Alcaçovastraktaten

Alcaçovastraktaten (også kalt Alcaçovasfreden) ble signert den 4. september 1479 i den portugisiske byen Alcaçovas mellom de katolske monarker av kongedømmene Castilla og Aragón ved dronning Isabella I av Castilla og kong Ferdinand II av Aragón på den spanske siden, og Alfonso V av Portugal og hans sønn kronprins Johan II på den portugisiske siden. Avtalen avsluttet den kastiljanske arvefølgekrig. Denne hadde endt med en seier for de katolske monarker på land, [1] og portugisisk seier til havs.[1][2]

Det ble signert fire fredsavtaler som reflekterte at dronning Isabella ble anerkjent som dronning av Castilla mens Portugal fikk hegemoniet i Atlanterhavet. Kong Alfonso V frasa seg sitt krav på den kastiljanske trone, og som motytelse ble portugiserne tilkjent overhøyhet over alle farvann og landområder sør for Kapp Bojador. Bare Kanariøyene ble tilkjent Castilla.

Sammenfatning av traktaten:

  • Innstilling av alle fiendtligheter mellom Castilla og Portugal
  • Uttrykkelig frafall av Alfonso Vs krav på den kastiljanske trone
  • Ekteskap mellom infanta Isabella (den eldste datteren de katolske monarker), med Portugals infante Johan II av Portugal (arving til Portugals trone). Denne dynastiske avtalen var kjent som Tercerias de Moura, og inkluderte betaling til Portugal som krigserstatning av de katolske monarker i form av medgift til det forutsette bryllupet.
  • Alfonso Vs andre hustru, Joanna la Beltraneja fikk valget mellom enten å gifte seg med de katolske kongers umyndige sønn Johan, eller å gå i kloster samtidig som hun frasa seg alle kastiljansk titler. Johanna bestemte seg for klosteret.
  • Oppdeling av de to landenes innflytelsessfære i Atlanterhavet: Alle områder sør for Kapp Bojador, også øyene Madeira, Asorene, Kapp Verde og landområdet som da ble kalt Guinea (meget større enn dagens stat av samme navn) tilfalt Portugal, men med unntak for Kanariøyene som tilkom Castilla.
  • Det muslimske Kongedømmet Fez i dagens Marokko ble delt mellom de to landene.

Referanser

  1. ^ a b Diffie, Bailey W. & Winius, George D. (1985): Foundations of the Portuguese empire 1415-1580, bind I, University of Minnesota Press, s. 152. Sitat: «In a war in which the Castilians were victorious on land and the Portuguese at sea, ...»
  2. ^ Newitt, Malyn (2005): A history of Portuguese overseas expansion, 1400-1668, Routledge, New York, s. 39-40. Sitat: «All things considered, it is not surprising that the Portuguese emerged victorious from this first maritime colonial war. They were far better organised than the Castilians, were able to raise money for the preparation and supply of their fleets and, and had clear central direction from ... [Prince] John.»

Litteratur

Se også

Isabella I av Castilla

Isabella I (spansk: Isabel I, gammelspansk: Ysabel I; født 22. april 1451, død 26. november 1504) var dronning av kongedømmet Castilla. Hun giftet seg med Ferdinand II av Aragón. Deres ekteskap ble grunnlaget for den politiske foreningen av Spania under deres sønnesønn, den tysk-romerske keiser Karl V. Etter å ha kjempet for hennes rett til tronen, omorganiserte hun regjeringssystemet, fikk andelen forbrytelser ned til det laveste det hadde vært på mange år, og fjernet den enorme gjelden etter hennes bror som hadde tynget kongeriket. Hennes reformer og de hun gjorde sammen med sin ektefelle, hadde en innflytelse langt utover grensene til deres forente kongeriker. Isabella og Ferdinand er kjent for å ha fullført Reconquista, beordringen av forvisningen av alle jøder og muslimer i den spanske inkvisisjonen, og for finansielt å støtte Christofer Columbus' sjøreise i 1492 som førte til oppdagelsen av Den nye verden i Amerika, og til etableringen av Spania som den første globale statsmakten som kom til å dominere Europa og det meste av verden i mer enn et århundre. I de fleste tilfeller var hun mer betydningsfull og innflytelsesrik enn sin ektemann. Isabella ble gitt tittelen «tjener av Gud» av den katolske kirke i 1974.

