b Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm.
  12. ^ : Brian Klug (2013) Interrogating ‘new anti-Semitism’, Ethnic and Racial Studies, 36:3, 468-482, DOI: 10.1080/01419870.2013.734385
  13. ^ a b Haavardsholm, Jørgen (13. november 2005). «Det evige jødehat». forskning.no. Besøkt 24. september 2017. «Idéhistorisk har det vært vanlig å skille mellom et kristent og et sekulært begrunnet jødehat. Det sekulære jødehatet kan være ideologisk, nasjonalistisk eller rasistisk begrunnet. Disse formene lever videre i beste velgående. Den kristne varianten, at jødene var skyld i Jesu død på korset, er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men stort sett blitt avleggs i vår tid Vest-Europa. Antisemittismens historie har etter annen verdenskrig særlig vært knyttet opp mot staten Israels fremferd overfor palestinerne, mistenkeliggjøring av jødenes egen understreking av det unike ved Holocaust i menneskehetens historie og enkelte historikeres forsøk på å underkjenne dødsleirenes eksistens.»
  14. ^ a b Lorentz, Einhart (18. oktober 2011). «Antijudaisme». www.hlsenteret.no (norsk). Besøkt 31. mai 2018.
  15. ^ Simonsen, Kjetil (27. september 2016). «Den kristne antijudaismen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 31. mai 2018.
  16. ^ a b c d e f g h i Jonathan Judaken (2008) So what's new? Rethinking the ‘new antisemitism’ in a global age, Patterns of Prejudice, 42:4-5, 531-560, DOI: 10.1080/00313220802377453
  17. ^ Díaz-Mas, P. (1992). Sephardim: The Jews from Spain. University of chicago Press.
  18. ^ Kamen, H. (1988). The Mediterranean and the expulsion of Spanish Jews in 1492. Past & Present, (119), 30-55.
  19. ^ Adams, S. M., Bosch, E., Balaresque, P. L., Ballereau, S. J., Lee, A. C., Arroyo, E., ... & Carracedo, A. (2008). The genetic legacy of religious diversity and intolerance: paternal lineages of Christians, Jews, and Muslims in the Iberian Peninsula. The American Journal of Human Genetics, 83(6), 725-736.
  20. ^ Stillman, Y. K., & Stillman, N. A. (red.). (1999). From Iberia to diaspora. Studies in Sephardic history and culture (Vol. 19). Brill.
  21. ^ Schroeter, D. J. (2002). The Sultan's Jew: Morocco and the Sephardi World. Stanford University Press.
  22. ^ Rozen, M. (2010). A History of the Jewish Community in Istanbul: The Formative Years, 1453-1566 (Vol. 26). Brill.
  23. ^ a b Arven fra giljotinen. Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.
  24. ^ Amadou, Christine: «De fremmede iblant oss» (s. 12-13). Klassekampen nr. 130. Mandag 11. juni 2018.
  25. ^ Gerrits, A. (1995). Antisemitism and anti‐communism: The myth of ‘Judeo‐Communism’in eastern Europe. East European Jewish Affairs, 25(1), 49-72.
  26. ^ Cowell, Alan (11. mars 2007). «Churchill took swipe at Jews in 1937 article». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mai 2018.
  27. ^ Smith, David (11. mars 2007). «Historians clash over Churchill 'anti-Semitism'». the Guardian (engelsk). Besøkt 21. mai 2018.
  28. ^ «Disputas: «Jøden» som antitesen til norsk identitet». www.hf.uio.no (norsk). 28. januar 2016. Besøkt 28. september 2017.
  29. ^ a b «Den unorske jøden». morgenbladet.no. 19. februar 2016. Besøkt 28. september 2017.
  30. ^ Antisemittisme som nasjonsbygging. Morgenbladet, 10. mai 2019, s. 18
  31. ^ Strømmen, Øyvind: Galtungs galskap Arkivert 27. april 2012 hos Wayback Machine.
  32. ^ Eliassen, Heather Ørbeck (4. april 2019). «Oppkaller gate etter antisemitt». NRK. Besøkt 5. april 2019. «– Hun var en av de mest hatefulle propagandistene vi hadde på 20-tallet, sier forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, og nestleder i Antirasistisk Senter, Ervin Kohn.»
