Antigonos Mattathias

Antigonos Mattathias (gresk: Αντίγονος, Antigonos; latin: Antigonus), var den siste kongen av makkabeernes ætt. Han var sønn av Aristobulos II av Judea.

År 40 f.Kr. inntok han Jerusalem med hjelp av partiske styrker under general Barzafarnes, og sendte sin onkel Hyrcanos til Babylon i lenker etter først å ha skåret av ham ørene slik at han ikke lenger kunne være fungere som yppersteprest.[1] I 37 f.Kr. ble Judea gjenerobret av Herodes den store med støtte fra Romerriket. Herodes overleverte Antigonos til Marcus Antonius som fikk ham halshogd.

Mattathias Antigonos
Mynt preget av Antigonos.

Referanser

  1. ^ I henhold til Josefus («Jødisk forhistorie») spesifiserte loven at posisjonen som yppersteprest krevde at alle ens legemlige deler var intakt.
Alexander av Judea

Alexander (gresk: Ἀλέξανδρος, død 48 eller 47 f.Kr.), eller Alexander Maccabeus, var den eldste sønnen til Aristobulos II, konge og yppersteprest av Judea. Han ble gift med kusine Alexandra Maccabeus, datter av sin onkel Johannes Hyrkanos II. Deres bestefar var Alexander Jannaios, nest eldste sønn av Johannes Hyrkanos. Mariamne, datter av Alexander og Alexandra, ble Herodes den stores andre hustru hasmoneiske dronning av det jødiske kongedømmet. De var også foreldre til Aristobulos III.

Alexander ble tatt til fange sammen med sin far og sin bror av den romerske general Pompeius ved erobringen av Jerusalem i 63 f.Kr., men rømte fra fangenskapet mens de ble transportert til Roma.I 57 f.Kr. hadde han klart å komme seg tilbake til Judea hvor han sammen med sin far klarte å starte en oppstand, samlet en hær på 10 000 infanterister og 1500 kavalerister og således erklærte krig mot Roma. Derfra befestet de festningen Alexandrion. Alexanders onkel og svigerfar, Johannes Hyrkanos II, var hans fars fiende og søkte hjelp hos romerne. Den romerske hærføreren Gabinius, som i 63 f.Kr. hadde erobret og herjet Jerusalem, hadde akkurat kommet til Syria som prokonsol. Han samlet en stor romersk hær, og sendte Marcus Antonius i forvegen med soldater. I slaget i nærheten av Jerusalem ble Alexanders soldater solid nedkjempet, rundt 3000 av hans tilhengere skal ha bli drept og Alexander selv søkte tilflukt i Alexandrion med noen få tilhengere hvor han ble beleiret av romerne.Via mellomkomst av sin mor ble det forhandlet om hans overgivelse. Resultatet av hans motstand endte med at den nominelle uavhengigheten som Judea hittil hadde hatt, ble fjernet av romerne. Hyrkanos II ble fratt all sin myndighet og ble kun sittende igjen med det religiøse ansvaret som yppersteprest.Det påfølgende året da Gabinius var på hærtokt i Egypt forsøkte Alexander igjen å oppildne jødene til opprør mot de romerske herrene. Han samlet en hær og massakrerte alle de romere han kom over og beleiret de som hadde forskanset seg på fjellet Gerisim, som ligger i nærheten av dagens by Nablus på Vestbredden. Etter å ha avvist en fredsavtale fra Gabinius ble han deretter beseiret av romerne i nærheten av fjellet Tabor, rundt 10 km fra Nasaret, og skal da ha tapt rundt 10 000 menn. Jødenes kampmot var likevel ikke helt knust, for ved Marcus Licinius Crassus' død i 53 f.Kr. fikk han igjen samlet en del styrker, men ble overtalt til å komme til en avtale med Cassius Longinus i 52 f.Kr.

I 49 f.Kr. brøt romersk borgerkrig ut, Julius Cæsar løslot Alexanders far, Aristobulos II og sendte ham til Judea for å fremme sine interesser der. På reisen dit ble Aristobulos forgiftet og døde. Alexander, som var klar til å støtte ham, ble tatt til fange på ordre av Pompeius, fraktet til Antiokia ved Orontes, og deretter henrettet ved halshugging av Metellus Scipio, svigerfar av Pompeius.

Aristobulos II

Aristobulos II (født ca. 100 f.Kr., død 49 f.Kr.) var yppersteprest og konge av Judea 66-63 f.Kr., og tilhørte det hasmoneiske dynasti, en av makkabeerne. Han var en yngre sønn av Alexander Jannaios og Salome Alexandra.

Det hasmoneiske dynasti

Det hasmoneiske dynasti (hebraisk : חשמונאים‎, Hashmonayim) var det herskende dynasti eller slekt i kongedømmet Judea og de omliggende regioner i løpet av den klassiske antikken. Mellom rundt 140 og 116 f.Kr. styrte dynastiet delvis selvstendig overfor Selevkideriket i regionen Judea. Fra 110 f.Kr. da Selevkideriket gikk i oppløsning, ble dynastiet helt selvstendig, og ekspanderte til naboregionene Galilea, Iturea, Perea, Idumea og Samaria, og tok tittelen «basileus», konge. En del moderne forskere viser til denne perioden som det uavhengige kongedømmet Israel. I 63 f.Kr. ble kongeriket erobret av den romerske republikk, brutt opp og satt opp som et romersk klientkongedømme. Riket hadde overlevd i 103 år før det underkastet seg det herodiske dynasti i 37 f.Kr. Herodes den store forsøkte å underbygge sin egen legitimitet som hersker ved å gifte seg med en hasmoneerprinsesse, Mariamne, og planla å drukne den siste mannlige hasmoneiske arvingen til hans palass i Jeriko.