Johan II av Portugal

Johan II (portugisisk: João II) (født 3. mars 1455, død 25. oktober 1495) var den trettende konge av Portugal, og fikk senere tilnavnet Príncipe Perfeito, «den perfekte fyrste», grunnet sin hensynsløshet og ekspansjonspolitikk. Han var sønn av Alfonso V av Portugal og fulgte sin far på kampanjene i Afrika. Mens faren førte krig mot spanjolene, overtok prinsen den portugisiske ekspansjonen som ble startet av hans grandonkel Henrik Sjøfareren.

Johan etterfulgte sin far da han abdiserte i 1477, men overtok tronen først etter hans død i 1481. Deretter konsentrerte og styrket han makten til monarkiet på bekostning av adelen. Konspirasjoner som ble iverksatt imot ham slo han hardt ned på, blant annet stakk han personlig ned sin egen fetter, hertugen av Viseu. Han styrte deretter uten innvendinger. Han var en stor tilhenger av å iverksette utforskning av Atlanterhavet og prioriterte letingen etter en sjørute til India. Etter å beordret reisen til Bartolomeu Dias og Pêro da Covilhã var det kongen selv som skisserte prosjektets første reise.

Hans eneste arving, prins Afonso var trolovet siden barndommen til Isabella av Aragón og Castilla, noe som kunne føre til at han kunne arve tronene til begge de spanske kongedømmene Aragón og Castilla, men den unge prinsen døde i en hesteulykke i 1491, 16 år gammel. Resten av livet forsøkte kong Johan II forgjeves å få legitimitet for sin sønn utenfor ekteskap, Jorge de Lancastre. Han døde uten lovlige arvinger, men valgte hertugen av Beja, sin fetter og svoger, som overtok tronen som Manuel I av Portugal.

Renessanse og reformasjon i Europa

Renessanse og reformasjon i Europa foregikk i en periode fra omtrent 1450 til 1556, innenfor den større tidsperioden omtalt som tidlig moderne tid. Kjennetegn ved denne perioden er gjenoppdagelse av antikkens kunst og kultur; en kunstnerisk utvikling der perspektiv og anatomisk fremstilling ble mer presis; et sterkere fokus på humanisme enn tidligere; boktrykkerkunsten og spredningen av ideer; oppdagelsestiden med oppdagelsen av Amerika, sjøveien til India og senere rundt verden; krav om reform av den katolske kirke som fører til at kirken ble delt i den katolske og den protestantiske; økte kapitalistiske trekk innen handel; og fremveksten av sterkere nasjonalstater på bekostning av adelens makt.

Denne utviklingen skjedde ikke i et vakuum. Den katolske kirke hadde siden 1300-tallet hatt dalende oppslutning i en periode med indre maktkamp og avlatsbrev. Kunsten hadde også begynt å utvikle seg i Italia, og det samme hadde bankvesenet som ble avgjørende for økonomien i renessansen. De antikke tekstene var kjent i øvre sosiale lag lenge før 1400-tallet, selv om de ikke var allment tilgjengelige. Føydalismen hadde begynt å miste makten allerede på 1300-tallet i Vest-Europa.

På den annen side var flere av nyvinningene fremmede i flere områder av Europa lenge etter at de ble fikk sitt utspring i Nord-Italia. I tillegg var Øst-Europa i mindre preget av reformasjonen, og føydalismen sto sterkt i lang tid der. På Balkan ble dette en periode under Det osmanske rikes herredømme. Oppdagelsen av Amerika fikk heller ingen direkte betydning for andre land enn Spania og Portugal i denne perioden, det var først senere at nederlendere, franskmenn og briter ble involvert i den nye verden.

Tidlig moderne tid

Tidlig moderne tid er et begrep brukt av historikere som en referanse til en tidsepoke i Europa som ligger mellom slutten av middelalderen og begynnelsen av det lange nittende århundre, fra ca 1450 til 1789.

Den tidlige moderne tiden er karakterisert av en raskere utvikling av vitenskap, og hurtig teknologisk og økonomisk fremgang og vekst og utvikling mot nasjonalstaten - som i hovedsak ble oppfylt på 1800-tallet. Mye av den sterke utviklingen skyldtes boktrykkerkunstens utvikling i Europa, oppdagelsen av og koloniseringen av Amerika, en sterk modernisering av landbruket, manufaktur og annen effektivisering av produksjon av varer, bedring i transport som medførte levering av tjenester og en markant økning av handel.