  33. ^ Eriksen, Trond Berg (15. januar 2012). «Marta den ustoppelige». Aftenposten. «Ideologisk sett var hun et elskelig og hyperenergisk virrehode, som blant annet var en av de mest aktive antisemitter i Norge på 1920-tallet. Hun forsvarte det autentiske ved Zion Vises Protokoller lenge etter at de var avvist som falskneri. Hun holdt talløse foredrag om jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme og ville gjenoppvekke paragrafene i Grunnloven av 1814 som utestenger jøder og jesuitter fra riket.»
  34. ^ Jan-Erik Ebbestad Hansen (23. mars 2017). «Om antisemittismens vesen». Klassekampen. Besøkt 5. april 2019. «En av de ledende norske antisemittene i mellomkrigstiden, Marta Steinsvik, var avgjørende påvirket av Rudolf Steiner.»
  35. ^ Simonsen, Kjetil Braut: En antisemittisk multiplikator. Morgenbladet, 20. januar 2012, s. 21. «...i Aftenposten 6. mai 1925. Her hevdet hun at samtlige revolusjoner – fra den franske revolusjon til bolsjevikrevolusjonen i 1917 – var frembrakt av et «jødisk komplott», at jødene stod bak første verdenskrig og at de styrte verdenskapitalen og verdenspressen. Motivet var ifølge Steinsvik en streben etter verdensherredømme – drømmen om at jødene en gang kunne «herske over alle de andre jordens nationer.»»
  36. ^ a b Juel, Kristian (2009). Mellom «Deutschtum» og «Judentum» : sionistenes reaksjoner på antisemittismen i Tyskland 1919-1924. Universitetet i Oslo (masteroppgave).
  37. ^ http://www.yivoencyclopedia.org/article.aspx/Poland/Poland_since_1939
  38. ^ «48 years since expulsion of Poland’s Jews». The Jerusalem Post | JPost.com. 26. mars 2016. Besøkt 30. april 2018.
  39. ^ Om antisemittismen i Polen. Klassekampen, 27. november 2018, s12.
  40. ^ Aderet, Ofer (8. mars 2018). «Poland's President Apologizes for 1968 Purge of Jews». Haaretz (engelsk). Besøkt 30. april 2018.
  41. ^ «Polish leader apologises to expelled Jews». BBC News (engelsk). 8. mars 2018. Besøkt 30. april 2018.
  42. ^ Starecki, S. (2002). Remedying Past Abuses of Governmental Power-Legal Accountability for the 1968 Events in Poland. Hastings International & Comparative Law Review, 26, 479.
  43. ^ a b «Did Poland take part in the Holocaust? New claims contradict law that makes it illegal to blame the country». Newsweek (engelsk). 26. april 2018. Besøkt 30. april 2018.
  44. ^ Schatz, Daniel (15. mars 2018). «Poland reckons with its 1968 campaign against Jews». CNN. Besøkt 30. april 2018.
  45. ^ Stola, D. (2006). Anti-Zionism as a multipurpose policy instrument: The anti-Zionist campaign in Poland, 1967–1968. The Journal of Israeli History, 25(1), 175-201.
  46. ^ Gulie Ne'eman Arad (2000). America, Its Jews, and the Rise of Nazism. Indianapolis: Indiana University Press. s. 174. ISBN 0-253-33809-3.
  47. ^ Dawidowicz, Lucy (1975): The war against the Jews 1933-45, Penguin books
  48. ^ Berg, Mary (2008): Dagbok fra Warszawa-ghettoen, forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen, ISBN 978-82-419-0393-9, s. 278
  49. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 111-12), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN
  50. ^ Westlie, Bjørn (2008): Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-29125-8
  51. ^ a b c Haters gona hate. The Economist, 5. mai 2018, s. 21.
  52. ^ NTB: «Irans president kaller holocaust en myte». VG 14. desember 2005]
  53. ^ (16. april 2016). «Overhørt». Klassekampen, s. 41
  54. ^ Freeman, Hadley (21. april 2018). «If people don’t know about the Holocaust, it’s because they don’t really care». the Guardian (engelsk). Besøkt 12. mai 2018.
  55. ^ «George Soros' Open Society Foundations may move Budapest office to Berlin | DW | 20.04.2018». Deutsche Welle (engelsk). Besøkt 12. mai 2018.
  56. ^ «Holocaust-Gesetz: Polnische Nationalisten zeigen Israels Staatschef an». ZEIT ONLINE (tysk). 18. april 2018. Besøkt 12. mai 2018.