Dynastiet ble etablert under lederskapet til Simon Makkabeus, to tiår etter at hans bror Judas Maccabeus («Hammeren») beseiret hæren til Selevkide-riket under makkabeernes opprør. I henhold til de historiske kildene, inkludert Første og Andre Makkabeerbok og den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren Josefus (37 - ca. 100 e.Kr.), etter at Antiokos IV Epifanes hadde med hell invadert Egypt ble tilbakevist ved innblanding fra den romerske republikk, gikk Antiokos til å sikre seg streng kontroll over Israel, herjet Jerusalem og dets tempel, undertrykket jødisk religion og kulturelle skikker, og påførte hellenistisk praksis og skikker.

Jødenes påfølgende opprør i 167 f.Kr. ble begynnelsen på 24 år med jødisk uavhengighet som ble gjort mulig ved at Selevkideriket falt sammen under angrepene fra de voksende stormaktene Partia og den romerske republikk. Det samme maktvakuumet som gjorde det mulig for den jødiske staten å bli politisk anerkjent av det romerske senatet ca 139 f.Kr., ble senere utnyttet av romerne selv. Johannes Hyrkanos II og Aristobulos II, barnebarns barn av Simon Makkabeus, ble sjakkbrikker i storkrigen mellom Julius Cæsar og hans rival Pompeius. Ved sistnevntes død i 48 f.Kr., og Cæsar i 44 f.Kr., og den påfølgende romerske borgerkrigene gjorde at Romas grep om Israel letnet midlertidig og gjorde det mulig for en kortvarig hasmoneisk gjenoppblomstring som ble støttet av Partia.Denne uavhengigheten ble raskt knust av romerne under Marcus Antonius og Octavius (den senere Augustus). Innsettelsen av Herodes den store, en idumitt, som konge i 37 f.Kr. gjorde Israel til en romersk klientstat og markerte slutten på det hasmoneiske dynasti. I år 6 e.Kr. lot Roma områdene Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) bli slått sammen til en romersk provins kalt Iudaea. I 44 e.Kr. opprettet Roma et styre ved en romersk fullmektig side ved side av styret til de herodiske kongene, da Herodes Agrippa I i 41-44 e.Kr. og Herodes Agrippa II i 50-100 e.Kr.

Herodes den store

Herodes (hebraisk: הוֹרְדוֹס‎ – Hordos; gresk: Ἡρῴδης – Hērṓidēs), også kjent som Herodes den store (født 73 eller 74 f.Kr., død 4 f.Kr. i Jeriko) var en romersk klientkonge av Judea. Hans tilnavn «den store» er i stor grad blitt bestridt da han er beskrevet som «galning som myrdet sin egen familie og en stor mengde rabbier». Han er også kjent for sine enorme byggeprosjekter i Jerusalem og andre steder, inkludert hans utvidelse av det andre tempelet i Jerusalem (tidvis referert til som «Herodes tempel») og byggingen av havnen i Caesarea Maritima. Viktige detaljer i hans biografi er innsamlet fra verkene til den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra 100-tallet e.Kr.

Marcus Antonius

Marcus Antonius (latin: M•ANTONIVS•M•F•M•N) (født 14. januar 83 f.Kr., død 1. august 30 f.Kr.) var en romersk politiker og general. Etter at Julius Cæsar ble myrdet, allierte Antonius seg med Cæsars grandnevø Octavian (den senere Augustus) og Lepidus i sammenslutningen som kalles det annet romerske triumvirat. Alliansen opphørte i 33 f.Kr.. Uenigheten mellom Antonius og Octavian brøt ut i borgerkrig i 31 f.Kr., den siste krigen under den romerske republikk. Antonius ble beseiret i slaget ved Actium i 31 f.Kr. og i et kortvarig slag på land ved Alexandria. Både Antonius og hans elskerinne, den egyptiske dronning Kleopatra, begikk selvmord kort tid etter. Antonius' karriere og nederlag hadde betydning for Romas endring fra republikk til keiserdømme.

Pakores I av Partia

Pakores (persisk: پاکور دوم‎; gresk: Πακοροσ; født ca. 63 f.Kr., død 38 f.Kr.) var prins av Partia og muligens medkonge sammen med sin far Orodes II for i det minste en del av hans fars styre. Han var uansett en av sin fars fremste hærførere. Hans mor var Laodike, prinsesse fra den lille kongeriket Kommagene (øst i dagens Tyrkia). Pakores var gift med armensk prinsesse hvor navnet har gått tapt. Hun var en av døtrene til Tigranes den store og hans dronning Kleopatra av Pontos.

Pakores drev på vegne av sin far krig mot Romerriket, og falt til sist i et slag mot den romerske hærføreren Ventidius. Med hans død ble hans yngre bror Fraates IV arving og etterfølger av den partiske tronen.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.