Periodens start, omtrent 1450, var en periode dominert i europeisk sammenheng av italienske bystater som Venezia, Firenze, Genova og Milano. Disse byene hadde i lengre tid bedrevet svært utstrakt handel i Middelhavet, og hadde tjent seg rike på å bli med på handel fra Silkeveien. Det var også der den kulturelle utviklingen var størst i begynnelsen. Musikk, kunst, litteratur og vitenskap blomstret i disse bystatene. Etter hvert som Frankrike lyktes å bygge seg opp etter hundreårskrigen, ble de selv en økende stormakt. England fulgte etter da de fullførte rosekrigene.

Europa opplevde fra tidlig 1500-tallet av en sterk religiøs konflikt mellom katolikker og protestanter. Vest- og Sentral-Europa ble delt i to leire, mens østeuropeerne i hovedsak var enten gresk- eller russisk-ortodokse. Det ble også en religiøs utvikling i Europa i og med at i sørvest lyktes Spania å gjennomføre sin reconquista - gjenerobring av Spania fra maurere - mens Det osmanske rike erobret store deler av Sørøst-Europa. Flere slag mellom tyrkiske og kristen-europeiske flåter ble kjempet i Middelhavet, men ved slaget ved Lepanto viste den kristne alliansen seg som overlegen det osmanske. Boktrykkerkunsten kombinert med overtro medførte at bøker om hekser, mest kjeng Malleus Maleficarum, ble spredt. De spilte en viktig rolle i å øke troen på hekser, og økte markant hekseprosessene i Europa. Disse gikk noe ned igjen på tidlig 1500-tall.

Mot slutten av 1500-tallet vokste det frem en tidligøkonomisk tankegang kalt merkantilismen. Denne gikk i hovedsak ut på at handel var del av stormaktspolitikk, og at det var viktigere å få gull og sølv og å selge varer enn omvendt. For å sikre seg mest mulig gull og sølv og å hindre at metallene gikk ut av landet, innførte mange land store tollsatser på utenlandske varer. Med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India fikk også Middelhavet mindre betydning, og de italienske bystatene mistet stadig mer makt. Nye land som tok over var Spania, Portugal, Nederland - formelt del av Spania, England og Frankrike.

I samme periode begynte krigene mellom Nederland og Spania, kalt Åttiårskrigen, og i tillegg nådde hekseprosessene sin topp. Åttiårskrigen, kombinert med religiøs uro, gled over i Trettiårskrigen, en blodig krig stort sett utført i Det tysk-romerske rike. Etter denne krigen ble leiesoldathærer i stor grad avviklet, og protestantisme ble godtatt som trosretning. Hekseprosessene gikk også drastisk ned mange steder, og mot slutten av århundret begynte opplysningstiden å ta oppgjør mot dogmer og overtro. Opplysningstiden fikk en spesielt sterk rolle på 1700-tallet frem til både den industrielle og den franske revolusjonen.

Waṭāsidene

Waṭāsidene (arabisk: الوطاسيون DIN: al-Waṭāsīyūn) eller Banū al-Waṭās (بنو الوطاس) var et marokkansk herskerdynasti. Som marīnidene før dem var waṭāsidene zenataberbere. De to familiene var beslektet, og marīnidene rekrutterte flere vesirer fra waṭāsidene. Disse vesirene overtok sultanenes makt, og da den siste marīniden, ʿAbd al-Haqq II, som i 1459 massakrerte mange av waṭāsidene, ble myrdet i et folkeopprør i Fās i 1465, overtok de herskermakten.

Abū ʿAbd Allāh aš-Šayḫ Muḥammad ibn Yaḥyā var den første waṭāsidsultanen, men han hadde bare kontrollen over den nordlige delen av Marokko, mens den sørlige delen kom til å bli dominert av saʿd‎iene. Waṭāsidene ble endelig erstattet av saʿd‎iene i 1554, etter deres nederlag i slaget ved Tadla.

I det femtende og begynnelsen av det sekstende århundre gjennomgikk Marokko en mangfoldig krise forårsaket av økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle årsaker. Befolkningsveksten stagnerte, og landet mistet handelsinntektene fra Afrika sør for Sahara da portugiserne okkuperte alle havnebyene. Samtidig ble byene fattigere, og det gikk også bakover med det intellektuelle livet.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.