Litteratur

  • Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz med bidrag fra Terje Emberland og Izabela A. Dahl (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm. ISBN 9788249609963
  • Lars Lien (2016): "...Pressen kan kun skrive ondt om jøderne". Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Avhandling for doktorgraden, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Eksterne lenker

Anti-Defamation League

Anti-Defamation League (ADL) («Ikke-krenkende liga») er en amerikansk basert, men internasjonal rettet frivillig organisasjon. Den beskriver seg selv som USAs «fremste organisasjon for borgerrett/menneskelige ressurser» og at den vil «bekjempe antisemittisme og alle former for bigotteri, forsvare demokratiske idealer og beskytte borgerrettigheter for alle» mens den forsvarer «Israel overfor myndigheter, media og offentligheten» og «forsvarer sikkerheten til Israel og jøder verden over».ADL ble grunnlagt i oktober 1913 av B'nai B'rith, en jødisk serviceorganisasjonen i USA, og dets opprinnelige oppdrag var «å stoppe, ved å appellere til fornuft og samvittighet og, om nødvendighet, ved å appellere til lovverket, ærekrenkelser av det jødiske folk. Dets endelig mål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling av alle borgere og få en slutt for alltid for urettferdig og uredelig diskriminering mot og latterliggjøring av enhver religiøs gruppe eller gruppe av borgere.» Organisasjonen har også vært aktivt deltaker i den amerikanske borgerrettsbevegelsen. ADL har 29 kontorer i USA og 3 kontorer i andre land, og dets hovedkvarter er lokalisert i New York. Siden 1987 har Abraham Foxman vært nasjonal direktør i USA. I Norge står for eksempel Norsk Forening Mot Antisemittisme på mange felter nær ADL.

Antijudaisme

Antijudaisme er en religiøst motivert, fiendtlig holdning til jødedom. Antijudaismen har spilt en stor rolle i kristendommens historie.

Antijudaisme er ikke ensbetydende med antisemittisme, et begrep som oppstod i 1879 og betegner rasemessig motivert jødehat. Antijudaisme kan likevel forstås som en variant av antisemittisme, eller en sidegrein eller undergruppe, ikke bare som en forløper.

Antisemittisme i Ungarn

Antisemittisme i Ungarn utviklet seg annerledes enn i andre østeuropeiske land. I løpet av kort tid fikk Ungarn ekstreme antisemittiske holdninger. Jødene i den ungarske delen av Østerrike-Ungarn hadde fått være i fred blant resten av befolkningen frem til første verdenskrig. Etter første verdenskrig kollapset det østerriksk-ungarske monarkiet, og det oppsto nærmest plutselig et sterkt jødehat i det nå selvstendige Ungarn. Denne ekstreme antisemittismen var inspirert av nazismen og fascismen.

Kommunistenes oppgjør med borgerskapet etter andre verdenskrig hadde også innslag av antisemittisme ifølge Monica Csango.

Dreyfus-saken

Dreyfus-saken (fransk: l'affaire Dreyfus) var en politisk skandale som delte Frankrike i to uforsonlige politiske leirer fra affærens begynnelse i 1894 og til dens løsning i 1906. Saken begynte i november 1894 da kaptein Alfred Dreyfus, en ung fransk artillerioffiser av jødisk herkomst fra Alsace, ble dømt for landsforræderi grunnet påstått spionasje til fordel Tyskland ved at han skal ha gitt franske militære hemmeligheter til den tyske ambassade i Paris. Han ble dømt til degradering og til fengsel på livstid og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana hvor han under kummerlige forhold oppholdt seg i nær fem år.

To år etter dommen, i 1896, kom det fram bevis som identifiserte en fransk major i hæren ved navn Ferdinand Walsin Esterhazy som den virkelige skyldige. Offiserer av høy rang undertrykte de nye bevisene i en militærdomstol som enstemmig frikjente Esterhazy på rettens andre dag. Hæren anklaget Dreyfus for ytterligere anklager basert på falske dokumenter. Ryktene begynte å spre seg om at militærdomstolen var en konspirasjon som hadde gjort den uskyldige Dreyfus til en syndebukk og skapt en dekkhistorie. Saken eksploderte i offentligheten ved et anklageskrift, skrevet av den kjente forfatteren Émile Zola, som dekket hele forsiden av en avis i Paris i januar 1898 under overskriften «J'accuse!» («Jeg anklager!»). Anklagen var rettet direkte til den franske presidenten og regjeringen og anklaget dem for antisemittisme og for ulovlig fengsling av Dreyfus. Zola beskrev juridiske feil og mangle på reelle bevis. Artikkelen vakte oppsikt både i Frankrike og i utlandet. Aktivister la press på regjeringen for å gjenåpne saken.

I 1899 kom Dreyfus tilbake til Frankrike for en ny rettssak. Den intense politiske og juridiske skandalen som hadde delt det franske samfunnet mellom de som støttet Dreyfus, nå kalt for «dreyfusarder», som Anatole France, Henri Poincaré og Georges Clemenceau, og de som fordømte ham, «anti-dreyfusardene», slik som blant annet Édouard Drumont, utgiver av den ekstremt antisemittiske avisen La Libre Parole. Resultatet ble at den nye rettssaken dømte Dreyfus på nytt som skyldig og en dom på ti år i fengsel, men Dreyfus ble gitt en benådning og satt fri. Etter hvert ble anklagene mot Alfred Dreyfus demonstrert som grunnløse og at det franske militæret hadde dekket over den virkelige skyldige. I 1906 ble Dreyfus frikjent for alle anklager og gjeninnsatt i den franske hæren som major, men uten kompensasjon for de tapte årene i fengsel. Han tjenestegjorde gjennom hele den første verdenskrig.

Affæren fra 1894 og til 1906 delte Frankrike i dype og bitre motsetninger. Motstanderne av Dreyfus oppfattet seg som for nasjonen, for militæret og for den katolske kirke, og var samtidig antityske og antisemittiske. De som forsvarte Dreyfus var for republikken, demokrati, fornuft og internasjonalistiske idealer. Saken forbitret fransk politikk og gjorde det mulig for venstresiden å komme til makten.

Dommen mot Dreyfus var et grovt justismord i en sosial kontekst av tradisjonelt jødehat og hat mot Tyskland som følge av annekteringen av Alsace og deler av Lorraine i 1871.

Høyreekstremisme

Høyreekstremisme er et samlebegrep for flere former for politisk ekstremisme som ansees å befinne seg på ytterkanten av høyresiden på den politiske venstre-høyre-aksen. Ekstremisme defineres som politiske bevegelser eller ideologier utenfor det demokratiske spekteret ved et mål om å avskaffe det konstitusjonelle demokratiet. Til forskjell fra radikale bevegelser som beskrives som mer moderate og arbeider innenfor det etablerte demokratiske systemet. Høyreekstremismen er kjennetegnet ved ytterliggående nasjonalisme (til dels i kombinasjon med imperialisme); avvisning av likhet og noen former for frihet; ønske om en autoritær eller totalitær stat; rasistiske og fremmedfiendtlig ideologi (herunder antisemittisme); forestilling om at det opprinnelige samfunn og kultur er truet av fremmede elementer; en overbevisning om at folkeslag er grunnleggende ulike der noen står naturlig over andre. Etter 11. september 2001 har forestillingen om islam som en fundamental trussel blitt mer fremtredende. Høyreradikale er kritiske til det demokratiske systemet, men holder seg innenfor demokratiets spilleregler. Høyreekstreme kan også bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål for eksempel på de fascistiske og nazistiske regimene i mellomkrigstiden.Betydningen og bruken av liknende begreper har variert gjennom historien, i forskjellige språk og mellom enkeltpersoner, basert på egne politiske oppfatninger.

Tradisjonelt omfatter høyreekstremisme ytterliggående konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister (nasjonalsosialister), fascister, tilhengere av monokulturisme og andre ultra-nasjonalistiske idealer. Høyreekstremister støtter ofte segregering, det vil si å atskille grupper som blir ansett å være overlegne fra dem som blir ansett for å være mindreverdige. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarianisme, rasisme, fremmedfrykt og fiendtlig mot én eller flere religioner, for eksempel i form av klerikalfascisme, antisemittisme og islamfiendtlighet (anti-islam). Også ekstrem islamisme eller jihadisme regnes av noen som høyreekstrem, til dels i slekt med eller en form for fascisme, islamofascisme.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

For å unngå politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre og nykonservativisme, forsøker enkelte å unngå begrepet på norsk i dag, og erstatter det med ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.

Julius Streicher

Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemitter i NSDAP.

Jødeparagrafen

Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges Grunnlov fra 1814 til 1851, men viser egentlig til den siste setningen. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder å komme til Norge, og jesuitter og munkeordener var forbudt. Den lød:

Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i paragrafens siste ledd. Ordlyden ble vedtatt 4. mai 1814. Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon, men uten endringer i plenum. Den nest siste setningen i samme paragraf er kjent som Jesuittparagrafen.

Jødestjerne

Jødestjerne er det vanlige navnet på den gule davidsstjerna som jøder ble tvunget av nasjonalsosialistene til å bære i Tyskland og de fleste områdene som var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.

Krystallnatten

Krystallnatten (eller novemberpogromen) (tysk die Kristallnacht, die Reichskristallnacht eller die Pogromnacht) er betegnelsen på natten mellom 9. november og 10. november 1938, og markerer starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. Nasjonalsosialistene innledet da omfattende pogromer i Tyskland og Østerrike. 1400 synagoger ble brent ned og over 7 500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble 91 jøder drept og omtrent 30 000 jøder ført til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

10. november var fortauene fulle av knust glass fra de jødiske forretningene, og dette gjorde at aksjonene ble gitt navnet krystallnatten av nazistene. Etter krystallnatten ble de tyske og østerrikske jødene ilagt en kollektiv bot på én milliard mark, tilsvarende 4 000 mark for hver enkelt jøde.

Ku Klux Klan

Ku Klux Klan, ofte forkortet KKK og tidvis omtalt som «Klanen», er navnet på tre særskilte tidligere og nåtidige høyreekstreme organisasjoner i USA, som har bekjent seg til ekstreme holdninger knyttet til såkalt hvitt overherredømme, hvit nasjonalisme og anti-immigrasjon. Den nåtidige manifestasjonen av KKK består av forskjellige splittede grupperinger og er ansett for å være en hatgruppe.Opprinnelig var KKK en amerikansk protestantisk rasistisk terroristorganisasjon som ble grunnlagt av sørstatsveteraner i 1865, men denne gikk i oppløsning på 1870-tallet. De kjente kostymene bestod av kapper, masker og en spiss, konisk hatt som likner de katolske capirotene i Spania. Det opprinnelige KKK motarbeidet reformer som ble pålagt sørstatene angående behandlingen av tidligere slaver. Det andre KKK blomstret over hele USA på begynnelsen og midten av 1920-tallet og overtok kostymene og kodeordene brukt av den første klanen, dessuten innførte de brenning av kors som skremselspropaganda. Det tredje KKK oppstod etter den annen verdenskrig. Det første og det tredje KKK hadde veletablerte tradisjoner innenfor terroristisk virksomhet, men historikere er uenige i hvilken grad dette gjaldt det andre KKK.

Nasjonalsosialisme

Nasjonalsosialisme (nazisme) (av tysk Nationalsozialismus, kortform Nazismus, ofte brukt nedsettende), er en politisk ideologi eller verdensanskuelse. Den kjennes ved en rasistisk forestilling om «den ariske rases» overlegenhet og ekspansjon, antisemittisme, førerprinsippet og anti-kommunisme. Den var én av mange beslektede bevegelser som hadde fremgang etter første verdenskrig, blant annet den italienske fascismen under ledelse av Mussolini, og regnes av og til som en form for fascisme. Både nazisme og fascisme regnes som høyreekstreme bevegelser eller ideologier.Nynazisme brukes om politiske bevegelser som har klare nazistiske trekk og som har oppstått etter andre verdenskrig. Nynazister søker å revitalisere det nasjonalsosialistiske tankegodset. Bare noen få nynazistiske partier er eller har vært erklærte nazister, og mange høyreradikale partier elle grupper tiltrekker seg nynazister uten at gruppen nødvendigvis er nazistisk.Nazistene ønsket å skape et «folkefellesskap» (Volksgemeinschaft) med det mål å forene alle etniske tyskere som «nasjonale kamerater», og stenge ut de som var regnet som «fremmede folkegrupper» og «skadelige elementer for det germanske folk». Nazistene avviste det marxistiske prinsippet om klassekamp, avviste sosialismens teorier om egalitarisme og internasjonal solidaritet, og ønsket å beskytte privat eiendom og private virksomheter da disse var viktige for dem i byggingen av landet og senere i opprustningen.Ifølge Hajo Holborn er Adolf Hitlers Mein Kampf den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Alfred Rosenbergs Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts (1930) ble regnet som den offisielle fremstillingen av nazistisk filosofi. Hitler selv tok seg ikke bryet med å lese Rosenbergs bok eller andre verk av nasjonalsosialister. Ifølge Holborn var Hitler en dyktig opportunist og taktiker samtidig som hans virke var styrt av ideologi. Fra 1926 var det ingen synlig endring i Hitlers ideer.Også flere partier har kalt eller kaller seg nasjonalsosialistiske, eller medlemmene kaller eller kalte seg nasjonalsosialister eller tilsvarende på andre språk.

Nynazisme

Nynazisme er en politisk ideologi og kultur som blant annet bygger på den tyske

nasjonalsosialismen fra 1920-årene. Nynazismen oppstod etter nasjonalsosialistenes nederlag i andre verdenskrig, men ble særlig tydelig fra 1960-årene. Nynazismen bygger på tanker både fra nasjonalsosialismen og den italienske og spanske fascismen, ofte med særlig vekt på rasisme. Flere organisasjoner som bygger på nynazistiske tanker, betegner seg ikke som nazistiske selv, men prøver å tilpasse seg samfunnets etablerte politiske systemer. Andre grupperinger er mer direkte og offensive. De har tatt opp i seg kulturen fra gjengkriminaliteten og har vært særlig beryktet for voldshandlinger og for å lokke til seg rotløse ungdommer.

Nürnberglovene

Nürnberglovene (på tysk die Nürnberger Gesetze) eller Raselovene fra Nürnberg ble enstemmig vedtatt den 15. september 1935 ved riksdagen under den 7. rikspartidagen for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti («Frihets-riksdagen») i Nürnberg. Med dette nedfelte de tyske nasjonalsosialistene antisemittismen i lovverket på en helhetlig måte.

Pogrom

Pogrom, en [pogro'm], kommer fra russisk погром og betyr generelt ødeleggelse, av verbet gråmítj (= å ødelegge, knuse). Man bruker vanligvis ordet om ødeleggelser rettet mot jødisk liv og eiendom, men begrepet brukes i enkelte tilfeller også om overgrep, forfølgelser og folkemord rettet mot andre etniske grupper. Gjennom store deler av Europas historie har det vært eksempler på at en opphisset folkemengde har angrepet jøder og jødiske ghettoer, ofte som hevn for påståtte ulykker som jødene ble anklaget for, og myndighetene har ofte støttet folkemengden framfor ofrene. Dette er hva som kjennetegner en pogrom. Ordet ble imidlertid ikke brukt før pogromene i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland på begynnelsen av 1900-tallet. Begrepet er også knyttet til nazistenes herjinger i Tyskland, Østerrike og Polen.

Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A i Baltikum, klaget i sin rapport for perioden før 15.oktober 1941 over at befolkningen i Estland ikke lot seg hisse til pogromer. I Litauen måtte han få partisanene engasjert for at noe skulle skje – og da ble det brent ned synagoger i Kaunas, og 3 800 jøder ble drept. I Latvia derimot måtte han basere seg på latvisk reservepoliti, som brente ned synagoger og drepte rundt 400 jøder. At befolkningen ellers var så uengasjert, forklarte han med at sovjetrusserne hadde drept landets herskerklasse.

Rasisme

Rasisme, tidligere omtalt som raselære, er forestillingen om at menneskeheten kan kategoriseres i ulike raser som hver tillegges et sett egenskaper og som rangeres etter verdi. Rasisme er og har vært grunnlag for diskriminering eller segregering.Frem til slutten av 1900-tallet var rasisme vanligvis begrunnet i antatte biologiske og arvelige forskjeller mellom folkegrupper (i dag ofte omtalt som «klassisk rasisme»). De siste tiår er det vanlig å utvide rasismebegrepet til å omfatte nedvurdering av andre etniske, kulturelle eller religiøse grupper, uten nødvendigvis å begrunne i biologiske forskjeller som utseende («nyrasisme»). Et fellestrekk for begge forståelsene av rasisme er at personers identitet vurderes basert på fordommer knyttet til personens gruppetilhørighet.

Den internasjonale konvensjon om eliminering av alle former for rasediskriminering skjelner ikke mellom diskriminering basert på rase, hudfarge, avstamning, nasjonalitet eller etnisk opphav.

Richard Wagner

Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i kongeriket Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i kongeriket Italia) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (som vi på tysk kjenner som das Gesamtkunstwerk) som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Nibelungenringen fra 1876. Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger.

I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister.

Simon Wiesenthal-senteret

Simon Wiesenthal-senteret ble grunnlagt i 1977 til den jødiske krigsforbryterjegeren Simon Wiesenthals ære. Organisasjonens hensikt er å fortsette og utvide Wiesenthals arbeid mot rasisme, antisemittisme, terrorisme og folkemord. Den har særlig vært sentral i forhold til å pågripe tyske krigsforbrytere fra 2. verdenskrig. Senteret har hovedkontor i Los Angeles og kontorer i New York, Miami, Toronto, Jerusalem, Paris og Buenos Aires, og er en akkreditert NGO hos både FN og Unesco. Direktør for senteret er Marvin Hier.

Senteret har også møtt en del kritikk for noen av sine aktiviteter. Da fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok å innføre fylkeskommunal boikott av Israel, ble dette av Simon Wiesenthal-senteret anklaget for å være et uttrykk for antisemittisme. I forbindelse med Jostein Gaarders angrep på Israel sommeren 2006 anklager senteret ham for å være syk og for å representere mørkets krefter. Senteret har også anklaget Venezuelas president Hugo Chávez for antisemittisme, og sammenlignet Irans president Mahmoud Ahmadinejad med Hitler.

«Jødespørsmålet»

«Jødespørsmålet» var et politisk uttrykk som opprinnelig henviste til spørsmålet om jødenes integrasjon eller assimilasjon i de kristelig samfunnene i Vest-Europa. Det omfattet blant annet spørsmålet om jødene skulle få sivile og politiske retter på linje med kristne borgere. Et tema var om vanlig skolegang ville gjøre jødene mer lik ikke-jøder og jøder kunne være lojale soldater. Den eldste kjente bruken av uttrykket er fra debatten i Storbritannia om statsborgerloven (Bill of Naturalization) i 1753, også kjent som jødeloven (Jew Bill). Jødespørsmålet var fra 1700-tallet en del av en bredere diskusjon i opplysningstiden. I Tyskland gikk debatten særlig mellom Moses Mendelsohn og Johann Caspar Lavater, i Frankrike mellom Isaac de Pinto og Voltaire. Debatten nådde et klimaks i 1781 med Christian Wilhelm Dohms Über die bürgerliche Verbesserung der Juden der Dohm argumenterte for at jødene burde få borgerretter. Debatten i opplysningstiden hadde til dels som premiss at jødenes atferd og livsstil var et problem.«Jødespørsmålet» har vært et tema i antisemittisk propaganda. I nazistenes ideologi og under Hitlers regime i Tyskland var «løsningen» av jødespørsmålet blant annet utvandring og forflytning. «Den endelige løsning» ble og blir brukt om planene for det allerede pågående holocaust, det tredje rikes forsøk på å utrydde de europeiske jødene. I Norge var «jødespørsmålet» oppe blant annet i forbindelse med opphevelsen av jødeparagrafen i grunnloven på midten av 1800-tallet.

Åndelig jøde

«Åndelig jøde» ble brukt av det norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS) fra 1930-årene for å betegne «kulturliberalere» som ble ansett som venner og meningsfeller av såkalte konkrete eller rasemessige og intellektuelle jøder, slik som Max Hodann, Wilhelm Reich og Leo Trotskij. Blant annet ble Arnulf Øverland, Nic Waal, Karl Evang og Otto Lous Mohr omtalt som «åndelige jøder». Under andre verdenskrig i Norge benyttet NS seg av begrepet i aviser og organer de kontrollerte, og betegnelsen ble brukt som et mer generelt begrep for ideologi som sto lavt i kurs, uavhengig av tilknytning til jødiske intellektuelle.Uttrykket ble blant annet brukt av Vidkun Quisling i talen «9. april 1940» i Colosseum 8. april 1941. I talen knyttet Quisling «åndelige jøder» og personer av «jødisk rase» til internasjonal «anglojødisk finans», marxisme eller andre «fremmede anonyme makter».

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.